En uke

 

 

 

 

En uke har gått. Og hvordan har det gått… En uke i «nytt» kontor.

 

 

 

 

 

Det ble noen innlegg om overgangen min.

Jeg skulle skifte arbeidsgiver og det viste seg ikke å gå helt “smertefritt».

Innrømmer glatt at denne prosessen kostet meg ganske mye.

Det er flere faktorer som førte til dette.

 

 

Jeg har jobbet i overkant 15 år ved en arbeidsplass som har lært meg mye, men du verden det var krevende år.

Nå var det ikke bare arbeidsplassen som var grunnen.

Så begynte denne prosessen som gjorde meg usikker på hvordan dette ville gå for meg.

Ville jeg stå uten jobb.

Etter man har fylt 50 år er man ikke like attraktiv i arbeidslivet.

Og eldre ble jeg, pensjonisttilværelsen nærmer seg.

 

Nå viste det seg at jeg fortsatte etter alt var ferdig og etter alle disse åra har jeg fått ett arbeidsområde.

Ett arbeidsområde og ny arbeidsgiver.

Administrasjonen ligger i byen.

 

 

Først trodde jeg at kontoret mitt fortsatt ville være der det hadde vært, at fasilitetene ville bli leid.

Den gamle arbeidsplassen sa på en måte både «ja» og «nei».

Slikt blir en usikker av, så etter klarering med min nye arbeidsgiver ble vi enig om en hjemmekontorløsning, i hvert fall enn så enge.

 

Etter jeg hadde sagt i fra om at jeg kom til å flytte fikk jeg også en oppsigelse fra kontoret jeg hadde sagt jeg ville flytte ut i fra.

Og litt press er alltid greit, med skikkelig kav fikk jeg meg ut.

Med masser av ting i kasser ble leligheta i underetasjen fylt opp.

Da hadde jeg fått nytt datautstyr i hus.

Dette grudde jeg meg til.

Var det noe jeg visste jeg ville savne var det IKT-avdelinga. Jeg skulle over på en ny plattform som var annerledes enn den jeg hadde vært vant til.

Nå fikk jeg problemer med det området jeg arbeidet på til jeg flytta ut, to uker utestengt fra data i løpet av seks uker er mye.

 

Sist mandag starta min nye arbeidshverdag.

 

Klokka ringte og jeg tusla ned til rotet mitt.

Det viste seg at det var verre enn frykta å få kobla skjermer og utstyr sammen.

Mandagen gikk til å få dette til å virke, uten å få det til.

Det viste seg at jeg ikke hadde et program og fikk lasta opp det, uten at det hjalp.

 

Kort fortalt, jeg fortsatte strevde.

 

Hadde også en frist med en innlevering på mandag. Jeg fikk det til, med et nødskrik og ad omveier.

Så etter den første arbeidsdagen min var jeg frista til å frøse ut min frustrasjon på blogg, men nå er det nesten glemt.

 

Tok en dag fri, kura også noen dager så tok korte økter.

 

 

Men midt i strev kjente jeg på noe anna.

Det handla om pust og muskler som slappa av.

Dager uten stress.

Dager jeg tusla ned trappa, bevepna med limevann, matchate og fettkaffe.

Ingen sak å vente med mat til lunsj med slikt innabords.

 

 

På fredag tok jeg opp tråden eller koblingene.

Fant ut at skjermene ikke sto innstilt riktig, med hjelp fra byen fant vi ut både det ene og det andre.

Og så…plutselig var det liv i ene skjermen og litt etter den andre.

Fikk satt skjermene så de sto riktig i forhold til hverandre.

Ja, jeg   j u b l a  Ü.

 

Etterpå fikk jeg kobla på både høretelefoner og kamera.

Da var det godt å gå inn i helga.

 

 

 

Og i dag var det med en god følelse jeg gikk ned, til mandagsmøtet.

Trøbla litt med kameraet, men fikk det til etter en liten stund.

 

 

Ellers har jeg fått rydda i kasser, tømt noen og satt bort andre.

Jeg tok omtrentlig full dag i dag, ser at jeg har brukt for mye tid.

 

Jeg liker å ha hjemmekontor, men kontorstolen og sittestillingen er ikke bra.

