Snakke er lett, men å utføre kan være mye verre. Når en endelig gjør, utfører, og det er virkelig koselig, da…

 

 

 

 

Vi skulle møtes snart igjen, sa vi sist.

Sist vi møttes.

Det var andre gangen.

Andre gangen jeg møtte denne hyggelige dama.

Eller aller første gangen jeg «møtte» henne var her inne på blogg.

 

Hun bodde der jeg hadde bodd i ni år, nå hadde jeg flytta fra Flatåsen i Trondheim før hun flytta dit – men morsom å følge henne der hun gikk tur på gamle stier.

Men så flytta også hun derifra og til nabofylket, og ikke bare nabofylket, men også nabokommunen.

 

– Vi må møtes, sa vi til hverandre.

 

Og her skjer det første gangen.

Her er andre gangen.

 

Nå gikk det noen måneder, faktisk et halvt år.

 

 

– Kanskje skal vi finne tid… sa jeg.

– Kom hjem til meg, sa Heidi.

 

 

Og jeg gledde meg.

Etter noen timers jobb satte jeg meg bilen. Første biten av veien er kjent, men så kom et kryss der jeg svingte av.

Det kom flere, mange-, kryss.

Jeg kjørte og svingte og spekulerte en stund om veien var den riktige eller om jeg var på riktig vei.

Plutselig ser jeg Magerøya med huset utpå, et kjent motiv på Heidi’s blogg.

 

Her ser du ett innlegg med motivet.

 

 

Og huset hennes, jeg skjønte med en gang hvilket det var.

Der sto det en smilende dame og vinka i døra.

Det var dekt opp til lunsj og den smakte.

 

Som de forrige gangene gikk praten, slik den gjør når en møter folk man ‘bånder‘ med.

 

 

Jeg ble vist i rundt i huset, de har pusset opp så og si alle rom i det store huset.

Ett rom sto igjen og skulle være slik, et rom med minner og tømmervegger. Nydelig rom i kontrast med de fine, «nye» rommene, malt i lyse, behagelige farger.

Jeg glemte å ta bilder, men legger ved link til ett av innlegga om oppussing.

Her er fra da gangen ble pussa opp.

 

Det var så artig å bli vist i rundt, jeg har alltid likt å se inni hus.

 

 

Heidi skriver mye om mannen sin, som en oppfatter som en trivelig fyr.

Han fikk jeg også hilse på og jeg må bare fortelle at det Heidi skriver stemmer.

De er et veldig trivelig par.

 

 

Men som alltid, ting tar slutt.

Jeg hadde vært der i over to timer, en kan ikke bosette seg om det er trivelig.

Ble vist i rundt i hagen til slutt og den var full av vår og fargerike blomster.

 

Her er et innlegg hun delte i går fra tulipanene som lyste opp.

 

 

Da jeg skulle sette meg inn i bilen kom hun med en firkanta ting.

 

– Denne skulle du få før jul, men nå er det så lenge siden at jeg tok av papiret, sa hun.

 

 

Det var en brikke med følgende tekst:

 

Den skal få plass på glassbordet mitt i stua. Brukes hver morgen når jeg drikker mitt sedvanlige glass med lime.

 

 

Det var rørende, og ja-, i mitt jag gjennom livet var det gode ord, for kanskje er det rundt neste sving… 

 

Tusen takk, Heidi. 

 

 

Og her er innlegget Heidi skrev om dagens møte, nå skal jeg ile inn og lese hva hun skrev.

 

 

 

♥

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Så var det slutt. Slutt på et race gjennom tilværelsen. Nå må det pause til.

 

 

 

Tankene var ikke med meg med det samme jeg sto opp, men skjønte det…

I dag MÅ jeg ta dagen med ro.

For jeg er skjør.

Altså holdet er skjørt.

Føler det spacer ut både ved bevegelse og tanker.

Tror at nå var det nok.

Nok travelhet og jeg trenger roooooooooo.

Så da får jeg bare gi meg.

 

Tanken var altså å komme meg ned til jobben.

Kanskje greier jeg det også siden, etter å ha pausa godt.

Ubehagelig når en kjenner at hjernen nesten ikke tåler bevegelse, akkurat som den ligger i alt for mye vann og at hjerne-element sklir fra hverandre og over hverandre.

 

Sannsynlig er den siste tida vært for mye, jeg har gapa for høyt og bredt og nå sier kroppen «NEI».

Kjenner det blir for mye å la radioen stå på, må finne noe rolig musikk.

 

Så slik kan det gå.

Dagen er grå med fin temperatur.

 

 

Etter å ha skrevet dette sovna jeg.

Først prøvde jeg å ringe mor, men jeg orka ikke snakke.

Så situasjonen var tydelig.

Jeg skjønner det jeg har prøvd og levd etter fortsatt er det jeg bør leve etter. Ikke fylle dagene med avtaler. Men noen dager er ikke like lett å kontrollere.

 

Har laga meg middag, like enkel som den var god.

