Med reklame og å feie for sin egen dør er fredagen godt i rute. Med alt det både innebærer og ikke innebærer. Mest ikke innebærer.

Plutselig får jeg gjort slik jeg har vanskelig for å gjøre. Jeg etterspør en konkurranse som gikk av stabelen for snart året siden. Skriver til de og sier som sant er, at svar bør gis uansett… Spesielt når de har sagt det.

Det handler også om å ta seg sjøl på alvor.

Fikk også sendt avgårde en liste over ting jeg ønsker å ta opp med hjemmetjenesten, lot det ikke gå noen dager før jeg svarte.

Det siste er det jeg har for lett å gjøre. Ikke akkurat nå, tenker jeg for lett. 

Jeg har vasket litt og gjort øvelsene mine. 

Har til og med meditert en bitte liten økt.

Men fortsatt mye å ta av i haugen av gjøremål.

Så hva har reklame å gjøre med dette. Og svaret på det er kort og greit; ingenting.

Absolutt ingen ting.

Men jeg tror jeg blir både mer og mer allergisk over reklame.

Nå i det siste har det å ta opp bloggen blitt et prøvelse. Det spretter opp vindu med reklame for ett eller annet. Forskyver og skjuler det jeg skriver. Jeg krysser og krysser ut. Det har kanskje roa seg litt, men en forverring av hvordan det har vært.

Når reklamene klistrer seg over og under det jeg leser, overser jeg det. Jeg er blitt blind.

Reklame fra Temu har jeg gått til kamp mot. Ikke annen kamp enn krysse ut og sende inn at det er uønsket annonsering i feeden min der det går. Jeg vil bare ikke være med på det, jeg vil ikke ha alt det der jeg skal tro jeg vil ha. For jeg trenger ikke.

Mat, møbler, meninger og masse mer jeg ikke ønsker.

Det er greit nok om jeg sjøl velger, vil vite hva som finnes.

Jeg er også klar over konsekvensene om alle har ment som meg -. For i stor grad vet jeg hva samfunnet er bygget opp av. Hvordan systema virker.

Men hvordan tjener alt dette i en større målestokk, større enn samfunnet?

Og etter hvert kunnskapen kommer inn velger jeg bort dette som ikke er nødvendig.

Akkurat det er så klar et relativt begrep. Det er akkurat som det jeg har trodd var viktig, måtte til… krakelerer.

For det er så mye jeg ikke trenger.

Og det er greit det, for meg.

♥

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Det å være i vinden er sett på som bra. I blåsten er det nok mer turbulent. Og forblåst er liksom litt nok. Ny helg og ny utfordring.

Og vi vet da vel hvem utfordreren er; UTIFRILUFT.

Jeg er nok ikke så fryktelig i vinden. Den kan blåse rundt husa og med tida har jeg blitt redd for for mye vind.

Men inn i mellom er jeg nok helt forblåst sjøl.

I sommer ble vi blåst fint på en dag i juli. Nesten forblåst.

Det var midterste, eldstemann og jeg som rulla dit.

Jeg skreve om det her.

Her er mellomste.

Og her er desidert den mest voluminøse, nokså forblåst. 

Det var en fin tur og jeg begynte å tenke på kommunale slagord av en eller annen grunn.

Er det mye vind i slagordet for Frosta, kanskje…

Frosta sitt er «Først og fremst».

Så der var det ikke noe om vind til trost for en varm, vindfull dag i sommer.

Men måtte sjekke om noen hadde noe om vind.

Og her er noen:

En av mine nærbyer, Kristiansund har «I medvind uansett vær». Der kan det være vind i et slikt slagord.

Færder har “Med vind i seilene».

«Bodø i vinden».

Ellers var det mange som var vilt vakre, slik som min egen kommune som har dette slagordet: «Vill, vakker og vennlig».

Skjønner ikke at jeg får inn ordet våt, i dette, men det sier nok mer om meg…

Vel forblåst.

♥

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

I dag kombinerer jeg en oppgave og en oppgave og summen av dette.

For først sniker jeg meg med for å svare på Utifrilufts utfordring for den helga som var.

