Det skjedde ingen ting, bare Ary

 

 

 

 

Så er det helg og jeg er kommet hjem. Og så er helga over. Atter en gang.

 

 

 

 

 

I dag og i går har temperaturen vist de blå talla.

Både minus en og minus to, og det kjentes.

På fredag var jeg framom verkstedet, fikk på vinterhjula.

De holder heldigvis en sesong til.

Sommerdekka er klar til å skiftes ut til våren, fikk jeg beskjed om.

Alle fire.

Det ble også orden på lysa, kjempedyre – sannsynlig er de gullforgylt.

Men kjempegodt med lys i mørket. Og dekk som passer minusføre.

 

I gårkveld var det uansett partier med glatte tendenser.

Etter dekkskiftet var tanken å ta helg, men den gang ei. Måtte ned på kontoret å avslutte et par ting.

Hadde lovet mor besøk etterpå.

Bestemmer meg på tur dit for å overnatte. For jeg hadde fått beskjed om at Air Fry’en var klar til henting – meeeen den lå på en butikk utenfor min radius.

Spurte mor om hun ville være med på kjøreturen neste dag. Og hun syntes så klart at det ville hun absolutt. Dermed fikk vi en pratekveld, klokka var faktisk passert midnatt godt og vel da lysa ble slukka.

 

Vi våkna til en vakker dag. Men det var noe spesiell aktivitet nede på sjøen.

Først trodde vi redningsskøyta hadde overnatta, men så la den seg ut på sjøen og styra med propellene, en mye mindre spesiell båt kjører helt opp i landet på andre sida og dreiv på med ett eller annet. Samtidig kom også et helikopter, det passerte ganske høyt oppe på himmelen.

 

 

Vi trodde det må ha skjedd noe, men fant ingenting på nett.

Etter hvert roet aktivitetene seg og det ble stille igjen.

Så sannsynlig måtte det være en øvelse.

 

Heldigvis.

 

Ekkelt når du tror noe har skjedd.

 

Vi la etter hvert på tur ut i den vakre dagen. Og mor syntes det var så godt å se all naturen som passerte bilvinduene.

Jeg fikk henta pakken, den var STOR.

Vi kjørte videre inn til Kyrksæterøra, gjorde noen ærend. Etterpå ble det lunsj på Kafe Koselig.

 

Uansett var mørket på tur på tur tilbake. Kjørte mor hjem før jeg returnerte.

Det ble nok senere enn jeg hadde tenkt.

Endelig hjemme…

Hjem, kjære hjem og stolen til å sovne i.

 

Jeg la meg før midnatt og sov en natt med mange drømmer om både døde og levende.

 

Vil nok ikke påstå at dagen i dag er til å skryte av.

Men jeg fikk inn litt ved, henta søppeldunkene som hadde stått nede ved veien og lagt bildekka på plass.

Ellers har jeg nesten ikke orka å lese bruksanvisninga til Airfry’en, den var på engelsk. Tror faktisk den skal få navnet Ary -.

Men til slutt var Ary klar til å testes.

 

Kan skrive mer om den siden.

Så dette har vært helga si…

Den gikk bare slik enkelt over.

 

 

 

Har du hatt en fin helg?

 

 

 

 

 

 

Lette på sløret

 

 

 

Så er uka i gang. Jeg føler meg litt skrapa, men står på beina.

 

 

 

 

Tilsynelatende litt småsutrete.

Men tror ikke jeg egentlig er det.

Bare følelsen av at en gaffel har skrapa i sjela mi. Det kommer både av slitenhet og nok hele situasjonen.

Bestemte meg for at hver dag skal jeg ta med meg noe å kaste fra kontoret. I dag gikk en pappkasse og to gamle kataloger.

Akkurat dette føles befriende.

Å kaste-.

Folk kommenterer at kontoret mitt er rotete.

Og det stemmer helt på en prikk.

Jeg bryr meg ikke om å si noe om alle oppgavene og den minimale tida jeg har hatt til å utføre dem.

