Forelskelse, kjærlighet og å leve. Så mye glede og sorg som kan finnes i det. Sjøl om år går.

 

 

 

Når begynner et langt liv?

Jeg har levd og jeg lever.

 

Som ung syns jeg forelskelse var morsomt. Spennende og en kilde til glede og sorg.

Jeg husker den kvelden jeg satt og vrei meg på en benk, det var helt umulig å få orda over leppene.

Jeg var så forelska at jeg ikke visste hvor jeg starta og hvor jeg slutta.

Det var fullmåne og han trodde jeg hadde blitt månesyk.

Eller han som ringte på døra sent på kvelden og jeg hadde besøk av en annen en.

Eller han det ble slutt med fordi jeg tok meg en røyk, det var derfor jeg tok røyken.

Han som jeg var så forelska i at jeg overså han.

Hva med han jeg ikke kunne kysse fordi jeg var sammen med en annen en.

Jeg som bare ville ha det artig, som aldri tenkte jeg skulle gifte meg, stifte familie og slikt.

Plutselig hadde jeg passert tre tiår og tenkte at kanskje skulle jeg likevel.

Han kom og vi levde sammen i mange år.

Så mange at vi måtte til rådgiving.

– Av og til er folk for forskjellig gjenga, sa rådgiveren og gikk ut i den varme sommerdagen.

 

 

Så sto jeg der med nyvunnen frihet og kunne kysse nye, nye frosker.

Den første var på en parkeringsplass, jeg vil kysse sa jeg, fordi jeg måtte prøve det ut. Da det skar seg falt jeg mange etasjer, fikk vondt i magen og fikk kjenne på det igjen.

Men jeg var fri.

En hadde rød bil og rødt fjes, vi hadde blitt kjent på et nettsted og var mobilforelska.

Jeg hang opp klær ute på snorer, snakka i telefonen med øreplugger og var helt salig.

Det gikk over da vi møttes.

 

Så møtte jeg han som var lang nok og som virka perfekt. Etter og ha feira to nyttårsaftener og vært sammen både mellom, før og etter, huska jeg ikke at jeg hadde feira to nyttårsaftener da det var slutt.

Da begynte jeg å le, stakk det ikke dypere.

Vi gjorde det forresten aldri slutt. Det fade ut, bare.

 

 

 

Så fikk jeg en kort affære som førte til år med kontakt, uten mer aksjon.

Men å kjøre gjennom Geiranger i mai med fruktblomstring i sol og være forelska, det unner jeg alle å prøve.

Det var helt amaising, burde være et turisttilbud.

Vi begge fant oss nye.

Jeg trodde på den nye, men så ble det rarere og rarere.

 

– Vi var redd for deg mamma, sa gjengen min.

 

 

Jeg ble også redd og det var en lettelse da kapitelet kunne lukkes uten større problemer.

Og jeg var kurert og ødelagt, jeg turde ikke mer.

Koronaen kom og jeg hadde nok med mitt.

Tenkte at det fikk bli slik.

 

Likevel, plutselig hadde jeg en date.

Og på et vis funka det.

En stund.

Men jeg visste ikke, men fikk prøve.

Artig med besøk og kanskje ville det vokse, vokse det som ikke var på plass.

Men det var noen falske toner.

 

– Vi må si i fra om vi ikke vil, sa jeg, mens det forsatte.

– Bare en i gangen sa han, men det viste seg ikke stemme helt.

 

Så da var det bare en ting å gjør, sette punktum.

 

 

Alle disse menn.

Huske den gamle sjømannen, spenninga med at han var så mye eldre – men han var en for god kunde på polet etter min smak.

Han som jeg var så betatt av og som sa han likte gutter.

Eller han som var redd for at jeg skulle forelske meg i han, som måtte fortelle meg det jeg visst, jeg likte han bare som mennesket han var.

Og homsevennen som var en av mine bestevenner, var med meg til hjemstedet mitt og naboer trodde denne vakre, forfina, feminine gutten var min kjæreste.

Jeg lo godt av det. Men latteren forstumma da han slukka lyset for alltid en del år senere.

 

En gang hadde jeg lyst til å kysse en jente, jeg gjorde det ikke og har ikke hatt lyst siden.

 

Jeg likte å kysse.

Det er vel det at jeg fortsatt liker det.

Og så er det et ord jeg har blitt glad i, det er ordet tidsvitne.

Det å ha et tidsvitne. Derfor ønsker jeg fortsatt etter jeg kom meg over den opplevelsen som skremte meg så.