I dag tok jeg med meg brettet bort i sofaen og skreiv derifra.

Jeg er mer bevegelig, blir ikke så statisk.

I morgen skal jeg møte kollegaer, skal bortover til anlegget og tenker å starte tidlig for å ha alt på plass til de andre kommer.

 

Jeg er fornøyd med min nye arbeidssituasjon og nå håper jeg alle disse ukene med å få dette på plass, til at utstyr ikke virket skal kunne føre til full fokus på det jeg skal.

 

Jeg trenger det.

 

 

 

Er dagene din greie i hverdagen?

 

 

 

 

 

 

 

Snø, regn, våren og livet

 

 

 

Dagens situasjonsrapport er at sola skinner meg rett i øynene her jeg sitter i stolen min.

 

 

 

 

Dette ble skrevet i går på lørdag, men fikk ikke posta fordi jeg må lære meg et nytt program og trøbla skikkelig med det. Så poster det jeg skrev i går, i dag, pluss litt til.

 

 

 

 

 

På ovnen står en gryte med røkt griseknoke.

Glemte feittirsdagen til det var for seint og sette den tradisjonelt i gang.

I dag skal vi innover til mor og spise feittirsdagsmiddag med henne.

 

 

Egentlig er det en snødag.

Brøyteren har vært opp min vei og regner med jeg ikke kommer meg opp mors vei.

Så det vil bli en del bæring, både middagen og handling ette hvert.

 

 

Vi er; yngste og meg.

 

Da jeg satt på bilverkstedet i går og venta på at bilen ble kontrollert, skal være EU godkjent 1. mars, ringte hun. To ganger, ser jeg nummeret kommer opp under samtalen.

Jeg hadde tatt med meg en del stuff for arbeid og satt akkurat å snakka i mobilen om et prosjekt.

 

Jeg ringer henne tilbake, da sier mi yngste;

 

Jeg tenker å komme hjem i dag, men beklager at jeg sier i fra så sent og håper det passer…

 

Hun snakka om det for noen uker siden, at denne helga var hun ledig og at hun kanskje kom hit eller at de reiste på besøk dit kjæresten bor.

 

 

Nå passer det vel alltid at barna kommer hjem, det er også deres hjem.

Og så klart ble jeg veldig glad.

Etter besøket på verkstedet, som så klart fant feil ved min gamle bil, avslutta jeg arbeidsdagen.

 

 

Da jeg var hjemme etter noen ærender, rakk jeg tenne opp i ovnen og tenne talglys før hun kom.

Hun hjalp til med maten mens vi pludra og smakte på rødvinen hun hadde tatt med.

 

 

Vi fikk en veldig hyggelig kveld, snakka om mye og mangt, som er det vanlige.

Blant anna om kvinnehelse og hvor lite kunnskap det er på den.

På hormoner og sykluser.

Hun forsøker å legge møter når kroppen ikke er i en bølgedal i funksjonsnivå, prøver å skaffe seg oversikt over dette, over sin egen kropp.

Jeg fortalte om at da jeg var ung var det perioder der folk ikke likte meg, men at jeg etter hvert forsto at følelsen hadde med sykluser å gjøre, ikke de andre. At det var jeg som opplevde omgivelsene så annerledes i perioder fordi det var mye som skjedde inne i kroppen min.

 

Enda i dag er det ikke kommet særlig mye lengre på dette folkuset.

Kvinners helse skal ikke eksistere og så klart, alle kvinner har det ikke på samme måten.

 

 

Men om vi ser nøkternt på det er kvinners kropp laga for å føre rasen mennesket videre.

Og da er vi i stor grad gjennom evolusjonen preparert for det.

Noen av oss sliter mer med å være denne «fødefabrikken”, med humør og stemningsleie og fandens oldemor

Dette er det liten plass til og snakk om i samfunnet vi lever i. Utenom at det har vært latterliggjort i på bekostning av kvinnekjønnet. 

 

 

Fint med slike samtaler.

Godt med god mat.

 

 

Så vi spiste, snakka og hadde en veldig hyggelig kveld.

Det er fint å prate og bli klar over mønster, tanker og ikke minst gi seg lov til å være akkurat den en er.

