For en snublende dag å juble over. Nå senker mørket seg for nok en dag som går inn i minnene.
Nå vet jeg ikke om jeg har så lyst til å huske verken gårsdagen eller dagen i dag.
Det går virkelig snublende.
I natt drømte jeg at noe fryktelig stygt var etter meg. Jeg våkna og måtte en tur opp. Tok med meg redselen inn i den våkne tilstanden, men var likevel klar over med fornuften at det var drømmen.
Og drømmen var fargelagt av dagen.
For jeg sliter mer enn hva jeg liker.
I går kveld snipla jeg til nesten alt på Dagsrevyen, tåren rann i strie strømmer gang på gang, og det er ikke det, det er nok å gråte av.
Men jeg behøver ikke gråte av været, liksom…
Tror det er for mye nå.
Alt for mye.
Da jeg kom på kontoret i går, jeg fortalte vel om kassene jeg ikke fikk inn i bilen før helga, for bakluka var frosset.
Litt forsinka får jeg pressa meg forbi kassene som står plassert utenfor døra mi, for å slå på nettet for et møte i teams.
Det viser seg at jeg ikke kommer meg inn.
Inn på data’n, altså, døra kom jeg meg i gjennom.
Nok en gang er jeg utestengt.
Har jeg hatt både utstyr og kontor har dette ikke vært noe problem.
For jeg er ferdig på arbeidsplassen jeg har hatt, jeg har blitt omorganisert og har en ny arbeidsplass. Inn til videre skulle jeg jobbe på mitt gamle kontor, til et nytt var dukka opp.
I går var jeg igjen utestengt fra nettet. Skulle bare ut med møteinnkalling og ta siste finpuss på teksten…
Jeg fikk sendt mail fra telefonen min mens jeg satt i teamsmøte, også det på mobilen.
Bildet er tatt av Steve Buissinne fra Pixabay
Og her avslutt jeg min sørgelige beretning om mitt liv…
Tulla-.
Livet mitt er ikke sørgelig, men utfordrende kan jeg kalle det noen ganger.
Men altså, i dag er vi ved onsdagen og jeg har tatt mer kontroll.
Og da føles det bedre.
Ennå har jeg ikke mulighet til å komme meg på nett, jeg får ikke gjort det jeg skal når jeg ikke har verktøy.
Og enda flere skjær har det vært, det er en litt vill seilas nå.
Men det er i hvert fall kommet datautstyr, jeg må bare til byen for å hente det – så det får vente til jeg skal dit i neste uke.
Tenker jeg.
Jeg må likevel tilbake til dagen i går.
Da jeg sitter slik passe fortvila over å registrere at jeg ikke kommer meg på nett, ringer telefonen. Jeg er altså hjemme enda, litt i villrede hva jeg skal gjøre.
Det er montøren som skal montere fiber.
Jeg har i lengre tid venta på melding om å få beskjed om når han skulle komme.
Han står utenfor huset når han ringer.
Det viser seg at de har sendt beskjed til feil telefon.
Så det vart heldigvis en positiv hendelse til tross for rot fra monteringsfirmaet, at på grunn av rotete forhold med jobbeforholdet mitt er jeg fortsatt hjemme.
Heter det ikke at minus og minus blir pluss….
Da jeg skulle avbestille nettet jeg hadde hatt, får jeg ikke til å ringe, må chatte.
Får beskjed om at jeg må betale i to måneder til, når jeg tidligere har fått beskjed om at dette skulle gå “kant-i-kant».
Plutselig blir det stort behov for å ringe både hit og dit, akkurat da har mobilselskapet mitt fått problemer, så det sier bare dut-dut-dut i telefonen. Og kommunisere med robot i en slik setting fungerer elendig.
Men skal man slite med nett og slikt, hvorfor ikke slite med alt på en gang…
Men jeg har fiber og hastigheten på nettet har gått fra ca. 8 Mbps (megabytes per sekund) til 100 Mbps.
Nesten som en blir svimmel.
– Gjett hva jeg skal ta med hjem, sa sønnen da han hørte det.