 

Som ung hadde jeg nok med forelskelse.

En gang traff jeg den flotte fyren, høy, muskuløs.

Jeg hadde mista nøklene mine. Han var friidrettsutøver og var kjent på Bislet, så vi klatra over gjerdet og overnatta på en tjukkasmatte.

 

 

Men han som jeg var så forelska i, som trodde jeg var blitt månesyk fordi jeg ikke fikk ordene over leppene om at jeg var så forelska i han at vi ikke kunne møtes…

Det gikk slik, vi møttes ikke på en stund.

Så skulle jeg flytte fra byen og sammen med han jeg ble gift med.

Da ba han meg ut på kino, en film jeg hadde gledet meg til å se om livet til Charlie Parker.

Den gikk på Coloseum, vi satt ved siden av hverandre inne på filmen. Og jeg begynte å brenne, konsentrasjonen om filmen forsvann, mitt liv ble det vesentlige -.

Hva er det jeg holder på med, tenkte jeg, når jeg føler så sterkt bare ved å sitte ved siden av han.

Da vi sto på Majorstua etterpå hadde det begynt å snø. Stor snøfiller dala ned på oss.

Han tok på meg hetta og børst snø av meg. Han ville vite hvorfor jeg skulle flytta, han hadde hørt det, var jeg gravid spekulerte han på…

Om vi skulle gå på en kaffe og snakke, jeg skjønte han nok ville mer, han skisserte det.

Men jeg hadde bestemt meg midtveis i filmen, at jeg hadde lovet å komme til Trondheim.

Det var nok tre fine mennesker som skulle inn i livet litt lengre framme, men det visste jeg ikke da.

Jeg takka nei til kaffebesøk og tok trikken ned Bogstaveien, mens magen min var helt i kaos så jeg måtte bøye meg dobbelt.

 

Tror jeg skal se den filmen om Charlie Parker, har aldri sett den etterpå.

Ikke har jeg vært så forelska som den gangen siden heller.

Og kanskje skal en være glad for å ha følt så sterkt en gang.

Nå er i alle fall et liv bedre aleine om en ikke finner frosken som er en prins og som gjør livet bedre sammen.

Frosker gjør det ikke, da er det bedre å prate med seg sjøl-. 

 

 

 

♥

 

 

 

 

 

 

 

Andre gangen på under to uker jeg fikk tatt turen. Turen inn til Sandvatnet.

 

 

 

 

 

Etter en jobbedag som fungerte rimelig bra, det vil si; jeg skrev opp smitt og smule for å holde fast på både det jeg skulle og det jeg hadde gjort.

Ute skein sola, så dører og vinduer sto oppe.

Etter endt arbeidsdag tenkte jeg at jeg måtte ut.

Skjønte plutselig dette var dagen…

Jeg hadde en bok som skulle legges i StikkUt kassa, en slik som folk kan skrive navnet sitt i.

Vannflaske ble pakka ned, fotoapparatet ble sjekka om minnebrikke sto i og blyanter ble spissa.

På tur opp ringte jeg mellomste, det er ingen mobildekning dit jeg skulle, så det kunne sikkert være lurt at noen visste hvor jeg hadde tatt veien.

 

Det holdt på å skye over, men når sola leiker med vannet er det så vakkert.

Så at berga var blanke, det skal bety at det blir regn.

Turen ned til vannet gikk fint, det var friskere her oppe i fjellet og det begynte å blåse.

Vannet hadde falt mye siden siste jeg var her.

Det er ikke så rart at vannet heter Sandvatnet, for sand er det mye av. 

Litt bølger, men mye mindre enn sist.

Etter bok og blyanter var lagt i kassa, begynte returen.

 

Et grøntområde mellom trærne. 

Det ble mange stopp, for i dag var jeg ikke i helt god form.

Både svimmel og snublete.

Så da fikk jeg tatt enda flere bilder.

Her ser jeg over til der jeg hadde vært, der kassa henger. 

Det ble mange pauser oppover, måtte prøve meg på en selfie også.

Men jeg greidde å balansere over slike stokker som er lagt ut.

Oppå toppen ser jeg ned på sandstranda jeg bruker å dra opp til på fine sommerdager, for å bade. 

Og over ruver Storklakken, et fjell jeg har vært oppe på en gang like før jeg flytta hit.

 

To timer brukte jeg på 3 kilometer. Og det begynte å falle noen små dråper, så de blanke berga «snakka» sant.

