“Dette var unødvendig”, var min tanke. Sannsynlig var jeg ikke den eneste som tenkte det.

 

 

 

Jeg forklarte og nesten gestikulerte.

 

Vi var på tur opp på setra.

– Vannet har ikke nøkkeroser, bare litt. Er de blomstra ferdig eller skal de til å blomstre…

Det var så mye å spekulere på.

Og fortelle om.

 

Yngstes kjæreste hadde ikke vært med opp på setra. Noe jeg var helt sikker på, men altså tok feil av.

Det var et år siden han kom inn i familien.

 

Vi bruker jevnlig å ta med folk opp når de er på besøk. Og han hadde vært her mange ganger, og så hadde vi ikke rota oss oppover.

 

Jeg hadde full bil, mor, yngste og kjæresten, mellomste og så klart meg.  

De andre hadde allerede dratt opp.

Vi har med oss grillmaten.

Vi skulle feire.

 

Jeg blinket meg ned til dit vi skal.

 

 

Da kommer et rop fra baksetet;

 

– STOPP!

 

– Dette har jeg vart så redd for, orda kommer fra mellomste.

 

 

Jeg har stoppa og vil egentlig ikke skjønne hva som har skjedd.

Bilen står helt på skeive.

 

 

– Tenk om vi bikker, er det noen som sier.

 

 

De andre kommer seg ut.

 

Jeg har svinga for tidlig. Har kommet helt utpå, nesten utfor kanten.

Det går en bekk gjennom et rør under veien. 

Ned til bekken er det over en meter.

 

 

Folk kommer til.

Flere folk kommer til.

Det er folksomt på setra denne kvelden.

 

Jeg har kjørt så langt ut at det ene hjulet nesten henger i lufta. Foran står en stein, bakover skal det ikke mye til før hele bilen kan bikke opp i bekken.

Det blir konkludert med at her må det hjelp til og mer enn en bil for å dra opp.

 

 

Det er ingen mobildekning, så vi blir enig om at vi avventer.

Senere da noen drar ned, skal de prøve å kontakte noen med traktor.

 

Tida går.

 

Det begynner å bli på tide å dra ned.

Jeg har funnet ut at jeg må kontakte Naf’s veihjelp. Det er nok det lureste.

 

 

Da hører vi traktorlyd oppe fra veien.

Vi er mange som legger i vei.

 

Han på nabogården er kommet opp.

Han begynner bare å snurre et bånd rund bilfeste og løftearma på traktoren.

Noen hjelper til.

Vi er flere som er betenkte.

 

 

Vet han hva han gjør, vil han greie å få bilen opp uten at den raser utom og ned i bekken…

 

Noen tar hånd om å sette seg inn i bilen. Jeg føler meg ikke kapabel. 

 

Traktoren manøvrerer seg inntil og begynner å løfte opp.

Så går bakdelen av bilen opp i lufta, bilen står på to hjul. Den blir manøvrer inn på veien.

 

Så står den der, atter trygt.

Inne på fast dekke med alle fire hjula.

 

Vi klappa ikke, men tror vi alle klappa inni oss.

Vi var flere som egentlig ikke turde se på.

Men vi så.

 

Og eieren av bilen, altså meg, hadde neste en “ut av kroppen opplevelse” da hun satte seg inn i bilen og igjen kunne kjøre.

 

Takk til god nabo!

 

 

 

♥