For så klart har det gått bedre om jeg ikke var så sliten i mange av åra.

 

Nå har jeg fire uker i hovedsak, for å få pakket sammen.

Og det må gå.

 

Jeg måtte ta noen grundige utpust i bilen, etterpå.

Med lyd.

 

På onsdag er det møte, den ene veien tar 2,5 time å kjøre.

Jeg må ut av huset klokka sju om morgenen, og det er det mange som må. Men skal jeg ha mine to timer må jeg opp klokka fem, det blir i tidligste laget å stå opp.

 

Heldigvis blir det antakelig ikke noe av møtet på fredag, så da bestilte jeg hjulskift.

Begynner vel også å bli på tide.

La også inn skifte av en lyspære og en titt på der bilen fikk en ripe.

Håper hjula holder en sesong til.

 

Etter jobb dro jeg inn til mor, hadde med meg eplekaka jeg laga på lørdag. Mor snakka som en foss, godt å ha noen å snakke med for henne.

Jeg fikk ordna med noen regninger og vi snakka om jula.

 

 

 

Ny dag og jeg vil lette litt på sløret. HER skrev jeg blant anna at jeg skulle skrive mer om det siden.

Jeg har skrevet noen ganger om at jeg skal fortelle mer senere…nå forteller jeg.

 

Jeg har en liten stilling som avdelingsleder på et lokalmuseum. Da jeg starta i den var jeg ansatt i regionmuseet, men så var det en direktør som mente det ville være bedre at jeg hadde alle stillingene mine i kommunen på grunn av at jeg var den eneste med liten stilling. Men at jeg skulle fortsette å være med på møter, tilstellninger og alt slik som min lille stilling tillot.

I museet hadde jeg den største prosenten av stillingene, hele 35%.

 

Avisinnlegg fra 2020 om ett av arrangementa

 

Ett av husa, tre til sammen pluss et servicebygg

 

 

Konsolideringa som ble gjennomført på Nordmøre tidlig på totusentallet var ikke fylke og stat særlig fornøyd med resultatet av. Så for snart to år siden begynte en prosess, der eiere, ansatte og kommuner ble tatt med på en re-konsoldering. Det har vært intervju, møter og samlinger. Med mye usikkerhet og spenning hvor dette førte.

For min sin del betyr dette at jeg vil skifte arbeidsgiver og at hele stillinga mi sannsynlig blir i regionsmuseet. Det var lenge snakk om at jeg skulle fortsette å ha kontor der jeg har hatt det i drøye tretten år. Der jeg har samling av etterlatenskap av å ha jobba i masse små stillingsbrøker; kulturminner, ungdomsklubb, kulturelle spaserstokk, sekretær, ansvar for ungdomsråd, kulturskole i flere fag…husker nok ikke alt, men i senere år har jeg også jobba noen timer i bibliotek.

Snakk om å være potet.

Jeg har i perioder vært en skikkelig utbrent potet.

Men nå ser det ut at jeg altså skal jobbe hele stillinga mi med en ting, ett fagområde.

Jeg vet bare ikke hvor jeg skal holde til.

Og kontoret må tømmes på noen uker.

Alt jeg har jobbet etter blir annerledes.

Det er spennende, men samtidig er jeg usikker om jeg er «sulten» nok.

 

 

I dag har jeg fri, jeg skal om litt, når vaskemaskina er ferdig, ta på meg støvlene å gå en lang tur opp i skogen.

Jeg trenger å tømme hodet, ikke tenke på hvordan alt er.

Og så er det liksom så mye hele tida at jeg mista drømmene, jeg har alltid vært en drømmer.

Her om kvelden bestemte jeg meg å ta fram drømmer igjen, så jeg kommanderte meg til å tvangsdrømme.

Det skal jeg fortelle om en annen dag.

Hvilken drøm jeg bestemte meg for å drømme om.

 

Håper du har en rolig, avbalansert og vakker dag foran deg.

