“Hvilken dag er det i dag, hvilken dag er det i dag…er det mandag, er det mandag?”
Men altså ikke det. Vi er snart ferdig med tirsdag. Og jeg er også ganske så ferdig.
Du verden det er godt å låse seg inn hos seg sjøl etter to dager på farten. Kjente det på ferja hjem at jeg duppe-trøtt.
Sovna sittende i bilen et par ganger. Altså, mens jeg satt i bilen på ferja!
Dagene har gått fint. …
– Og så langt kom jeg i skriveriene mine i gårkveld. Jeg var så sliten at det å gå og legge seg var bortimot en Amerikareise.
Nå har en god natt fargelagt kommende dag.
Skal rekker et møte på Teams klokka ti, men satser på og være på plass litt før.
Så på programmet står dette møtet, ferdigstille noe tekst og finne bilder til, klarere og melde meg på en konferanse…og da er det bare et pluss om jeg kommer i gang med mer.
Timene vil nok uansett bli for mange den uka her.
De to dagene som er tilbakelagt har vært fine, slitsomme og mandagen fikk en krevende slutt. Av og til sier folk noe man ikke syns det er det minste hyggelig at de sier. Man blir gående å tenke hva som ble lagt i utsagnet, slik endte den ene dagen.
Når det ikke er konstruktivt, bare slitsomt, må man greie å frigjøre seg og sette slikt på den hyllen det hører hjemme.
En kan ikke ta til seg, eller bære på alt som blir sagt.
Når det ikke har annen funksjon enn å bygge ned.
Men ellers veldig positive dager.
I dag, etter jobben, må jeg antakelig ta en runde, for det er meldt tildels sterk vind utover ettermiddagen og natta. Så framom mor å sette inn hagemøbler, etterpå hjem til meg for å ta inn noen stoler og et bord.
Er ikke så glad i den vinden. Huset er ikke reparert etter vinden sist vinter, ikke har jeg fått prisantydning på reparasjon, sannsynlig har jeg ikke mulighet…eller bør ikke låne opp, slik situasjon er nå.
Så var det den skogen som ble sett på i sommer, har heller ikke fått svar derfra.
Det er så tungt med slikt og jeg er fryktelig lei av å mase…føler det må til over alt, både privat og på jobb.
Men akkurat nå, akkurat, akkurat nå, er det stille før stormen…og jeg må ut å virke.
Salen var bortimot smekkfull. Tror nesten ikke jeg har sett så mange på kino.
Men så gikk da også en kino det har vært snakke mye om i media og som er Norges Oscar-håp, da det er den som er valgt ut.
Det var mellomsøster og moren min som ble med, begge sa «ja» med en gang da jeg foreslo å se den.
Den varte i 2 timer og 30 minutter, så det er lang nok tid på en kino.
Da vi kom inn i lokalet var det varmt, men hvordan det gikk med varmen vet jeg ikke. En kan si at det var et god reaksjon på filmen.
I starten følte jeg at jeg satt litt dårlig og filmen var veldig grå og tung i fargene. Skjønte det var et virkemiddel. Og det var en film som handla om et tungt tema.
Jeg kan henge meg veldig opp i detaljer på film, spesielt norske.
Filmen vi hadde landa i setene for å se var «Krigsseileren», skrevet og regissert av Gunnar Vikene.
Etter en stund, jeg måtte arbeide meg inn i filmen, gikk tida fort.
Litt spenstige overganger, et par ganger var eksplosjonene ved bombing brukt som skifte av scene.
Skuespillerne gjorde en svært bra prestasjon, de var troverdige.
Jeg blir alltid imponert når barn spiller og du tror på dem.
Kristoffer Joner, Ine Marie Wilmann og Pål Sverre Hagen hadde alle gode rolle-presentasjoner. Tidligere rolle-karakterer dukka ikke opp, som kan være en i fare.
Jeg trodde Alexandra Gjerpen hadde en større rolle, ut i fra intervju. Hun kom bort uten at det ble sagt mer om det.
