I kveld er det jonsok. Lengste dagen er ikke lengste dagen. For den har vært.
Men det er søndag og det er jonsok. Vi feira i går, med rømmegrøt. Laga den fra grunnen hjemme først. Med spekemat etterpå. Pakka med oss alt og mer til.
Vi dro til mor.
Først tok vi oss en stopp på en rasteplass.
Mellomste tok noen dansetrinn.
Egentlig hadde vi en ispause, noe jeg ser absolutt fornøyd med.
foto.asbjørg
Søsteren min med datter kom også inn til mor.
Vi satt inne, været var litt småsurt og utrygt for regn.
I dag har jeg vært på jobb.
Første åpne dag på museet.
Det kom ikke mange folk. Ene sommervikaren kom innom, så det ble en omvisning for henne.
Ellers var mellomste med, noe som var veldig hyggelig.
Hun reiste tilbake til byen i dag.
Jeg fant ut jeg skulle poste innlegg fra tidligere feiringer av jonsok.
Når teppet går ned og en ikke har lyst til noe. Når en ikke orker å høre om noe…
Plutselig snubler en ned i et hull, føler seg litt som et null.
Ingenting frister, alt har vært, ingenting, alt er bare sært.
Ingenting frister, for liksom alt på en gang brister.
Alderen har herja, tærne er blå etter det føles de har blitt trampa på.
Folkemylderet ruller for det indre blikk, en følelse av kvalme og ville bort.
Man gikk ikke inn i livet for å bli omgjort til en liten lort.
En får lyst til å hyle, rope og skrike når alt av verdi føles ribbet og stekket.Det er den indre kverna som maler og maler, både bilder for de indre saler og oppsmuldring av hele korn.
Men det vel for at det skal prøves.
Kjennes.
Læres.
For uansett har alt samme verdi.
Vi, som i betydningen mennesker.
Til tross for alle med sin egen vri.
Ute regner det kalde dråper.
En må bare ønske, forsøke og massivt håpe…
For ute regner det.
Jeg er tom og vil ingen ting. Har nok ramla ned i et lokalt hull.
Jeg sitter i kjelleren og jobber tungt, med hjertebank og frost.
Frost er noe jeg ikke er vant til å ha.
Det er nok lenge siden jeg har slitt såpass. Nå vet jeg at det sannsynlig går over nokså snart.
Etter jobb hadde jeg en lengre samtale med en venninne. Det var ikke så lett der heller. Da hun fikk vite hva jeg bala med syntes hun det ikke var rart jeg var nede.
Vi skal møtes i ferien for å finne på noe artig. Tivoli, sa hun. Sirkus, sa jeg. Men i alle fall noe utenfor tid og båser.
Etterpå laget jeg meg middag. Fant en hallumiost i kjøleskapet og laget meg en rett som jeg nesten må skryte av, den var sterk og smakfull uten et saltkorn eller pepper.
Mens maten sto å gjorde seg ferdig tok jeg på meg regnkappa og lydbok.
Veien var våt.
Men heldigvis har det ikke vært kantslått enda, så blomstene langs veien var godt å se.
Dette ble en dag med program. Tre møter, to gjennom nettet og ett direkte. Tenkte jeg skulle dra framom mor i etterkant, men da hadde klokken blitt halvsju. Så dro hjem og kokte meg spaghetti. Da jeg tenkte at jeg måtte fylle bensin oppdaga jeg at kortholderen lå igjen hjemme. Tanken var også en tur innom butikken, som jeg kunne tatt fordi jeg har en betalingsapp, men da brukte jeg mer drivstoff. Derfor ble det spaghetti carbonara, uten bacon.
Utenom jobb har jeg bakt et brød i dag også. Og så tatt en stor koppvask.
Det har vært en regnfull og kald dag. En slik dag som med minner om mange junidager.
Morgendagen blir noe kortere arbeidsmessig.
Skulle egentlig dra til moren min for å lage middag, men så ringte lillesøste, om vi skulle ta med oss mor og dra ut for å spise. Så nå blir det slik. Får jobba fram til jeg blir plukka opp.