Jo, da, det er mandag. Men sammen det. Kan være fagerik på en mandag også jeg.

Fant fram et gammelt bilde allerede må lørdag.

Så slik var det meste klappa og klart. Men ble det tid da…

Til å skrive.

Og svaret på det er at det fantes ikke tid i helga, for meg. Til å gjøre slikt.

Jo da, jeg skreiv, det gjorde jeg. Men ikke blogg.

Og bildet er en fargerik affære fra noen somrer siden.

Spørsmålet kan sikkert bli, varför gör hon på detta viset…

Ja, hvorfor kler man en bil i fargerike stoff-stykker.

Det var liketil sommerferie da bildet ble tatt. Og jeg gjorde sommerens aktivitet.

Vil du vite mer om dette, er det bare å lese HER.

Det er midt på dagen og det er verdt det…

Virkelig.

I dag trykte jeg på «send» noen minutter før lunsj.

Artikkelen som skal ha plass i årboka føk gjennom eteren.

Jeg fikk levert i sjette time.

Samtidig var det siste gang.

Tror jeg.

Men det er virkelig verdt det.

Etterpå.

Artikkelen er sendt, men må finne bilder. I morgen må jeg ta noen telefoner.

Dagen gikk. Så reiste sønnen i kveld.

Det ble ikke noe fangst. Han kommer tilbake om fredagen. Ny helg og ny sjanse.

Det er en rolig lomme. Jeg har landa nok en gang.

En mandagskveld og nye sjanser.

♥

Av og til… Er alltid. Alltid er av og til. Og alt det som er i mellom. Jeg har fått et par dager ekstra.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

– Du burde ta deg noen uker fri, ble sagt.

Og kanskje det.

Ute skinner sola i ren høslykke og jeg fikk et par dager ekstra-.

Det betyr at jeg ikke kan nyte dette i så stor grad.

Sola og høsten.

Men litt må jeg nok gå ut i det.

Jeg er et miss.

Alt med meg er ikke i uorden, men du verden det er nok.

Det siste er øyet.

Jeg skriver på en artikkel, men leter nok mer enn skriver.

Denne artikkelen koster å skrive.

Jeg måtte ut i går, med øyet og alt. Ut til museet, et lokale skulle leies ut.

Etterpå butikk.

Følte meg usosial og som noe som hadde kommet fram fra under en sten.

På butikken ser jeg en gutt….eller mann, som jeg ikke har sett siden han var gutt.

Da må jeg kommenter og sier som sant var at han hadde forandra seg.

Han kjente igjen meg, sa han. 

– Jeg har nok ikke forandret meg så mye som deg, sier hun med øyet.

Høres ut som jeg komplimenterer meg sjøl, men det jeg tenkte var at det skjer større forandringer fra en er 15 til 30 enn tilsvarende fra 50-åra til 60-åra.

Og så sier jeg at dette skal jeg fortelle til dattera mi som er like gammel som han…

Ha, ha.

Han sa det måtte jeg, slik tørt samtidig som om han så ut som han stussa på hvorfor det…

For hvorfor i all verden skulle jeg det, de hadde gått på skole sammen for 100 år siden og hadde ikke den kontakten, liksom.

Heldigvis kan jeg le av meg sjøl, jeg var overhodet ikke i det sosiale hjørnet og da kan kommunikasjon bli så som der.

Har du det slik?

Noen ganger skal en bare følge intuisjonen sin med ikke å være sosial, for prøver en blir det bare rart.

Hjemme hadde sønnen kommet, han skal på jakt i helga.

Jeg hadde kjøpt sjokolade, for det var den internasjonale sjokoladedagen, så måtte det. Er egentlig av de som ikke er tullete etter sjokolade. Liker bedre lakris, så fant en sjokolade med lakris og så M.

Hadde ellers laget en suppe som det bare var å varme. 

Så senka vi oss ned i hver vår stol og satte på Game og Thrones.

Han har dratt til skogs med matpakke og kaffe. Jeg sa det ikke passa så bra med fangst i dag. Men en fin dag til skogs får han og jaktlaget.

