Som jeg har skrevet om i innlegg etter innlegg, er jeg nesten ikke hjemme for tida. Jeg bor hos mor, og mor er glad i tv. Og jeg som kan gå flere dager uten å sette tv’n på, hjemme hos meg sjøl…får en gedigen tv-overdose.
Men noen gange kommer program som er verdt å se.
Det var en dansk dokumentar.
Den handla om mennesker, livet og døden.
Mennesker som hadde holdt på å dø, mennesker som kanskje kunne eller skulle dø snart.
Alle kom med et mantra for livet som ble meislet inn i en sten.
En setning som omsluttet erfaringene og det som sto for dem som det viktigste. Setningene ble meisla inn i steinen av en 88 år gammel dame.
Programmet het “Sju ting du må vite før du døyr”.
En mann var full av kreft, han var ikke lovet langt liv og livet handlet om å overleve. Han skreiv dikt, noen ganger sammen med datter si.
En dame hadde overlevd sunamien i Thailand, med at tilfeldighetene hadde ført henne ut på havet i en båt. Båten hadde ridd oppå bølga uten at dem visste hva som foregikk på land. Da hun kom tilbake til der hotellet hadde vært, var alt knust.
En hadde et voldsomt behov for å utfordre seg sjøl, alt skulle være mer voldsomt enn sist. Han var på en tur opp på Mont Everest da det gikk et snøskred som krevde mange menneskeliv, han ble tatt men ført slik at livet hans berga og at han var med på å berge ut andre.
Ei hadde hatt kreft, sto i starten av livet og var ikke sikker på om hun kunne få den igjen og da ville det være slutt.
En hadde besvimt i togsporet, blitt overkjørt av toget, berga med en arm mindre.
De fikk spørsmålet om hva var det viktigste for dem.
Mange av oss leves som i det “grå ubeviste”, uten å teke på at hver dag er Livet.
Egentlig legger vi ikke merke til at livet går.
Kanskje bør en gjøre det en vil snart, starte å leve…
Jeg ble sittende igjen med mange tanker etter programmet.
Som han sa han som hadde mistet armen “jeg kan ikke gjøre noe med armen som er borte, men den jeg har”.
Dokumentaren grep meg sterkt.
Hvordan leve i nåtida, ikke i går eller i morgen.
NÅ!
Om jeg har fått vite at jeg hadde en begrensa tid igjen, hadde jeg fortsatt levd slik jeg gjør i dag eller har jeg gjort andre valg.
Jeg syns dette er interessant å tenke over, hva betyr, hva ønsker jeg og hva vil jeg?
Tenker du mye på slikt og har du tatt noen valg ut fra de tankene?
Det var Natheless som spurte om jeg kunne vise arbeider jeg har gjort med tegning og maling.
Det var et veldig artig oppdrag å få.
Og kanskje var det også det som førte til at jeg fikk gjort noe jeg har tenkt lenge. Har bare ikke visst hvordan. Jeg hadde lyst til å lage meg en Instagram konto som skulle vies kun til slikt.
Men det viste seg at arbeidet jeg ga meg i kast var større en stort.
Jeg hold på å ta livet av meg sjøl, og nå er det dere jeg prøver å ta livet av.
Og tro meg, dette er bare et bitte lite utvalg av det som er produsert.
Jeg velger å ta det i tre grupperinger; maleri, tegning, oppdrag.
MALERI
Dette er i olje. Katten på bildet er en perser jeg hadde. Tror dette er malt tidlig på nittitallet, kan være tidigere. Og som mye av det jeg har gjort, liker jeg det ikke så godt. Viser det likevel.
Dette er i akryl. Mellomste er ca. fire år og ville bli med meg da jeg skulle vei å male i kunstlaget på Heimdal. Så jeg malte like godt henne. Hun oppdaga at dette var dørgende kjedelig, så her er hun ganske sint på situasjonen hun har satt seg (bokstavelig) i.
Fullstendig fri fantasi med olje og tempera.
Malt i akryl. Faktisk ett av bildene som jeg syns har noe ved seg. Tror det er på denne tida jeg malte fargene i en solnedgang og likte det. Bildet ble solgt tvert.
Dette er tre akvarelle og en idé. Ideen ble liggende, men jeg tenker at kanskje tar jeg den opp igjen…
Synd jeg ikke husker teknikken her. Gikk på et kurs hos en maler, så må finne ut hvilken maling som ble brukt. Det var i hvertfall et underlag likt gullfarge. Malingen som ble malt over ble rissa i før den tørka. Veldig morsomt, vil gjerne prøve igjen.