Stekte sjarlott løk og hvitløk i smør, hadde opp i oppkutta perletomater og stekte sammen med. Til slutt slo jeg over en skvett fløte, sitronpepper og salt og koka inn sammen med noen blader av koriander. Til slutt blanda jeg i spaghetti av fullkorn og det ble nam.

 

Nå skal jeg ut å ta noen bilder for å krydre innlegget mitt med.

Samtidig se om jeg orker litt hagearbeid.

 

♦

 

 

Plutselig er vi framme ved torsdag i et innlegg som ble starta på tirsdag.

Jeg kom meg aldri ut for å ta bilder.

Tror jeg havna i en telefon.

 

 

I går fungerte jeg slik på en måte, men kjente det verbale ikke var helt på plass.

Skulle ha et møte om sommerhjelp på museet.

Traff flere folk. Orda som kom ut av munnen min var liksom bare daffe og uten trykk. Begrep ble borte. Et tegn på at slitenhet fortsatt hang i.

 

 

I dag er det dugnad, aner ikke om hvor mange som kommer eller i heletatt om noen kommer.

 

Slik går disse dagene.

 

 

På tur hjem i går mellomlanda jeg hos mor. Hun har en blomsterbed fult av skvallerkål, jeg plukka et skikkelig jafs slik at blomstene i bedet skulle syns, uten at det vistes at noe var tatt.

Jeg sa jeg kunne koke suppe av fangsten min, men tror ikke det lød særlig fristende for mor.

Så da jeg kom hjem hadde jeg et par tørka loffskiver som jeg stekte i smør og hvitløk slik at de ble sprøe, stekte så en tomat i tynne skiver sammen med japalendo, til slutt hadde jeg skvallerkål i panna og stekte, slo over fløte som kokte inn, salta og pepra, la alt på en tallerken.

Faktisk, det var nydelig.

Men jeg har mye av skvallerkålen igjen.

 

Ellers tok jeg med mor en tur ut, vi gikk ned til postkassa og opp igjen i bratta. En tur på noen hundremeter. Må prøve å få til denne turen utover sommeren med mor, dette er så godt for henne på mange plan.

Vi drakk kaffe ute på terrasse. Ved siden voks noen blå blomster som ingen av oss visste hva var.

 

Men mor trodde sannsynlig det kunne være noe hun hadde plantet og som hadde spredt seg.

 

Hjemme hos meg sjøl var planene å komme ut i hagen etter jeg hadde spist. Men da ringte en nabo fra der jeg bodde før for å fortelle den gledelige nyheta om familieforøkelse.

Slik gikk dagen i går også uten å få gjort noe hos meg sjøl. Og nå grønnest det, så det begynner å haste å få rydda.

Men i ettermiddag er det altså dugnad.

 

Kanskje jeg rekker noe først…

 

 

 

♥

 

 

 

 

 

 

En mandag kom og en mandag gikk. Akkurat det kjenner jeg. Nå er det kveld.

 

 

 

 

 

For dette var en av de verre dager, slike man ikke ønsker.

Alt for mange tider å forholde seg til.

Men nå er jeg igjennom, nogenlunde velberga.

 

 

Dagen starta med dekkskift, så nå er det veldig godt og kjøre sommerlig igjen.

Halvåtte var det oppmøte og klokka åtte var jobben gjort.

Susa hjem og rett inn på kontoret for et møte på teams.

Klokka 10 var det ferdig.

Jobba litt til før jeg fikk smurt meg mat og tatt en dusj.

 

 

Akkurat da jeg var ferdig viste det seg at tida var en tanke for travel. Jeg kom ut på veien bak en bil. Etter hvert var det ikke mindre enn fire biler foran meg, de hadde alle god tid. Jeg skulle rekke en legetime.

Jeg så at dette ikke gikk bra, så prøvde å ringe – men sentralbordet var stengt.

Det var bare å kjøre på, mest lyst hadde jeg til å kjøre over bilene foran.

 

 

Legen sto å venta på meg da jeg kom inn. Jeg beklaga så godt jeg kunne, fryktelig irriterende at jeg klarte å komme for sent. Det var så unødvendig.

Men jeg fikk utført det jeg skulle.

Må skryte av legen min, hun spurte meg hvordan det gikk i den nye jobben.

Jeg syns det er så bra at hun klarer og huske slikt, hun har mange pasienter.

Er nok veldig heldig med fastlegen min.

 

 

Så var det returen, stoppa på en parkeringsplass og fikk spist maten jeg tok med.

Det var en liten time til neste avtale som var i nærheten av der jeg sto.

Og den, den ble bare helt fantastisk.

 

Det var en befaring og noe av den foregikk i båt.

Hadde bare med meg mobilen for å bevitne turen og vil så gjerne dele.

 

Her er bilder fra sjøturen.

 

 

Og her er bilder fra utsikten fra toppen av en liten øy vi gikk i land på.

 

 

Fantastisk fin opplevelse.

