Gårsdagen gikk litt dårligere enn den andre dagen. Satser på at det ble feriens dårligste.
Ikke annet enn skriving og lesing.
Kjenner det er veldig godt å sitte ute i sola og lese.
Men det ble dessverre en del negativt i går…
Negative tanker.
Jeg var irritert
Rakk ikke å klippe plenen ferdig fordi jeg skulle og måtte…
Innom kontoret for et par ting
Følte meg pressa
Så ikke bra for såing av energi.
Men herligheten, jeg har da FERIE!
Det er en veldig positiv tanke og har jeg lagt disse negativitetene på en vektskål og ferien på den andre, så har vekt-arma med ferie gjort den andre vekt-arma vektløs, så mye veier ferien.
Og så fikk jeg plukka bringebær.
Handla inn for mor.
Tok med middag til mor og ba søsteren min samtidig.
Jeg kan så klart ikke isolere meg helt i boblen min.
Har nok likevel behov for å være i den, uten en enda avtale.
Nå ligger flere avtaler å vaker.
Og den til Trondheim, se hvor jentene ha flyttet og møte de, det gleder jeg meg til.
Jeg vil gjerne glede meg til alle avtaler.
Bildet er tatt av Pete Linforth fra Pixabay
Så hva ønsker jeg for denne dagen…
Tror det må bli en reprise på gårsdagen.
Altså;
Tai chi (begynner nesten bli flaut å skrive dette).
Meditasjon (minst fem minutter).
Chakra-rens.
Lesing.
Skriving.
Kanskje tegning…
Ja, jeg ser det, jeg pøser mer på denne listen uten at jeg gjennomfører.
Egentlig et dårlig tegn.
Men om jeg sier jegSKAL klare i hvert fall halvparten.
– Dette har jeg vart så redd for, orda kommer fra mellomste.
Jeg har stoppa og vil egentlig ikke skjønne hva som har skjedd.
Bilen står helt på skeive.
foto:ingrun
– Tenk om vi bikker, er det noen som sier.
De andre kommer seg ut.
Jeg har svinga for tidlig. Har kommet helt utpå, nesten utfor kanten.
Det går en bekk gjennom et rør under veien.
Ned til bekken er det over en meter.
Folk kommer til.
Flere folk kommer til.
Det er folksomt på setra denne kvelden.
Jeg har kjørt så langt ut at det ene hjulet nesten henger i lufta. Foran står en stein, bakover skal det ikke mye til før hele bilen kan bikke opp i bekken.
Det blir konkludert med at her må det hjelp til og mer enn en bil for å dra opp.
foto:ingrun
Det er ingen mobildekning, så vi blir enig om at vi avventer.
Senere da noen drar ned, skal de prøve å kontakte noen med traktor.
Tida går.
Det begynner å bli på tide å dra ned.
Jeg har funnet ut at jeg må kontakte Naf’s veihjelp. Det er nok det lureste.
Da hører vi traktorlyd oppe fra veien.
Vi er mange som legger i vei.
Han på nabogården er kommet opp.
Han begynner bare å snurre et bånd rund bilfeste og løftearma på traktoren.
Noen hjelper til.
Vi er flere som er betenkte.
Vet han hva han gjør, vil han greie å få bilen opp uten at den raser utom og ned i bekken…
Noen tar hånd om å sette seg inn i bilen. Jeg føler meg ikke kapabel.
Traktoren manøvrerer seg inntil og begynner å løfte opp.
Så går bakdelen av bilen opp i lufta, bilen står på to hjul. Den blir manøvrer inn på veien.
Så står den der, atter trygt.
Inne på fast dekke med alle fire hjula.
Vi klappa ikke, men tror vi alle klappa inni oss.
Vi var flere som egentlig ikke turde se på.
Men vi så.
Og eieren av bilen, altså meg, hadde neste en “ut av kroppen opplevelse” da hun satte seg inn i bilen og igjen kunne kjøre.
Da er jeg framme ved ferie nr. 2. Den som skal gi meg energi som skal vokse seg enorm, helt inn i himmelen.