Nå har jeg sittet med en lydbok på øret, men oppdaga at jeg sovna fra den gang på gang. Men må nok finne en mer passende soveplass. Derfor blir senga det neste.
Jeg har så mangt som kan passe under betegnelsen. For å lage hadde jeg gjort siden jeg var lita.
Så oppdaga jeg den lille figuren i vinduskarmen.
Det er noen år siden den ble til.
Jeg bodde i Orkdalen og var med i kunstforeninga. I hovedsak brukte jeg å male. Men noen ganger var jeg med på kurs. Det var artig å forme i leire, denne figuren oppsto.
Læreren syntes puppene var i det meste struttene, husker jeg.
En dag falt den ned og hodet falt av. Jeg fikk limt det på.
Etter jeg flytta hit har det stått i vinduskarmen. Og får være min løsning på hjemmelaga.
Nei da, ikke så mye mat i dette innlegget, sjøl om maten er vilt interessant. Det handler mer om drikke.
Nå da naturen bugner og byr på i så stor målestokk, skulle man ha løpt rundt og sanka som en strikkball.
Hittil har jeg bare forvellet og frosset ned skvallerkål.
Nyutsprungne rogneblad kan være fine til for eksempel dessert.
Men tida har det så travelt og haster forbi.
Sist mandag hadde jeg meldt meg på en samling for å snakke om sidenæring til å drive gård. Vi har nok lett for å tenke på melk og kyr når vi tenker på slikt. Høner og sauer også, i hovedsak dyr.
Vi var invitert til noen som dreiv både med fruktproduksjon, ciderproduksjon, utleie og jakt.
Samtidig med at forskjellige instanser hadde innlegg, fikk vi servert mat. Forretten var potetmos blanda inn med klippfisk, egg og Rørosrømme. Hovedretten var en gryte med lam, potet og noen grønnsaker pluss aprikos og granateple. Desserten var pavlova med rabarbrasyltetøy og karamell på. Nydelige smaker. Til drikke var det cider, men så fikk vi servert drikke av solbærblad. Den dufta, den smakte… Og jeg tenkte dette måtte jeg prøve.
I går gikk jeg ut i «hagen», da hadde regnet kommet. Men jeg fikk samlet en del blader. Var også innom nettet, las forskjellig oppskrifter. Blad, vann, sukker og sitron. En kunne bruke lime også, sto det i den ene oppskriften. Jeg fant fram brunt sukker, angra litt etterpå at jeg ikke brukte lime for jeg syns lime og brunt sukker er så heldig smakskombinasjon.
Blandinga sto over natta. I dag sila jeg det av.
Vesken ble til slutt sila gjennom kaffefilter.
Bladene hadde gitt fra seg smakene.
Vesken var farget av det brune sukkeret.
Jeg hadde litt mindre sukker i dette enn det som sto i oppskriften. Men for mine smaksløker vil jeg ha i enda mindre sukker, for dette skal prøves igjen. Jeg har nok vent meg av søte drikker, det går på vann og Bris.
Slik vanligvis.
Brus greier jeg ikke lengre -, eller nesten aldri drikke … hjernen min har blitt overbevist at dette trenger den ikke. Det samme med saft, noe som nesten aldri forekommer hjemme hos meg. Sukkerfritt søtning er noe jeg aldri vil ha brukt.
Men av og til, av og til… kan en kose seg meg noe.
For eksempel et glass med solbærblad-drikke.
Jeg nyter, det smaker sommer. Det er søndag med regn og alt er godt.
Sola skinner, dagen er åpen uten en plan. Vaskemaskina ruller sitt innhold. Det skal henges ut.
Ny dag og nye muligheter.
Og mulighetene må jeg bruke.
Jeg ser nesten spiralen jeg beveger meg nedover.
I dag gikk jeg på vekta.
Jeg har unngått den i ukesvis, om ikke i månedsvis. Denne sommeren jeg skulle kunne ta på meg klærne som ligger innerst i klesskapet…
Så skjedde ikke det.
Nå hadde vekta gått opp siden sist jeg vagla meg opp på den, men langt fra så ille som jeg var redd for.
