Ny dag for full musikk. Radioen står på og jeg sitter helt rolig.
I stolen min.
Morgenen har gått over til dag.
Jeg våkna mellom sju og åtte. Men lukka øynene igjen.
Sto opp en times tid etterpå.
………………………………………………
Jeg fortsetter bare på innlegget jeg starta i går.
For i går var jeg plutselig i gang med alt anna.
Fikk avsluttet vindusvasken.
Har igjen noen soverom, i trappeoppgangen og slikt. Fikk hengt opp igjen de nyvaska gardinene og satt planter og ting på plass.
Det som var problemet var alt for lite energi.
Dagen før reiste jeg inn til mor etter jobb. Lillesøsteren min satt også på.
Jeg tok med meg en spaghettisaus jeg hadde laga før jobb og en kake, skrev om planene HER. Kaka som jeg fant oppskrifta til hos Strikkekjerring den ble godt mottatt.
I og med det ble brukt en ferdig sjokoladepudding, ble ikke kaka så lekker. Mor ser litt misfornøyd ut, men sannheta var at hun var veldig fornøyd 🙂
I går kveld forsvant resten.
Sønnen min spurte om det var noen som skulle ha det siste stykket. Og han er ingen kakemoms…
Så denne kaka skal lages igjen, men vil se om jeg finner uferdig sjokoladepudding i pakke først. Da vil kaka også se bedre ut.
Både han og yngstebera kom hjem i går kveld, de hadde begge bestemt seg for den helga her.
Det var veldig koselig, begynner å bli en stund siden sist.
De har blitt voksne og har sine egne liv.
Vi ble sittende og se på en dokumentar om et prosjekt som het Venus-prosjektet.
Det var blitt sent og jeg var for trøtt til å få det ordentlig med meg, så skal se mer siden, det virka interessant. Ideen om en mer bærekraftig verden for hele verden.
Nå må jeg finne meg en kopp kaffe og mens jeg har skrevet blogg, chattet og tiden har gått, har himmelen gått fra blått til grått.
Ha en nydelig lørdag, uansett hvordan fargen er på himmelen der du er.
Jeg har vært som et sammenknøvla papir som var knøvla til en hard ball.
Ballen er iferd med å brettes ut.
Det ble veldig viktig å ta en kikk på annerledesheta folk blir dratt igjennom, den som koster når man ikke ønsker. Men som kan ha veldig mye lærdom i seg, om en greier å stå i den uten at en knekkes.
I denne rekka av innlegg dukker så til slutt et innlegg som virker får en større betydning enn hva jeg visste, da.
Alle disse brikkene.
Brikker som fører til at en gir slipp mer og mer.
Tror skipet mitt, som er livet mitt, har snudd i hvert fall nokså mange grader.
Og at dette handler om snuing på det indre plan, regner jeg med du forstår.
Den handler om tenkesett, fokus og kunnskap…kanskje tro.
Når jeg har levd så mange år med mitt mindeset og når det ikke funker ultimat, da må det endring til.
Ellers skjer det mye på den ytre plan også.
Det er mange forandringer, for eksempel er arbeidssituasjon i en veldig spennende fase.
Kanskje får jeg rett og slett noen veldig fine år på tampen av arbeidslivet.
Jeg har sagt jeg skal skrive mer om dette, men sjøl om veien nå er nokså sikker, vil jeg ha det mer på plass før jeg forteller.
Helsa mi er det ikke så mange forandringer med, men tror den kan bli bedre.
Matfokuset er ikke så veldig stort, det har blitt mer slik jeg har ønska.
Men har likevel en vei å gå, ønsker å komme i gang med bokashi av matavfallet, som riktignok ikke er så stort. Om du ikke vet hva bokashi er, legger jeg ved denne videoen. Den er ikke lagt inn som reklame, men som kunnskap.
Jeg kjøper nesten ikke prosesserte produkt, men kan enda bli bedre.
Ønsket om å ha noen fermenterte matvarer også, for jeg tror på at det er sunt for en god helse.