Ble sent på kontoret i går kveld for å komme i mål.
I tillegg ble jeg stukket og hadde timene mine på biblioteket. Er glad for at jeg greidde å stå dagen ut.
Sa til henne som stakk, at jeg hadde ikke tid til å få problemer med stikket.
Nå står automatisk svar på mail, kom akkurat på at jeg glemte å stille inn telefonene.
Shit!
Får stikke innom å få gjort det.
Tenkte ikke jeg skulle på kontoret før 26. august.
Jeg fikk kalt inn til flere møte, sendt mailer i øst og vest.
Men rakk ikke alt det jeg hadde tenkt, prioriterte at ferien skulle starte NÅ.
Ferien der energien skal sankes og vokse.
Jeg kjører på med nye ting allerede i dag.
Eller mer en gammel ting.
Ikke ting da.
Min eldste.
Han fyller tre tiår i morgen.
Så det kommer en gjeng hit, de første kommer i kveld.
Akkurat nå ser det ikke slik ut. Men satser på en heidundrende dag med superkrefter og vulkansk arbeidsevne.
Ferietur og snart inn i et nytt tiår.
Husker min egen 30 årsdag.
Jeg bodde i Oslo.
Drakten eller antrekket jeg hadde, ettersittende sort jakke med knapper foran, litt slikt liv som ble bruka i skiftet mellom 1800-tall og 1900-tallet. Under hadde jeg sort miniskjørt med knapper i sida og under et sidt, gjennomsiktig blondeskjørt og tøffe boots.
Fra festen, ikke så lett å se antrekket.
Følte meg tøff.
Husker jeg ble sjekka opp av en 17 åring på nyttårsaften da jeg hadde det samme antrekket. Nå var ikke det interessant.
Følte heller ikke det var så ille å bli 30 år.
Helt greit liksom.
Siste høsten i Oslo, gåtur i Nordmarka.
Året etter var jeg gift og bodde i rekkehus og det var ikke så mye av den rocka meg igjen.
Nå er sønnen min blitt såvoksen.
Han har ikke sort, gjennomsiktig blondeskjørt – men opptatt av klær har han vært.
Så slik starter ferien min.
I gårkveld orka jeg ikke en gang å lage meg middag, så tok kvelden helt med ro.
Kjenner det litt i arma. Stikket.
Kvelden i går var min.
Nå må jeg til å virke.
Må ta meg en hodepinetablett, tror stikke har gått meg til hodet også.
Et utømmelig tema er hvordan vi mennesker oppfører oss overfor hverandre. Det kan vi snakke opp og ned vegger om i evigheter.
Jeg vil skrive om en opplevelse jeg nettopp hadde.
Det kan oppfattes som jeg henger ut noen, men vil si at alle er produkt av sin tid.
De jeg skriver om leser garantert ikke bloggen min, og skulle de, er det nesten bra.
Jeg var i et møte, temaet var dialog.
Og jeg ble nesten gjennomgående overhørt.
Egentlig ganske morsomt.
Når jeg googler står det:
“En dialog er en samtale mellom to eller flere personer preget av gjensidig velvilje, åpenhet og samarbeid.”
Da blir det enda morsommere.
Bildet er tatt av Eduardo RS fra Pixabay
For jeg kom virkelig ikke til ordet. Vel har jeg lite energi, så jeg vet det kan være vanskeligere å gjøre seg gjeldene da.
Det er nok en del av årsaken.
Opplevde også at noen prøvde å hjelpe meg, tok til ordet for meg og gjentok det jeg sa.
Men en vil helst komme til orde i kraft av seg sjøl.
Denne opplevelsen takler jeg helt fint.
Jeg observerer og skjønner.
◊
Da jeg flytta hit for mange år siden, var jeg temmelig langt nede, mye verre enn hva jeg sjøl skjønte.
Omverden skjønte så klart enda mindre.
Og jeg tror ingen ønsker å flytte tilbake til dit en kom fra, som “taper”.