 

Som kjent blir en trøtt av sjøluft, så nå er øyelokka tunge.

Tror jeg vil drømme om sjø og vår på nordvestlandet i natt. 

 

 

♥

 

 

 

 

 

Du verden hvor flink… eller flink er nok ikke ordet. Men når jeg skal noe med tidsfrist, da kan jeg virkelig bli en utfordring.

 

 

 

 

Utfordrende i hovedsak for meg sjøl.

Jeg har dagen i dag og i morgen for å bli ferdig med en artikkel.

Hver dag denne uka har jeg unngått dette omtrentlig helt.

Jeg skrev en setning på mandag…

I dag har jeg rydda kjøkkenet, vaska vasken og rota til igjen.

 

 

Det som jeg ser på som bra er at jeg faktisk gjør noe.

Som jeg skrev om i går; noe er det.

Og denne tidsfristen er nok sikkert ett viktig moment.

For i går ville jeg bare sove, bort fra alt.

Var forresten bedt bort på middag, kom meg dit med øynene som noen gliper.

 

Rart når en føler at en må ha hjelp til bare å stå rett opp og ned.

Men en mobiliserer, da jeg var hjemme var det ikke igjen noe energi til å legge seg.

 

 

Det gode er at i dag føles dagen bedre.

 

 

Tilbake til ingressen…

For i dag gjør jeg noe.

Men ikke det jeg skal.

For etter å ha vaska kopper og vaska av kjøkkenbenkene fant jeg fram mjøl.

 

 

Det ble tomt av brød tidlig i påska, så jeg valgte å kjøpe brød for ikke å lage stress. Derfor har jeg spist brød som er kjøpt. Kanskje er det også noe av grunnen til situasjonen min.

Det jeg spiser blir for næringsfattig så får akutt behov for å fylle på mer…

 

 

Jeg starta med å skrive at jeg var «flink», for egentlig er jeg håpløst det motsatte.

Her har jeg skrellet gulrøtter.

 

 

Så så får deigen stå å heve, men den ville ikke heve så mye.

 

 

Måtte bruke tørrgjær og er ikke vant til å bruke det.

Simsalabim, her er det nystekte rundstykker.

 

 

De smakte himmelsk. Men rydda har jeg ikke.

 

I tillegg fant jeg fram kosttilskudd jeg har hatt stående fordi jeg ikke burde ta slikt da jeg gikk på medisiner for reumatismen.

Nå vil jeg prøve igjen.

Så jeg har en følelse av at jeg har energi til å ta mer tak.

Sjøl om jeg prokrastinere vilt.

For jeg gjør ikke det jeg skal.

Virkelig ikke.

Men i morgen er fristen og jeg skal produsere en del ord. Og orda skal ha innhold.

 

 

Det jeg syns er forundelrlig er at når jeg må noe, gjør jeg slikt jeg ikke syns om å gjøre.

Forstå det den som kan…

 

 

 

Prokrastinere

 

♥

 

 

 

 

 

Om dagen er dagene en flurete vei, ingen dans og hopp og «hei på deg». 

 

 

 

 

For det første sliter jeg noe fryktelig for å komme meg i jobb. Det er som 10 ville hester holder meg borte fra den.

Jeg blir så trøtt bare av tanken.

Når jeg først har kommet meg i gang skal det ingen ting til for å blåse meg bort.

Blåse meg av banen.

En melding, en telefon… hva var det nå jeg holdt på å gjøre, hva var jeg i gang med -.

 

Hodet mitt nekter på gjøre noe som fordrer mer enn en kort tanke.

Vil ikke tenke i rekker.

Vil bare springe flagrende på grønne sletter med blå himmel over som har skydotter som små lubne lam.

 

 

I tillegg har det dukka opp et problem, et problem det er nokså lenge siden jeg lukta på.

I lengre tid, i flere måneder, kanskje over året, husker ikke… men maten har hatt et anna fokus.

 

Hvilket fokus har mat hatt for meg, si det…

 

Som ung og til jeg var voksen var mat underordna.

Jeg likte mat, men jeg kunne godt glemme å spise for jeg var opptatt av andre ting som tok fokuset. Og jeg var tynn, kroppen var lett å ta med.

Etter jeg etablerte meg i familieliv og kjørte tette graviditeter, sørga fryktelig over de to første som ikke fikk liv og alt i den tida-, ulvetid som det var… så føk vekta på kort tid massivt opp.

Og jeg tror mat har hatt funksjon som trøst, ikke det at jeg overspiste, men det kan virke som kroppens forbrenning ble forandra.

Det hjalp ikke på at ryggen min sleit bananas i mange år, smerter i resten av kroppen ble en del av dagene, tålte dårlig at barna kravla over meg i leik på golvet.

Husker jeg gråt den dagen jeg kjørte hjem fra legen og hun hadde sagt jeg hadde fibromyalgi.