 

Det er også veldig viktig, for gjennom å skjønne vil en også fungere bedre i samspill. 

 

 

 

 

 

 

Tilbake til nåtid og dagen i dag, som er en søndag.

I nåtid kan jeg skrive om gårsdagen, at den gikk også fint og koselig gjennom tilværelsen.

Som jeg starta med å skrive, at det snødde.

 

 

Etter hvert kom vi oss i vei, innover til sentrum, fikk handla og kjørte videre inn til der mor bor.

Da vi var på tur opp veien var det litt bart i hjulspor -.

Så jeg pressa bilen opp, men måtte rygge ned fra den vanskelige svingen.

Men da var det ikke aktuelt å gi seg, så opp kom vi.

Slapp å bære og ståke med kasseroller, mat og varer.

 

 

Mor var gledesstrålende, det å få et barnebarn inn døra er bort i mot toppen av lykke.

Så det ble sent før vi trilla hjem igjen i mørket. 

 

 

 

Nå hører jeg det drypper ute.

Det regner.

Og så hører jeg noe anna helt fantastisk, noe som gir meg sug i mellomgolvet.

 

Fuglene...

 

De kvitrer vårlyder.

En lyd så full av forventning, lys og liv at den nesten er til å gråte av.

Og om to dager, om to dager…kan vi kalle det vår…

 

 

 

Du må ha en nydelig søndag der du gir deg plass til deg.

 

 

 

 

 

 

Hummer og kanari

 

 

 

 

Det er en værdag. Det blåser og snør. Snør igjen! Men har vel ikke noe valg annet enn å akseptere.

 

 

 

 

 

For egentlig vil jeg bare ha vår.

Vår i mitt hår.

Og alt annet som rimer på vår; lår, sår, tår, kår…mens jeg spør, når?

 

 

Snart skal jeg ned, ned på kontoret.

Ned i etasjen under.

 

 

I går fikk jeg satt opp en oversikt i stort format om hva som skjer når.

Jeg ser det hver gang jeg går ut døra.

 

 

Når alt er pakka ned mister en oversikten, så noe må opp igjen.

 

 

Jeg ha oversikt.

 

Over helga får jeg besøk av de andre, hva skal presenteres og fokuseres…

Ikke her da, det er på anlegget de kommer.

Midten av neste måned har jeg sagt ja til et foredrag, jeg må lage meg en presentasjon.

Måneden etter det skal jeg også ha en presentasjon, en annen en.

I tillegg er det å skrive både referat, artikkel med intervju og få opp sommerens program.

Men akkurat nå, nå på slutten av februar, har jeg mer ro i livet mitt.

Skal fortelle litt mer om hvordan det føles å ha gått over til hjemmekontor, etter hvert. 

 

 

Etter en supereffektiv dag på tirsdag ramla jeg litt sammen i går. Men tror det var en grunn…det er vel alltid en grunn, men tror det var noe rusk i systemet; snufsete, vondt i hodet og tarmer i opprør.

Ellers fikk jeg innkalling til St. Olav, uten sammenheng forøvrig.

Trodde jeg ikke kom til å få flere innkallinger når jeg ikke går på sprøyter lengre, dette betyr bestilling av blodprøver på forhånd hos fastlegen. Så har bestilt time.

Fikk avbestilt abonnementet til tv, fordi fiberen jeg har lagt inn har tv-pakke. Eldstemann satte opp en pakke av kanaler jeg gjerne vil ha tilgang til. Nå har jeg sett en norsk versjon av «Gift ved Første blikk», et nokså vilt konsept.

 

 

I går trilla jeg søppeldunkene ned til veien, matavfall for siste gang. Jeg har gått over til et annet alternativ for å behandle matavfall. Jobber med at avfallet bare skal være kaffegrut, appelsinskall og slikt.

Jeg har ordnet meg et nokså oversiktlig system i kjøleskapet slik at det ikke blir liggende noe gjenglemt helt bak.

 

 

Det er alltid plass til forbedring.

Alltid.

Vaskerommet mitt burde vært ryddet, det er lite og der har det samlet seg hummer og kanari .

 

 

Og kanskje vil jeg nå etter hvert føle behov for å bli litt mer sosial, ha tid til å bli det, utenom besøka hos mor.