Her gikk jeg på kurs hos en annen maler. Vi skulle først male et bilde naturtro etter noe, som her, en bukett med tulipaner. Etterpå skulle vi male litt friere fra dette bildet vi hadde malt. Og det siste bildet skulle vi vri ennå mer over til abstrakt. En veldig morsom oppgave.
TEGNING
Dette er fra diplomoppgaven min i -83. Skjorta i tegningen under her, var i bruk senest i helga av en av døtrene.
Temaet på oppdaven min var “katt”. Plagga skulle være myke og til å kroe seg i.
Denne er også fra tiden på åttitallet. Edward Munch’s siste modell, Hanna, sto for oss stundenter på SHKS. Tegningen er utført i kull.
Dette er fra en croque i senere år, etter jeg flytta hit. Er en øvelse som er veldig fin, skisser på noen minutter. Som en joggetur for å holde seg i form. Her brukte jeg tusj.
Denne bikker over i akt-begrepet. Brukte 40 minutter. Kull og fargepasteller.
Etter jeg hadde mista barn to ganger tett etter hverandre, var det fryktelig godt å komme seg ut i naturen. Bare forsvinne i lys, skygge og ikke være i sorgen. Blyant.
Så hadde vi flytta fra Trondheim til Orkdal. Til et hus jeg opplevde å bli forelska i, et hus med sjel. Både han jeg var gift med og jeg fylte 40 år det året, så vi inviterte til stor sammenkomst. Tegnet med penn.
Ble laget noen invitasjoner opp gjennom åra.
OPPDRAG
Jeg fikk i oppdrag å illustrere en bok. Egentlig et artig oppdrag. Men da jeg skulle produsere ganske mange tegninger og kose meg glugg i hjel, ble det mye lettere å gå i gang med husarbeid og andre oppgaver jeg ikke likte. En rar mekanisme. Heter vel prokrastinering har jeg lært av barna.
De fire neste tegningene er fra boka.
En periode jobba jeg med å lage kostymer til et danseteater. Har ikke lagt ved noen av skissene fra den perioden, men en plakat som jeg tegna til en av forestillingene.
Jeg avsluttet med at sommeren var over også for en del år siden. Slik det bruker å gå.
En tegning og en liten tekst til en lokal avis. Egentlig jobba jeg som grafisk designer der, men det var artig å ha en fri oppgave som dette.
Nå vet jeg ikke om dette ble nesten ble spam.
Likevel håper jeg dere ikke kreperte av denne voldsomme mengden av bilder.
Takk til Natheless for at hun ba meg om dette. (Spørs om hun angrer på hele spørsmålet).
Smiiiil…jeg har kost meg, trøbla med program som plutselig ikke ville og lært meg nytt på den fronten.
Men nå poster jeg.
Fin søndagskveld og en medalje til deg som har fulgt med helt hit.
Det har kommet inn noen forslag, og jeg har svart på to, HER og HER.
Siste er over to innlegg, men har linket nederst i første innlegg.
Det tredje spørsmålet jeg får er fra Happy.
Hun spør om jeg kan skrive om min første kjærlighet.
Første tanken var litt forvirrende, nesten som jeg spekulerte på om jeg egentlig har opplevd den…men jeg har vært forelska, mange ganger.
Allerede som barn forelska jeg meg.
Men den forelskelsen, nå har jeg omdøpt “min først kjærlighet” til forelskelse, ser jeg.
Og det må bli denne;
Jeg var 16 år og har begynt på videregående.
Vi måtte bort for å bo på hybel, ingen utdanningsmuligheter der jeg bodde.
En helg skulle jeg være med på et kurs i regi av et lag.
På tur tilbake blir jeg oppmerksom på en gutt som hadde vært på samme kurset som meg.
Jeg kikket bort på han, fordi jeg syns han er pen.
Det ble med det. Spekulerte på hvor han kom fra.
En tid etter dette blir jeg bedt hjem til ei jeg har blitt kjent med.
Jeg skal bli med på fest (det var slik at etter du var konfirmert var det lov å dra på bygdefest) i kommunen der hun bor. Vi skal ta taxi bort til festlokalet og på tur dit plukka vi opp noen flere.
Den ene som setter seg inn er gutten fra kurset.
Oj, tenkte jeg.
Da vi kommer fram til lokalet syns jeg også den ene som spilte i bandet var kjekk.
Og jeg tenkte, en av disse to guttene vil jeg kysse i kveld.