 

Hjemme og på tur inn i dusjen ringer telefonen, jeg tar på meg morgenkåpe.

Mellomste søster har prata med mor og mor hadde vært opptatt av at hun var så aleine.

Fikk ringt henne etterpå og sagt jeg kommer tidlig i morgen.

Hun skal flere ærend i morgen og det uroer henne.

 

Da jeg sitter slik i telefonen, kjenner jeg noe bak på låret som jeg krafser på.

Jeg oppdager jeg får blod på fingrene.

Det er så midt bak og langt opp at jeg får ikke sett hva det er, om jeg prøver.  Men stygt redd for at det kan være en flott som har bitt seg fast.

Og jeg som ikke bruker å få slikt.

Men jeg har i så fall krafset den i stykker, så får jeg bare følge med om det blir reaksjon av noe slag.

 

Så sjøl om jeg besøkte mitt Paradis, så var ikke forholda helt paradisiske i dag.

Men boka fikk jeg lagt ut.

 

 

♥

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Og her sitter jeg, bare så alt for mett. Sannsynlig kunne jeg delt porsjonen og det har vært nok.

 

 

 

 

 

 

Ikke en dag med de store overskriftene.

Bare en vanlig dag.

Tror det er best.

De vanlige dagene.

 

 

Jeg sto opp, slik vanligvis starter dagene stor sett slik.

Det vil si jeg starter dagen før det, mens jeg ennå er i senga.

 

Håper denne treningsiveren holder.

Nå har treninga før jeg står opp blitt et rituale.

Over året har jeg holdt på, øker bare antallet øvelser.

På badet fortsetter jeg.

Har tre forskjellige typer øvelser, øker bare repetisjonene.

Men aller best er det å ha starta opp igjen med ritene, de Tibetanske.

Når jeg ligger med hodet og beina opp, beina i 90 grader, og skal senke beina sakte ned til golvet igjen så kjennes det godt.

Godt å kjenne det styrker magemusklene, at ikke beina raser ned i golvet.

Håper dette også blir et rituale.

Kan tenke meg å ta solhilsen inn, yoga, men det er klart, det kan ta for mye av denne morgentida.

 

Men kom meg ikke ut på gåtur i dag heller. Ellers har jeg hatt en kort jobbeøkt, vært på besøk.

 

 

Og spist.

 

 

Så slik var denne dagen.

Spennende?

Nei.

Men helt grei.

 

 

♥

 

 

 

 

 

 

Under en rosa paraply har helga vært. Våt, grå og utrolig fin. 

 

 

 

 

 

 

Nå er hverdagen her, med mandag og mer grått vær. Men det har ingen ting å si, for med en fersk helg i minnet, der møter med hyggelige mennesker, opplevelser, den dype samtale og latter, da tåler en godt å være tilbake til sitt.

Det rare var at før bloggtreffet i Trondheim grudde jeg meg ikke en gang, jeg bare gledde meg.

 

 

Mellomste datter fulgte meg bort til hotellet der vi skulle møtes.

 

-Gruer du deg, mamma, spurte hun.

 

Men jeg gjorde ikke det, bare gledde meg helhjertet.

 

 

 

For det var hos mellomste datter og samboer jeg skulle bo.

Hun møtte meg på bussentralen.

Bilen fikk være igjen hjemme denne gangen.

 

– Skal vi gå innom, sier hun etter vi har passert Blomsterbrua og er på vei forbi Solsiden.

 

 

På enden av rekka med spisesteder og puber var yngste på jobb.

Der møter vi hennes samboer også.

Så det blir en liten mellomlanding.

 

– Du skulle også bodd i byen, sier jentene.

 

 

Dagen etter er det første møtet.

Møtet med andre jeg aldri har møtt før, men lest hva har skrevet.

 

 

Vi fikk hilst på hverandre, snakket og så ble vi presentert for en haug av parykker.

Og vips var alle i full aksjon om å forandre karakter for fotografering.

Vi hadde noen hyggelige timer der praten gikk lett, der det ble sunget, rapet, gitt ut gaver og en quiz om oss som var der.

Så da vandringa ut i byen starta var vi godt sammenrista.

Vi gikk under grønt bladverk og forbi staselige katedraler-.

Det var nok bare en katedral, da.

 

Praten og fotograferinga var konsentrert.

Etter en runde i sentrum der vi endte på Bakklandet, var både snakketøy og føtter klare for en pause.

Før vi møttes etter noen timer igjen.