 

 

 

 

 

Dager som går inn i det uvisse

 

 

 

 

Nå er vi slik nesten midt i november. Det er lørdagskveld og i kveld tror jeg at det blir tv.

 

 

 

 

 

Dette skrev jeg i går, altså så langt kom jeg på et innlegg. Jeg mister konsentrasjonen mens jeg skriver.

 

 

 

I dag er det søndag.

Det er som jeg sklir gjennom tilværelsen.

I morgen er det tilbake. Uka med ferie er over.

Tror jeg håper på en plutselig oppvåkning, der hodet og kropp fungerer toppers.

 

I går kom jeg meg ut en liten tur.

Etter det ble mørkt.

Gikk bortover veien med refleksvest og lys. Kommer en bil imot. Ser han kjører så langt ut på sida at hjula er over hvitstripa. Bilen kjører veldig sakte og det er tydelig at han ikke ser meg, sannsynlig på grunn av møtende biler.

Alt gikk bra, regner med at bilføreren fikk et støkk da han skjønte at noen var på veien rett foran, det vi si, jeg hadde kommet meg ned i grøfta.

Tror mørkekjøring var noe denne mannen burde holde seg unna.

 

 

Det er mørkt om kvelden.

Fulgte sønnen ned til bussen fredagskvelden, han hadde tenkt å være lengre, men yngste og kjæresten skulle ha innflyttingsfest og han syntes han måtte dra dit. HER skrev jeg om at de hadde fått seg leilighet.

 

Det er nesten trist å dra, sa han.

 

Og det er bedre enn om han hadde vært lei av å være her.

Vi hadde det fint.

 

 

Nå ligger framtida foran, som den alltid gjør.

Jeg har en intensjon om å leve mest mulig i nå-tid.

Men det er en del som må på plass innen rimelig kort tid. Jeg har en ferieuke til i uke 50.

Det er fire uker igjen til det.

På denne tida skal jeg ikke jobbe over tida jeg har til rådighet, som er på atten timer og tre kvarter, slik cirka i uka.

Der flere dager går bort i møter, det vil si møter med reisevei.

Samtidig skal jeg rydde kontoret mitt etter tretten år.

Gå igjennom ALT!

Og i tillegg vet jeg ikke hvor jeg er når året igjen bli nytt…

 

Jeg kjenner jeg spacer ut når temaet presser på. Fingrene visner og hodet slår seg av.

Jeg orker liksom ikke ta inn mer.

Eller produsere, slik som å blogge.

Eller planlegge…

Slik som jula.

Vet ikke hva jeg vil med jula i år.

 

Jeg er på en måte i et ingenmannsland. Og de neste ukene jeg bare fungere.

 

Snakka med mellomste i går, om å gjøre slikt en vil. Det er bare det at jeg vet ikke hva det er for meg lengre…

Akkurat det forskrekker meg.

Tror likevel jeg forstår.

 

 

Nå skal jeg finne fram…tror det må bli støvlene.

En tur i skogen er på sin plass.

Tankene skal ligge igjen hjemme.

For en eller annen løsning vil det bli, jeg vet den bare ikke ennå-. 

 

 

 

 

 

 

Med tunga som et slips

 

 

 

 

 

Da er ferien på full fart gjennom dagene. Det er bare så alt for lett å fylle dagen til bredden av gjøremål.

 

 

 

 

 

To dager brukt opp.

Av ferien.

Det var så lett å si «ja» når det er ferie skjønner jeg, så to dager gikk bare uten tur eller tegning.

 

Mandag var det likevel godt å våkne til roen jeg følte.

Yngste og kjæresten ville overnatte hos mor, så de kom så vidt framom på tur tilbake til Trondheim. Jeg hadde strikka kluter som de skulle få med tilbake og rester av middagen.

 

 

 

– De er så trivelige, syns moren min.

 

 

Og de er fine, lyttende og reflekterte unge mennesker.

Jeg vinka fra verandaen da de kjørte videre til byen med noen lange tuuut.

 

Etter en stund fikk jeg telefon fra yngste, posen med mat og de strikka klutene sto igjen.