Nå når jeg ikke lengre har kontakt daglig med kollegaer.

 

 

Jeg skulle kanskje ha en boks, slik som jeg har i kjøleskapet, en bok for hver tanke og gjøremål.

Det har vært oversiktlig.

Jeg er kommet fram til at jeg har kapasitet til å organisere mer som i alt.

Og det tror jeg er bra om det stemmer dette med kapasiteten.

At det må til.

Men også variasjon over både spontanitet og organisert.

Slik som været, nå snør det samtidig som at sola også fant seg en luke i skylaget.

 

 

Ser du solskinnet i snøkavet?

 

 

 

 

 

 

 

Stagansjon og endringer

 

 

 

 

Så kom jeg hjem i dag, tidligere enn jeg trodde. Mørket var iferd med å gjemme dagen enda litt senere.

 

 

 

 

 

Det var så godt, det var litt overraskende og det var også en anelse frustrerende.

Da jeg tok opp bildøra kjente jeg det -.

Lufta.

Varmen.

 

Jeg rekker det, tenkte jeg.

Og jeg gjorde det.

Hva jeg rakk…

Jeg rakk en liten tur opp.

Opp i haugen min.

 

I dag var den nesten helt fri for snø. Temperaturen var like oppunder ti grader. Kjente varme luftstrømmer.

 

Syns det var utrolig.

 

 

Fotoapparatet var ikke med.

Det ble for mørkt også.

Men den lille turen føltes god.

Pulsen kom opp.

 

Aller først fikk jeg tatt to kasser ut av bilen. Flere permer.

Tenkte jeg skulle bli ferdig med arkivering i dag, men så kom jeg over noe som ikke stemte. Noe jeg må undersøke mer. Og permene for undersøkelsen var allerede tatt ut av kontoret.

 

 

 

Men alle først måtte jeg retter opp min glemsomhet. Lovte mor å bestille mat i dag, men kom først på det da det var for sent.

Så tanken om å dra rett hjem måtte jeg skrinlegge.

Fikk kjøpt noe enkel mat og kjørte innover til henne.

Der så jeg bilen til lillesøsteren min sto og inne var hun i full gang med å lage juice til mor.

Mor hadde glemt alt og mente hun kanskje hadde spist middag. Uansett går det nok bra en dag uten, så jeg satte maten inn i fryseren. Takka nei til juice og kom meg på hjemveien.

For jeg bør tømme noen kasser og se om jeg finner det jeg ikke fant, det som skulle arkiveres.

 

 

Jeg er nok også ganske sliten etter den lange arbeidsdagen i går.

Føler meg litt slik i stykker.

Derfor gjorde turen opp i skogen godt.

Før middag.

Før kvelden.

Før alt resten.

 

 

Nedtellinga er i gang.

To dager igjen før jeg er skal bygge meg opp et nytt kontor her.

Jeg er spent på den tida som kommer.

Har drømt meg litt bort i det nye scenarioet. Om jeg starter tidlig på dagen, så kan jeg kanskje ta en pause etter noen timer og ta meg en tur ut i skogen, før jeg fortsetter arbeidsdagen.

Den tanken synes jeg virker så god.

Men får se hva som blir naturlig og praktisk.

 

 

halv maskin og med møter rundt om blir dette ikke hver dag jeg skal være nede på det «nye» kontoret mitt.

I dag fikk jeg en kommentar om at det er vel krevende for meg som er såpass voksen og måtte forta slike endringer. Fikk tidligere en kommentar av at jeg var «tøff”.

 

Nå er jeg ikke så redd for endringer, er nok mer redd for stagnasjon.

Det som har vært krevende i denne prosessen er følelsen av fravær av ivaretakelse, at jeg må ha kjempa kamper jeg ikke skulle hatt.

Men nå er dette snart historie.

 

 

Liker du endringer eller vil du at det skal være slik det har vært?

 

 

 

 

 

 

 

Bare noen ord

 

 

 

Dagen er over, natta er her. Som vinden som blåser og river i trær, slik fyker tida mi forbi.

 

 

 

 

Det har bikka midnatt, jeg sitter med en kopp te før dagen skal bli natt.