For jeg hadde følt meg som en idiot over alt jeg kjente på, alle vondtene, og da legen hadde gitt meg den forklaringa følte jeg at det jeg kjente likevel var reelt, jeg aksepterte.

Så kjempa en seg videre, det ble etter hvert skilsmisse og flytting og nye kamper.

Mange ganger har maten vært det som var trøsta i livet.

Til jeg nå kunne se bakover og oppdager at maten har fått mindre fokus i takt med omlegging av kosthold og mindre fokus på vekt.

 

Slikt blir en glad av.

 

Når jeg ser tilbake på det levde livet mitt har det aldri vært i smult farvann. Det har alltid skjedd mye, vært forandringer og hendelser.

Slik er det fortsatt.

Det er liksom tida er for lita til livet.

Og det skjer, hele tida skjer det… sjøl om jeg trekker meg unna og prøver å leve så stille som mulig.

Det skjer likevel.

Det siste halve året har det også vært store forandringer som jeg har skrevet om her inne.

 

 

Nå er det noe jeg ikke greier å få tak i…

Det er noe som roter til som jeg ikke får tak i hva er.

Konsentrasjonen som er ute å kjører, vil liksom ikke det jeg skal.

Plutselig kaster jeg meg over mat, hadde en pose twist i skapet – den var borte på et par dager.

Jeg er ikke en gang spesielt glad i sjokolade.

I går kveld da jeg kom hjem spiste jeg opp middagmatsrestene.

Jeg bruker ikke spise om kvelden.

 

Og jeg skjønner og jeg skjønner ikke.

Jeg skjønner det noe som nå vipper meg ut av balansen, men jeg skjønner ikke hva det er, ikke eksplisitt.

Tenker, skal jeg gjøre slik eller slik, men ingen svar ramler logisk ned.

Det er nok flere ting som spiller inn i hverandre.

 

Så akkurat nå er den beste løsninga å slutte å tenke, så enkelt som det er…

Akkurat nå er det ikke klart for å grave fram grunnen.

 

Derfor blir dette en trening i å fokusere på å ikke tenke eller styre tankene sterkt unna tankene som vil problematisere livet mitt, slik det er om dagen.

 

 

 

Kjenner du deg igjen i at du kan miste kontrollen på deg sjøl når det er noe i livet ditt som du tror ikke stemmer?

 

 

 

♥

 

 

 

 

 

 

 

I dag skulle jeg skifte til sommerdekk. Det er en ny uke på gang etter helg.

 

 

 

 

 

Det er vinterveier fra Aure til Kyrksæterøra sier de på lokalradioen.

Er det det ja, tenker jeg og tar en fort drodling over utsagnet.

Kanskje er det det…

 

Eller, det er det, når jeg ser ut er det hvitt.

Jeg ringer verkstedet og sier at jeg tror ikke dagen i dag er riktig for å skifte til sommerdekk.

Og får for så vidt medhold i det.

Jeg må bare avvente.

 

 

Det er mandag.

Og det har vært helg.

En helg jeg så fram mot med skrekkblanda følelsesregister.

Jeg må ta et prat med dette hodet mitt, det tenker for mye.

 

 

Forrige uke var prega av helga, det vil si lørdagen. For det skulle gå en museumsfestival av stabelen og jeg hadde fått ansvar for ull.

Hodet laga det til ull i krull som gikk i tull.

Jeg skulle tove, tenkte jeg.

 

 

På fredag flaksa jeg fra et møte, som ble for kort, til neste post.

Jeg kava og kritiserte meg sjøl.

Over at jeg skulle ikke gjort dette, men dette…

Men så viser det seg ofte at det valget en tok var helt greit.

 

Ble så jeg reiste med alt pikk og pakk etter jeg har vært innom dette korte møtet med styreleder, henta ting og tang på museet og tok ferga til byen.

For å rigge.

Men da jeg kom fram viste det seg at bodene ikke var kommet opp.

Fikk likevel henta ut alt av bilen og henta inn det andre jeg hadde bruk for, så alt sto samla til dagen etter.

 

Fra ferga og hjem er det nesten en time å kjøre, mens til mor litt over en halv time.

Så kjøpte med mat og landa hos henne, det var planlagt og avtalt.

Det ble ikke så sen kveld, for det viste seg at jeg måtte dra tidligere tilbake til byen enn tenkt.

For fergene på lørdag går ikke så ofte.

 

 

Så jeg var tilbake i Kristiansund i god tid og rusla bortover i kaia i ro og mak, forbi småbåthavna.

Været var helt greit og dagen lå foran.

 

Det tok en tid før bodene kom opp og ennå lengre tid før jeg fikk en planke som en hylle i bakkant.

Men da var det bare å få ting utover, og slik så min bod ut. 

 

 

Tok meg en runde før festivalen var åpna rundt om på området, her er det tinnstøping. 

 

 

Er ikke sikker på hvor mange stands vi hadde… 

 

 

De som viste skole fra gamle dager sto inne og hadde det varmt og godt. 

