Vår lille sønn fikk en drakt. Han har grodd seg både lang og voksen. Mer eksakt fylte han 29 år i går.
Husker orda til foreldra mine, da de kom til sykehuset på barselsvisitt:
– I fjor kom vi i sorg og i år kommer vi i glede.
Vi prøvde oss på babysvømming.
Gutten ble glad i vann.
Han var en nysgjerrig. Det var så mye han skulle bli kjent med.
Da han ble ett år, tror jeg det ble for mye styr med å lage en flott feiring, slik at det ble for mye for han som var liten.
Får dårlig samvitighet enda, over de alvorsamme bildene fra ett-årsdagen.
For han var en smilende gutt. Og han likte latter og glede.
Senere kunne han si, da han hadde fått talens bruk; kan vi ikke le.
I går feira vi. En enkel feiring med lite styr.
Jeg satte kurs mot Trondheim, for at vi som kunne, kunne. Og så gikk ut for å spise.
Mellomste er på telttur med sin kjære og yngste hadde noen få timer mellom jobb og jobb. Hun gledde seg til kveldens og neste dags utfordring, for det var filming på gang.
Her avtales det.
Vi tre som var igjen bestemte oss for en kaffekopp hjemme hos faren, der også eldstemann har bodd en tid.
Før mor sjøl kunne dra videre hjem over fjella.
Det store og voksne fødselsdagsbarnet ble med et stykke, for fra da gikk feiringa over til å deles med venner.
Og jeg kunne kjøre langs mørke veier, for det er slutt med lyse kvelder, og tenke på livet.
På gleder og sorger.
Og på hvor glad jeg er for at jeg har en sønn på 29 år.
En tirsdag, en dag litt slik grå. I starten av august.
Og litt grå er dagen slik innvendig også.
Noen dager er det. Som et godt bakteppe til dager som blomstrer noe mer.
Men gleder meg til mer varme igjen, i går tente jeg opp i ovnen.
Her er et bilde fra en av de riktig gode opplevelser i fjor sommer. Våkne til lyden av naturen med sola som så deg rett i øynene en tidlig sommermorgen.
Jeg skal sette meg mål og skrive brev. Skrive brev til meg sjøl.
Hvorfor?
Faktisk er det så mange svar, at jeg vet nesten ikke hvor jeg skal begynne.
Men jeg fikk en mail for noen dager siden, fra NRF.
Det kan stå for mye; Norsk rødt fe, Norske Rørosgrossisters Forening og Norsk Revmatikerforbund.
Jeg har fjøs, men inga ku, verken gul eller rød. Men jeg bærer meg inn i mellom, au, au, sier jeg.
Så det var fra den siste, jeg er en revmatiker.
Det siste året har det vært et fall nedover, litt slik fallera, fallerei -.
Jeg bør kanskje ikke bruke humor når jeg skriver om dette, men jeg syns humor hjelper.
Men tydeligvis ikke nok. For jeg har ikke blitt nevneverdig bedre, mer det motsatte.
Det handler nok om alt dette jeg vil og skal pakke inn i livet mitt og alt for dårlig kapasitet til å takle det.
Og så liker jeg ikke å putte inn i kroppen det jeg har fått resept på. Blir kvalm bare av å tenke på det. Håret begynte å falle av, problemer med et øye, konstant munnsår som dukker opp og ennå mer ubehag utover dette.
Men i perioder var jeg nesten helt uten vondt. Jeg bedreiv en enkel yogaøvelse nesten hver morgen også.
Jeg har hatt flere opphold med disse sprøytene, kasta meg ut i kosthold uten sukker og lite karbohydrater. Måtte prøve.
Bare at det siste halvåret har ingenting fungert.
Aller minst kreftene.
Sliten, stress, vondter og tanken på at var det slik det skulle ende.
Så kom altså mailen.
Fra NRF.
Den minner meg litt om barndommens konvoluttmappe.
Det var en spennende sak.
Foreldra mine arbeida på kontor, de kastet haugvis av konvolutter. Dette var lenge før datateknologi.
Så en sommer samla jeg mengder av konvolutter, lima dem sammen og laga en mappe som jeg kunne legge mye rart i. Ble også et par hemmelige rom, i ett av dem la jeg lapper der jeg skrev hvilke gutter jeg syns var pene. Vågale saker. Det synte seg at rommene ikke var så hemmelige som jeg trodde, da en av de eldre, noe frekkere jentene, nappa mappa fra meg og ropa ut mine hemmeligheter. Akkurat det var et forferdelig minne. Krympa meg lenge etter denne opplevelsen når jeg møtte på en av de gutta. Men hadde de visst det, så fikk de bare et kompliment. Det var ikke så enkelt å se slik på det når en er 10 år.