 

 

Jeg skulle på et møte om kvelden, trodde jeg.

Fant ut at jeg måtte se på tilsendte dokument.

Da oppdaga jeg at møtet var like etter arbeidstid og at jeg bare hadde en halv time til jeg måtte dra.

Så det var bare å kaste seg rundt.

Det er en nokså stor sak.

Inne i fjellet er det opparbeidet et fellesbeite, et ganske stort ett. Veien innover er over 12 kilometer. Er litt usikker på når dette starta, men at det er over 40 år er det nok sikkert. Veistandaren begynner å bli dårlig og må utbedres etter dagens krav og hvilken klasse man skal legge seg på.

En omfattende sak, så på mandag var beitelag, kommunen, grunneiere, regnskapsfører osv. invitert, det skulle legges fram forslag.

Jeg er en av grunneierne.

Møtet varte i timer, for det var mye informasjon og mange spørsmål.  

 

Det var mørkt da jeg kom hjem.

Sønnen har fri, så han blir her en stund.

Vi fikk spist middag og begynte å se en dramakomedie som heter “After Life”, vi både lo og gråt.

Vil absolutt anbefale serien.

Den går på Netflix.

 

 

 

Neste dag, altså i går, skulle mor til tannlegen halv elleve. Måtte kjøre hjemmefra halv ti for å hente henne og kjøre tilbake til sentrum.

Før dette hadde jeg en avtale med han som skal brøyte til vinteren. Han kom noen minutter for tidlig, da hadde jeg nettopp dusja. Fikk vrengt på meg noen klær, og kommet meg ut.

Han ville gå igjennom hvor det var greit å sette opp brøytestikker.

Da jeg kom inn igjen hadde noen ringt, så ringte tilbake – men fikk tilbake melding som en får når disse falske oppringningene. Søkte likevel opp og konstanterer at dette handla om jobb.

På tur til mor blir jeg oppringt igjen og en samtale om tak på ett av museumsbygga og han som ringer kan komme på befaring dagen etter.

Etterpå er jeg fornøyd med meg sjøl, jeg spurte om vi kunne ta det uken etter. Jeg har da ferie.

 

Får henta mor, som ikke vet hvor hun har satt staven sin. Finner den og er i god tid hos tannlegen. Jeg får tilbud om å bli med inn og skjønte etterpå at jeg nok bør det, hun er usikker på husken sin.

 

 

Hadde avtalt kaffe hos lillesøster etterpå, men først innom klesbutikk der de også har sko og mor fikk kjøpt seg enklere vintersko.

Vi kjøper med oss kaffemat og jeg er innom biblioteket og fikk hentet noe jeg hadde bestilt.

Fint og se at lillesøster hadde så fine grønne planter nå, er et tegn på at hun har glede av å stelle dem. Vi snakka om at hun er også nå uten dyr, ikke mange dagene siden katten hennes for. En veldig fin katt. Vi har det begge slik at vi ikke ønsker nye husdyr nå. 

 

På tur opp til mor etterpå fikk jeg henta posten, jeg har ansvaret for hennes regninger. 

Fikk ringt kommunen for hun hadde fått faktura på en eiendom hun ikke har. Far hadde en part i et naust, så mor står som eier på den. Nå er den parten solgt, men om det er tinglyst er jeg usikker på, så får høre med søster og svoger om det, det var de som kjøpte. Skjønte at de som egentlig er brukere i dag ikke er registret, for eiendommen sto på fire damer nå, alle i slutten av åttiåra og passert nitti. De driver lite med båt.

Fikk ringt ett av søskenbarna og får en lang utgreiing hvor vanskelig det var å finne rett form juridisk på samordninga. Nå er ikke jeg så opptatt av dette, men fikk tatt bilde av fakturaen og sendt den til kasserer… så får vi se ved neste korsvei om dette er blitt ordna opp i. Om ikke får nok mor faktura på nytt, så da får jeg bare håpe jeg husker hvordan dette var og sette press på at det blir ordnet opp i. Det er så mye forskjellig som skal huskes at det er ikke plass til alt.