Men vet ikke om jeg tør å låne de mer, for sist sovna jeg bak brillene og en stund virka det som jeg hadde sletta nedlastinger på VR-brillene hans. Heldigvis hadde jeg ikke det da.
Jeg humper og dumper på denne livsreisa mi.
Og om en uke vil et kapitel være over.
Da skal jeg være på plass med nytt utstyr og kontoret blir i etasjen under. Kort reisevei får jeg i hvert fall de fleste av dagene.
Sjøl om utfordringene mine denne gangen har vært tett på «at dette orker jeg ikke mer», så er tankene mine igjen framtidsretta.
At jeg likevel har trua.
Trua på at dette skal bli bra.
Men du verden som dette tar på, at jeg faller imellom og ingen tar tak.
Å bli ivaretatt og føle seg respektert, er virkelig fraværende.
Men det er en bra øvelse å ta vare på seg sjøl og si i fra.
Sjøl om jeg ikke er født med noe stort masegen.
Det viste seg at jeg faktisk skulle hatt lønn i forrige måned også…men alt blir.
Og så må jeg si dette er et fantastisk tiltak av ei dame som har utfordringer, men også masse tæl. Takk til deg Kari, fordi du tar initiativet. Håper du tilgir at jeg låner bilder fra deg.
Og ikke minst, det blir artig å treffe deg.
– Kommer du og du og du til Trondheim første helga i juni?
Beklager, dette innlegget vil nok framstå som sutrete – så ikke les om du ikke ønsker å lese slikt som kan oppfattes slik.
Forhåpentlig ikke bare negativt innlegg.
Sjøl føler jeg meg vel ikke negativ, men sår, veldig sår og sårbar og lite verdsatt.
Den største grunnen er at jeg er alt for sliten, så en natts søvn tror jeg vil hjelpe.
Helt sikkert.
Derfor valgte jeg det.
Sove.
Nå er det en ny dag og innlegget blir nok ikke så tungt som det hadde blitt i går kveld.
Jeg la meg tidlig og sov fortreffelig i nesten ni timer.
Så behovet var nok stort.
Bildet er tatt av Pawel Grzegorz fra Pixabay
Da jeg kom hjem i går, etter flere døgn borte, var det iskaldt.
Fem pluss inne i et hus er ikke varmt. Jeg hadde slått på varmen noen timer tidligere, men i og med jeg koblet ut nettet før jeg dro, var nok ikke ovnen mottakelig for justering. Så det var skikkelig hustre.
Jeg fikk laget meg kålruletter med oppmalt deig av kylling med hvitløk og jalapeño
i og bryggrynsris til.
Tok meg et glass portvin til dessert, så da en nabo kom innom for en underskrift etterpå, tenkte jeg på om den portvina lukta og hva naboen fant ut da, slik i starten av en uke…
Hun vet nok ikke det kan gå både uker og måneder i mellom.
I dag tenkte jeg å ta fri, men ser det er et møte på teams.
Det har vært noen dager som nok har tatt på.
Først disse to dagene jeg skrev om sist, som egentlig var hyggelige. Vi, mor og jeg, snakka om minner og kosa oss med et par filmer.
Da jeg våkna i går var det hvitt.
Jeg hadde i utgangspunktet lite tid for å rekke en ferge. Starta ikke dagen i super form, så etter en dusj på et bad som er feildosert slik at vannet flyter over alt, bære opp ved og koste av bil, ble tida for kort.
Da jeg var kommet halvveis oppdaga jeg at både matpakken og telefon lå igjen, så det var bare å snu.
Derfor kom jeg for sent, tre kvarter etter jeg skulle – men det var heldigvis ingen krise.
Det som slo meg ut noe var nok en oppsigelse.
Riktig nok har jeg sagt jeg skulle gå over på hjemmekontor og hadde håpa på at jeg skulle være på plass fra i dag. Men verken utstyret eller fiberen er kommet.
Det er noe med å bli ivaretatt som jeg føler fraværende og som tar krefter. Tankene av å føle, noe i den dur.