Ellers var ikke konvoluttmappa så oversiktlig, og det er heller ikke opplegget fra NRF, men tror ikke det finnes noen hemmelige rom.
For jeg roter meg bort i nivå og teknikker, dokumenter og videoer.
Men jeg ser nytteverdien.
Jeg skjønner godt at jeg må bli mer aktiv.
At jeg må gi meg sjøl mer plass i livet mitt.
Så jeg leser, ser og prøver å forstå og tenke ut en struktur for å få dette til å fungere
De sier at en må sette seg et mål. Og så skal jeg skrive et brev til meg sjøl, et positivt brev som skal åpnes opp igjen om akkurat ett år, om hvordan dagen min er nå, altså da, i framtida.
Jeg tenker å skrive det brevet i dag.
Jeg spekulerer på om jeg må sette meg opp en timeplan. En timeplan som er hellig. Der jeg legger til rette for øktene.
For en ting vet jeg, jeg vil ikke ha det slik som nå. For det å ha blitt så voksen og være i så dårlig form, det er ikke bra. Da blir jeg fort fryktelig gammel, mye “gamlere” enn jeg er.
Så jeg går inn på mailen, gjennom kodeord og prøver å få oversikten av hvordan og hva og når -.
Brevet skal skrives.
Målet har jeg ikke funnet, det overordna målet. Har mange mål, ete sunt, sove nok osv.
Men det OVERORDNA.
Dette må jeg tenke mer på.
Kanskje du har et tips. Har du et overordna mål du lever etter?
Når kranen er lekk, skulle en tro det passer bra å bli uten vann…
Når hjemmet er så rotete at en sannsynlig har dødd om noen kommer innom, da er det fint en ikke har venner.
Min noe ruglete livsvei, humper videre.
Jeg må ikke tas helt seriøst med alt jeg skriver :)…
Men det er ikke tid å kjede seg over at ingenting skjer.
Har sett det en stund; kranen på kjøkkenet begynte å virke skummel. Først pipla det vann ut der det ikke skulle. Så begynt det å sprute, når jeg tappa, fra der det ikke skulle.
Så kom ikke vanndråpen.
Ikke fra noen av kranene i huset.
Det er langt unna et ultimat vannsystem her jeg bor og det synte seg det hadde blitt en større lekkasje, utenfor mitt ansvarsområde.
Jeg hadde sønnen på besøk noen dager. Han kom med bussen. Der hadde han kommet i snakk med en mann. Denne mannen viste seg å være…ja, jeg må nesten le, rørlegger. Og han hadde tilbudt seg komme hit.
Men ennå har jeg ikke utbedra kranen, den andre lekkasjen er i orden. Så vannet er i alle fall tilbake. Jeg kan vaske klær.
Det er fantastisk godt å kunne vaske klær.
I dag da jeg våkna var den første tanken; jeg blir hjemme for å rydde.
Bare det å ha energi til å tenke en slik tanke er aldeles fantastisk. Jeg er i tillegg heldig som kan styre jobben min såpass. Men jeg ser at fordi jeg sliter med den berømmelige energien, så har jeg fått minustid.
Nå vil nok sommeren snu på dette. Likevel har jeg alltid ligget på ca. +10 timer, nå er jeg nesten på samme antallet minustid.
Det bomper i vei.
Her en dag da jeg kom hjem fikk jeg se det hadde vært bompet på jordet.
Hull på hull.
Tror de som hadde lekt seg hadde hatt det artig. Eller har det vært parringsrituale?
Tror det er rådyr.
Har ikke sett slikt på jordene tidligere.
Fredagen har et lett soldrag. Kanskje jeg kan ta med meg en kopp kaffe for å sette meg ute. Jeg må uansett til sentrum.
Handling til foreldra mine.
Kanskje faller det seg slik at jeg kan ta et par timer på kontoret. Men dagen er nok ikke lang nok. Jeg kan skrive et par mail hjemmefra.
Vaskemaskinen durer.
Liker lyden.
I morgen blir det Trondheim. Har ikke orka turen dit etter jul. Har ikke besøkt henne som flytta til nytt bopel ved nyttår. Men i morgen skal vi feire henne, da får jeg se.
Det er godt med fredag med sol innover golvet. Der alt kan skje. Og der ingen ting behøver å skje.
Det er egentlig ikke meg, ikke at jeg har vært utagerende på noen måte. Men jeg har tenkt jeg skulle tåle det meste.
Og det gjør en bare ikke.
Det er bare det at når en antakelig har gått på akkord med sine egne grenser er det utfordrende å snu på tankemønster.