Slik natt under dyna, med drømmene reisende gjennom hodet.

Snart skal jeg dit.

Men fikk lyst til å sende noen ord ut på nettet først.

 

 

Det har vært travle dager og regner med denne uka vil ha flere slike dager.

Det nærmer seg straks det som blir en ny tid.

For meg.  

Neste mandag er jeg på plass, helt og holdent, i min nye arbeidssituasjon.

I kveld fikk jeg montert opp noe av det jeg skal jobbe med.

 

 

Det er godt å dingle litt først.

Med en kopp te.

Helga er over.

 

 

Mine to eldste kom hjem.

I dag feira vi morsdag hos mor. Hadde med middag og kake.

 

 

 

Det har snødd, det har blåst, det har regna.

Nå er naturen igjen preget av at en kan tro på at våren nesten er kommet.

Men akkurat nå herjer vinden.

Og jeg fikk produsert noen ord.

 

 

 

 

 

 

Snublefot på snublevei

 

 

 

 

 

For en snublende dag å juble over. Nå senker mørket seg for nok en dag som går inn i minnene.

 

 

 

 

Nå vet jeg ikke om jeg har så lyst til å huske verken gårsdagen eller dagen i dag.

Det går virkelig snublende.

I natt drømte jeg at noe fryktelig stygt var etter meg. Jeg våkna og måtte en tur opp. Tok med meg redselen inn i den våkne tilstanden, men var likevel klar over med fornuften at det var drømmen.

Og drømmen var fargelagt av dagen.

 

 

For jeg sliter mer enn hva jeg liker.

I går kveld snipla jeg til nesten alt på Dagsrevyen, tåren rann i strie strømmer gang på gang, og det er ikke det, det er nok å gråte av.

Men jeg behøver ikke gråte av været, liksom…

 

 

Tror det er for mye nå.

Alt for mye.

 

 

Da jeg kom på kontoret i går, jeg fortalte vel om kassene jeg ikke fikk inn i bilen før helga, for bakluka var frosset.

Litt forsinka får jeg pressa meg forbi kassene som står plassert utenfor døra mi, for å slå på nettet for et møte i teams.

Det viser seg at jeg ikke kommer meg inn.

Inn på data’n, altså, døra kom jeg meg i gjennom.

 

 

Nok en gang er jeg utestengt.

Har jeg hatt både utstyr og kontor har dette ikke vært noe problem.

For jeg er ferdig på arbeidsplassen jeg har hatt, jeg har blitt omorganisert og har en ny arbeidsplass. Inn til videre skulle jeg jobbe på mitt gamle kontor, til et nytt var dukka opp.

I går var jeg igjen utestengt fra nettet. Skulle bare ut med møteinnkalling og ta siste finpuss på teksten…

 

Jeg fikk sendt mail fra telefonen min mens jeg satt i teamsmøte, også det på mobilen.

 

Bildet er tatt av Steve Buissinne fra Pixabay

 

 

Og her avslutt jeg min sørgelige beretning om mitt liv…

Tulla-.

 

 

Livet mitt er ikke sørgelig, men utfordrende kan jeg kalle det noen ganger.

Men altså, i dag er vi ved onsdagen og jeg har tatt mer kontroll.

Og da føles det bedre.

Ennå har jeg ikke mulighet til å komme meg på nett, jeg får ikke gjort det jeg skal når jeg ikke har verktøy.

Og enda flere skjær har det vært, det er en litt vill seilas nå.

Men det er i hvert fall kommet datautstyr, jeg må bare til byen for å hente det – så det får vente til jeg skal dit i neste uke.

Tenker jeg.

 

 

 

Jeg må likevel tilbake til dagen i går.

Da jeg sitter slik passe fortvila over å registrere at jeg ikke kommer meg på nett, ringer telefonen. Jeg er altså hjemme enda, litt i villrede hva jeg skal gjøre.

Det er montøren som skal montere fiber.

Jeg har i lengre tid venta på melding om å få beskjed om når han skulle komme.

Han står utenfor huset når han ringer.

Det viser seg at de har sendt beskjed til feil telefon.

Så det vart heldigvis en positiv hendelse til tross for rot fra monteringsfirmaet, at på grunn av rotete forhold med jobbeforholdet mitt er jeg fortsatt hjemme.