Men tar ikke sorgene på forskudd.

 

Alt dette tok så klart tid, mor hadde varmet noe mat hun ville jeg skulle spise. Så da jeg var på tur hjem hadde det begynt å mørkne.

Var nok en tur innom butikken igjen.

Siste biten av kjøreturen hjem gikk jeg av skaftet.

Det var den fulleste fullmånen som steig opp over ås- og fjellkammene.

 

 

Først stoppa jeg på veien, men ved kirka parkerte jeg.

 

 

Jeg fossa hit og dit for å ta bilder.

 

 

Jeg var nesten i en rus.

Det var så vakkert.

 

 

Endelig var jeg hjemme hos meg sjøl, tenkte å foreslå tur under den store månen. Men da hadde den vasa seg opp i et skylag og ble borte.

Sønnen kom ned for å hjelpe meg med vanndunker og poser.

Etter middag og en nye episoder av “Last Life” begynte øynene å skli igjen. Det var kul umulig å holde de opne.

Da klokka nærma seg 23 hadde jeg vært borte i søvnen mange ganger, endelig fikk jeg stavra meg på føttene og funnet badet.

Jeg sovna temmelig fort og har sove i ni timer i ett strekk.

 

Dagen i dag er friii, men det er mye jeg ønsker å gjøre… alt fra tur, fisking, maling, rydding… ja og enda mer -.

Det er en fare for dagen har gått før jeg har bestemt meg.

Egentlig skulle alle feriedagene være slik som dagen her.

Ingen planer.

 

 

Men i morgon er det ny tørn, da skal jeg hente to og kjøre dem… så i ren kjøring i morgen vil det utgjøre ikke så langt unna tre timer.

Nå skal denne dagen nytes.

 

 

Ha en fortreffelig tirsdag.

 

 

 

 

 

Fall i regn

 

 

 

Her kommer mine bilder fra regnturen på lørdag. Det er fint med fototur uansett vær.

 

 

 

 

 

Yngste hadde tatt fram fotoapparatet sitt.

 

På lørdag tok vi turen opp i haugen, vi to, der hun eksperimenterte med blenderåpninga og som jeg la ut bilder av HER.

 

På grunn av regnet prøvde vi etter beste evne å gjemme apparatet under armene når vi ikke fotograferte.

Ellers var fotoapparatet mest framme.

 

Her er det «Finn Willy»…eller mer riktig, finn fotografen.

Ikke så mye farger i naturen lengre, blir nesten litt grafisk.

 

Her er det et tre som har fått en knekk.

Så disse forsiktige vekstene med noen blad ble bort i mot fargesprakende i sin skjørhet.

Var framom de to aspene, nå var trea helt nakne.

Disse har jeg fotografert mye til forskjellige årstider.

Oppe på haugen fikk vi fin anledning til å fotografere skodda som lå over fjorden.

Skodda gir stemning.

I dag var det min tur til å bli fanga av dråpene som hang fra greine.

Jeg fikk det for meg at jeg ville prøve å fange når dråpen falt.

Så den falt akkurat når jeg ikke knipsa.

Fant meg en ny grein og satte på seriefotografering.

Men ingen dråpe falt.

Gjett om denne greina ble fotografert mange ganger.

 

Men til slutt…

Ser du dråpene i fritt fall?

 

Fant en en liten vasspytt som måtte avbildes.

Så var vi nede igjen.

 

Taket på huset, fjellet og skodda blir siste motivet jeg poster i denne omgang.

Slike fototurer er bare så herlige.

Må få til flere i ferien min, for nå har jeg akkurat det.

Jeg har FERIE.

 

 

Ønsker deg en nydelig mandagskveld.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Dager

 

 

 

 

Ny dag for full musikk. Radioen står på og jeg sitter helt rolig.

 

 

 

I stolen min.

Morgenen har gått over til dag.

Jeg våkna mellom sju og åtte. Men lukka øynene igjen.

Sto opp en times tid etterpå.