Så det er stadig fokus med omlegging på det ytre plan også.
Høste mer fra naturen, få inn en vane med å kjøpe fra Rekoringen.
Slikt.
Leve så tett opp mot det som jeg anser er et godt liv.
Liker å se at det er en endring, at det endres til det bedre.
Det naturlige, det balanserte, det som gir plass til alt og alle, der en kan tenke like mye både på seg sjøl og andre.
“Hvilken dag er det i dag, hvilken dag er det i dag…er det mandag, er det mandag?”
Men altså ikke det. Vi er snart ferdig med tirsdag. Og jeg er også ganske så ferdig.
Du verden det er godt å låse seg inn hos seg sjøl etter to dager på farten. Kjente det på ferja hjem at jeg duppe-trøtt.
Sovna sittende i bilen et par ganger. Altså, mens jeg satt i bilen på ferja!
Dagene har gått fint. …
– Og så langt kom jeg i skriveriene mine i gårkveld. Jeg var så sliten at det å gå og legge seg var bortimot en Amerikareise.
Nå har en god natt fargelagt kommende dag.
Skal rekker et møte på Teams klokka ti, men satser på og være på plass litt før.
Så på programmet står dette møtet, ferdigstille noe tekst og finne bilder til, klarere og melde meg på en konferanse…og da er det bare et pluss om jeg kommer i gang med mer.
Timene vil nok uansett bli for mange den uka her.
De to dagene som er tilbakelagt har vært fine, slitsomme og mandagen fikk en krevende slutt. Av og til sier folk noe man ikke syns det er det minste hyggelig at de sier. Man blir gående å tenke hva som ble lagt i utsagnet, slik endte den ene dagen.
Når det ikke er konstruktivt, bare slitsomt, må man greie å frigjøre seg og sette slikt på den hyllen det hører hjemme.
En kan ikke ta til seg, eller bære på alt som blir sagt.
Når det ikke har annen funksjon enn å bygge ned.
Men ellers veldig positive dager.
I dag, etter jobben, må jeg antakelig ta en runde, for det er meldt tildels sterk vind utover ettermiddagen og natta. Så framom mor å sette inn hagemøbler, etterpå hjem til meg for å ta inn noen stoler og et bord.
Er ikke så glad i den vinden. Huset er ikke reparert etter vinden sist vinter, ikke har jeg fått prisantydning på reparasjon, sannsynlig har jeg ikke mulighet…eller bør ikke låne opp, slik situasjon er nå.
Så var det den skogen som ble sett på i sommer, har heller ikke fått svar derfra.
Det er så tungt med slikt og jeg er fryktelig lei av å mase…føler det må til over alt, både privat og på jobb.
Men akkurat nå, akkurat, akkurat nå, er det stille før stormen…og jeg må ut å virke.
Salen var bortimot smekkfull. Tror nesten ikke jeg har sett så mange på kino.
Men så gikk da også en kino det har vært snakke mye om i media og som er Norges Oscar-håp, da det er den som er valgt ut.
Det var mellomsøster og moren min som ble med, begge sa «ja» med en gang da jeg foreslo å se den.
Den varte i 2 timer og 30 minutter, så det er lang nok tid på en kino.
Da vi kom inn i lokalet var det varmt, men hvordan det gikk med varmen vet jeg ikke. En kan si at det var et god reaksjon på filmen.
I starten følte jeg at jeg satt litt dårlig og filmen var veldig grå og tung i fargene. Skjønte det var et virkemiddel. Og det var en film som handla om et tungt tema.
Jeg kan henge meg veldig opp i detaljer på film, spesielt norske.
Filmen vi hadde landa i setene for å se var «Krigsseileren», skrevet og regissert av Gunnar Vikene.
Etter en stund, jeg måtte arbeide meg inn i filmen, gikk tida fort.
Litt spenstige overganger, et par ganger var eksplosjonene ved bombing brukt som skifte av scene.