Vi er flere ungdommer som sitter på en rad med stoler langs en vegg, og jeg ser veldig godt at han som var med i bilen sitter lengre borte på stolraden.
Jeg får følelsen av at han kikker på meg også.
Så gikk de i mellom, tror de spurte om han ville være med. Om han kom bort å satte seg eller om han spurte om vi skulle danse, akkurat det husker jeg ikke.
Sannsynlig begge deler.
Senere gikk vi ut, og der bak festlokalet kysset vi.
Det var nydelig.
Han var litt mindre enn meg, et lite minus.
Sener får jeg vite han er året yngre også.
Men likevel, jeg var veldig betatt.
Etter denne festa blir jeg syk og kommer meg ikke til byen og skolen.
Det gikk to uker. Endelig er jeg på tur tilbake.
Da vi står og venter på ferga, sier en av jentene at der kommer…og nevner guttens navn.
Jeg vil ikke vise hvordan jeg har det på innsida, for der banka hjertet hardt.
Plutselig er det noen som knakker meg på skuldra og jeg snur meg i den retninga.
Der står ingen.
Men på andre sida står han, og alle som står i ringen ler.
Så hvordan reagerer jeg?
Jeg reagerer med ingen reaksjon å ha.
Full av sjenanse later jeg som ingenting. Gir ingenting tilbake til den stakkars gutten, som blir stående igjen på fergekaia, han skal ikke inn til byen.
Inni meg gråter jeg.
En stund senere, da jeg er hjemme, ber mor meg rydde i noen aviser.
Og i den øverste avisa slår et bilde mot meg, av han.
Jeg river avisa med meg og springer ut for å lese artikkelen.
Senere rev jeg bildet ut og gjemte det.
Det var det som skjedde.
Ett helt år senere går jeg på en folkehøgskole.
En kveld har skolen besøk av andre ungdommer.
Om kvelden er det dans.
Under Rod Stewards Sailing kommer Han.
Han går på andre sida av lokalet sammen med to jenter.
Og meg ser han ikke.
Kvelden var grufull, husker jeg dramatisk tenkte
“hvorfor skal jeg oppleve dette?“.
Gråt sikkert litt da jeg kom ned på rommet mitt.
Ganske sønderknust.
Men det gikk seg til, det gikk over.
Men følelsene var enormt sterke og sjenansen øredøvende akkurat da det sto på. Og tiden tok litt tid.
I og med oppfordringene ble lagt ut fra Gry, hadde jeg lyst å prøve…men litt usikker om tid og anna som må til, samarbeida. Men her kommer payback fra meg for konseptet “Hvis jeg var deg” som har gledet oss lesere mange måneder. Det å skulle opptre som noen annen er ikke enkelt, så all honnør for all jobb med konseptet til bloggeren Gryende.
Nå har jeg plagiert andre bloggere i lang tid, jeg har vært både den ene og den andre, så som lyn fra klar himmel begynte jeg å ikke helt vite hvem jeg var. Men etter sigende er jeg ganske, om jeg må si det selv, veldig godt orientert om hvem jeg er. Det har jeg i grunnen alltid visst, til og med når jeg var en annen, Gryende aka Gryende, kan en vel si.
La oss starte med det ubestridte faktum at bloggens verden, er en samling av en helt annen verden, folk fra mulige og umulige rom, fra hjørner og takterrasser. Jeg vil påminne dere om denne dagen da tanken slo ned i mitt briljante hode, hva med å skrive som om jeg var andre bloggere, ikle meg deres intellekt, så og si.
Jeg skrev alle tall fra 1 til 100 på papirlapper, snurret de sammen som twistpapir og kastet lappene i en sjøgrønn flosshatt. Første lapp ble trukket og jeg brettet lappen spent ut, dette var et avgjørende øyeblikk, ville navnet som fremkom appellere til noe som helst skriveglede. Nummeret som dukket opp på lappen var 37 og tilhørte Lena Lykke. Nå skal det innrømmes at dette ikke var den enkleste bloggen å starte med, grunnet Lenas særpreg.
Jeg hadde funnet ut at om dette skulle gjøres på et særdeles ordentlig vis, måtte jeg tilbringe to dager i dyp meditasjon, før jeg nærmet meg det essensielle hos vedkommende blogger. Nå mediterer jeg ikke, så det faktum at jeg ikke ville få noe som helst ut av å sette meg i den berømmelig lotusstillingen, den ville ikke føre meg en millimeter nærmere personen det her var snakk om. Nå må det sies at etter jeg hadde postet innleggene, lot ikke tilbakemeldingen vente på seg. Så ut fra hvordan allting er, var det essensielle truffet og jeg kunne trekke en ny kandidat opp av hatten.