I går meldte jeg meg ut fra et treningsopplegg, jeg måtte kjøre et stykke for å komme dit. Så ble det forandring på treningstiden en periode og jeg falt ut. Falt helt ut. Falt ut av alt. Sjøl om jeg både hadde kjøpt meg vekter og kettlebell for jeg skulle –.
Så etter flere måneder med å betal og ikke møte opp, meldte jeg meg ut.
Tok fram noen lettere vekter enn de jeg kjøpte og begynte å løfte på dem.
Likevel vanskelig hver dag.
Dro fram den store treningsballen, rockering og noen andre remedier for bruk nede i gangen.
De står bare der, utenom de lettere vektene jeg tok med opp i stua.
I dag gjorde jeg en spontan handling, lasta ned en prøveperiode på en app. En skal gjøre litt hver dag…
Så jeg skal prøve den nå.
Vet at kommer jeg meg opp på «hesten» vil det hjelpe. Hjelper på den bakevja jeg er kommet i.
I natt drømte jeg om at jeg var valgt bort.
En kan ikke bare sitte og vente at det skal ordne seg av seg sjøl. Da er det fort å skli lengre nedover spiralen til det som er tungt på alle vis.
Ja, jeg fortsatt lei av folk. Men så klart ikke alle.
Det handler om dem som jeg har tillatt å trappe over mine grenser når jeg ikke var kapabel til å peke på de. For slik kan det være, det er ikke alltid man står i energi og sjølfølelse. Sjøl om jeg alltid har hatt en avart av sjølfølelsen.
En stund var jeg så sliten at jeg mista det verbale, orda forsvant. Har skrevet om det før.
Jeg hadde fått dosen min av et liv som begynte å kreve mer enn jeg hadde. Slik kan det være for mange av oss.
Jeg har alltid villa mye. Og kanskje ikke på rette viset. Slikt lærer en mye av.
Tror jeg.
Ellers har jeg nok en styrke i meg. Har fått en del kommentarer på dette, at jeg ikke har falt helt ut. Ut av yrkeslivet. Jeg har nok hatt denne viljen til å stå i det, vil få det til. En kan kanskje spørre seg sjøl hvor lurt det er…
Nå har jeg dette ene drøye året igjen. Og akkurat nå, etter de siste hendelsene, kjenner jeg at det har vært greit og være ferdig nå. Så må nok mobilisere.
Så da er det fysiske viktig, komme i gang.
Samtidig føles det som jeg er blitt flinkere til å peke på grensene. Problemet med grenser er at du sjøl må forstå dem først.
Det er godt når sola skinner, sjøl om naturen har tatt over i det rutsjet av å brette ut sommeren i mai samtidig med at jeg ble liggende under dyna. Men insektene jubler i en massiv summing inn mellom villbringebær, karve og skvallerkål.
Det har vært uker med innhold, kav og en følelse av usikkerhet, om en fikk til alt. Så når jeg ble utslått av sykdom i flere uker, når mennesker trekker seg ut fra planer. Når en del ramler sammen, når «teppet» blir dratt vekk under føttene mine på flere områder… Da er det naturlig en får en reaksjon.
Føles som jeg har vært i gjennom en storm.
Jeg er i stillheten etter.
Nå vet jeg at dette går seg til.
Etter hvert er alt morsomt igjen.
Nå er jeg bare tom.
Ønsker egentlig at jeg skal ingen ting.
Ingen krav.
Bare ut å henge klær.
Bake brød.
Male, skrive og meditere.
Bruke naturen, hente og samle fra den.
Være i ett.
Ikke alle disse må’ene som står og hopper og spretter som hen hel forsamling av lopper.
Kjenner hodet ikke vil.
Kom i mål med det jeg måtte i dag, men hodet vil ikke være med.
Det er så mye som er sørgelig. Akkurat nå er det begravelse av en kamerat til min sønn. Folk skal ikke dø så ungt. Jeg har sjøl vært mye redd for døden, at den skal snappe slike som jeg er alt for glad i.