Jeg har to uker på meg og gjett om jeg skal komme meg ut snarest. Data og fiber, det får være som det er.
Det blir nok godt å ha lagt dette bak seg.
Så var denne dagen plutselig slutt, uten at jeg rakk å gjøre det jeg har tenkt.
Om å dømme ut fra «fellestanken». Jeg lytter, jeg ser, jeg tenkter…
Som vi alle gjør ut fra våre ståsted.
Jeg har sagt det i noen kommentarer, at jeg blir oppriktig glad i mennesker jeg føler jeg blir «kjent» med her.
For meg er de venner jeg kan ta fram.
Ikke for det, jeg har noen venner i den virkelig verden – men ikke så mange.
Jeg har enda mindre av tiden til å dele og bygge vennskap. For det meste av tiden min er dedikert til andre for andres del.
Så da tjener bloggen som en sosial arena, i tillegg til å lære mer.
Om folk.
Om tanker.
For alle skriver om seg sjøl, om de skriver direkte om seg eller ikke nevner noe om sitt.
For det er også en fortelling.
Jeg er glad i mennesker.
Noen ønsker jeg bare å studere.
Andre liker jeg å dele med, mange ønsker jeg å gi gode ord.
Jeg er liker at mennesker blir løfta, tror at vi alle da blir en bedre utgaver av den vi er.
Alle har muligheter.
Muligheter til å bli bedre.
I går lot jeg meg provosere. Jeg så på Lindmo.
Hun kan mange ganger stå for den stemmen som snakke for «alle». Litt dømmende og noe nedlatende.
I går var det artisten Kamelen som ble lagt under lupen.
Kjente jeg fikk lyst å skrive inn og si; skaff deg mer kunnskap om ADHD før du går ut og snakker ut fra det mengden mener, de som ikke vet.
I intervjue fikk jeg lyst til å applaudere kunnskapsminister Tonje Brenna, hun hadde kunnskap og stilte mye bedre spørsmål uten å ta dømming inn i spørsmålet sitt.
Kamelen sto seg greit i det sett utenfra.
Men jeg syns ikke det var greit å være en talsmann for det alle «mener» på landsdekkende tv, når en med kunnskap kunne stilt spørsmål som økte kunnskapen…
Har opplevd dette før fra hennes hånd.
Men vi får ikke andre til å forstå mer før de vil det sjøl, ingen liker å bli diktert, vi vil finne det ut sjøl.
For noen år siden var jeg i en situasjon der en kom med tydelige rasistiske uttalelser. De kom fram gjennom grilling av pølser -.
Den sotsvarte pølsa ble et synonym.
Jeg prøvde å svare, men gikk meg på en vegg.
Fant fort ut at jeg hadde alt for lite kunnskap til å føre en samtale på nå anna enn mine følelser. Og det er ikke gangbar mynt.
Tenkte etterpå at egentlig kunna jeg spurt, spurt om erfaringer og hvorfor…
Danna meg sjøl kunnskapen om hvorfor mennesket mente det som ble forfekta.
Og hadde jeg i tillegg hatt god nok kunnskap har jeg kunna stilt spørsmål tilbake, ikke på følelser, men på kunnskap.
Og kanskje har en slik dialog ført til mer kunnskap hos begge.
Atter en ny uke. Tut og kjør. Vi er i gang. Ute har det snødd.
Ser bilen er dekt med et lite lag snø.
Og det er flere snømeldninger, ser jeg.
Litt småforvirra ser jeg på ukas program.
I morgen har jeg satt meg på en fridag, før helga sto det ingen planer på dagen, i kalenderen.
Mor har tannlegetime, så skal kjøre henne.
I dag står er det oppført møte i kalenderen, men ikke hvor det er.
Så da blir jeg usikker, skal jeg avbestille timen til mor for å kjøre ett eller anna sted jeg ikke vet. Eller skal jeg holde på timen med den usikkerheten det er med å komme seg opp på grunn av snø…
Hodet mitt er i kamp med seg sjøl.