Heter det ikke at minus og minus blir pluss….

 

 

Da jeg skulle avbestille nettet jeg hadde hatt, får jeg ikke til å ringe, må chatte.

Får beskjed om at jeg må betale i to måneder til, når jeg tidligere har fått beskjed om at dette skulle gå “kant-i-kant».

Plutselig blir det stort behov for å ringe både hit og dit, akkurat da har mobilselskapet mitt fått problemer, så det sier bare dut-dut-dut i telefonen. Og kommunisere med robot i en slik setting fungerer elendig.

Men skal man slite med nett og slikt, hvorfor ikke slite med alt på en gang…

 

 

 

Men jeg har fiber og hastigheten på nettet har gått fra ca. 8 Mbps (megabytes per sekund) til 100 Mbps.

Nesten som en blir svimmel.

 

 

Gjett hva jeg skal ta med hjem, sa sønnen da han hørte det.

 

 

Men vet ikke om jeg tør å låne de mer, for sist sovna jeg bak brillene og en stund virka det som jeg hadde sletta nedlastinger på VR-brillene hans. Heldigvis hadde jeg ikke det da.

 

 

 

Jeg humper og dumper på denne livsreisa mi.

Og om en uke vil et kapitel være over.

Da skal jeg være på plass med nytt utstyr og kontoret blir i etasjen under. Kort reisevei får jeg i hvert fall de fleste av dagene.

 

 

Sjøl om utfordringene mine denne gangen har vært tett på «at dette orker jeg ikke mer», så er tankene mine igjen framtidsretta.

At jeg likevel har trua.

Trua på at dette skal bli bra.

 

Men du verden som dette tar på, at jeg faller imellom og ingen tar tak.

Å bli ivaretatt og føle seg respektert, er virkelig fraværende.

Men det er en bra øvelse å ta vare på seg sjøl og si i fra.

Sjøl om jeg ikke er født med noe stort masegen.

 

Det viste seg at jeg faktisk skulle hatt lønn i forrige måned også…men alt blir.

Alt blir.

 

 

 

 

 

 

Dame med tæl inviterer oss

 

 

 

 

Av og til skjer det at jeg føler skikkelig glede. Føler jeg ofte skriver om problemer, bal og utfordringer på bloggen min. 

 

 

 

 

 

For noen dager siden slo overskriften mot meg.

«Bloggtreff» sto det.

I Trondheim.

 

Bilde lånt fra Kariengesvik.blogg

 

Jeg har mange ganger tenkt at det ville ha vært så fint å kunne møte folk her inne-.

Mennesker som jeg føler jeg kjenner.

Mennesker jeg kjenner jeg blir glad i.

Glad i fordi de deler av seg sjøl, på ett eller annet vis deler de, om de skriver direkte eller skriver om andre ting.

En får en følelse av hvem som sitter bak tastaturet ett eller annet sted i verden. De fleste innen landets grenser.

Og som deler med meg (og alle andre) det som foregår i tankene, bruke så mye tid på andre med å dele av seg, det er fantastisk.

 

Jeg får en type ærefrykt, over dette fenomenet.

 

 

 

 

Det var Kari Engevik som hadde lagt ut innlegget Bloggtreff i Trondheim til våren?

Dagen etter fulgte hun opp med Ja, det blir bloggtreff i Trondheim

Før hun endelig slår fast datoen for bloggtreffet i dag, i den trønderske hovedstad.

Den første helga i juni, med tittelen Helg for bloggtreffet i Trondheim

 

 

 

 

Kjente jeg ble veldig glad for at det ble akkurat denne helga, den deretter var større sjanse for kan bli dedikert jobb for min sin del.

Nå skal hendelsen noteres med understrek.

 

 

Og å kjenne på at jeg gleder meg til noe som bare handler om å glede seg, ikke noe en skal utføre for at andre ønsker det, er så godt å kjenne på.

Dette tror jeg blir så braaa.

Gleder meg til å møte «kjente» og ukjente av oss her inne eller andre som liker blogg.

 

 

Gå inn og les hva Kariengesvik.blogg har skrevet.