Nå skal det innrømmes at denne form for bedrive personlighetsfrarøvelse ga noen besynderlig reaksjoner. Totalt uventet sto jeg en dag opp og hadde et ubønnhørlig behov for å starte å skrive kokebok, ja like til kokkelere, spesielt dukka reinsdyr opp som et behov å ha som ingrediens i retter. En annen dag måtte jeg riktig holde meg fysisk fast, tenk jeg, som overhodet ikke vet fram og tilbake på en strikkepinne, fikk lyst å gå og kjøpe meg garn. Og slik fortsatte det i de merkeligste behov og lyster, jeg var aldri helt sikker på hvem jeg var når jeg kunne strekke meg elegant fram mot en ny dag.
Jeg må påpeke at denne aktiviteten ikke var ment som en uthenging av folk på bloggen, men som en utheving av de forskjellige særegenheter. Men det var overhodet ikke tanken at jeg skulle ikle meg alle disse særegenhetene selv når jeg befant meg ute i det offentlige rom. Et sådant mangfold som befinner seg i denne samlingen av individer fra hele vårt langstrakte land. Fra de mest høylytte til de sårbare en nesten ikke kunne kaste så mye som et blikk på, slik som bloggeren BforB. Når jeg begynte å ikle meg alle disse menneskene i de mest upassende tidspunkt i de våkne timer jeg abstakterte mitt legeme vertikalt, skjønte jeg at dette var for mye forlangende av meg selv og derfor valgte jeg å avslutte dette eksperimentet. Og for å ankomme og lande i den personen jeg er, har jeg valgt å gå over i den nye sjangeren med “Betroelser fra en blogger” for igjen kunne være meg selv helt og fullt fra fot til topp, fra fingerspiss til fingerspiss og at hver eneste hjernecelle tilhørende meg er uten innblanding fra et utall av bloggere jeg lot slippe til med konsekvenser jeg ikke forutså. Heldigvis er jeg nå meg selv igjen, helt og holdent, og det skal innrømmes at det er her jeg helst vil tilbringe tiden min.
Vi tok både buss og metro for å komme fram til leiligheta som lå i en forstad av Paris. Leiligheta var koselig med fin utsikt. Jeg sto å kikka ut av vinduet da han begynner å ta i rundt meg. Det laga kriblinger i magen. Syntes alt bare var koselig og spennende.
Jeg likte veldig godt å kysse.
Men da han ville mer var ikke det mi plan.
Han ble nok litt snurt over nei’et mitt, men han fulgte meg tilbake til byen og til hotellet – så alt gikk fint.
Men det er klart, jeg tok absolutt en risk med å bli med ut til en forstaden. Det var ingen som visste jeg tok denne manøveren.
Det var et par gutter som hadde gått på samme skole som meg og som hadde flytta til Paris etter endt diplom.
Jeg var med dem på motevisninger, men må tilstå at de visningene er mer viska ut av minnet.
Her er noe materiell fra en motevisning vi var på.
Husker mer av sene middager ved hvite duker, kaffe på fortausrestauranter og hvor skuffa jeg ble da jeg bestilte fromage første gangen og fikk ost.
Trodde jeg fikk en søt dessert.
Muligens er det denne gangen jeg var med på norskehuset og fikk prøvd rulleskøyter. Eller kanskje var det en senere gang.
En kveld da jeg kommer opp på hotellrommet ringe en av guttene. De skulle på diskotek og spurte om jeg også ville være med.
Diskoteket lå på Champs-Élysées. Det var et in-sted der folk ble sila.
Jeg tok taxi bort og følte meg nervøs da jeg gikk over den brede avenyen.
De andre så jeg ikke. Så jeg tenkte at de kanskje hadde gått inn.
Husker jeg går ned den brede trappen i min hjemmesydde dress og er nok redd for å bli stoppa.
Noen av de andre, som kom senere, ble akkurat det.
Men jeg skåret nok på å være ung, lang og slank.
Jeg følte meg passe utilpass før de andre begynner å dukke opp.
En som brukte å komme opp til Oslo for å undervise i haute couture på skole min, kom meg i møte med stort sjal, store geberder og mye parfyme, med de obligatoriske kyss på kinna.
Senere i uka ble vi inviter hjem til han i leiligheta hans like nedenfor Sacré-Cœur på Montmartre. Da hadde rektoren også friskna til. Husker de to siameserne som vakre skulpturer. Nydelige og aristokratiske katter.