 

 

Ute ble temperaturen utfordrende i deler av dagen.

 

 

Det begynte og regne og blåste sterk kuling i en periode, så da ville veggene og boden og alt dra sin vei. Prøvde å få alt inn under tak. 

 

 

Oppdaga da jeg skulle ha på meg en ullbukse at det var en høyhalsa genser -.

Men hadde med både votter og lue, så holdt varmen.

Og alt i alt gikk det bra.

Artig å snakke med folk.

Barna fikk stempel av en rosa sau hos meg.

Og jeg prøvde også å fortelle litt, noen var til og med interessert i mer en stempel av en rosa sau.

 

 

Og plutselig var dagen over, med sol, regn og blåst.

Fikk alt dit det skulle, noe ble lagra i bilen.

Føttene føltes gnaga opp til knærne og ryggen var delt i to.

 

 

Da jeg satt på ferga tilbake sa jeg høyt til meg sjøl;

– YEEES!!!!

 

 

Endelig hjemme, der var varmt og godt og middag som laga seg sjøl.

 

 

Plutselig var søndagen her.

Den ble ganske rolig. Været var fortsatt surt og uvenlig.

Hadde et møte på ettermiddagen, om en vei.

En vei som er for dårlig og som verken vedtekter eller kapasitet er nok for til å få slik den bør være.

Så der var vi som eier grunnen der veien går.

Et arbeide pågår.

 

 

Til slutt kom søndagskvelden og jeg, jeg var bare veldig, veldig, veldig… ja, du skjønner.

Var i seng halv ti og det er temmelig tidlig til meg å være.

 

 

Slik våkna jeg helt av meg sjøl klokka seks i dag tidlig.

Og da sto en ny dag opp.

 

 

 

♥

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Skal, skal ikke, jeg har regnet og kommet fram til et svar. Mye man vil, men en får det liksom ikke til.

 

 

 

 

For jeg vil så gjerne.

Jeg vil egentlig veldig mye.

I hodet mitt.

Noen få ganger blir det også resultat. Men det er mer unntaket enn regelen.

 

Det løsnet litt på jobbfronten i går.

Og det var bra.

Dagen i går starta greit nok.

Opp før klokka ringte.

Laga meg limevann, mens den tempererte gikk jeg ut. Trilla papirsøpla ned til veien, bare halvfull – men tømming i dag. Kjørte bilen bort til fjøset for å ta ut sommerdekka.

Spent kikka jeg inn i posene…

 

Å, neeeiiii, det første så grusomt ut.

Skikkelig slitt.

Heldigvis var to gode.

 

Fikk plassert dekka i bilen, inn igjen og får gjort noen mageøvelser og øvelser for skuldrer, før dusj og drikking av limevannet.

Utenfor verkstedet fem minutter før tida, det vat fullt, mange som skulle skifte dekk. Det viste seg bare at det var ikke dekk i riktig dimensjon på lager, derfor ble dekkskiftet utsatt til mandag.

Dekka ble losjert inn for å skifte til nye dekk når de kom og jeg holdt på å kjøre på en ATV.

Følelsen av å ha kontroll på dagen begynte å svikte og bosatte seg i et hjørne av hjernen min.

 

Men hjemme rakk jeg møtet i på Teams akkurat, fikk låst opp døra og kobler meg på.

Til lørdag er det museumsfestival, så jeg fikk spurt om ting som angår mitt prosjekt.

Ble oppringt etterpå om at det finnes ting jeg kan bruke og avtalte å komme til byen dagen før for å monter opp standen.

 

Etter dette fikk jeg arbeidet nokså konsentrert, fikk lagt inn aktivitetene i sommer og avtalt et møte med styreleder i det gamle styret på mitt museum.

Optimistisk gikk jeg opp til lunsj, fikk hengt opp en vask ute og tenkte at i dag skulle jeg få gjort mye.

 

Men det er da jeg begynner å spore av.

Ikke orker jeg tur, prøver å jobbe litt i hagen.

Orker ikke plante ned noen blomster i krukker.

Orker egentlig ingen ting.

Får laga meg middag og gir opp dagen.

 

Dette var i går.

 

 

I dag tok jeg fri, ingen supereffektiv dag i dag heller.

Hadde en forskrekkelig opplevelse som jeg skal skrive om siden, men ikke nå-.

Fikk rydda opp ved inngangen, masse skall av solsikkefrøa som hadde falt ned fra fuglmateren. Vaska litt klær i dag også. Rydda i skuffa med avfall, vaska bøttene for kildesortering. Laga meg gammeldags middag. Fikk komplementert en tallerken på Finn, en som var knust til et servise. Det blir fint å få det à jour igjen. Egentlig har jeg tenkt å kjøpe flere tallerkener av serien, ofte vi er flere enn fire.

Syns egentlig Finn.no er interessant å besøke.

 

Noe som var komisk i dag, det nærmer seg sommersesongen for StikkUt og jeg har ikke hørt noe om «min» tur. Tenkte at den kanskje var tatt av.