Det var innimellom litt lange stille tagninger, der jeg datt litt av. De kunne være en brøkdel for lange.
Men alt i alt en veldig god film.
Og budskapet syns jeg var så viktig.
Alle disse menneskene som kom hjem til ødelagte liv, som hadde ofra alt, kom hjem med istykkerrevne sinn og møtte forakt.
Ingen respekt.
Tror mange lokalsamfunn hadde sine krigsseilere, mennesker som ble sett ned på og som fikk null respekt.
At dette ble tatt opp er så på tide, disse menneskene som måtte satse livet sitt, overlevde og kom hjem med sinnet fullt av traumer.
Så artig en utfordring og jeg kaster meg hodestups uti.
Det er Strikkekjerring som oppfordrer oss, at både nye og gamle bloggere lager en presentasjon av seg sjøl. Det er en så bra oppfordring og utfordring. Jeg syns det er så artig å lese om hvordan andre har labba, sklidd og rutsja gjennom livene sine.
Nå skal jeg fortelle fra mitt også, sjøl om jeg nok har skrevet om en del før, om ikke så kronologisk.
Jeg hadde alltid trodd jeg ble født under en juliblå himmel, men har senere fått vite at det var overskya. Og jeg er født under åpen himmel ombord i en båt og kunne like godt endt livet mitt der, men mormora mi fikk surra navlestrengen, som gikk to ganger rundt halsen, over hodet mitt slik at jeg kan sitte her i dag.
Da jeg var riktig lita mente jeg å huske at jeg ble meg, før jeg ble født.
Jeg voks opp med en storfamilie rundt meg, onkler, tanter, søskenbarn og besteforeldre i Aure kommune på kysten av Nordmøre. Morfaren min starta båtbyggeri på 1920-tallet, så alle barna hans og nesten alle svigerbarna jobba der. Så vi ble boende i en tett klynge.
Jeg fikk etter hvert to søstre, jeg er eldst og bruka sikkert den posisjonen. Og ikke minst ovenfor søstrene og søskenbarn dreiv jeg med en form for ‘kjøp og salg’-.
Jeg var veldig glad i både å tegne og fortelle, så da kunne det hende jeg utførte handelsvirksomhet med å tegne og fortelle tåredryppene historier, mot gjenytelse som for eksempel å henge opp klær til tørk, oppgaver jeg egentlig hadde blitt tildelt.
Dette forretningstalentet forsvant, dessverre.
Jeg var en distre drømmer som forsvant inn i mine drømmerier.
Etter avslutta ungdomsskole skulle jeg endelig flytte til en by, her jeg bodde fantes ikke videregående.
Det var stort å flytte på hybel som 16 åring.
Første byen var Kristiansund, så Surnadal (riktignok ingen by), deretter Arendal, Trondheim ble bare et halvt år i første gangen og så Oslo, byen i mitt hjerte.
Og jeg syntes det var befriende å bare være meg uten små steders grenser. Nå løp jeg ikke noen line ut, jeg var pliktoppfyllende og prøvde å leve nesten etter slik jeg var oppdratt.
Jeg ble nok noe desorientert etter noen år ved utdanningsdrømmen, som var Staten Håndtverk- og Kunstindustriskole, i dag ligger den under Kunsthøgskolen i Oslo (KHiO).
Vurderte å dra til sjøs.
Men etter fire år ble det diplom, så sårbar etter hard jobbing at jeg ikke tålte et sukk.
Det hadde også vært en drøm at veien gikk videre til Paris, datidens motemekka, men det ble med noen besøk.
Husker jeg også vurderte å ta hovedfag i USA, men fant ikke noe med høyere vekttall enn utdannelsen jeg hadde tatt. Ble med i en nyoppstarta kunshåndtverkforrening i Markveien, som jeg var med i noen år. Uten å bli verken oppdaga eller rik.