 

………………………………………………

 

Jeg fortsetter bare på innlegget jeg starta i går.

For i går var jeg plutselig i gang med alt anna.

Fikk avsluttet vindusvasken.

Har igjen noen soverom, i trappeoppgangen og slikt. Fikk hengt opp igjen de nyvaska gardinene og satt planter og ting på plass.

Det som var problemet var alt for lite energi.

 

Dagen før reiste jeg inn til mor etter jobb. Lillesøsteren min satt også på.

Jeg tok med meg en spaghettisaus jeg hadde laga før jobb og en kake, skrev om planene HER. Kaka som jeg fant oppskrifta til hos Strikkekjerring den ble godt mottatt.

I og med det ble brukt en ferdig sjokoladepudding, ble ikke kaka så lekker. Mor ser litt misfornøyd ut, men sannheta var at hun var veldig fornøyd 🙂

 

I går kveld forsvant resten.

 

Sønnen min spurte om det var noen som skulle ha det siste stykket. Og han er ingen kakemoms

Så denne kaka skal lages igjen, men vil se om jeg finner uferdig sjokoladepudding i pakke først. Da vil kaka også se bedre ut.

 

 

Både han og yngstebera kom hjem i går kveld, de hadde begge bestemt seg for den helga her.

Det var veldig koselig, begynner å bli en stund siden sist.

De har blitt voksne og har sine egne liv.

 

 

Vi ble sittende og se på en dokumentar om et prosjekt som het Venus-prosjektet.

Det var blitt sent og jeg var for trøtt til å få det ordentlig med meg, så skal se mer siden, det virka interessant. Ideen om en mer bærekraftig verden for hele verden.

 

 

Nå må jeg finne meg en kopp kaffe og mens jeg har skrevet blogg, chattet og tiden har gått, har himmelen gått fra blått til grått.

 

 

Ha en nydelig lørdag, uansett hvordan fargen er på himmelen der du er.

 

 

 

 

 

 

 

 

Et koselig møte på Kafé Koselig

 

 

 

Så er først dagen i siste høstmåneden over. Dagen har vært fin, nå er den oppbrukt.

 

 

 

 

Første november er her.

Det vil si, dagen er straks over.

Jeg hadde fridag og våkna til klar himmel. Håpa på sola, men det kom et skylag.

Kanskje kommer ikke sola over fjellet lengre, men mener det skal være sol enda litt til.

 

Den kom altså ikke opp på himmelen.

I stedet fant jeg henne på kaffe Koselig.

Og det var veldig koselig.

 

Jeg var nødt til å ta meg en tur til apoteket på Kyrksæterøra, så jeg sendte melding til Heidi i Heidisverden.

I dag fikk jeg melding om at hun kom.

Det var veldig hyggelig å møtes igjen.

Praten gikk like lett som sist.

Og jeg blir så imponert over at hun og mannen er i gang med enda mer oppussing og før Heidi kom hadde hun malt vegger.

 

 

Faktisk overraskende jeg meg sjøl før jeg kjørte -.

Skulle vaske av vinduspostene i stua og plutselig lå to fag av gardinene i vaskemaskina.

Tenkte også å vaske vinduer, men oppdaga det var tomt for vaskemiddel. Så hadde et lite anfall av å gjøre -.

 

 

Det ble fine to timer og vi delte enda mer av vår historie.

Snakka litt om bloggverdenen og hvordan en føler en blir kjent med mennesker. Og hvor glade en blir i bloggerne en blir kjent med.

Og at jeg tror folk er slik man opplever dem, det er på en måte både merkelig og fint.

 

Tida gikk fort, vips var to timer over.

Vi avtalte at det ikke skulle gå så lang tid før vi møttes igjen.

Hun er ei sol, så god og med en stor vilje til å gjøre sitt beste.

 

 

Da jeg tok turen over fjellet hadde det begynt å mørkne.

Hjemme ble det lettsalta torsk, ikke ofte jeg lager meg slik mat – men skikkelig godt.