Valg etter hva som er det beste å gjøre i en situasjon. Men legger tankene til sides, får høre først om dette stemmer og så ta en avgjørelse.
Uansett, om litt over en time skal jeg ut, koste av bilen og nå en ferge.
Spent på møtet i dag.
Det handler om veien videre framover, hvordan dette jeg er med i skal bygges.
I dag tror jeg hele dagen vil ha fokus på jobben.
En helg er over.
Jeg kom meg bakkene opp til mor i går, henta søstera mi etter hun hadde satt bilen sin utenfor verkstedet.
Hun hadde laget vaffelrøre, så vi koste oss med kaffe og vafler.
Mor ønska vi hadde vært lengre.
Jeg skulle hjem å skrive, men hadde ikke overskudd da jeg kom hjem.
Søstera mi er begrensa av å ha MS og var sliten.
Hun begynte å snakke om at dattera til Elvis P. var død, og var sterkt uenig med meg da jeg sa hun var født i 1968. Hun mente hun var 44 år.
Vil folk ikke tro på det jeg sier skal de får slippe. Stahet kan nesten bli komisk.
Vi ble ikke uenig, ingenting å bli uenig om.
Bildet er tatt av Karolina Grabowska fra Pixabay
Nå skal jeg ta meg en kopp kaffe.
I går laga jeg meg en kopp fettkaffe, lenge siden jeg hadde gjort det.
I dag lager jeg meg en ny.
Skal ha i ghee, i stedet for Rørossmør som jeg hadde i i går, og MCT olje.
Foran en nesten ubrukt dag sitter jeg her. En fantastisk fin følelse er det. Bare drodle ned tankene.
Jeg våkner tidlig, men snur meg-.
Tenker at det er da lørdag.
Jeg skal være hjemme hele dagen, ingen ting jeg må anna enn å legge dagen opp slik jeg vil. En så utrolig deilig tanke.
Så sovner og står ikke opp før klokka er ni.
– Du kan overnatte her, det var mor som sa det.
I går kveld.
Da var klokka ni om kvelden.
Tror jeg var nesten for skarp i stemmen da jeg svarer at
– nei, jeg vil hjem.
Etter dagen på jobb ville jeg hjem, ville desperat hjem.
Sliten var jeg, litt slik skrapa inn i sjela.
I går kjente jeg kraftig på at denne mellomsituasjonen var fryktelig slitsom.
Jeg hører ikke til lengre.
Det er ikke min arbeidsplass.
Jeg er en inntrenger.
Før har jeg ikke vært så ivrig på å oppsøke gamle arbeidsplasser, for en hørte ikke til lengre.
Tror jeg har en følsomhet på dette…
Så det å våkne i dag, hjemme, der jeg hører til og kan hvile i mitt liv, er bare helt nydelig.
På badet lyser den røde matta mot meg, bort med den.
Får satt på en vask da jeg passerer vaskerommet.
Setter på vann til glasset med lime.
Plutselig er jeg i gang med å rulle sammen ledninger til adventsstjerna og den sjuarma går samme veien, samles.
Rydder spisebordet for juleduk og planterusk, tømmer bordet helt…og svisj….
Ting og tang fra krik og krok blir gruppert.
Begynner å samle kuler fra treet og så står det der ribba.
Tenker på at jeg tok visst ikke bilde av det.
Eldstemann fant et fint tre da han var i skogen før jul, både treet her og treet til mormoren, begge damene var godt fornøyde over det som kom i hus.
Men å pynte det opp for å ta bilder gjør jeg ikke.
På radioen står ni-timen på. Snakker om Grand Prix i kveld, Kate Gulbrandsen blir intervjua om håret da hun var med i 1987. Etterpå kommer en låt av Simple Red, og jeg havner også tilbake til åttitallet.
Låten minner meg om da jeg var hjemme og losjerte meg inn i et av romma i barndomshjemmet, det lyseblå rommet som hadde vært mor og far sitt, da vi bodde der.
Jeg jobba med en kolleksjon, jeg skulle ha visning i Oslo like før jul.
Minner…
Siden ble huset solgt.