Jeg hadde en hel mengder forskjellige jobber for å ha inntekt, de fleste åra ble i Oslo sporveier, hvor jeg kjøre de vestgående banene både som helgejobb og deltid. En jobb jeg hadde mareritt om i flere år etter.
Jeg jobba også hos to menn som hadde sine visninger høst og vår på Oslo’s beste vestkant, de hadde en celeber kundeliste.
Min drøm var også å ha en visning.
Så en høst reiste jeg hjem, leide ut den lille hybelleiligheta, innreda et rom til atelier og tegna, sydde og strikka en kolleksjon. Husker lykkefølelsen da modellene forsvant ut i spotlyset til musikken ved et utested som het Cats. Senere var jeg med en motevisning på Rockefeller, for det var mange som skulle opp og fram…men ikke nødvendig det ble så mye etter.
Og ikke visste jeg det tok så lang tid å få etablert seg, så plutselig…eller nesten plutselig, bestemte jeg meg for å fytte og gifte meg.
Husker det var rart å sitte i en bil nordover, med katta på fanget og alt pikk og pakk bak meg.
Så da begynte Kapittel Familieliv.
Vi fikk etter hvert tre barn, men det var en tung start, for de to første barna kom til verden like før livets pust kunne bo i dem og en sto tomhendt igjen.
Det var i tillegg nedgangstider i arbeidslivet, regninga etter jappetida, så han jeg gifta meg mista arbeidet sitt og jeg fikk ikke arbeid. Det kom etter hvert ordninger i denne tida som egentlig var mer en måte å utnytte folk på, som ett resultat. Jeg som alltid hadde vært vant til å få meg jobb og stå på, følte dette vanskelig. Det er alltid interessant å møte seg sjøl i døra, plutselig var det jeg som ikke fikk jobb.
Etter en del år flytta vi ut fra Trondheim og kjøpte oss hus i Orkdal.
Følte uro med å la barna vokse i bydelen, spesielt det ene.
Eiendommen vi kjøpte var et lite eldorado å vokse opp, barna har minner om mangt et eventyr der.
Da eldstemann gikk inn i tenåra, var ekteskapet over.
Vi bodde i huset enda noen år, før jenten og jeg flytta tilbake til kommunen på Nordmøre jeg voks opp i.
Sønnen skulle til med videregående og flyttet til faren og jeg kjøpte en gård.
Tenkte det er mat vi lever av og da måtte en ha jord.
Det jeg ikke visste var at jeg var veldig sliten, og mer utfordringer ble det i åra som fulgte. Så planene jeg hadde med gården var ikke til å realisere. Likevel sto jeg på, prøver å strekke til over alt. Slikt straffer seg. Hukommelse og evnen til kommunikasjon ble skadelidende over lang tid. Og så kom diagnosene, de vanlige, med vondter og betennelser, som en syndeflod.
Etter hvert falt jeg 50% ut av yrkeslivet.
Jentene flytta etter hvert bort for å ta fatt på sin utdanning.
Jeg surrer i min egen verden, er avdelingsleder for et lite museum ++. Det er en viss kreativitet i jobben, mye i bloggen, for begynte å blogge for å få en oversikt over meg sjøl…men tegning/design/maling, har dessverre ikke noen stor del av livet mitt i dag. Men jeg er en skikkelig optimist og tror det meste skal gå, og at en vakker dag svinger jeg penslene foran staffeliet. Men designeren i meg er nok avgått og skilt lag med meg.
Jeg har reist litt, fått jobba med mye forskjellig fra vasking, salg, forskjellig ekspedering, kostymedesign, illustratør, journalist og diverse undervisning, hatt noen kjærester og hatt noen dyr…slik som hund, katt og kanin.
I dag er det bare moren min av foreldra mine som lever, far døde for 1,5 år siden. Jeg går mor en del til hånde og tenker å være her så lenge som hun lever.
Får jeg bygd opp energi, et fokus jeg har hatt i senere år, så kan det hende jeg foretar enda en flytting…who knows… Det er fortsatt mange grenser på små sted.
