Jeg skal sette meg mål og skrive brev. Skrive brev til meg sjøl.

 

 

 

 

Hvorfor?

 

Faktisk er det så mange svar, at jeg vet nesten ikke hvor jeg skal begynne.

Men jeg fikk en mail for noen dager siden, fra NRF.

Det kan stå for mye; Norsk rødt fe, Norske Rørosgrossisters Forening og Norsk Revmatikerforbund.

 

Jeg har fjøs, men inga ku, verken gul eller rød. Men jeg bærer meg inn i mellom, au, au, sier jeg.

Så det var fra den siste, jeg er en revmatiker.  

 

Det siste året har det vært et fall nedover, litt slik fallera, fallerei -.

Jeg bør kanskje ikke bruke humor når jeg skriver om dette, men jeg syns humor hjelper.

Men tydeligvis ikke nok. For jeg har ikke blitt nevneverdig bedre, mer det motsatte.

Det handler nok om alt dette jeg vil og skal pakke inn i livet mitt og alt for dårlig kapasitet til å takle det.

Og så liker jeg ikke å putte inn i kroppen det jeg har fått resept på. Blir kvalm bare av å tenke på det. Håret begynte å falle av,  problemer med et øye, konstant munnsår som dukker opp og ennå mer ubehag utover dette.

Men i perioder var jeg nesten helt uten vondt. Jeg bedreiv en enkel yogaøvelse nesten hver morgen også.

Jeg har hatt flere opphold med disse sprøytene, kasta meg ut i kosthold uten sukker og lite karbohydrater. Måtte prøve.

Bare at det siste halvåret har ingenting fungert. 

Aller minst kreftene.

Sliten, stress, vondter og tanken på at var det slik det skulle ende.

 

Så kom altså mailen.

Fra NRF.

 

Den minner meg litt om barndommens konvoluttmappe.

Det var en spennende sak.

Foreldra mine arbeida på kontor, de kastet haugvis av konvolutter. Dette var lenge før datateknologi.

Så en sommer samla jeg mengder av konvolutter, lima dem sammen og laga en mappe som jeg kunne legge mye rart i. Ble også et par hemmelige rom, i ett av dem la jeg lapper der jeg skrev hvilke gutter jeg syns var pene. Vågale saker. Det synte seg at rommene ikke var så hemmelige som jeg trodde, da en av de eldre, noe frekkere jentene, nappa mappa fra meg og ropa ut mine hemmeligheter. Akkurat det var et forferdelig minne. Krympa meg lenge etter denne opplevelsen når jeg møtte på en av de gutta. Men hadde de visst det, så fikk de bare et kompliment. Det var ikke så enkelt å se slik på det når en er 10 år.

Ellers var ikke konvoluttmappa så oversiktlig, og det er heller ikke opplegget fra NRF, men tror ikke det finnes noen hemmelige rom.

 

For jeg roter meg bort i nivå og teknikker, dokumenter og videoer.

 

Men jeg ser nytteverdien.

Jeg skjønner godt at jeg må bli mer aktiv.

At jeg må gi meg sjøl mer plass i livet mitt.

Så jeg leser, ser og prøver å forstå og tenke ut en struktur for å få dette til å fungere

De sier at en må sette seg et mål. Og så skal jeg skrive et brev til meg sjøl, et positivt brev som skal åpnes opp igjen om akkurat ett år, om hvordan dagen min er nå, altså da, i framtida.

 

Jeg tenker å skrive det brevet i dag.

 

Jeg spekulerer på om jeg må sette meg opp en timeplan. En timeplan som er hellig. Der jeg legger til rette for øktene.

For en ting vet jeg, jeg vil ikke ha det slik som nå. For det å ha blitt så voksen og være i så dårlig form, det er ikke bra. Da blir jeg fort fryktelig gammel, mye “gamlere” enn jeg er.

 

Så jeg går inn på mailen, gjennom kodeord og prøver å få oversikten av hvordan og hva og når -.

Brevet skal skrives.

Målet har jeg ikke funnet, det overordna målet. Har mange mål, ete sunt, sove nok osv.

Men det OVERORDNA.

Dette må jeg tenke mer på.

 

Kanskje du har et tips. Har du et overordna mål du lever etter?