Det var trivelig, lett dekadent og vi drakk kanskje litt mye rødvin den kvelden.
Stega ned til hotellet utpå natta var ikke helt stødige.
Jeg kom meg også hjem, hjem til Norge.
Hadde nok drømt om å kunne flytte til Paris, men i løpet av de åra på skolen fant jeg ut at Oslo også var et greit sted å virke.
Men den første uka på egne ben i et annet land var en opplevelse å ta med seg.
En opplevelse i sort og hvitt, som egentlig var slik jeg syntes livet burde være og nesten var, 22 år gammel.
Jeg fikk spørsmålet fra mi mellomste etter at jeg nevnte fra denne turen for noen dager siden. Tror kanskje ikke jeg forteller så mye fra min egen ungdomstid, for det er nå jeg lever.
Dette var min første tur ut i den store verden.
Før hadde jeg bare vært i Sverige flere ganger, men det var nesten ikke regnende som utlandet.
Jeg hadde begynt på motelinja, som var den folkelige benevnelsen på linja jeg gikk, på Statens håndverk og kunstindustriskole.
Det ble snakk om å dra til Paris under moteuka.
Det endte med at rektoren, en som gikk i klassen over og jeg skulle dra.
Før reisa sydde jeg meg en garderobe som var sterkt inspirert fra magasinet Elle, den gangen var det et fransk magasin. Klærne mankerte noen knapper og andre detaljer, da kofferten ble pakka.
Her er kappa jeg sydde til turen omtrentlig 10 år etter.
Dagen jeg skulle reise kom, jeg dro ut til Fornebu som var flyplassen den gangen, spent var jeg.
Billetten hadde kameraten.
Rektoren dro med et anna fly.
Tida gikk og han med billetten dukka ikke opp, jeg fikk vondt i magen av nervøsitet.
Jeg var nok i kontakt med de bak skranken.
Til slutt skulle folk stige ombord i flyet. Og til tross for ingen billett, fikk jeg også gå ombord.
Han i klassen over hadde forsovet seg.
Fransken jeg hadde tatt var ikke mye til hjelp.
Kameraten og jeg hadde prøvd å lære oss språket.
Men en ting kan jeg fortsatt si, og det er at jeg ikke snakker fransk.
Den gangen førte dette forsøket på snakke fransk til at franskmenn gikk over til engelsk. De var ikke så glad i å snakke engelsk i utgangspunktet.
Jeg kom fram til hotellrommet, et hotell ned i en liten gate. Litt mørkt, med høye vinduer og tykke gardiner. Husker rektoren dukka opp på hotellrommet med en mini-flaske med alkohol hun hadde kjøpt på flyet og en bukett blomster.
Fru Strømme var en fryktelig gammel dame, slik jeg så på det. Hvitpudra hud, håret satt opp i en valk og veldig rosa leppestift som hadde krasjlanda på leppene.
Hennes hotell lå på andre siden av byen, så da vi skulle ut neste dag fikk jeg telefon om at hun hadde blitt syk.
Hun skulle hatt noe medisin og spurte om jeg kunne hjelpe henne.
Jeg kom meg til hennes hotell og med å tegne og gestikulerte fikk jeg tak i det hun ville ha.
Turen tilbake til mitt hotell ble ikke bli helt enkel, da taxiene hadde noen begrensninger med å krysse noen grenser i byen. Så det endte med at jeg måtte finne fram i metrosystemet.
Jeg spurte om hjelp og jeg husker jeg fikk noen utfordringer med fransk-marokkanske menn på metroen.
Vi fikk begge en øka respekt for hverandre etter den turen, rektoren og jeg, hun så nok på meg som et gudsord fra landet og så klarte jeg å svinse rundt i metropolen.
For jeg ble i stor grad overlatt til meg sjøl og syntes det var veldig spennende.
En av dagene dro jeg for å se Pompidou-senteret som hadde en Salvador Dalí utstilling. Surrealismen fascinerte meg.
Men det var lang kø for å komme inn.
Der i køa begynner en å snakke med meg. Han sa han trodde jeg var en av hans studenter.
Han viste seg å være trivelig.
Vi ga opp å komme oss inn i senteret til slutt. Så i stedet synte han meg Paris, det ble vandring, fortausrestauranter og prat.
Da han spurte om jeg ville være med han hjem på ost og kjeks tok jeg sjansen på det.
Tror nok ikke jeg verken da eller nå vil anbefale noen et slikt stunt.
Men jeg ville gjerne oppleve.
For at innlegget ikke skal bli for langt, kommer neste del i morgen.