Neste år vil jeg havne under definisjon “eldre”, men har ikke lyst til at det skal stoppe meg.
De åra jeg har igjen skal jeg ha det skikkelig artig, er plana.
I dag poster jeg et helse-innlegg. Fordi det har vært mitt tema for dagen.
Innlegget er retta mest mot deg som har-, eller kjenner noen som har Sjøgren.
Jeg våkna til helt grei tid, litt før ni.
Men det stopper det som var greit.
Det som er bra er at det er lenge siden jeg har hatt en slik dag og de er også veldig sjeldne.
Men jeg har mer eller mindre kreket meg gjennom dagen.
Fikk plassert meg i en stol og der har jeg stort sett oppholdt meg.
Hodet er ille, jeg har vært kvalm, svimmel og nesten ikke greid bevega meg.
Ikke en gang orka og vifta vekk den irriterende flua som tror hun hører til i stua.
Det endte med at jeg begynte å søke på nett, på en av disse diagnosene jeg har fått utdelt.
I og med det var den som ble mest fokusert på da jeg var til siste kontroll på sykehuset.
Jeg fant et webseminar fra NRF som var lagt ut i mai, om Sjøgren.
Det var interessant.
Spesielt emnet om fatigue. Det er anbefalt å være fysisk aktiv, men de var innom dette at pasienter ikke skjønte hvordan være det når kreftene med å komme i gang var borte.
De snakket om mitokondriene som befinner seg i cellene og omdanner protein, fett og karbohydrater til energi.
Det var funnet mindre av innholdet i tungens celler hos de som hadde Sjøgren, ved en undersøkelse. Om jeg oppfatta det riktig-.
Så dette ble ett av fokusene mine, hvordan greie å øke mitokondriene i cellene?
Det viser seg også at fordi en produserer mindre spytt, får man mindre nitrat i kroppen.
Slik vanligvis svelger en 1,5 liter spytt i løpet av et døgn.
Om det hjelper å øke inntaket av mat med mye nitrat var de som hadde webinaret usikre på.
Men uansett syns jeg dette er interessant.
Sjøgren er forska lite på og det finnes ikke medisin.
Nå er jeg ikke så glad i medisiner, jeg var istedet glad at legen foreslo å stoppe med sprøytene jeg har tatt, den ene ble avslutta for en god tid tilbake, den med cellegift i. Og som jeg la skylden på mange av de problemene som etter hvert oppsto etterpå.
Nå skulle jeg ikke fortsette med den biologiske heller.
Så det som blir spennende utover høsten er om inflammasjon kommer tilbake.
Greier en å leve på en måte som reverserer sykdomsbildet som starta med fibromyalgi rundt århundreskiftet.
Etter det har det rulla på med revmatiske diagnoser.
Og jeg vil ikke ha en enda en av dem.
De skal ikke definere meg.
Men noen ganger kapitulerer en.
I dag måtte jeg.
Så da fikk jeg bruke dagen til å innhente mer kunnskap.
Jeg har noen målsetninger, den ene er å leve på et slikt vis at jeg ikke overdriver, stresser eller lever på et vis som er uheldig.
Den biten er nok den vanskeligste.
Den andre er fokuset på mat og matvarer.
Jeg prøver å lage det meste av maten fra grunnen av, spise mest mulig grønt og helst kjøpe økologisk. Jeg spiser lite kjøtt, unngår så godt som kjøtt av svin.
Reduserer karbohydrater.
Har egentlig en målsetning om å lage mer fermentert mat.
Tror ikke det blir verre om jeg greier å leve etter dette.
Det er mørkt utenfor. Kaldt ble det også. Dagen er definitivt over.
Jeg rulla nettopp dunken med papir og dunken med matavfall ned til veien.
Fikk rydda ut noe det ikke var håp for fra kjøleskapet.
Heldigvis har jeg lite avfall, matavfallet tømmes annenhver uke.