Og stadig sklir jeg utpå. Fordi jeg blir fryktelig lei av å sette meg sjøl slik i sentrum. Sjøl om det kan virke motsatt når jeg skriver et slikt innlegg som dette.
Jeg vil jeg skal fungere etter det jeg vil…..om du skjønner.
I dag er jeg sliten.
Har litt motvilje mot å gjøre noe som helst.
For det første ser det ille ut hjemme hos meg. For det andre må jeg ut å handle for foreldra mine. Så å få til en god balanse er ikke helt enkelt.
Søvn, bevegelse, hvile, mat er viktig for å få dagene til å funger.
For oss alle.
Pusher vi for mye, går det utover disse fire, viktige faktorene. I hvert fall for meg, da spiser jeg for mye, sover for lite, kommer meg ikke ut og presser på for å utfør det jeg har bestemt (som ikke er ut for bevegelse), og slik bortover…
Det er så lett å si ja. Så lett å mene dette ja’et også.
Nå prøver jeg ikke si at jeg er et fantastisk ja-menneske, som står på.
Det er jeg ikke.
For alt er relativt. Hvor vi har grensene våre.
Og så må en tro på seg sjøl, at det ikke er unnskyldninger og latskap.
I dag har jeg bare lyst til å sitte i stolen min og at dagen skal være nesten evig.
Lista over det jeg tenker og utføre er for lang, det jeg bør det samme. Så både gjøre masse og gjøre ingenting slåss om plassen i tankene mine.
Jeg må nok rydde i hodet mitt. Og kanskje ta meg en tur ut for å finne kvister. Kvister til å sette fjør i. Og egentlig la bollene være-.
Ja, du vet, det er fastelavnssøndag i morgen. Og da er det kremboller i hodet mitt. Men kanskje skal jeg bare hoppe over de…
Så det betydde at noe av det første jeg gjorde, var å ta på seg den røde kjeledressen og henge fotoapparatet rundt halen.
Nå var det lenge siden sist. Tror flere uker.
Bare labbe ut i morgenlyset. Se på dagen som kom, uten stress.
Bare rusle.
Med en boff som syns dette var en lur ide.
Dråper hang på trærne. De var faktisk ikke frosset.
Til tross for at bilen fortalte om lave temperaturer og en grundig skrapejobb-.
Før jeg kunne ta den i bruk.
Men akkurat første del, før dagen egentlig var i gang, var det lyset som fikk fokus.
Siden gikk dagen.
Det ble en kort jobbedag.
Skulle innom fysio, fikk på-meg-montert noen lapper.
Strøm-.
Føltes som fullt av små maur som pulserte under huden.
I går fortalte mor at far ønska seg fisk.
Fersk fisk.
Rogn og lever.
Det er tid for slik mat.
Men jeg orka ikke love noe.
Etter behandlinga tok jeg en telefon til fiskeutsalget og skjønte jeg ville rekke dem før stengetid.
Foreldra mine hadde spist middag da jeg kom dit. Men hvem sier man bare skal spise middag en gang om dagen?
Jeg kan forteller det går aldeles suverent med to ganger.
Gleden var stor, egentlig hos oss alle. Lenge siden sist vi hadde spist slikt.
Man bør egentlig spise minst ett måltid med fersk fisk, lever og rogn til, i året.
Og faren min, som hadde levd et montomt liv med gåstolen sin i andre etasje, ble plutselig så i vigør at han tok turen ned i først. Og det FØR han hadde spist!
Jeg har hørt uttrykket frisk som et fisk, men at en ble “frisk” før man spiste den – det visste jeg ikke.
Nå er dagen kommet i mål. Jeg er endelig hjemme. Tror ikke jeg orker mer i dag. Bare legge meg etter hvert. Det skal bli nydelig.
Liker du fersk fisk med lever til?
Dette skrev jeg i går, men fikk ikke til systemet, alt var på vranga og bare til å legge bort. Så data´n ble klappa sammen. I dag virker alt som det skal. Da poster jeg i den gamle dagen i den nye dagen, som også straks drar av gårde med gjøremåla. Slik som dager gjør.
For meg går den nesten ubemerka forbi. Begynner å bli lenge siden mine var så små.
Yngste var hjemom i helga. Reiste tilbake til trønderhovedstaden i kveld. Vi har hatt en hyggelig og avslappende helg.
Sola har vist seg i søkket mellom to fjell. Ja, den kom til syne etter og ha rulla bakom det ene fjellet.
Soldagen forlenges fort, for slik er naturen her.
I morgen er det jobb; statestikk, regnskap og budsjett. Håper jeg er i mål til lunsj, slik at jeg kan gå over på andre oppgaver.
Har begynt å ta kontakt for sommerens arrangement.
Elers er det en del møter framover, de spiser opp tiden.