Da for mat.

 

Her tok jeg en sammenblanding, det betydde at jeg trodde vi skulle møtes nærmere enn vi skulle.

Men så kom en buss som jeg fikk tatt et par holdeplasser og dermed gikk det greit.

Forsinkelsen ble ikke så stor.

Der var alle kommet og jeg ble bedre kjent med henne jeg ble sittende sammen med.

 

 

Det som var litt dumt er at ørene mine sliter med for høy lydføring, alle lydene kolliderer inni øregangene, for det var mange som var ute og spiste.

Ikke mindre enn to feiringer foregikk på nabobordene.

Så det var nesten godt å komme ut på gata etterpå.

Og noen av oss fant en pub.

Der gikk praten videre.

 

Det kan sies at det ble en veldig hyggelig dag og kveld.

 

 

Da jeg gikk hjem i duskregnet kjente jeg på gleden over at det gikk an å treffe så mange, nye hyggelige mennesker på en gang.

 

 

 

Neste dag gikk bussen min såpass tidlig at jeg fant ut at en lang frokost sammen med midterste var det lureste valget.

 

Der ble det bananpannekaker med bær og Kesam.

Vi åt og skravla i vei.

Da jeg spurte om jeg kunne legge ut dette bildet, sa hun ja.

Kesam både utenpå og inni er et godt tegn på å kose seg.

 

 

Etterpå gikk turen ned til sentralstasjon igjen, og der kom også sola fram.

Jeg skulle gå på min buss og på andre sida skulle hun ta en buss som gikk motsatt vei.

Vi vinka og sendte hjerter til hverandre.

Og så satt jeg der og kunne tenkte tilbake på det siste drøye døgnet.

 

 

I dag var det opp til limevann, trening og jobb.

Helga er over, men minnene er med videre.

 

 

 

 

♥

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Bloggtreff i Trondheim. En tur til ‘bartebyen’ er ikke så dumt når de en møter er så hyggelige.

 

 

 

 

 

Med åpne armer møter Kari Engesvik oss på avtalt sted.

Fra da går det slag i slag. 

Med en seanse der vi pynter oss etter beste influenser-fakter.

Er vi ikke fine?

Det blir både rap, gjettekonkurranse og Lindatetlimo har med pakker til gave, slik som blir sendt rundt fra den ene til den andre.

Og hva er ikke riktigere enn at Kari E. blir gavens eier.

Hun ikler seg det som var inn i pakken og er klar for take off for bloggtreffet. 

Etter hvert vandrer vi ut i den gråvåte sommerdagen, men hva har det å si når det henger paraplyer over hodene våre. 

Til og med en en bleik sol finner veien, litt småsjenert, gjennom ene parapyen.

Mens tulipaner blomstrer om kapp.

Og Tomsinmatblogg som troner på toppen av blogglista inntar kongelig positur ved kongens kongelige slott, Stiftsgården.

Ved Marinen er det en lekeplass og hvem sier vi er for stor til slikt.

Her er Frodith i farta.

Første del av treffet fikk en pause etter Bakklandet.

 

Men snart fortsetter den festlige festen.

For min sin del har jeg hatt en mistanke om at bloggerne var hyggelige, men faktisk er de enda hyggeligere enn mistanken.

Så dette borger bra for fortsettelsen.

 

 

♥

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Snart er vi framme ved pinsens slutt og jeg vil skrive om starten. 

 

 

 

 

 

På fredagskveld kom mellomste og samboeren.

Veldig hyggelig å se dem begge.

En del av helga var planlagt.

Neste dag skulle vi til sentrum, samboeren fikk område seg hjemme. Han hadde en oppgave som skulle leveres.

 

Vi to tøttene trilla innover, handling for mor og til oss.

Etterpå skulle vi på en utstilling.

Klær og maleri.

I og med klær følte jeg meg forplikta til å ta besøket, men hadde ikke de helt de store forventningene.

De tankene ble grundig gjort til skamme.

 

Dette møtte oss:

 

 

 

Det var klær fra DUODU som har tilhold i Trondheim.

Vi snakka med den ene av innehaverne som var der. En veldig hyggelig dame som vi snakka en del med.

Jeg sa at jeg fikk nesten lyst til å ta fram strikkemaskina mi.

Ikke sikkert den virker lengre.

Og datteren min tok fram et bilde av ett av antrekka hun hadde brukt i en av «snuttene» sine og som jeg laga mens jeg holdt på med design.