Jeg hadde i utgangspunktet bare en liten pose, nesten så en ikke bryr seg med å gå ned med det.
Lufta var blitt kald etter en fin dag.
Dro opp til setra i kveld.
Sola var gått ned på vollen da vi kom opp.
En nabo spurte om jeg ville bli med opp for å beise den ene fjøsveggen.
Den hadde lysna.
Etterpå så den slik ut.
Ellers lå setervollen slik den bruker.
Vi fikk også drukket litt kaffe og snakka.
Men det er tre vegger til som skulle blitt beisa, så vi snakket om å ta det en helg.
Før jeg reiste opp fikk jeg bakt rundstykker, men oppdaga det var tomt for poser å fryse dem ned i. Så her må jeg finne en løsning før jeg avslutter dagen.
Det er kveld. Nettopp kommet hjem klapper jeg opp data’n. Siste mandag i august er på hell.
Første dag på arbeid er over.
Og – egentlig gikk det bra.
Egentlig var det godt-.
Det var godt å se de andre, sjøl om de først jeg møtte ikke stilte spørsmål om ferien min.
-Sjøl om jeg ikke huska først hvordan jeg skulle komme meg inn på den nye mailen, altså huska koden.
Og at dette førte til at jeg kom meg for sent inn i det første møtet, som var på Teams.
-Sjøl om det andre møtet hadde starta før mitt første var ferdig.
-Sjøl om jeg måtte kaste ut folka, da vi tok lunsj på mitt kontor, for et nytt Teams-møte starta. Som jeg også kløna litt med å kom inn på.
-Sjøl om jeg ikke fikk satt opp timeplana, for nå hagler det inn med møter…verden skal bygges med møter.
-Og sjøl om mor, min gode, gamle mor, da jeg ringte henne igjen for å fortelle at det ble som jeg sa om morgenen; jeg kommer innom for å lage middag til oss begge.
Og ja, jeg ble sur over at mor hadde glemt det og fått hjemmetjenesten til å bestilt middag til henne, noe hun aldri hadde bedt om før.
Sa også da jeg snakka med henne om morgenen, at ble jeg for sliten etter første arbeidsdag, så var det Fjordland i kjøleskapet.
Da følte jeg sterkt for å bare bare dra hjem og heller komme neste dag.
Mor nibad om at jeg måtte komme.
Slik følte jeg inga anna råd enn og kjøre hjem til henne. Tok med jordbær og fløte.
Jordbæra var forresten skikkelig sure.
Og min surhet gikk over.
Hun så helt tuska ut da jeg kom dit, det var nok ikke godt å skjønne at hun både hadde glemt og at jeg ble veldig irritert.
Det var en helt anna mor som jeg dro i fra noen timere senere. For da hadde vi snakka masse, hun fikk ringt broren sin, mellomst søster ringte og ba oss til henne.
Med andre ord skjedde masse positivt.
Jeg spurte henne hvordan vi kunne løse lignende situasjoner, hva med tråd rundt fingeren for å huske.
Noe i den duren.
Og etter alt dette dura jeg hjem, i sen, sensommerens metta lys.
Kvelden blir nok rimelig ung.
Våkna i halvfem tida og tenkte igjen på tak.
Greidde å sovne, men kvart på seks sto jeg opp, for jeg kan ikke ligge å tenke på tak. Jeg må komme dit at jeg tar et tak.
Søndag med skyer som visker ut fjelltopper. Søndag før hverdagen starter. Søndag der ferien må sluttføres.
Jeg våkna med tak-tanker ned i hodet og fortsatte med å se katastrofevideoer fra Pakistan. Man kan si at i forhold til de videoene er taket mitt en bagatell.
Tidligere i uka satte jeg meg opp en liste for hva jeg skulle få unna meg, jeg er ikke gjennom halvparten en gang.
Så noe mer på lista håper jeg å få kryssa ut.
For dagen i dag skal jeg klarere høsten, legge til rette for morgendagen, kreve av meg sjøl igjen.