De som kjøpte det til hybelhus har aldri gjort noe for vedlikeholdet.
Det en gang fine hjemmet i en frodig hage er blitt noe av det tristeste en kan se.
Juletreet er ute av huset.
Endelig.
Det gikk en drøy uke før det ble plass til mitt-, en uke siden jeg rydda ut hos mor.
Er det slik det er, at jeg setter meg og mitt på vent…en uke eller mer…med alt?
Småfuglene er tomme for mat ser jeg, da jeg bærer ut treet, så jeg får fylt på hos dem.
Det er lørdag.
Endelig kan jeg sette meg ned for å nyte vannet med lime.
Jeg har skriveplaner ut over å blogge. I bloggen skulle jeg ha gått gjennom fjoråret, jeg er bare kommet til februar.
En fin mentalhygiene å reflektere over året og tankene jeg hadde i fjor, er det noe utvikling…
Ellers er det jobb, en artikkel, skal være ferdig med 1500 ord til mandag og på mandagen er det møter hele dagen, så da får jeg jobba minimalt med artikkelen.
Så må bruke helga, bør også ta noen telefoner angående artikkelen.
Men dette blir når det blir slik det blir.
Jeg har en hel lørdag foran meg og det er fantastisk godt.
En ny dag i et nytt år med nyttårkonsertene fra Wien feiende over stua.
De hadde allerede begynt da jeg satte meg ned.
Satte meg ned med limeglasset mitt.
Ute henger flagget som en velkomst mot det nye året.
Jula er slik i praksis over, men fordi jeg er glad i tradisjonene som var; blir jula boende i huset en ukes tid til.
Sjøl om hverdagen er tilbake i morgen.
Nå kan jeg velge å skrive om året som har gått, eller tanker om det nye som kommer.
Og jeg kommer nok innom begge deler.
Som du sikkert forstår, du som følger meg, har den siste tida i det gamle året vært travel.
Det nye året er nytt på mange måter.
Nyttårsfeiringa ble litt annerledes enn først tenkt.
I utgangspunktet skulle vi tre søstrene, mor og ektemaken til den ene feire sammen.
Da planene for sønnen ble forandret, skulle han også bli med.
Dette virka absolutt som en hyggelig feiring, lenge siden jeg har feiret nyttår sammen med midterste søster.
Men så ble kjæresten til yngsteberta syk og hun hadde også en dag som var skral. Men de kom seg og reiste tilbake til Trondheim for gleder og plikter.
Men jeg ble syk, slik at jeg var utslått. Feber, snuftset, hostete, sårhet i hals og slikt. Og i en slik tilstand drar en helst ikke til eldre mennesker.
Så da vi var og henta kjæresten til midterste på Kyrksæterøra i går, for det må sies, siste dag i året er ikke den beste dagen å reise på.
– Ikke gikk ferger og ikke gikk busser.
Disse to skulle til Kristiansund for å feire både nyttåret og en 30-års dag.
De fikk låne bilen min, så først kjørte jeg oss hjem og så tok de bilen for å kjøre tilbake veien vi har kommet. For ferja til Kristiansund gikk ikke, de måtte lengre inn i landet for å komme seg fram.
Her skulle sønnen og jeg feire.
Vi gikk i gang med hakking av waldorfsalat, steiking av kalkun, eggelikør, riskrem og…ja du forstår.
Riskremen orka vi forresten ikke å spise.
Vi var alt for mette.
Men i dag kommer de to som reiste til byen tilbake, de skal spise middag her før veien tilbake til Trondheim, og i dag går det buss forbi her.
Vi hadde en så avslappende og fin nyttårskveld her, hørte kongens nyttårstale og snakka om mye.
Da klokka bikka tolv så vi nyttårsraketter i det fjerne og mimra om fjorårets nyttårsaften der vi dro til skogs og tenkte nyttårsbål.
Så nå er vi i gang med enda en nytt år.
Det ligger et par måneder med vinter foran oss, så kommer våren, etter den sommeren, høsten for så å avslutte med en måned vinter.