Skriver en mail til henne som har ansvaret, med det samme jeg trykker på send kommer en melding på mobilen. Der hun spør etter det jeg etterspør.  

Syns det var godt gjort med sammentreffet.

 

 

 

I går kjeda jeg meg litt.

Og akkurat det syns jeg er bra. Så da får bare disse dagene som ikke er «flinke» dager, passere, men får håpe jeg kommer sterkere tilbake.

Det håper jeg på.

Men i dag var det ikke en gang kjedelig å gjøre så lite.

 

For når en kjeder seg er det håp.

 

Kvelden er her, sola er gått ned.

Nå skal jeg ta meg en stor kopp varm nypete, med ingefær og honning.

Ellers tror jeg kvelden blir ung.

 

 

 

♥

 

 

 

 

 

 

Bøker var en gang en lidenskap, men etter jeg fikk barn var det ikke plass til dem i særlig grad.

 

 

 

 

 

I flere år ble lydbøker alternativet, lånte og hørte på i tur til og fra i bil. Men så kollapsa cd-spilleren i bilen, og jeg fant ut at å få reparer eller sette inn ny ikke ville bli gjort.

Nå avtok etter hver leselysten av skjønnlitteratur, sakprosa ble mer interessant. Problemet var at jeg greidde bare å  lese bøker halvveis. For konsentrasjonen ramla ut.

 

Barn var noe jeg ikke var så interessert i, verken som barn, ungdom eller ung voksen. Barn var som andre mennesker, noen var greie og noen ikke.

Uansett skjedde det noe da jeg passerte 30, kanskje var dette meninga, likevel.

Å få barn.

 

Og så skulle jeg også ha barn-.

 

 

– Vil du ta i han, sa jordmora da han var født.

 

 

Men jeg klarte ikke.

Ville vi gravlegge, ble vi spurt om

Tanken var helt uutholdelig.

Det var høst og dagen etter fødselen var det kaldt og hvitt, det passa, det var en iskald verden.

 

Et halvt år etter syntes magen litt raskere. I desember var termin.

I august lå jeg på sykehuset med en alt for lita jente på magen og så pulsen sakte ebba ut.

 

 

 

Nesten på dagen året etter kom en gutt, i riktig størrelse.

Det ble stormende kjærlighet til et lite menneske en kunne vise alt.

Som skulle bli kjent med verden.

Han var vitebegjærlig og etter hvert førte de små føttene hans på lengre veier enn hva som føltes trygt.

Valget ble å flytte fra byen og ut på landet.

Der starta han sitt andre skoleår og en dag ville de to lærerne til gutten ha en prat. Det var noe som ikke stemte, mente de.

Vi ble kasta inn i utredninger på vår vesle gutt. 

Og jeg følte først at jeg mista enda et barn.

Han fikk en diagnose. 

 

 

En møter fordommer både hos seg sjøl og andre.

Jeg ville være åpen, de andre foreldra ble informert. Sjøl om de også nok ville være åpne møtte jeg på stigma.

Egentlig fra alle hold.

 

Det var en uskreven regel i samfunnet vi bodde i at ingen barn skulle utelates fra fødselsdagsselskap, som den eneste gutten eller jenta. Enten ba en alle, eller alle guttene, som i vårt tilfelle. Fram til de var 12 år.

Fra han fylte 12 år ble han ikke bedt lengre. Nå skal sies at han ikke brydde seg om det, men jeg syntes det var vondt.

Jeg hadde alt for lite kunnskap og det hadde verden i rundt også.

 

 

Sjøl fikk jeg positive tilbakemeldinger over min evne til å sette grenser og være tydelig. Men sannheten var at jeg skulle fått beskjed om at jeg ikke behøvde ta alle kampene. Jeg sleit ut både meg sjøl og gutten.

Det var først da han var i 16 års alderen jeg begynte å forstå at noe var dørgende feil med systemet. Enn å få så mye negativ tilbakemelding på seg sjøl. Da han begynte på videregående fortalte de han og oss hvor håpløs han var, det fantes ikke et fnugg pedagogikk i møtet med den unge. Bare kritikk. 

 

Ungdomsåra ble krevende.

Verken familie eller system var en støtte.

Fordommene var store.

En polititjenestemann opplyste meg om at han skulle ta gutten til slutt, han var enda ikke fylt 17 år. Jeg forsøkte å få et samarbeid med politiet, men opplevde ingen interesse, bare avvisning sjøl om vi ville det samme.

Hvor mange møter jeg var i fram til han var myndig, det vet jeg ikke. Og redselen over hvordan dette ville gå var skyhøy.

 

 

Jeg har skrevet før om posttraumatisk stressyndrom, at jeg trodde at alle steder gutten var var han aktør i alle hendelser som skjedde der han oppholdt seg.

Nå i ettertid vet jeg at det er et under at han har overlevd, for det gikk bra det som absolutt kunne ha gått gale.