 

Det var en veldig fin og artig opplevelse som jeg kjente gjorde meg godt. Kjøpte boken de hadde gitt ut.

 

 

Etterpå dette for vi innom mor som ble glad.

Vi laga middag med sopp, spinat, fløte og blant anna. Helt vegetar og det smakte.

 

Turen hjem presterte jeg å forskrekke meg sjøl med glemskhet. For det var en vei jeg var sikker på jeg ikke hadde kjørt, men da vi kjørte opp så jeg vi hadde det.

Da kom sola fram og det var virkelig nydelig.

 

 

Før vi kjørte hjem og så på kart for å kartlegge naturen, samtidig som vi tok oss et glass vin og tok lørdagskvelden skikkelig rolig. 

 

 

 

♥

 

 

 

 

 

 

 

 

 

For noen dager siden lå en hvit konvolutt i postkassen min. Jeg hadde fått melding om den.

 

 

 

 

Det er så hyggelig at det finnes så hyggelige folk som det gjør.

Folk som en føler både glede med og å vite finnes, føler sympati med og som kjenner har mye godhet i seg.

 

En av disse er Ligaya. Hun er nok kjent for mange på bloggen.

En dag fikk jeg spørsmål om adressa mi og jeg hadde lyst til å svare at hun ikke måtte gjøre noe for meg. Men jeg ga henne adressa og i postkassa ramla en sommerhilsen, som hun sjøl sa.

Et veldig koselig kort.

Som Ligaya har laga.

Når en åpna kortet står denne teksten.

Tusen takk til fine Ligaya som eier Happy.blogg.

Jeg har bare lest innlegga hennes her inne og det skinner igjennom at hun er et godt menneske som vil at de i rundt henne skal ha det bra. Nå jobber hun som frivillig når helsa tillater det, der hun hadde jobben sin tidligere.

 

 

Neste lørdag skal jeg treffe henne.

Da er det bloggtreff i Trondheim, et treff som Kari Engesvik er primus motor for.

Vi er en gjeng som skal treffes lørdag og søndag til et program Kari E. har lagt opp.

Jeg gleder meg til å treffe hele gjengen, både de jeg følger og de jeg ikke følger…og som jeg har lovet meg sjøl å gå innom her på blogg.

Her er den siste lista over hvem som kommer.

 

Nå er jeg en helt elendig tidsforvalter, så hittil har det heller vært dårlig med den tiden jeg må ha til å lese meg opp.

 

Kokken fulgte jeg en liten periode og fikk forståelse av at han har en interresant forhistorie utenom at han lager mat. Frodith og Kari2 har jeg lest mye hos, så er veldig spent på om de er slik jeg tror dem er på bloggene. Henne med vesla har jeg ikke lest hos og en del av de andre må jeg lese meg litt opp hos før helga. Ligaya har jeg lest mye hos, også noe av fra arkivet og vet at hun har en historie utenom det vanlige. Dixierose har jeg vært innom og Heidis verden har jeg nå møtt flere ganger i det virkelige liv. 

Jeg ser fram mot å møte alle, og ikke minst Kari E., som har brukt masse tid på treffet.

Her er et innlegg fra henne om programmet.

 

 

Igjen takk til Ligaya for det nydelige kortet.

Og fortsatt riktig god pinse.

 

 

 

♥

 

 

 

 

 

 

I dag skal jeg skrive om noe som ikke er et tema. Men også jeg skjønner at det er viktig.

 

 

 

 

Temaet er ikke noe som nå er i gang, men noe som er sneket inn.

Over lang tid.

Og så kommer det nye ting til og det er bra.

 

 

Alt startet da jeg fikk en diagnose for fem eller seks år siden og som jeg ‘sa opp’ i vår.

For eksempel, det kunne hende jeg bomma en røyk ved anledning, sjøl om det bort i mot hundre år siden jeg slutta.

Å bomme ble det bom slutt på.

 

 

Jeg  fikk etter hvert mange nye problemer med medisiner jeg måtte ta. 

I fjor var kroppen min ikke glad, faktisk var jeg i elendig form fysisk.

Husker denne turen, som jeg nå snart skal igjen.

Er spent på hvordan den blir i år.

I løpet av noen år nå, så har maten fått et økt fokus. Prøvde meg delvis på keto og periodisk faste prakiserer jeg slapt. Turen innom matbutikken er forenkla; mel, nøtter, frukt, grønnsaker og meiriprodukt i hovedsak. Kjøper kjøtt og fisk mest mulig uarbeida. Prøver også å kjøpe mest mulig økologisk og har en plan om å handle direkte med forhandler. Lager det meste av maten fra grunnen.