Så jeg gjøv på, men var fryktelig sliten etter det jeg hadde vært i gjennom;
grensesetting for syndromatikk, havari av ekteskap og etterhvert nedpakking og salg av huset vi hadde bodd i. Jeg følte jeg aldri ville komme i mål.
Husker overleveringsdagen, tømt hus, alle rom vaska og ingen klage, en fantastisk følelse.
Jeg fikk oppleve folk som fråtsa i mi “ulykke”. Føltes som jeg var flytta inn i en roman av Dickens, møtet med det en nesten kunne oppleve som ondskap.
Så kom jeg tilbake til hjemkommunen etter 30 år og fikk oppleve the mens world.
Eller…godt voksne menn som snakka over meg.
Husker jeg spekulerte på om de ikke forsto språket mitt, sjøl om vi snakka samme dialekt.
Etter det jeg hadde vært igjennom, var min psykiske reaksjon å fortsette en nedadgående spiral der jeg etter hvert mista evnen til særlig kommunikasjon, utenom til de nærmeste. De jeg følte meg trygge på kunne jeg skravle i vei til.
Det er i denne tida jeg oppretter min første blogg. Hele situasjonen opplevdes forvirrende.
Det måtte gå mange år før jeg kunne begynne å bruke språket rimelig greit muntlig. Men fortsatt har jeg lett for å miste ord og begrep.
Mange av de godt voksne mennene jeg møtte, anså nok det som sin rettighet å ikke ta hensyn til slikt, eller kanskje tenkte de jeg var så dum at de ikke behøvde å høre på det jeg prøvde å si.
Bruk av latterliggjøring og snakke ned til, fikk jeg erfaring med.
Ut i fra en antropologisk tankegang var det forståelig. Århundrer med kjønnsrollemønster som ikke har fått de største utfordringene. Du kunne møte kvinner som også befant seg i dette skiktet.
Ut i fra mitt svake energitrykk, i tillegg var jeg verken ung eller vakker, var det lett å bruke hersketeknikker.
Har sett hvordan godt voksne menn sirkler som fluer rundt fluepapir, når de unge og pene dukker opp. Og det er helt greit, skjønner det…syns sjøl et er fint å se på pene og unge mennesker.
Men fordi må vi kunne se alle, de pene, de stygge, de unge, de gamle, aller bør vi se. Også de dumme.
Jeg observerte dette uten at jeg tok det direkte personlig, jeg skjønte jeg måtte bygge meg opp. Og at disse mennene ikke visste bedre.
Må ile til å si at det var langt fra alle mennene som var slik, de fleste menn har vel forflytta seg til vårt århundre.
I disse dager er det 14 år, tenk det, 14 år siden jeg flytta tilbake hit. Skummelt så fort denne tida har gått…
Sakte, men sikkert, har jeg inntatt meg sjøl igjen, opplever at jeg blir hørt på og respektert.
Greier å bruke orda.
Greier til og med å bruke orda når de stokker seg og begrepsapparatet slår seg av.
Så opplevelsen med å bli overhørt var en påminnelse fra tidligere år.
Da jeg ankom møtet var det ingen som hilste, ikke før etter en stund. Da hilste noen.
Jeg var atter i møte med godt voksne menn.
I et møte om dialog.
Egentlig er det veldig komisk å bli overhørt da.
Og så er det litt trist.
Men tror på framtida -.
Jeg mener det er viktig å tenke over hvordan vi er ovefor hverandre.
Det må også jeg.
Vi alle må det.
Opplever vi at vi har lyst til å trykke andre ned, om vi skjønner hvordan oppførselen vår påvirker andre mennesker – da må vi se inn i oss sjøl, prøve å finne ut hvorfor vi har dette behovet.
Bildet er tatt av Please Don’t sell My Artwork AS IS fra Pixabay
I gitte situasjoner vil en bli “liten” og miste munn og begrepsapparat. Tror det er mange som kan ha slike opplevelser i større eller mindre grad.
Og det er ikke flaut!
Tror det er veldig naturlig.