Politimannen som sa han skulle ta han lyktes heller ikke. Og min redsel for at ungdomsåra skulle føre til en grav eller fengselscelle ble heldigvis aldri noe av, han ble voksen.

 

 

 

 

Da jeg får høre om en bok som var kommet ut som beskrev “ADHD, 7 veier til ny forståelse”, fra en lege som sjøl har det, var dette boken jeg måtte lese.

Det vil si, høre.

To ganger hørte jeg gjennom boka av Kristin Leer om ADHD.

 

 

Om hvordan samfunnet i dag har stigma rundt diagnosen.

Om at den ikke blir sett på ressursen.

 

De fleste med ADHD er ganske fryktløse, de er enormt impulsive. De er kreative og har en evne til å gå dypt inn i det de er interesserte i.

At deres mentale alder ligger bak jevnaldringer og at de sakker akterut før de vil nå en mental modenhet til likt med jevnaldringer, et godt stykke opp i 20-åra.

Jeg skulle gjerne hatt denne boka da gutten min var liten, hatt kunnskapen.

 

 

Jeg så at det jeg møtte gjennom hjelpeapparatet var alt for dårlig. Slik som henne som sa at jeg måtte regne med at han måtte i verna bolig som voksen, han var 9 år da og ingen ting som tyda på det. Han fungerte både evnemessig og sosialt.

I stedet er han et menneske som har høyere intellekt enn de fleste og han vokser og utvikler seg. I dag er han en ung mann med mange refleksjoner, følelser og sosialt tilstede på alle vis. 

 

 

Jeg vil anbefale alle som tror de sjøl har- eller kjenner noen som har ADHD, om å lese boka.

Faktisk begynte jeg å spekulere på om jeg sjøl også kunne ha av det, for jeg kunne kjenne meg igjen i mangt. Jeg drømte meg vekk og levde i min egen verden, hadde behov for egen tid, har alltid sett løsninger.

Nå var jeg ekstremt lovlydig og tok ikke de store risikoene. Sjøl om jeg reiste fra Arendal til Nordmøre på 70-tallet da 10 øringene enda fantes. Jeg kom hjem med en 10 øre til overs og foreldra mine ble ganske frustrerte over meg, fordi jeg ikke hadde bedt om penger.

 

Jeg hører i dag det er mange som tror de kan ha ADHD.

For min sin del er det ikke så påkrevd å få noen diagnose, men om det så er, kan jeg forstå meg sjøl bedre som barn.

 

 

Jeg har bedt sønnen min lese boka, fordi den oppleves å sette ting på rett plass.

 

 

– Kan jeg få skrive om deg, spør jeg.

 

– Det er greit, svarer gutten.

 

– Men jeg vil du skal lese gjennom før jeg poster, sier jeg.

 

 

Det er så viktig med kunnskap.

Jeg husker en episode fra da min eldste var nesten 17 år. Han reagerte helt tullete ut i fra mitt ståsted, men så fikk jeg se øynene hans. Da forsto jeg at for han var reaksjonen reel, det var en lærerik observasjon for meg.

 

 

Og jeg ønsker at samfunnet forstår at de som har ADHD er en ressurs, men de passer nødvendigvis ikke  inn i det løpet som er opplagt.

Så da kan en spørre seg – har et samfunnet råd til å miste så mange på grunn av manglende kunnskap.

 

For det er ikke alltid det hjelper å ta seg sammen.

 

 

♥

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Dager, år og alder forbi. Likevel er alt i en tid, i går, i dag, i morgen. For akkurat nå’et er akkurat nå.

 

 

En helg, en helg er i hus.

Med mann og mus.

Musene ble stille samtidig som musefella ble satt ut.

Våren bruser i lys og lyd.

Men kvelden er stille.

Det blå lyset fra tv’n flakker forbi.

En liten stund.

Ny morgen.

Støvdotter etter påska og mange folk, skal bort. Kanskje litt såpvann må fram.

 

 

Helga mi.

Funklende og god.

Helga som tar av mot vår og sommer.

Det brummer i motoren.

Vårmotoren.

Nok en vår.

Ennå klikker piggene i asfalten, bil og hjul må skilles over til sommerhabitt.

For veiene er bare.

Temperaturen er behagelig.

 

 

Vår og helg.

Kan en ønske mer?

 

 

Nåtid, fortid og framtid.

Tankene som ikke trengs tenkes.

Det er nok å bare leve, sveve og nyte at det er akkurat det det er… en helg. 

 

 

 

♥

 

 

 

 

 

 

 

Noen ganger er en sommer over. Andre ganger er en påske over. Jeg sitter her å tenker tilbake på påska 2023.

 

 

 

 

 

Den har først og fremst vært folksom.

Og den har vært hyggelig.

 

Men grunnen til at jeg nevner «hyggelig» på andre plass er at jeg var ikke på topp da påska starta. Faktisk er ennå temperaturen knapt nok gått ned til normalen.

Så det fører til redusert energinivå.