Hjemme henter jeg ved, tenner opp i ovnen, vasker klær og legger de sammen.
Heldigvis er de tunge dagene blitt enormt mye lettere.
Jeg har lyst til å gjøre forskjellig.
Har tatt fram strikkeprosjekt som jeg er i gang med å gjøre ferdig.
Har en del liggende.
Men har også et strikkeprosjekt jeg har lyst til å starte med. En gammel drøm.
Faktisk mange år. Den kan jeg skrive om siden.
Nå skal jeg sy inn tråder på en lue og votter, som skal toves. Jeg har også en vott som har ligget lenge, så vidt begynt på andre votten. Dette paret har vært artig å få ferdig.
Ellers har jeg en genser som monteringen står igjen.
Det er godt å kjenne på lysten.
Lysten til å gjøre.
Akkurat nå regner og blåser det. Kvelden skal ikke bli så gammel, tenker å ta en tidlig kveld slik at dagen i morgen kan starte i god tid.
Det har faktisk vært sammenhengende ett eller anna.
Nå håper jeg dette ikke har blitt normalen, for nå ønsker jeg virkelig at det skal begynne å funke.
ALT!
Året starta med at foreldra mine ble syke og at mobilnettet deres fallt ut. Fortsatte med at mitt datanett var ute gang på gang. Det siste vart en liten boks som hadde stoppa å virke, så etter to uker var jeg igjen på nett, og har nå vært det over en HEL uke.
Men energien til å skrive her inne var skikkelig nede for telling.
Forrige helg måtte jeg ta kontakt med legevakt.
Mellomste og hennes kjære, var hjemme hos meg.
Da legen ringer søndagsmorgene om at jeg må komme til ambulansebåten, ville hun være med. Noe jeg ble glad for.
Kjøreturen bort til båten var på rundt 40 minutter. Det ble bestemt å sende meg til sykehus, jeg prøvde å protestere – var ikke helt enig med det legen landa på.
Men jeg ga meg.
Så klart!
Og mi mellomste tenker først å gå i land, noe jeg syns er logisk. Men så bestemte hun seg å være med.
Enormt snilt<3
Turen går utover sjøen og fra nå føles framtida uoversiktlig. Det er bare å gi seg over.
Båten legger til kai i Kristiansund etter omtrentlig en halv time, der vi har fått beskjed om at avdelingen er stengt denne helga. Så turen videre går i bil til Molde, enda en drøy time.
Der står et team og venter på oss. Jeg har så mye frost i kroppen at sykepleien, som skal sette inn venflon, må gi opp. Etter blodprøver og vurdering av det jeg forteller, finner de ut at det er ikke blindtarm, som var fryktet. Visst ikke noe særlig med det, om en får problem som godt voksen. Derfor denne beredskapen.
Og så får jeg til slutt lov til å reise hjem, sjøl om personellet hadde sett jeg hadde blitt der over natta.
Det var veldig godt å sette seg inn i sin egen bil igjen, sette kursen hjem mens det enda var søndag.
Og det var fryktelig godt at mellomste var med, men jeg syns det var enormt snilt og være med på denne utflukten.
Hjemme venta kjæresten, han hadde foreslått å komme ned for å hente henne da det var snakk om å legge meg inn for natta. De fikk en mye senere retur til Trondhein enn tenkt.
Jeg er veldig glad for omtanken de begge viste, setter handlinga svært høyt.
Men det er klart, jeg har kuret. Det viser seg at feberen driver å herjer også. Så slapp er jeg så det holder, men prøvd å være på jobb. Er ikke lett å skjønne om en skal ta hensyn til kroppen, eller bare forsere. Hva som er best, liksom. Hva er hva…
Føler meg grusomt lat.
Gleder meg til kroppen er i “normal” gjenge igjen.
Sannsynlig har jeg fått influensa, til tross for vaksine, den traff bare 50% har jeg fått vite. Når jeg får infeksjon må jeg stoppe med medisinen som tar ned imunforsvaret mitt, men heldigvis er bevegelsesapperatet mitt greit nok foreløpig. Ledd ass 🙁
I tillegg har jeg spist for mye frø, som jeg nå vet må legges i vann, om ikke kan det bli skikkelig trøblete for magen.
Jeg håper jeg kan kjøre møtene i morgen, på jobb, som normalt.
At jeg kan ta opp igjen mer bevegelse, uten at feberen stiger. Og at betennelsene i kroppen viser normale verdier, slik at jeg kan forsette det medisinelle løpet. Enn så lenge.
Og ikke minst, slutter å være så forbaska lat.
Heldigvis er vi på tur mot lyset, våren og sola, som snart skinner inn gjennom vinduene.