Jeg skal ned for å ta opp artikkelen med alle begrepa jeg ikke vet hva er. Siden skal vi innover til mor, når jegeren er nede og jeg forhåpentlig har produsert mange gode ord. Vi skal lage middag hos henne.

Og så bør jeg nok høre på sjefen min som mente at det hørtes ut at jeg trengte fri. Tror kroppen min er enig også slik som den roter det til for meg, må bare få med meg hodet på det også, men først må det være med på å få ferdig artikkelen.

Artikkelen skulle inn i går, gjett om jeg var glad da jeg fikk beskjed om at det holdt den ble sendt inn før lunsj på mandag. Så enn så lenge må jeg prøve å få sammenheng i fagbegrep jeg ikke har naturlige anlegg for å forstå. For eksempel nat, kravell, klink…eller svinkjøl.

Riktig god lørdag.

♥

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Ute skinner sola. Over tåkelaget. For det er grått. Grått. Gyllent og grått.

Jeg sitter her og hører på et opptak.

Reprise på Ni-timen.

Et innslag fra tidligere i uka.

Om Jokke.

Jeg har vært påkonsert med Valertinene. Og jeg har gravlagt ungdommen.

Sola kom fram siden.

September med glød.

Trondheim sto på programmet midt i uka som gikk.

Konsert.

Jokke og Valertinene.

De originale medlemmene av Jokke & Valentinerne ønska å hedre og feire Joachim. Valentinerne består av May-Irene Aasen, Petter Pogo, Håkon Torgersen, og med Vidar Rugset på vokal og gitar.

Da jeg fylte år nå i sommer fikk jeg to billetter.

Helst ville jeg ha med meg alle mine tre.

Og slik ble det.

Yngste skulle oppover fra Oslo, på tur til Oppdal og saueleiting.

Eldste var med meg.

Vi møttes hos mellomste.

Så var kvelden der og vi labba ned til «Havet».

Og så var det igang.

Lyd og lys.

Jokke vil ha fylt 60 år nå i september og bandet ville hedre han.

Så kom de kjente låtene, lydveggen var betong.

Yngste var å henta propper til å ha i ørene til oss alle etter hvert.

Jeg kjente rytmen.

Rundt meg var det folk i alle aldrer, de var i det.

Tenkte på dette, en lomme i tida, et besøk til bake, til ungdommen.

Godt voksne mennesker møtte igjen sin egen ungdom.

Og jeg gjorde oppdagelsen, om min ungdom.

At den definitivt var over.

Og jeg kjente det var greit.

Jeg hadde alt for lite energi og det må jeg ha lov til.

Det var fint å gravlegge sin egen ungdom med denne konserten.

Han som aldri fikk lov til å oppleve å bli 60.

Etterpå var jeg veldig tappa, så det var nesten på kanten av forsvarlighet å gå.

Nå håper jeg både å få tilbake følelser i fingrer og at jeg blir bedre.

Likevel, jeg angra ikke.

Jeg drakk vann, noe anna kunne jeg ikke putte i meg.

På tur hjem hadde gjengen og jeg flere stopp.

Vi stopper utenfor Uffa, satte oss ned inne i en skogkrull, praten gikk. 

Eldstemann og søstrene hadde mye å snakke om. Gjengen og mora, som delte likt og ulikt.

Folka på nabobordet ble stille.

Det er kanskje ikke hver dag en mor og hennes voksne barn ramler innom et lukket og skjult område midt i en by.

Plutselig forsvinner eldstemann opp i et tre, blir borte i mørket.

Treet er høyt og jeg syns det er greit å gå videre. Behøver ikke så å se opp i mørket og være redd…

Alle kommer etter, altså gjengen min.

Vi går foran hekker og stakittgjerder. 

Innfor høre jeg noen som beveger seg i takt med oss.

Blir nesten ekkelt, til jeg oppdager at det er regnjakken min som lager lyden.

Så er vi hjemme og jeg gjør noe jeg aldri gjør.

Legger meg både med sminke på og uten pussing av tenner.

Fullstendig oppbrukt.

Ungdomstiden er for langt bak, snart er jeg pensjonist.