Dette har skjedd gradvis og er bare en sakte omlegging over flere år.

Jeg ser vekta også går sakte nedover, fra i fjor til i år er ca. ti kilo borte.

 

 

 

Og så er noe aktivitet.

Jeg har skrevet om skulder-rotasjon av armer tidligere, som har økt bevegeligheten kraftig.

 

 

 

Dette er altså egentlig ikke noe tema, men i dag har jeg likevel lyst til å skrive om morgenen min.

 

For her om dagen kom noe inn igjen, som jeg måtte ta ut for mange måneder siden på grunn av en betennelse i hoften.

 

Så nå ser morgenene slik ut:

• Når jeg våkner gjør jeg disse vridninger med armene/skuldrene mine.
• Når jeg kommer på badet er det noen øvelser for forfengelighet, så har jeg funnet noen mageøvelser som jeg vipper bekkenet fram og tilbake en del ganger og etterpå gjør jeg kombinerte mage og øvelser for skuldre mot en vegg.
• For noen dager siden la jeg til en pulsøvelse som virkelig får opp puls.
• Jeg har enda en skulderøvelse jeg praktiserer, for jeg setter så pris på at armene mine kan beveges.
• Men nå – endelig, plutselig er jeg i gang. Etter å ha tenkt lenge jeg ville starte på. Nå er de Tibetanske ritene igjen en del av det jeg gjør.

 

Det gikk veldig greit å ta de inn.

Og jeg, jeg er superglad.

 

 

I dag våkna jeg klokka seks og kjente jeg gledde meg til min lille treningsøkt.

Fikk også en liten økt med meditasjon etter å ha dusja.

Men jeg sier dette veldig lavt, nesten hvisker det. For det er ikke et tema.

 

 

Ha en nydelig fredag, helg igjen.

 

 

 

♥

 

 

 

 

 

 

Når en sporer av og dagen ikke blir. Ikke blir som tenkt, da må en gjøre noe anna.

 

 

 

 

 

I går skulle jeg ned, ned for arbeid, mandagen gikk da så bra…

Men så ble jeg sittende, kom på alt anna enn å gå ned. For eksempel brukte jeg mye tid på innlegget mitt her.

Slik kan en bli oppgitt av.

 

Tenkte også på noe av det siste mor sa dagen før, etter å sakt det flere ganger;

– Da kommer du i morgen…

 

Og enda er søster mi der, den midterste som har en ferieleilighet bare noen minutters gange fra mor.

I tillegg snakka jeg også med samme søster om å ta en tur innover fjellet for å sette opp denne koden ved turmålet jeg har ansvar for.

Men så har det regna.

 

 

Egentlig skulle jeg ha bedt dem hit, tenkte jeg.

Slik satt jeg å surra.

Tenkte på at jeg hadde sunndalsgrøt i fryseren, kom også på en pai jeg hadde fryst ned.

Plutselig kasta jeg meg rundt, sendte melding og fikk ja.

Hørte med lillesøster, hun var i Kristiansund men var på tur hjem.

Tok opp av fryseren grøten og satte den i kaldvann, ut med paien, den skulle ha marengslokk.

Og om jeg høres en tanke effektiv ut her må jeg bare si at nei, det var jeg ikke.

 

Hadde satt tida om en time -.

 

Litermålet med melkeblandingen holdt jeg på å sende i golvet med masse søl, oppskrifter deisa meg i hodet, sukkeret jeg skulle ha i marengsen slo jeg opp i vaffelrøra.

Så helt fungerende var jeg nok ikke.

 

 

Jeg dekte på bordet, jeg hadde bestemt meg for at disse skulle innvies.

De var faktisk ikke framme til jul heller.

 

Det så ikke ut på benkene da de første kom, men det var ikke de vi skulle se på.

Bordet var dekka og midterste søster tok med seg restene av en giga sjokoladekake hun hadde baka til 17. mai, ennå var noe igjen.

 

 

Og så satt vi der.

Lillesøster kom også.

Vi snakka og hadde et fint, gammeldags kaffeselskap.

 

 

I utgangspunktet tenkte jeg det var for langt å be dem bare på kaffe, men så kom jeg på at jeg ofte kjører den strekninga uten å tenke på lengden.

Da må folk kunne komme hit på bare kaffe og søtt.