Dagen før dagen før dagen, for startet med å skrive i går. I dagen er det bare dagen før dagen. Ute er det grått, vått og hvitt, i dag er det bare hvitt. Denne dagen har også sitt program, som stemmer både for i dag og i går.
Tror jeg har sovet for mye eller for lite.
Kroppen er litt i ulage. Akkurat det passer dårlig. I hvert fall ikke tid til å få ett eller annet…
Det er visst mye som foregår av host, snufs og slikt en ikke vil.
I dag har jeg siste dagen på biblioteket, kan sikkert bli en og annen vakt senere, men i dag er det siste vakt i jobben min.
Før jobben skal det rekkes både det ene og det andre. Har satt på en vask, skal bake rundstykker og vært greit både å stekt ferdig kransekaken og sett en deig til hvile. Så er det å pakke bilen, litt usikker på dette…i går greidde jeg å kjøre opp til mor, så det har vært greit å kunne kjørt juletre, mat og madrass helt fram.
Begge eldste skal lage jul hos mormor sin, både for henne og for oss andre som skal dit på julekvelden.
Mellomste kom hjem i går og bussen hadde begynt å kjørt mens hun tok ut tinga ut. En nabo og eldstemann hadde greidd å stoppe bussen. Jeg skulle egentlig rekke meg hjem for å plukke henne opp, slik at hun slapp å gå etter glatte veier. Men så hadde eldstemann overtalt henne til å gå av hjemme og at han skulle hjelpe henne opp.
Heldigvis gikk det bra.
Sjåføren hadde sagt han ikke så henne, men bussen har vel speil og skal ha sikt til når folk tar ut bagasjen sin.
Arbeidsdagen min gikk bedre, fikk mer oversikt og ordna opp. Så vet litt mer om hva som venter meg på nyåret og noen tider å forholde meg til. Fikk snakka med mange og føler jeg kan slappe litt mer av på denne sida av jula.
Det er slitsomt å vite så lite som jeg må si jeg har gjort. I hvert fall for den jeg er.
I kveld kommer yngste hjem, så den logistikken er ikke klar ennå. Men hun kan ta bussen til sentrum, slik at jeg møter og hun blir med når jeg skal hente de som er hos mormoren. Til slutt skal vi innom butikken for å handle ALT, gjett om vi kvier oss til det…
Men det må til.
Til slutt er det hjem for å lage oss middag og muligens er i hvert fall jeg moden for senga.
Avstand, logistikk, mat og mennesker, det må legges noen planer for å få løsninga som er best.
Ennå har vi ikke funnet ut hvordan vi løser 1. juledag, vi skal spise frokosten hos mor, men jeg har lyst hjem for å lage middagen. Så da er spørsmålet hvordan vi løser å få alle hjem til meg og hvordan mor skal komme seg hjem til seg sjøl etterpå…
Skjønner jeg skriver om fryktelig uinteressant tema, men handler om det hodet mitt er fylt med.
♦
Og så bikka vi bare en ny dag, veslejulaften.
Ennå er det stille i huset.
Har satt på en vaskemaskin.
Ellers var det en del jeg ikke rakk i går.
Blant anna står det meste av handling igjen. Alle er i hus.
Huset til mor ble pynta av de to eldste i går.
På biblioteket kom det nesten ikke folk. Jeg holdt nesten på å sovne. Like før jeg skulle stenge dukka yngste opp, med vesker og poser. Det var skikkelig godt å klemme henne.
Ute er det strødd julestemning utover naturen. Håper føreforholda ikke er helt ille.
Den stille stunden i huset er godt.
Så hører jeg det går i trappa og en glad stemme sier «god morgen».
Det er eldstemann som har sovet dårlig, for varmt rom og en seng som ikke fungerer. Vi blir enig om at han kan flytte seg til soverommet i leiligheta, faren er ikke her i år og rommet står tomt.
Nå skal vi drikke kaffe og planlegg dagen.
Det er vi to som skal ut på handling. Sikkert greit å komme seg avgårde snart.
Så da er dagen igang, ønsker deg en riktig fin dag.