 

Bilde lånt på Kariengesvik.blogg

 

Og så må jeg si dette er et fantastisk tiltak av ei dame som har utfordringer, men også masse tæl. Takk til deg Kari, fordi du tar initiativet. Håper du tilgir at jeg låner bilder fra deg.

Og ikke minst, det blir artig å treffe deg.

 

 

 

 

– Kommer du og du og du til Trondheim første helga i juni?

 

 

 

 

 

 

Iskaldt

 

 

 

 

Beklager, dette innlegget vil nok framstå som sutrete – så ikke les om du ikke ønsker å lese slikt som kan oppfattes slik.

 

 

 

Forhåpentlig ikke bare negativt innlegg.

Sjøl føler jeg meg vel ikke negativ, men sår, veldig sår og sårbar og lite verdsatt.

Den største grunnen er at jeg er alt for sliten, så en natts søvn tror jeg vil hjelpe.

Helt sikkert.

 

 

Derfor valgte jeg det.

Sove.

Nå er det en ny dag og innlegget blir nok ikke så tungt som det hadde blitt i går kveld.

 

Jeg la meg tidlig og sov fortreffelig i nesten ni timer.

Så behovet var nok stort.

 

Bildet er tatt av Pawel Grzegorz fra Pixabay

 

Da jeg kom hjem i går, etter flere døgn borte, var det iskaldt.

Fem pluss inne i et hus er ikke varmt. Jeg hadde slått på varmen noen timer tidligere, men i og med jeg koblet ut nettet før jeg dro, var nok ikke ovnen mottakelig for justering. Så det var skikkelig hustre.

 

Jeg fikk laget meg kålruletter med oppmalt deig av kylling med hvitløk og jalapeño

i og bryggrynsris til.

Tok meg et glass portvin til dessert, så da en nabo kom innom for en underskrift etterpå, tenkte jeg på om den portvina lukta og hva naboen fant ut da, slik i starten av en uke…

Hun vet nok ikke det kan gå både uker og måneder i mellom.

 

 

I dag tenkte jeg å ta fri, men ser det er et møte på teams.

 

 

Det har vært noen dager som nok har tatt på.

Først disse to dagene jeg skrev om sist, som egentlig var hyggelige. Vi, mor og jeg, snakka om minner og kosa oss med et par filmer.

 

Da jeg våkna i går var det hvitt.

Jeg hadde i utgangspunktet lite tid for å rekke en ferge. Starta ikke dagen i super form, så etter en dusj på et bad som er feildosert slik at vannet flyter over alt, bære opp ved og koste av bil, ble tida for kort.

Da jeg var kommet halvveis oppdaga jeg at både matpakken og telefon lå igjen, så det var bare å snu.

Derfor kom jeg for sent, tre kvarter etter jeg skulle – men det var heldigvis ingen krise.

 

 

Det som slo meg ut noe var nok en oppsigelse.

Riktig nok har jeg sagt jeg skulle gå over på hjemmekontor og hadde håpa på at jeg skulle være på plass fra i dag. Men verken utstyret eller fiberen er kommet.

Det er noe med å bli ivaretatt som jeg føler fraværende og som tar krefter. Tankene av å føle, noe i den dur.

Jeg har to uker på meg og gjett om jeg skal komme meg ut snarest. Data og fiber, det får være som det er.

Det blir nok godt å ha lagt dette bak seg. 

 

 

Så var denne dagen plutselig slutt, uten at jeg rakk å gjøre det jeg har tenkt.

Men det kommer tid og det kommer råd.  

 

 

 

 

 

 

 

 

Bare om nesten ingen ting

 

 

 

Jeg har lett som en plett kunne sovna her jeg sitter. Men jeg må holde ut. 

 

 

 

 

 

Dagen våkna mange ganger lenge før den skulle.

Drømte om snø og varme temperaturer, tror nesten jeg bada.

Boffen var der også.

Han lekte seg med andre hunder.

Det var folk der, de var ikke interresert i meg og gikk bare forbi.

 

 

Innimellom, da jeg våkna, hørte jeg at vinden blas og at jeg følte meg så lei av alt.

Da dagen starta var den likevel grei.

Sjøl om dagen starta med dataproblemer.