 

 

 

I dag kom jeg meg ned for å jobbe.

Har jobba konsentrert.

Skal ned en liten tur til for å gå igjennom sakene til morgendagens møte.

 

Etter det er det kveld.

Ønsker deg en fin kveld.

 

 

 

 

♥

 

 

 

 

 

 

♥

 

 

 

 

 

 

 

 

 

For mange år siden, veldig mange år siden, kjøpte jeg meg tarotkort. De har ikke blitt slitt ut.

 

 

Tror fort jeg er tilbake til da jeg bodde i Trondheim.

Vi flytta fra byen i 1998.

Jeg husker jeg la et legg en stund før det ble avgjort flytting.

For jeg følte jeg sto foran et valg, men ikke hvilket.

Jeg la og husker det sto noe om både glade barn og landelivets gleder.

Og så flytta vi til gleden på landsbygda og barna fikk lykkelige barneår det er morsomt å høre de snakker om.

 

 

 

Tror jeg på Tarotkort, tror jeg på å bli spådd…

Svaret mitt blir nok ikke kategorisk på noe nivå, for det er så mye en ikke vet og fantasi kan være sterk -.

Men respekt har jeg.

Respekt for det jeg ikke vet.

På de drøye 25 åra jeg har hatt korta tror jeg ikke har tatt de mye fram. Faktisk tror jeg det er mindre enn jeg har fingrer på en hånd.

Så under en gang hvert 5. år og muligens enda skjeldnere.

 

 

Her om dagen da jeg hadde denne opplevelsen ble det påkrevet å legge et legg.

Jeg kunne lagt om karriere eller kjærlighet, men jeg valgte et generelt legg.

Spørsmålet som jeg stilte var om valg og livet.

Hvordan jeg skulle velge.

 

Jeg tok kortene i hånda og blanda lenge. 

Så la jeg ut.

Alle med framsida ned.

Tok så opp ett og ett kort, snudde de og tok for meg hva som sto for hvert enkelt kort.

 

 

Da alle var snudd så det slik ut.

 

 

Betydninga jeg las ut av hvert kort og hva de representerte var som følgende:

 

 

HESTESKOEN:

Knekten av begre, fra hoffkorta i den lille arkaden.  

Økt intuisjon, står det. Et snilt og fantasirikt barn, står det også og en tenåring som er følsom og kjærlig. Det kan også bety gryende kreative eller intuitive impulser. Kanskje kommer en i kontakt med dette. Ambisiøs, energisk og aktiv finner jeg også om dette kortet. 

1. Fortiden, se etter hvor viktige tidligere hendinger har vært.

Min lesing:

Fra jeg var lita stolte jeg på det jeg tenkte og oppfatta. Jeg ville mye og og hadde det travelt, føttene gikk fort under meg. Jeg var og er følsom, sårbar og bort i mot nærtagen. Som ung ville jeg ingen noe vondt (ikke nå heller), men hadde mange smerter inni meg over å føle meg innestengt. Kreativ har jeg vært og det førte meg til kunstfaglig utdannelse. Ambisjonene var store, fortsatt nesten umulig å vinke de bort. Fortsatt, etter et snart levd liv, ligger de der. Kortet er sammenfallende.

 

 

 

Ti begre fra den lille arkaden.

Kortet står for varig, åndelig lykke. Drømmer som blir sanne og overstrømmende glede. Det kan gjelde hvilket som helst område i livet, men spesielt relevant for personlige spørsmål. I personlige forhold spår kortet om varighet. Bånd som vil forsterkes videre, og behagelige forhold til familie både opp og ned i alder.

2. Nåtiden, følelser, tanker og faktiske hendelser

Min lesing: 

Et veldig fint kort som jeg føler glede ved. Går jeg å bekymrer meg for alt og så er det bare glede. Mentalt har jeg det veldig bra nesten uansett hva jeg sliter med, for i hodet har jeg balanse gjennom at jeg tåler og aksepterer mine utfordringer. Familien har jeg stor sett gode forhold til. Spesielt jobben har jeg følt spørsmål rundt, betyr drømmene noe om de drømmene jeg har båret på alltid…  Varighet i forhold får meg til å gå i tankemodus-. Føler meg splitta i hva jeg tenker og tror.

 

 

Solen fra den store arkaden

Lykke og vitalitet finner på en eller annen måte inn i livet. Alt blir lettere. Klarere tanker og mulighet til å legge langsiktige planer. Solen har brutt igjennom. Kanskje ny karriere.