Og så er det faktisk, og dette skiver jeg ikke som en frase, veldig, veldig lærerikt.
Høyt oppe svevde måkene, mot den blå julihimmelen. Det var tidlig morgen.
Far hadde nettopp kommet tilbake fra Finnmark.
Kanskje var det det som gjorde det -.
Gleda av å ha han hjemme.
For mor.
Det var tre uker igjen, men det kjentes ut som noe var på gang.
Jordmora var opptatt på anna hold.
Det var inga anna råd enn å dra til byen og sykehuset.
Mor ba om at mormor også måtte være med, hun ga seg til slutt.
Så båten ble starta opp igjen.
Allerede før de var kommet ut av sundet kjente mor at dette gikk fort. Hun ba de derfor skifte retning og kjøre mot sentrum. Der var det lege.
Tidlig om morgonen, like før rutebåten kom, la fiskebåten til kai med baugen først.
Morfaren min hoppa ned på kaia og sprang oppover mot legekontoret for å fortelle at det var fødsel på gang. Han var en mann på over seksti, så sprek måtte han være for å klare det hoppet på flo sjø. Det var et stykke ned til kaia.
Over seg så mor hodet til far stikke bekymra ut gjennom rorhusvinduet. Mor ba han trekke hodet sitt inn, hun orka ikke se på den bekymra mina.
Ingen lege kom, så da tok far og byksa i land. Han fortalte legen at nå holdt ungen på å komme.
Fortsatt drøyde legen.
Morbroren min hadde ikke lyst til å forlate de to som var igjen på båten, men til slutt la han også i vei. Han kunne fortelle at nå var ungen kommet.
Legen, som visst nok hadde mista barn, ville egentlig ikke ha noe med fødsler å gjøre. Men nå kom han seg endelig avgårde.
– Farsken, sier du det, sa han.
Han fikk rota sammen ting og ga til de andre. Saksa holdt han gapende foran seg da han løp ned til kaia, er det blitt fortalt.
Mor ba mormor kikke etter om hvilket kjønn barnet hadde.
Først ville mormor ikke løfte på dyna, ikke slippe trekk inn. Men mor ba så inderlig at hun til slutt gjorde som mor ba om.
Mormoren min ble innbitt og konsentrert over det hun fikk se.
Heldigvis var hun vant til å ta imot lam.
Den nyfødte hadde navlestrengen to ganger rundt halsen, så da hun skulle prøve å få den av, stramma den slik at ungen ville blåne.
Synet fulgte henne inn i natta er jeg også blitt fortalt.
Men hun fikk det til slutt til. Og babygråten kunne slippe ut i sommermorgenen. Så en mann som gikk og venta på rutebåten prøvde å strekke hals for å se, for dette var ikke en vanlig lyd fra en fiskebåt.
Ungen var en jente og jenta var meg.
Navlestrengen ble klipt og vi ble tatt med opp på legenkontoret.
Der hadde legen sprunget og kikka på den nyfødte gjennom dagen. Jeg var visst eneste ungen denne legen hadde tatt imot.
Da jeg ble større var jeg sikker på at grunnen for at jeg ble så lang og tynn var at jeg var født ombord i en fiskebåt der sildkasser sto. Silda var også lang og tynn.
Dette er på dagen noen år siden.
I dag kom yngste hjem. De to andre må jobbe.
Jeg skal ha et lite selskap i morgen. Men feiringa blir på land.
Båten ligger på havsens bunn. Den ble solgt og han som kjøpte fikk ordna at båten ble kondemnert etter en brann. Båten som morfaren min fikk bygd for å sjekke ut en byggeteknisk teori. Senere ble det bygget mange båter etter denne metoden.
Jeg har mange minner fra den, så syns endeliktet er trist.
Ellers er både mormor og morfar borte for lengst. Morbroren min også, og far nettopp.
Jeg begynner å bli en godt voksen dame, men ennå er jeg ikke å betrakte som eldre, det blir en visst når en fyller 65.
Så enda noen år til.
Derfor er jeg ung og kan fortsatt kaste meg ut i dansen.