Skuespillerne gjorde en svært bra prestasjon, de var troverdige.
Jeg blir alltid imponert når barn spiller og du tror på dem.
Kristoffer Joner, Ine Marie Wilmann og Pål Sverre Hagen hadde alle gode rolle-presentasjoner. Tidligere rolle-karakterer dukka ikke opp, som kan være en i fare.
Jeg trodde Alexandra Gjerpen hadde en større rolle, ut i fra intervju. Hun kom bort uten at det ble sagt mer om det.
Det var innimellom litt lange stille tagninger, der jeg datt litt av. De kunne være en brøkdel for lange.
Men alt i alt en veldig god film.
Og budskapet syns jeg var så viktig.
Alle disse menneskene som kom hjem til ødelagte liv, som hadde ofra alt, kom hjem med istykkerrevne sinn og møtte forakt.
Ingen respekt.
Tror mange lokalsamfunn hadde sine krigsseilere, mennesker som ble sett ned på og som fikk null respekt.
At dette ble tatt opp er så på tide, disse menneskene som måtte satse livet sitt, overlevde og kom hjem med sinnet fullt av traumer.
Så artig en utfordring og jeg kaster meg hodestups uti.
Det er Strikkekjerring som oppfordrer oss, at både nye og gamle bloggere lager en presentasjon av seg sjøl. Det er en så bra oppfordring og utfordring. Jeg syns det er så artig å lese om hvordan andre har labba, sklidd og rutsja gjennom livene sine.
Nå skal jeg fortelle fra mitt også, sjøl om jeg nok har skrevet om en del før, om ikke så kronologisk.
Jeg hadde alltid trodd jeg ble født under en juliblå himmel, men har senere fått vite at det var overskya. Og jeg er født under åpen himmel ombord i en båt og kunne like godt endt livet mitt der, men mormora mi fikk surra navlestrengen, som gikk to ganger rundt halsen, over hodet mitt slik at jeg kan sitte her i dag.
Da jeg var riktig lita mente jeg å huske at jeg ble meg, før jeg ble født.
Jeg voks opp med en storfamilie rundt meg, onkler, tanter, søskenbarn og besteforeldre i Aure kommune på kysten av Nordmøre. Morfaren min starta båtbyggeri på 1920-tallet, så alle barna hans og nesten alle svigerbarna jobba der. Så vi ble boende i en tett klynge.
Jeg fikk etter hvert to søstre, jeg er eldst og bruka sikkert den posisjonen. Og ikke minst ovenfor søstrene og søskenbarn dreiv jeg med en form for ‘kjøp og salg’-.
Jeg var veldig glad i både å tegne og fortelle, så da kunne det hende jeg utførte handelsvirksomhet med å tegne og fortelle tåredryppene historier, mot gjenytelse som for eksempel å henge opp klær til tørk, oppgaver jeg egentlig hadde blitt tildelt.
Dette forretningstalentet forsvant, dessverre.
Jeg var en distre drømmer som forsvant inn i mine drømmerier.
Etter avslutta ungdomsskole skulle jeg endelig flytte til en by, her jeg bodde fantes ikke videregående.
Det var stort å flytte på hybel som 16 åring.
Første byen var Kristiansund, så Surnadal (riktignok ingen by), deretter Arendal, Trondheim ble bare et halvt år i første gangen og så Oslo, byen i mitt hjerte.
Og jeg syntes det var befriende å bare være meg uten små steders grenser. Nå løp jeg ikke noen line ut, jeg var pliktoppfyllende og prøvde å leve nesten etter slik jeg var oppdratt.
Jeg ble nok noe desorientert etter noen år ved utdanningsdrømmen, som var Staten Håndtverk- og Kunstindustriskole, i dag ligger den under Kunsthøgskolen i Oslo (KHiO).
Vurderte å dra til sjøs.
Men etter fire år ble det diplom, så sårbar etter hard jobbing at jeg ikke tålte et sukk.
Det hadde også vært en drøm at veien gikk videre til Paris, datidens motemekka, men det ble med noen besøk.
