Postkassen er blitt en affære som en så vidt er framom. Der den står på en benk, løsna fra veggen og oftest tom.
I min postkasse kommer lite.
En sjelden gang en regning, men for oftest sluses de gjennom andre kanaler.
Tom for reklame, den ble stoppa for mange år siden. Glansa papir uten bruk.
Menighetsbladet, Fagbladet og noen andre lignende skrifter ramler innom.
For en måned siden, eller to, fikk jeg et kort. Hun som hadde sendt kortet kom hjem lenge før og jeg visste det ville komme, men artig likevel. Mellomste sine tettskrevne setninger om gleden av å ha en uke på en gresk øy.
Her om dagen svinga jeg innom postkassen, der låg et blad.
Og et kort.
Det var til meg, men det var satt på en klistrelappe med min adresse. Den som var skrevet på var uten gateadresse og mangelfull. Og i kortet sto akkurat det, at det var en tynn adresse.
Jeg las igjennom den korte teksten, om reise, land og by. Kortet var produsert i Sverige og sendt fra Paris. Eneste underskriften var en smily.
Men hvem var kortet i fra?
Opp gjennom tida har en blitt kjent med mange folk.
Likevel…
Det var minner fra ungdommen som dukka opp og jeg ble ganske fort overbevist.
Om han jeg ble kjent med gjennom en av jobbene jeg hadde da, som jeg kunne snakke med alt om. Som jeg opplevde som en sjelevenn.
Som kom på besøk like etter jeg flytta til Trondheim. Vi satt på Nordre og skyggene bevega seg som et solur for en tid som bare gikk og gikk men vi var konstant, for vi delte tanker og lot tiden gå.
Husker jeg spekulerte på om det var rett å sy på den brudkjolen jeg sydde på…
Ti år etter var neste gang, da kom han på besøk dit vi hadde flytta.
Jeg var blitt tykk og mor til tre små.
Ønsket om å være den jeg hadde vært var sterk, den tynne, unge meg. Det ødela, men jeg satte meg ned etterpå og fikk skrevet en novelle som kom bort.
Jeg fikk mange livstegn, uten at tiden var der til så mye respons.
Åpne invitasjoner.
Et menneske en hadde en spesiell conection med.
Så forsvant han.
Nesten helt.
Mener jeg sendte melding en gang, uvisst hvor mange år siden, om dette var hans mobilnummer.
Fikk svar om at det var riktig og at han bodde sammen med noen.
Han var en globetrotter. Bodde en stund i London, siden i Stocholm. Jeg spekulerte på om han hadde flytta tilbake til Oslo.
En annen gang, også for mange år siden, skrev han her på bloggen min.
Han var kortet fra.
Det var veldig artig å få et livstegn. Sjøl om han ikke hadde skrevet under med at det var han.
En gåte som ble løst.
Rimelig raskt.
Treffa med han gjennom et liv, i lange skritt.
Og et mine dukka opp;
Jeg går nedover Hegdehaugsveien. Foran meg ser jeg et hodet som rager over andre sine, og jeg skjønner hvem det er. Det var en stund siden sist jeg hadde sett han, så jeg setter opp farten for å nå han igjen. Han går over Parkveien på grønt lys. Jeg må stoppe for rødt og ser han forsvinner inn i Slottsparken. Det kommer en trikk som ringler, kanskje for at folk ikke skal stå så langt ut i krysset. Jeg ser opp og inne i trikken, da ser jeg han, han sitter der og vinker og smiler til meg.
Et pussig sammentreff, han som jeg hadde prøvd å nå igjen hadde på en måte vært et varsel.
Godt å vite at han lever der uti i verden et sted. Og så har det vært morsomt og truffet han en gang til i livet. For å se om kontakten fortsatt hadde vært der.
Han var et av de menneskene som sitter igjen i minnet som et menneske med refleksjoner, en jeg ikke glemmer.
Noen ganger møter man mennesker, kanskje bare en gang og de setter spor. Andre har en sporadisk møter med.
Mange av menneskemøtene er gaver av glede.
♥