Og Jokke, Joachim Nielsen, vil ha fylt 60 år i dag.

♥

Søndagen er like vakker som gårsdagen. Helt fantastiske septemberdager. Nest

en som en blir passivisert i alt dette vakre…

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Jeg sitter her og skulle gjort alt mulig av andre ting. Eller aller helst vil jeg bare at tiden har tatt det med ro. Slik at jeg bare har kunnet ha all den tid jeg har behov for til alt.

I går kom jeg meg en liten tur ut, uten at jeg fikk gjort det jeg egentlig skulle.

Utenfor inngangen blomstrer georginene jeg kjøpte tidlig i sommer, en rød og en hvit.

Den hvite har ikke slått ut i blomst ennå.

Jeg må berge de til neste sommer.

På andre sida blomstrer mynte. Må få tatt dem inn og tørka de.

Rett fram står søtmispelen. Den har blitt stor.

Jeg går bortover mot fjøset, de slanke stråa har blitt gule.

Oppom på ekra ligger opphugd tre som skal blitt til ved. Det var en nabo som har lagt det fra seg. Han sier han skal få de kutta opp…

Epletreet byr på røde epler, tror jeg snart kan ta de inn. Kanskje i dag…

Tredje gangen det er slått i sommer, rennene lager mønster på jordet.

Skogen begynner å få en farge av høst.

Jeg går inn i den og tar stien ned igjen.

Det var fint med den lille turen.

Etterpå var jeg likevel ikke til noe særlig.

Jeg fikk bakt en loff. Middagen ble rester etter dagen før. To tacolefser lagt i en form med tomat, skinke, våløk, ost og eggestand i og stekt i ovnen.

Ellers rann nasen og pekefingeren er like doven og følelsesløs.

Det samme i dag. Temperaturen inni meg var litt høy.

Jeg vil bare ha energi -.

Men kanskje trenger en bare å roe ned når kroppen ikke vil…

Uansett, i dag må jeg besøke mor. Vi skal besøke en tante som har knekt et ribben og ligger på sjukehjem.

Kanskje jeg ikke burde besøke to eldre damer når jeg snufser, men jeg føler ikke jeg er så dårlig at jeg kan dra. Fikk også vite av mellomste at hun hadde snakka med barnebarnet og hun hadde sagt at bestemoren gledde seg.

Søndagstanker.

Temperaturen ute viser over 20 grader.

Har bare ønska dagen ikke tok slutt på lenge.

Den er så fin.

♥

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Når vannet er stille, som et speil. Snur naturen opp ned og lager trolsk stemning.

Stillest vann, dypest grunn, er det sagt.

Jeg bor ved en fjord. Fjella reiser seg bratte og jeg regner med at fjorden er nokså dyp.

Turen ned til min lille strand tas en del ganger gjennom året.

Det er bratt ned.

Noen ganger er det bølger. Atter andre ganger ligger vannflata som et speil.

Kanskje er en fisk oppe. Lager ringer.

Når sola går ned og spotter lyset sildrende inn fjorden, fargelegger hauger og nes.

Stillheten til tross for lydene.

Vannet farges turkis eller som fjorden er fyllt av sjampanje. 

Den er dyp, stille eller i bårer med hvite topper.

Utifriluft har gitt oss en ny helgeutfordring om stille vann.

♥

Dagen derpå. Sol fra blå himmel. Og alle lydene fra en by.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Jeg har blitt vant til stillheten i min verden.

Byen kikker inn på meg gjennom store vinduer.

Utover golvet ligger det strødd madrasser. Det pustes, mine små som har blitt store.

Det suser litt i ørene, de er ikke vant til lyden fra en konsert lengre.

Dagen derpå.

Jeg sovna først da vi var hjemme igjen kvelden før.

De satt kviskrende ved spisebordet, samboer til mellomste hadde to viktige møter neste dag, han måtte ikke vekkes.

Så ble det helt stille. De hadde gått ut på terrassen for å fortsette praten der. 

Jeg våkna først til dagen. Nå var det min tur til å innta terrassen med et stort glass vann. Jeg drakk bare vann kvelden før også, bare litt øl til maten før vi gikk. 