Så slik har første dagen av november gått. 

 

 

 

 

 

Så gikk bare kvelden

 

 

 

For sliten til å skrive ingress.

 

 

Bildet er tatt av Heather Kitchen fra Pixabay

Mørkt og høst.

Siste dagen i oktober er dandert til knask eller knep.

Her en det nok ingen som kommer for å ringe på døra, ringeklokka virker ikke.

Ungene har i mange år vært bedt sammen til noe som blir kalt «Hallo venn».

Så liten sjanse at noen finner veien til til mi dør i mørket.

 

Men jeg fant veien hjem.

Etter en dag på jobb og et besøk hos mor.

Trist å oppleve at enda er jeg sliten etter dagene før helga.

Hodet mitt var bare slitent.

Tåler veldig lite før det krysser seg.

 

Føler meg uelegant.

Mor hadde tv’n på, høyt.

Det føltes uholdbart.

Hun skrudde ned, men likte ikke at jeg ga uttrykk for at apparatet sto på.

Hun mente hun var så vant til å være aleine at hun ikke slo av sjøl om det var folk på besøk.

Jeg blir bare mer sliten når jeg allerede er sliten.

 

I natt skal jeg sove godt og lenge, er plana.

Og så våkne frisk og rask i morgen.

Det er også en plana.

 

 

 

 

 

Være en del av

 

 

 

 

Uka nærmer seg slutten. Høsten har bosatt seg og bladene fyker av trærne.

 

 

 

 

I går fikk jeg inn utemøbler, både hos mor og siden hos meg sjøl.

Hos meg er det ennå noen ting som står igjen.

Møblene som er tatt inn skal bæres ned trappa. De står fint og venter på at det blir deres tur.

Jeg har mine tre timer på biblioteket etter hvert.

En koppvask venter og noen klær skal henges opp.

Jeg har endelig fått lest meg opp på noen av dere jeg leser hos.

 

 

Så var torsdagen over, kom hjem etter jobben i gårkveld og var ikke i skrivehumør.

Det er sjelden jeg ikke er det.

Jeg er også glad i å snakke, med det har heller ikke vært så stort behov for å dele alle orda.

 

 

 

Det er fredag.

Ute regner det.

Det har blåst.

Masse løv har falt til bakken.

 

 

Jeg fant et innlegg jeg skrev en fredag for flere måneder siden.

Kanskje starta det da…

Manøveren…

Snuoperasjonen…

 

 

For det er noe på gang-.

Siden jeg starta å blogge har temaet mitt vært tid og ikke strekke til.

 

Om slitenhet.

 

Det er liksom et rungende «nei» har oppstått og er på vei opp og ut fra mitt indre.

Nei til slitet, ja til glede.

Men det er ikke bare å knipse i fingrene så er alt annerledes.

Det skal sette seg i alle celler, at nå snur vi dette-.

 

 

Denne hendelsen var en del av det.

En vond og skjellsettende helg, som nok var viktig for prosessen.

Og så dukka hendelsen opp med de gamle bildene.

 

 

Jeg har vært som et sammenknøvla papir som var knøvla til en hard ball.

Ballen er iferd med å brettes ut.

 

 

Det ble veldig viktig å ta en kikk på annerledesheta folk blir dratt igjennom, den som koster når man ikke ønsker. Men som kan ha veldig mye lærdom i seg, om en greier å stå i den uten at en knekkes.

I denne rekka av innlegg dukker så til slutt et innlegg som virker får en større betydning enn hva jeg visste, da.

 

 

Alle disse brikkene.

Brikker som fører til at en gir slipp mer og mer.

 

 

Tror skipet mitt, som er livet mitt, har snudd i hvert fall nokså mange grader.

Og at dette handler om snuing på det indre plan, regner jeg med du forstår.

Den handler om tenkesett, fokus og kunnskap…kanskje tro.

 

 

Når jeg har levd så mange år med mitt mindeset og når det ikke funker ultimat, da må det endring til.

 

 

Ellers skjer det mye på den ytre plan også.