Jeg vet ikke jeg, hvor jeg er i landskapet.
Tror bare jeg har tømt hodet og alt, helt.
Sluppet tømmene…
Egentlig har jeg ikke så lyst til å ta dem opp igjen.
Men det blir lite etter ingenting.
Mennesker fungerer nok best innen rammer, sjøl om de ikke ønskes. Jeg har aldri vært så glad i rammene, likevel har jeg nok laget de, ubevisst.
Ute regner det.
Jeg satte på Nitimen, men den ble for kjaset.
Fant meg en spilleliste jeg har fått oversendt fra en av døtrene. Hun har hatt over 11tusen treff på TikTok det siste døgnet, langt mindre på samme snutten på Instagram.
Barna lever sine liv, jeg henger med i periferien.
Sjøl lever jeg nesten ikke mitt liv, jeg jobber, hjelper mor og ramler sammen i ferien.
Torsdagskvelden er mørk som en augustkveld. Og det passer som for i hose.
For vi har en liten uke igjen av august.
Jeg er på slutten av siste ferieuken min. En uke som ved et trylleslag ble gjort om til sommerdager. Temperatur opp på tyvetallet og sol.
Jeg falt ut av blogging, både å skrive og lese.
Jeg har gjort slik som jeg har tenkt.
Jeg har lest bok, jeg har tegna og jeg har vært litt sosial.
En av disse finværs dagene foreslo jeg for moren min og lillesøster, å ta en kaffekopp ved en rasteplass.
Jeg tok med kanelboller, mor tok med kaffe.
I sola satt vi å glitra, snakka og drakk kaffe.
Lillesøster bidrog med seigmenn og en sjokolade, tror jeg.
Og for mor er det veldig godt å komme seg ut.
I dag tok jeg igjen henne med igjen, sammen med et søskenbarn. Torsdag er balldag på Kafe Koselig på Kyrksæterøra, så da gikk turen over fjellet.
Mor var forresten en smule irritert da jeg ringte for å fortelle henne jeg var på vei.
Hun syntes jeg var alt for sen, sjøl om jeg hadde sagt at jeg ikke trodde jeg rakk det så mye før.
Hun gledde seg så til utflukten, derfor lå ikke sendrektighet innom tålmodighetsspektret.
For i dag tok jeg på slikt jeg gjør alt for sjelden, bilen min er en tut og fraktbil, veldig ofte.
Det gir resultat med rusk og rask.
I dag tok jeg med støvsugeren, vaskebøtta og vindusvask og bilen ble en helt ny utgave av seg sjøl.
Jeg kunne ikke fylle opp bilen med damer som alltid har vært mye flinkere med vaskebøtta enn meg.
Og – jeg liker også ren bil, i grunn og bunn liker jeg veldig godt og ha det rent.
Men den energien, den energien…
I dag klarte jeg også dette. Så jeg kom sent, men vi hadde en ren bil. Og da vi først var på tur, ble alt veldig bra, veldig hyggelig…og slikt, for oss alle.
Nå sitter jeg er i mørket.
Det vil si, jeg har lys på inne, men ute er mørket mørkt.
Jeg kjørte forresten på en mus i dag.
Eller, kanskje berga den.
I morgen skal jeg være hjemme.
Tror sommeren er ferdig. Sannsynlig er den det, for i år.
Men jeg er veldig takknemlig for disse soldagen vi fikk i august.
Søndag, søndag, siste dag i uka… ja, for det er vel det? Uansett er vi plutselig kommet fram til mandag, for slik går det når tid er noe som forsvinner som sand mellom fingrene.
Det er så mange tanker som tar runder i hjernen.
I tillegg orker jeg ikke tenke.
Befinner meg i en rar tilstand. Og sliten som fy, helt uten grunn.
Orker ikke.
Orker ikke en gang å sitte.
I går scrolla jeg nedover sidene på Facebook.
‘Se på meg, se på meg‘, slår i mot meg, om det er private eller annonser.