Og så gikk dagen.

Den lyse dagen gikk.

Den var så glatt at den skein skummelt. Tenkte på det, at den var glattere enn forsvarlig.

 

 

Kjøp masse mat sa de må nyheten til morgenen. Det blir dyrere, mye dyrere. Slik som smør og kaffe for eksempel.

I januar-februar-overgangen kommer et nytt kraftig prisbyks, sa de på de lokale nyhetene.

Etter jobb gikk jeg å kjøpte Røros-smør, meiri-smør og kaffe.

Bildet er tatt av congerdesign fra Pixabay

Jeg kjøpte meg et lammelår også.

Til påske.

 

Lei av denne galoppen.

Fant meg middagsmat på 40%, sjøl om jeg prøver å unngå fabrikert mat. Det var bara så fristende med snarlaga middag.

Om litt skal jeg i et møte, så greit med en slik løsning.

 

 

Kjenner jeg gleder meg til jeg er hjemme og skal breie dyna over meg igjen.

Nå må jeg lese meg opp til møtet.

Om veier langt til fjells.

 

 

 

 

 

 

 

 

Følelser og kunnskap

 

 

 

Om å dømme ut fra «fellestanken». Jeg lytter, jeg ser, jeg tenkter…

 

 

 

 

Som vi alle gjør ut fra våre ståsted.

Jeg har sagt det i noen kommentarer, at jeg blir oppriktig glad i mennesker jeg føler jeg blir «kjent» med her.

For meg er de venner jeg kan ta fram.

Ikke for det, jeg har noen venner i den virkelig verden – men ikke så mange.

Jeg har enda mindre av tiden til å dele og bygge vennskap. For det meste av tiden min er dedikert til andre for andres del.

Så da tjener bloggen som en sosial arena, i tillegg til å lære mer.

Om folk.

Om tanker.

For alle skriver om seg sjøl, om de skriver direkte om seg eller ikke nevner noe om sitt.

For det er også en fortelling.

 

 

Jeg er glad i mennesker.

Noen ønsker jeg bare å studere.

Andre liker jeg å dele med, mange ønsker jeg å gi gode ord.

Jeg er liker at mennesker blir løfta, tror at vi alle da blir en bedre utgaver av den vi er.

Alle har muligheter.

Muligheter til å bli bedre.

 

 

 

I går lot jeg meg provosere. Jeg så på Lindmo.

Hun kan mange ganger stå for den stemmen som snakke for «alle». Litt dømmende og noe nedlatende.

I går var det artisten Kamelen som ble lagt under lupen.

Kjente jeg fikk lyst å skrive inn og si; skaff deg mer kunnskap om ADHD før du går ut og snakker ut fra det mengden mener, de som ikke vet.

I intervjue fikk jeg lyst til å applaudere kunnskapsminister Tonje Brenna, hun hadde kunnskap og stilte mye bedre spørsmål uten å ta dømming inn i spørsmålet sitt.

Kamelen sto seg greit i det sett utenfra.

 

Men jeg syns ikke det var greit å være en talsmann for det alle «mener» på landsdekkende tv, når en med kunnskap kunne stilt spørsmål som økte kunnskapen…

Har opplevd dette før fra hennes hånd.

 

 

Men vi får ikke andre til å forstå mer før de vil det sjøl, ingen liker å bli diktert, vi vil finne det ut sjøl.

 

 

For noen år siden var jeg i en situasjon der en kom med tydelige rasistiske uttalelser. De kom fram gjennom grilling av pølser -.

Den sotsvarte pølsa ble et synonym.

Jeg prøvde å svare, men gikk meg på en vegg.

Fant fort ut at jeg hadde alt for lite kunnskap til å føre en samtale på nå anna enn mine følelser. Og det er ikke gangbar mynt.

Tenkte etterpå at egentlig kunna jeg spurt, spurt om erfaringer og hvorfor…

 

Danna meg sjøl kunnskapen om hvorfor mennesket mente det som ble forfekta.

Og hadde jeg i tillegg hatt god nok kunnskap har jeg kunna stilt spørsmål tilbake, ikke på følelser, men på kunnskap.

 

Og kanskje har en slik dialog ført til mer kunnskap hos begge.