Husker jeg også vurderte å ta hovedfag i USA, men fant ikke noe med høyere vekttall enn utdannelsen jeg hadde tatt. Ble med i en nyoppstarta kunshåndtverkforrening i Markveien, som jeg var med i noen år. Uten å bli verken oppdaga eller rik.
Jeg hadde en hel mengder forskjellige jobber for å ha inntekt, de fleste åra ble i Oslo sporveier, hvor jeg kjøre de vestgående banene både som helgejobb og deltid. En jobb jeg hadde mareritt om i flere år etter.
Jeg jobba også hos to menn som hadde sine visninger høst og vår på Oslo’s beste vestkant, de hadde en celeber kundeliste.
Min drøm var også å ha en visning.
Så en høst reiste jeg hjem, leide ut den lille hybelleiligheta, innreda et rom til atelier og tegna, sydde og strikka en kolleksjon. Husker lykkefølelsen da modellene forsvant ut i spotlyset til musikken ved et utested som het Cats. Senere var jeg med en motevisning på Rockefeller, for det var mange som skulle opp og fram…men ikke nødvendig det ble så mye etter.
Og ikke visste jeg det tok så lang tid å få etablert seg, så plutselig…eller nesten plutselig, bestemte jeg meg for å fytte og gifte meg.
Husker det var rart å sitte i en bil nordover, med katta på fanget og alt pikk og pakk bak meg.
Så da begynte Kapittel Familieliv.
Vi fikk etter hvert tre barn, men det var en tung start, for de to første barna kom til verden like før livets pust kunne bo i dem og en sto tomhendt igjen.
Det var i tillegg nedgangstider i arbeidslivet, regninga etter jappetida, så han jeg gifta meg mista arbeidet sitt og jeg fikk ikke arbeid. Det kom etter hvert ordninger i denne tida som egentlig var mer en måte å utnytte folk på, som ett resultat. Jeg som alltid hadde vært vant til å få meg jobb og stå på, følte dette vanskelig. Det er alltid interessant å møte seg sjøl i døra, plutselig var det jeg som ikke fikk jobb.
Etter en del år flytta vi ut fra Trondheim og kjøpte oss hus i Orkdal.
Følte uro med å la barna vokse i bydelen, spesielt det ene.
Eiendommen vi kjøpte var et lite eldorado å vokse opp, barna har minner om mangt et eventyr der.
Da eldstemann gikk inn i tenåra, var ekteskapet over.
Vi bodde i huset enda noen år, før jenten og jeg flytta tilbake til kommunen på Nordmøre jeg voks opp i.
Sønnen skulle til med videregående og flyttet til faren og jeg kjøpte en gård.
Tenkte det er mat vi lever av og da måtte en ha jord.
Det jeg ikke visste var at jeg var veldig sliten, og mer utfordringer ble det i åra som fulgte. Så planene jeg hadde med gården var ikke til å realisere. Likevel sto jeg på, prøver å strekke til over alt. Slikt straffer seg. Hukommelse og evnen til kommunikasjon ble skadelidende over lang tid. Og så kom diagnosene, de vanlige, med vondter og betennelser, som en syndeflod.
Etter hvert falt jeg 50% ut av yrkeslivet.
Jentene flytta etter hvert bort for å ta fatt på sin utdanning.
Jeg surrer i min egen verden, er avdelingsleder for et lite museum ++. Det er en viss kreativitet i jobben, mye i bloggen, for begynte å blogge for å få en oversikt over meg sjøl…men tegning/design/maling, har dessverre ikke noen stor del av livet mitt i dag. Men jeg er en skikkelig optimist og tror det meste skal gå, og at en vakker dag svinger jeg penslene foran staffeliet. Men designeren i meg er nok avgått og skilt lag med meg.
Jeg har reist litt, fått jobba med mye forskjellig fra vasking, salg, forskjellig ekspedering, kostymedesign, illustratør, journalist og diverse undervisning, hatt noen kjærester og hatt noen dyr…slik som hund, katt og kanin.