Noen opplever det.
Det er snakka mye om det å være født som gutt i dagens samfunn, ikke alle passer inn i dette de får å forholde seg til. Jeg kan si mye om samfunnet, men ikke i dag.
Det er også mye som er bra og godt. Det er så fint å legge fram alt som er godt, det fine, det som gir glede og gode følelser.
Utenom at jeg føler meg for sliten, er det mye som er bra. Det er så mye jeg vil, sjøl om det foreløpig ligger bak en «glassvegg». Så vet jeg at det blir.
Og det beste akkurat nå er helga. Den er fri og det er det beste jeg kan tenke meg nå.
Akkurat nå skal jeg ta en dusj, så tar jeg med meg handlelista og et halvt nystek brød til mor, etter runden på butikken dra jeg med varene dit. Skal ta med meg strikking og gi meg god tid hos henne.
Det er tid for lavt gir. Jeg tumler i rundt uten å vite fram eller bak på meg sjøl. For noen dager er bare slik.
Bildet er tatt av janrye fra Pixabay
Og gudene skal vite disse dagene er kjedelige. Har egentlig ingen vilje til å ville noe.
Men det har garantert sine grunner og det går over.
For en tid er aldri for alltid.
Så da data’n frøs fast etter et torden, lyn og haglbyge, så var det helt etter oppskrift en slik dag som i dag.
I tillegg er jeg fryktelig lei folk, føler nok på all strekking opp gjennom åra, av meg sjøl. Her må nok en samtale ut i de små nattetimer ta mye av skylden.
Så det er en slik dag.
Etter jeg var ferdig med å jobbe skulle jeg vei å handle for mor. Men da ene søsteren min likevel var dratt dit i dag, sjøl om jeg hadde sagt at jeg dro dit, da utsatte jeg det til i morgen. Slik at vi alle ikke drar dit på samme tid.
Tror dagen i dag var bra som en dag i selskap bare med seg sjøl.
Lagde meg en vegetar middag med squash, som smakte helt nydelig. I kveld ble det en banansplit med sjokolade og rosiner med piska krem til. Så har prøvd å være snill mot meg sjøl.
Har du noen ganger slike dager at du bare ønsker å være aleine med deg sjøl?
Fridag, eller nesten fridag, er plana. Men ikke kommet meg ned ennå.
For arbeid.
Men tror jeg må akseptere dette, etter en dag med å stå på, bør jeg ha ro. Hvile. Eller i alle fall være i min egen modus.
Jeg sov fram til kokka ni i dag.
Gikk i gang med slikt jeg ikke gir så god tid, slik som å vaske og legge sammen klær.
Satte en deig i gårkveld, etter jeg fikk surdeigsstarter. Den hadde heva seg fint.
Las litt både på nett og kokebøker om surdeig. Sjøl om jeg har brukt surdeig en del. Fant ut at jeg bare gjorde det enkelt, men brukte bare brettemetoden. Bare bretta deigen uten å elte.
La den på en steikeplate for mer heving før jeg satte den inn i ovnen.
Så tok jeg det ut…
Det hadde heva seg og så fryktelig godt ut.
Brukte bare vann, hvetemel og grovt hvetemel, sammen med olje og litt honning i deigen.
Smurte først bare på Rørossmør på det varme brødet.
Himmel…
Det var bare sååå godt.
Jeg smurte meg på et par til med pålegg; brun ost og brisling i olje. Med kefirmelk til.
Det ble en sen og god frokost.
Og så må jeg bare roe ned.
Var redd en stund at jeg skulle spise hele brødet.
Syns det er så artig å prøve ut. Ønsker helst at det meste jeg spiser er basert på rene produkt. Helst ikke prosessert, men så klart vanskelig å unngå det helt.
Jeg greidde å stoppe uten at jeg spiste opp brødet. Sjøl om jeg forsto at jeg hadde havna i en farlig situasjon.
Ute regner det og utsikten ut gjennom kjøkkenvinduet er vått, rått og grønt.
Det er så godt med en rolig dag.
Men må likevel prøve å få til en liten arbeidsøkt.