 

 

 

På søndagskvelden dukka yngste opp.

Vi hadde noen hyggelige dager.

Påskedagene skulle hun tilbringe på Oppdal med sin kjære. Der skulle det være aktiviteter i flere dager med renn, filming og jeg vet nesten ikke hva.

 

 

 

Etter hun dro ble det et lite påskebesøk før torsdagen, da mellomste og eldstemann kom.

Fredag var vi alle bedt på feiring av fødselsdag hos minstesøsteren mi.

Da hun fikk en jordbærlue og jordbærjakke fra datteren som hadde opp til flere lignende antrekk, fikk lattermusklene trimma seg.

 

 

Ellers fikk hun også et miniartyrhus som hun hadde laget. Skikkelig detaljert med bittesmå tallerkner og mye anna smått.

 

Her beundre mellomsta mi byggverket.

 

 

På formiddagen på lørdag kom mellomste søsteren min og mannen innom.

De hadde med seg mor, for hun skulle spise lammelår sammen med oss på ettermiddagen. De hadde hatt noen dager i sin ferieleilighet og var tilbake til bypåske resten av påska. 

Jeg tok opp forskjellig fra fryserene; rundstykker, skolebrød og aniskringle, slik at vi spiste en enkel lunsj før de kjørte videre.

 

 

Vi hadde ikke alt som skulle til lammelåret, derfor ble det en tur til Øra, altså Kyrksæterøra.

Mor var også med, valgte å sitte i bilen. Hun fikk likevel mange flere inntrykk enn en vanlig dag.

Jeg hadde fått næringssorg, redd for at låret kunne bli for lite. Derfor ville jeg lage blomkålsuppe til forrett. Hjemme sto låret og stekte.

 

Tilbake igjen kom en tremenning av barna som mellomstetøtta hadde bedt. De hadde snakket om påska tidligere, moren hennes hadde hatt de samme påsketradisjonene som vi hadde på påskeaften. Lammelår og gjemming av påskeegg. Moren hennes døde for en del år siden. Var veldig hyggelig at hun ville komme og dele kvelden med oss for oss alle <3.

 

Kjæresten til mellomste kom med bussen, så da vi gikk til bords var vi likevel ikke så mange – som det kan høres ut, vi var bare seks stykker.

Og det ble mer enn nok mat.

 

Hadde spurt mor om hun ville overnatte, men det ønsket hun ikke…så endelig, tror faktisk det var første gang hun brukte TT-kortet sitt etter hun ble enke.

Alt fungerte, hun kom hjem i passe tid før Hjemmetenesten kom på sin kveldsrunde.

 

 

Før tremenningen reiste tilbake til sin bestemor kom datter til yngste søster innover om kvelden. Så de fikk også møttes.

Da hadde gutta gått i gang med å tenne opp bålpanna.

 

 

Juletreet hadde ligget på terrassen siden jula, jeg hadde hørt det ikke var så bra å brenne det i ovnen, nå forsvant inn i flammene.

 

 

Og utsagnet om at jula varer til påske fikk ny mening.

Vi snakka om at dette kunne bli en tradisjon, brenne juletreet påskeaften.

 

 

 

Første påskedag fikk jeg hengt ut flagget før frokosten.

Eggene fikk en lettvindt dekor.

 

 

For eldstemann skulle reise opp til Trondheim og det gikk buss bare fra Øra, så måtte kjøre han.

Vi fikk en trivelig stund med masse prat før han forelska forsvant inn på bussen.

Jeg har fått sett bilde av en nydelig jente, han var bedt til henne på middag. Vi får se hvordan det går.

Jeg ønsker alt godt.

 

 

Tilbake hjemme var det bare to igjn, de satt i sola, de tok seg turer og vi snakka.

Sjøl følte jeg ikke den store entusiasmen for tur.

Men prate kan jeg.

Og kjæresten til mellomste har spennende planer.

Mellomsteberta begynte å bli utolmodig, det var snakk om å utgi noen av snuttene hennes, men det tok så lang tid at hun jobba med sjøl å få lagt det ut på Spotify aller først.

På søndag var det snakk om å besøke mor, men så fikk de to siste skyss til Trondheim tidlig på dagen.

 

 

 

Plutselig var det tomt og stille.

Men det er godt det også, spesielt etter den fine påska med fint vær og fine folk.

 

 

Jeg kjørte innover til mor i går ettermiddagen. Hun trenger også folk rundt seg.

Og da jeg dro var det siste jeg hørte at jeg måtte komme snart tilbake. Tenker å ta turen i morgen.

 

 

Påska er over og hverdagen banka på døra.

Med alt sitt.

Mandagsmøte, skriving, planlegging og sommeren som rykker nærmere. Etter lunsj i dag var jeg helt kadaver, jeg sovna – så første arbeidsdag etter påske og etter influensa ble heller kort.

Og jeg vil prøve å la være å stresse.

 

Jeg vil leve også…

Er tanken.

 

 

 

♥