Mellomste våkna og kom ut fra soverommet. De to på madrasser våkna også til den fine dagen. 

Vi måtte ha en god frokost, så oppgaver ble fordelt.

Eldste og yngste rydda etter middagen dagen før og mellomste og jeg gikk for å handle.

– Vi kan gå inn her, sa hun.

En spesiell port var åpen.

Inn til en eventyrlig verden.

Langs veien sto det lykter forma som blåklokker.

Vi kom ned til et område med en rund dam.

I dammen var det en fisk som spruta vann. En dansende ballerina. En cello eller bratsj det kom noter ut av og en blå hund.

Mellomste ble inspirert.

Turen tilbake fra butikken gikk gjennom verdens hyggeligste boligområde. Det blomstra over alt, det hang blomkarse over murer, frukttrær og sittegrupper. Klær som hang til tørk på snorer.

Det var så fint at jeg glemte å ta bilder, jeg bare kikka og nøt alt det vakre.

Tilbake dekte vi bordet.

Epler, plommer, pesto og godt brød. Det smakte vilt godt.

Vi åt, drakk kaffe og snakka. 

Snakka om at dette måtte gjentas, at vi møttes og gikk på konsert snart. Eller andre ting for den del. 

For vi trives sammen.

Vi deler mye, ingen av oss er en helt annerledes mennesketype enn de andre. Så klart er vi ikke kopier, noen har mindre tålmodighet, noen blir mer høylytt og noen er stillere.

Men vi lærer også av hverandre, ikke minst å lytte, forstå, respektere og forklare.

Så vi satt mange timer der i sola. Før nye avtaler og planer måtte få slippe til og de nye hjula på bilen min fikk trilla hjemover i rushen.

For nå er de slitte dekka skifta, bilen har fått oljeskift, fått stramma brekket og orden på blinklys.

Et døgn i Trondheim var over.

  ♥

Postkassen er blitt en affære som en så vidt er framom. Der den står på en benk, løsna fra veggen og oftest tom.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

I min postkasse kommer lite.

En sjelden gang en regning, men for oftest sluses de gjennom andre kanaler.

Tom for reklame, den ble stoppa for mange år siden. Glansa papir uten bruk.

Menighetsbladet, Fagbladet og noen andre lignende skrifter ramler innom.

For en måned siden, eller to, fikk jeg et kort. Hun som hadde sendt kortet kom hjem lenge før og jeg visste det ville komme, men artig likevel. Mellomste sine tettskrevne setninger om gleden av å ha en uke på en gresk øy.

Her om dagen svinga jeg innom postkassen, der låg et blad.

Og et kort.

Det var til meg, men det var satt på en klistrelappe med min adresse. Den som var skrevet på var uten gateadresse og mangelfull. Og i kortet sto akkurat det, at det var en tynn adresse.

Jeg las igjennom den korte teksten, om reise, land og by. Kortet var produsert i Sverige og sendt fra Paris. Eneste underskriften var en smily.

Men hvem var kortet i fra?

Opp gjennom tida har en blitt kjent med mange folk.

Likevel…

Det var minner fra ungdommen som dukka opp og jeg ble ganske fort overbevist.

Om han jeg ble kjent med gjennom en av jobbene jeg hadde da, som jeg kunne snakke med alt om. Som jeg opplevde som en sjelevenn.

Som kom på besøk like etter jeg flytta til Trondheim. Vi satt på Nordre og skyggene bevega seg som et solur for en tid som bare gikk og gikk men vi var konstant, for vi delte tanker og lot tiden gå.

Husker jeg spekulerte på om det var rett å sy på den brudkjolen jeg sydde på…

Ti år etter var neste gang, da kom han på besøk dit vi hadde flytta.

Jeg var blitt tykk og mor til tre små.

Ønsket om å være den jeg hadde vært var sterk, den tynne, unge meg. Det ødela, men jeg satte meg ned etterpå og fikk skrevet en novelle som kom bort. 

Jeg fikk mange livstegn, uten at tiden var der til så mye respons.