Slik vanligvis verner jeg meg mot for mye lesing der inne, blir litt slik “se-og-hør-klissete” i hodet, men i går klikka jeg inn på en dame som ville selge sitt produkt.
Hun hadde kamuflert det ganske bra, det skal hun ha. Du måtte ta flere klikk før du kom fram til produkt og kostnad. Og det er helt greit, greit at folk frembyr ting.
Noe kan det være jeg kan ha bruk for å kjøpe også.
Om det er evig lykke, tro på seg sjøl, tegne eller skrive…
Alltid er det noe som selges.
Hos denne dama kunne en ta en test. Det var en mengde spørsmål. Det handla om chakra, energistrømmene i kroppen. Ut fra svarene ble det regnet ut en sum.
Desidert dårligste skår hadde jeg på det tredje energifeltet, solar plexus.
Handler blant anna om å sette grenser og negative tanker.
Dette var interresant. Faktisk en del som stemte, og ikke minst, det var her ‘bålet‘ til livsenergien satt-.
Nå er det litt mat før jeg tar med meg kanelsnurrer inn til mor.
Kanelsnurrer med ingefær i.
Ute regner det atter en gang.
Switch, swutcch, sier bilene som kjører forbi nede på veien.
Dagen er i farta og folk reiser hjem etter en helg på hytta.
I kommunen min er det knappe 3500 innbyggere og vi har 1500 hytter.
Slik er det men den saken.
Og her gikk jeg meg i bort i lesing, begynte å undersøke mengder fritidsboliger i kommunen.
Etterpå besøket hos mor.
I dag er det atter mandag.
Siste ferieuka mi er lagt opp på bordet.
Tre uker brukt opp og en igjen.
Høsten står og banker på døra og jeg skjønner jeg må til å preparere meg for framtida.
For det første, får jeg denne enorme slitenheta til å gå over…
For å få utført hendelser må en ha energi.
Neste mandag, første arbeidsdag, starter med tre møter, der de to første går inn i hverandre.
Intet mindre.
Jeg har gått inn på noen tabeller jeg lagde meg på nyåret.
Redigerte noen av dem.
Det er oversikt over døgnrytme, mat og bevegelse.
Det som er positivt er at jeg har klart å få vekten ned omtrentlig sju kilo i løpet av denne tida etter jeg laga tabellene.
Om det er at jeg har et matunderskudd, om det er kostholdet i seg sjøl, om det er de Tibetanske ritene eller Matcha teen, det vet jeg ikke, kanskje en kombinasjon.
Jeg lagde en ny tabell der jeg stykker opp dagen for å se hva jeg egentlig gjør-.
Vurderer om jeg skal lage en liste på ønsket utførte gjøremål.
Men verger meg. Grunnen til at jeg verger meg er at om jeg ikke klarer det. Orker ikke legge en ‘list’ jeg ikke kommer meg over.
Trenger ikke det.
Og så har jeg dette ønsket om å bli et bedre menneske.
Ikke la det gå så inn på meg hva andre gjør, ikke bli såra.
–Du er ganske så alene, sa moren min i går.
–Men du har meg, fortsatte hun.
Og ja, jeg har henne og nok noen til.
Egentlig er vi alle aleine.
I oss sjøl.
Ingen kan forstå oss fullt ut, men det er fint om vi forstår oss sjøl.
Og ikke minst, er snille mot oss sjøl, aksepterer oss og er vår ‘egen mor’.
En kan aldri verken forlange eller forvente noe av andre, det må vi forstå.
Jeg må forstå det, beskytte meg for det jeg ikke vil ha.
Lage meg et skjold mot uønska tankegods, si i fra om det jeg reagerer på.
Si i fra på en ordentlig måte.
Mange tanker som plasseres på en mandag i siste ferieuka mi.
Grunnleggende tanker.
Det handler lite om kjøp, opplevelser i form av reiser og slikt. For det er alt til sin tid.