3. Skjulte innflytelser som kan overraske eller endre resultatet

Min lesing:

Tror jeg på lykke… Endrer det resultatet av motbakkene. Motbakkene som har vært vandret i mange år… Skal jeg tro, tro på at livet står og byr fram det jeg higer etter, ønsker og vil. Latter og glede og ingen bekymringer. Eller at jeg takler det som skjer bedre. Det er mange ting som kommer meg i møte som kan tyde på det…

 

 

To mynter fra den lille arkaden

Her er det penger, økonomisk oppgjør, beløp som kommer. Praktisk hjelp til et spesielt prosjekt. Det er en dobbel betydning og en advarsel. Det som dukker opp skal verken misbrukes eller overses. En sjanse til å utvikle et nytt register. Av og til kan det være for mye arbeid og av og til for lite. Lære seg å avstemme energien og ressursene til hverandre. Kan også være rastløshet. Omskiftelighet. 

4. Hindringer som må overvinnes, mentalt eller praktisk

Min lesing:

Her dukker fort opp bosituasjonen min og min muligheten til å vedlikehold. Er taket prosjektet? Må jeg få det til eller selge det jeg har ansvar for… Er nok ikke flink nok til å balansere energi og gjøremål. Eller er det mentalt jeg må ordne opp med noe. Evnen min til å miste troa på meg sjøl, eller at andre ikke liker meg fordi jeg er så fæl… Kanskje jeg må greie å respektere den jeg er på et bedre vis. 

 

 

To mynter fra den lille arkaden

Ung mann med masse energi med store planer og lite gjennomføringsevne. Kjeder seg fort. Eller en eldre mann med en svært gutteaktig karakter og holdning til livet som ser etter en morsfigur.

5. Omgivelser og andre menneskers holdninger

Min lesning:

Her dukker to personer som passer til beskrivelsene, føler jeg. Eller møter jeg mye umodenhet i de jeg møter. En interresant vinkling som satte i gang noen tanker.

 

 

Verden fra den store arkaden  

En er kommet fram til slutten på en syklus og noe er ferdig og fullført. Verden betyr suksess og oppfyllelse. Det slutt på en ting og start på noe nytt. Det er et høydepunkt. Det kan være at en vanskelig tid med mange prøvelser er over. Man er klar til å gå videre. 

6. Det som bør gjøres

Min lesing:

Dette kortet satte meg ut. Må jeg… Eller hva? Hva er fullført og ferdig… Jeg tenkte på arbeidslivet, men er det nå eller er det et halvt år bak i tid det kan bety? Men det kan bety hvordan jeg tenker og tror alt MÅ være så vanskelig som det vist seg for meg at det har vært. Sjøl om jeg vet at en bare kan gå ut i verden å ta imot alt som er bra. Jeg vet det, men det er så vanskelig å tro på det, helt inn til det innerste.

 

 

Dommen i den stor arkaden

Kortet kan bety en avgjørelse. Slutten av en syklus. Det kan være en avgjørelse for å få livet bedre. Kortet kan bety personlig oppvåkning. Kanskje har en jobbet i mørket  og kan nå se tingene klarere. Den nye vitale energien kan få en til å sette pris på alt. 

7. Sansynlige resultat om en følger rådet i kortet i sjette plassering

Min lesing:

Jeg fikk lyst til å gråte. Disse to kortene på slutten ble sterke og henger sammen med å si det samme… Tror jeg må til å meditere. Det betyr nødvendigvis ikke at jeg skal slutte i jobben jeg nå har, kanskje jeg bare skal kaste av meg den ‘mørke kappa’ jeg har ikledd meg med…fordi jeg trodde jeg måtte. Legget starta å snakk om energi og avslutter med det.

Jeg må skjønne betydningen av kort seks, da blir det bra.

 

♦

 

 

Uansett alt, etter jeg var ferdig kjente jeg på en glede.

På at alt gikk riktig vei. Sjøl om jeg midtveis i legget skifta tolkninga til det motsatte.

Så hva korta fortalte meg greier jeg ikke… eller kanskje vil jeg ikke tolke, tenkte jeg først.

Og så tenkte jeg, det viktigste er at jeg tenker at dette er bra.

Bare enkelt, det er BRA!

 

Det som var interessant var at jeg la Hesteskoen om kjærlighet noen uker etter dette legget. Av 78 kort som jeg blanda godt var fire av syv kort det samme som her.

Det var litt vilt….

 

 

 

♥