Åpne invitasjoner.

Et menneske en hadde en spesiell conection med.

Så forsvant han.

Nesten helt.

Mener jeg sendte melding en gang, uvisst hvor mange år siden, om dette var hans mobilnummer.

Fikk svar om at det var riktig og at han bodde sammen med noen.

Han var en globetrotter. Bodde en stund i London, siden i Stocholm. Jeg spekulerte på om han hadde flytta tilbake til Oslo.

En annen gang, også for mange år siden, skrev han her på bloggen min.

Han var kortet fra.

Det var veldig artig å få et livstegn. Sjøl om han ikke hadde skrevet under med at det var han.

En gåte som ble løst.

Rimelig raskt.

Treffa med han gjennom et liv, i lange skritt.

Og et mine dukka opp;

Jeg går nedover Hegdehaugsveien. Foran meg ser jeg et hodet som rager over andre sine, og jeg skjønner hvem det er. Det var en stund siden sist jeg hadde sett han, så jeg setter opp farten for å nå han igjen. Han går over Parkveien på grønt lys. Jeg må stoppe for rødt og ser han forsvinner inn i Slottsparken. Det kommer en trikk som ringler, kanskje for at folk ikke skal stå så langt ut i krysset. Jeg ser opp og inne i trikken, da ser jeg han, han sitter der og vinker og smiler til meg.

Et pussig sammentreff, han som jeg hadde prøvd å nå igjen hadde på en måte vært et varsel.

Godt å vite at han lever der uti i verden et sted. Og så har det vært morsomt og truffet han en gang til i livet. For å se om kontakten fortsatt hadde vært der.

Han var et av de menneskene som sitter igjen i minnet som et menneske med refleksjoner, en jeg ikke glemmer.

Noen ganger møter man mennesker, kanskje bare en gang og de setter spor. Andre har en sporadisk møter med.

Mange av menneskemøtene er gaver av glede.

♥

Å skille seg ut kan være så mye. Alt fra ting, tang og vi mennesker. Vi har fått en ny helgeutfordring.

Og vi som følger med i dette veit det er Utfriluft som er i fri flyt med forslag og utfordringer.

En sort sau vil alltid skille seg ut fra flokken av hvite sauer. Og vi kjenner alle begrepet «det sorte får». Et begrep om den som ikke passer inn, kanskje opprøreren, men ofte får vi også sympati for denne alene-duden.

Og hvordan passer vi inn eller ikke passer inn?

Hvordan skiller vi oss ut?

Jeg hadde en greie fra jeg var ganske lita, jeg hadde en stor forakt for de som svikta seg sjøl for å bli godtatt. De som var slike ryggsleikere.

Da gikk jeg før alene.

Er nok ikke like hard i den dommen i dag. Er nok mer klar over at den vi er, er i-oss-lagt fra tidenes morgen.

Da jeg skulle bestemme meg for hvilken utdannelse jeg ville ta, var jeg den eneste i klassen som valgte annerledes. Jentegjengen valgte alle noe innen helse, som de hadde lyst til å utdanne seg til.

Og så ble jeg så forskrekkelig lang. Tynn var jeg også.

Men samtidig prøvde jeg nok ikke å skille meg ut.

Følelsen var og den er der fortsatt, at jeg er annerledes. Men jeg less som at jeg er ganske lik de jeg møter. Og så har jeg ikke så behov for å markere, for det holder at jeg vet.

Men jeg husker jeg likte at en kjæreste til en av søstrene mine som jobba på verftet der jeg voks opp, fortalte hva de andre hadde sakt da jeg gikk forbi utenfor på veien.

– Hva har hun på seg i dag…

Jeg likte at de syntes jeg var aparta, for det livet jeg trodde de levde, ville ikke jeg identifisere meg med.

Og i dag…

Det har ingen ting å si, for jeg vet det jeg vet. Og det er nok.

For vi har liksom en bit av det meste, likt og ulikt. Og kanskje skiller jeg meg ut og kanskje gjør jeg ikke.

Uansett, jeg er unik, fullstendig ulik alle andre og helt lik. Slik vi alle er.

♥