Det er mange forandringer, for eksempel er arbeidssituasjon i en veldig spennende fase.

Kanskje får jeg rett og slett noen veldig fine år på tampen av arbeidslivet.

Jeg har sagt jeg skal skrive mer om dette, men sjøl om veien nå er nokså sikker, vil jeg ha det mer på plass før jeg forteller.

 

 

Helsa mi er det ikke så mange forandringer med, men tror den kan bli bedre.

Matfokuset er ikke så veldig stort, det har blitt mer slik jeg har ønska.

Men har likevel en vei å gå, ønsker å komme i gang med bokashi av matavfallet, som riktignok ikke er så stort. Om du ikke vet hva bokashi er, legger jeg ved denne videoen. Den er ikke lagt inn som reklame, men som kunnskap.

 

 

Jeg kjøper nesten ikke prosesserte produkt, men kan enda bli bedre.

Ønsket om å ha noen fermenterte matvarer også, for jeg tror på at det er sunt for en god helse.

 

 

 

Så det er stadig fokus med omlegging på det ytre plan også.

Høste mer fra naturen, få inn en vane med å kjøpe fra Rekoringen.

Slikt.

 

 

 

Leve så tett opp mot det som jeg anser er et godt liv.

Liker å se at det er en endring, at det endres til det bedre.

Det naturlige, det balanserte, det som gir plass til alt og alle, der en kan tenke like mye både på seg sjøl og andre.

Vennlighet.

Utvikling.

 

Være en del av-.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Stille før stormen

 

 

 

“Hvilken dag er det i dag, hvilken dag er det i dag…er det mandag, er det mandag?”

 

 

 

Men altså ikke det. Vi er snart ferdig med tirsdag. Og jeg er også ganske så ferdig.

Du verden det er godt å låse seg inn hos seg sjøl etter to dager på farten. Kjente det på ferja hjem at jeg duppe-trøtt.

Sovna sittende i bilen et par ganger. Altså, mens jeg satt i bilen på ferja!

Dagene har gått fint. …

 

 

– Og så langt kom jeg i skriveriene mine i gårkveld. Jeg var så sliten at det å gå og legge seg var bortimot en Amerikareise.

Nå har en god natt fargelagt kommende dag.

Skal rekker et møte på Teams klokka ti, men satser på og være på plass litt før.

Så på programmet står dette møtet, ferdigstille noe tekst og finne bilder til, klarere og melde meg på en konferanse…og da er det bare et pluss om jeg kommer i gang med mer.

Timene vil nok uansett bli for mange den uka her.

 

De to dagene som er tilbakelagt har vært fine, slitsomme og mandagen fikk en krevende slutt. Av og til sier folk noe man ikke syns det er det minste hyggelig at de sier. Man blir gående å tenke hva som ble lagt i utsagnet, slik endte den ene dagen.

Når det ikke er konstruktivt, bare slitsomt, må man greie å frigjøre seg og sette slikt på den hyllen det hører hjemme.

En kan ikke ta til seg, eller bære på alt som blir sagt.

Når det ikke har annen funksjon enn å bygge ned.

Men ellers veldig positive dager.

 

I dag, etter jobben, må jeg antakelig ta en runde, for det er meldt tildels sterk vind utover ettermiddagen og natta. Så framom mor å sette inn hagemøbler, etterpå hjem til meg for å ta inn noen stoler og et bord.

Er ikke så glad i den vinden. Huset er ikke reparert etter vinden sist vinter, ikke har jeg fått prisantydning på reparasjon, sannsynlig har jeg ikke mulighet…eller bør ikke låne opp, slik situasjon er nå.

Så var det den skogen som ble sett på i sommer, har heller ikke fått svar derfra.

 

Det er så tungt med slikt og jeg er fryktelig lei av å mase…føler det må til over alt, både privat og på jobb.

 

Men akkurat nå, akkurat, akkurat nå, er det stille før stormen…og jeg må ut å virke.

 

 

Ønsker deg en riktig fin høstdag.