I dag er det bare moren min av foreldra mine som lever, far døde for 1,5 år siden. Jeg går mor en del til hånde og tenker å være her så lenge som hun lever.
Får jeg bygd opp energi, et fokus jeg har hatt i senere år, så kan det hende jeg foretar enda en flytting…who knows… Det er fortsatt mange grenser på små sted.
Neste år vil jeg havne under definisjon “eldre”, men har ikke lyst til at det skal stoppe meg.
De åra jeg har igjen skal jeg ha det skikkelig artig, er plana.
I dag poster jeg et helse-innlegg. Fordi det har vært mitt tema for dagen.
Innlegget er retta mest mot deg som har-, eller kjenner noen som har Sjøgren.
Jeg våkna til helt grei tid, litt før ni.
Men det stopper det som var greit.
Det som er bra er at det er lenge siden jeg har hatt en slik dag og de er også veldig sjeldne.
Men jeg har mer eller mindre kreket meg gjennom dagen.
Fikk plassert meg i en stol og der har jeg stort sett oppholdt meg.
Hodet er ille, jeg har vært kvalm, svimmel og nesten ikke greid bevega meg.
Ikke en gang orka og vifta vekk den irriterende flua som tror hun hører til i stua.
Det endte med at jeg begynte å søke på nett, på en av disse diagnosene jeg har fått utdelt.
I og med det var den som ble mest fokusert på da jeg var til siste kontroll på sykehuset.
Jeg fant et webseminar fra NRF som var lagt ut i mai, om Sjøgren.
Det var interessant.
Spesielt emnet om fatigue. Det er anbefalt å være fysisk aktiv, men de var innom dette at pasienter ikke skjønte hvordan være det når kreftene med å komme i gang var borte.
De snakket om mitokondriene som befinner seg i cellene og omdanner protein, fett og karbohydrater til energi.
Det var funnet mindre av innholdet i tungens celler hos de som hadde Sjøgren, ved en undersøkelse. Om jeg oppfatta det riktig-.
Så dette ble ett av fokusene mine, hvordan greie å øke mitokondriene i cellene?
Det viser seg også at fordi en produserer mindre spytt, får man mindre nitrat i kroppen.
Slik vanligvis svelger en 1,5 liter spytt i løpet av et døgn.
Om det hjelper å øke inntaket av mat med mye nitrat var de som hadde webinaret usikre på.
Men uansett syns jeg dette er interessant.
Sjøgren er forska lite på og det finnes ikke medisin.
Nå er jeg ikke så glad i medisiner, jeg var istedet glad at legen foreslo å stoppe med sprøytene jeg har tatt, den ene ble avslutta for en god tid tilbake, den med cellegift i. Og som jeg la skylden på mange av de problemene som etter hvert oppsto etterpå.
Nå skulle jeg ikke fortsette med den biologiske heller.
Så det som blir spennende utover høsten er om inflammasjon kommer tilbake.
Greier en å leve på en måte som reverserer sykdomsbildet som starta med fibromyalgi rundt århundreskiftet.
Etter det har det rulla på med revmatiske diagnoser.
Og jeg vil ikke ha en enda en av dem.
De skal ikke definere meg.
Men noen ganger kapitulerer en.
I dag måtte jeg.
Så da fikk jeg bruke dagen til å innhente mer kunnskap.
Jeg har noen målsetninger, den ene er å leve på et slikt vis at jeg ikke overdriver, stresser eller lever på et vis som er uheldig.
Den biten er nok den vanskeligste.
Den andre er fokuset på mat og matvarer.
Jeg prøver å lage det meste av maten fra grunnen av, spise mest mulig grønt og helst kjøpe økologisk. Jeg spiser lite kjøtt, unngår så godt som kjøtt av svin.
Reduserer karbohydrater.
Har egentlig en målsetning om å lage mer fermentert mat.
Tror ikke det blir verre om jeg greier å leve etter dette.
