Lørdagen måtte jeg. Og vi. Handle. Vi er; foreldra mine. Egentlig mor.
Mor ringte meg da jeg ikke dukka opp til den tiden jeg hadde sagt. Da var jeg riktignok straks på tur ut. Formen min om dagen er ikke den mest spretne.
Hun fortalte at faren min også ville være med.
Min 95 år gamle far, som nesten ikke har vært annet enn hjemme og bevega seg rundt med sin rullator, i den ene etasjen i det huset de bor i. Etter oppholdet på sykehus og sjukehjem etter fallet i mars.
Først tenkte jeg på det vi skulle rekke før butikker stengte, men så fant jeg ut at kattene faktisk kunne greie seg på mat kjøpt fra vanlig butikk noen dager. Og for far, få våren inn gjennom bilvinduet i kaskader; grønne jorder, trær i alle de vårlige nyansene, heggen som hadde begynt blomstre og sjøen glitrende i sola.
Det var en dose av inntrykk som er vanlig for oss som er frie og “unge”, Som kan bevege oss fritt dit vi må.
For mor også var det en opplevelse, sjøl om hun er mer ute. Hun en voksen damen på snart 87 år med begrensninger i fysikk.
Da vi handla på kjøpesenteret ble det for mye for henne også. Det forhindret ikke at en eldre mann i handlekøen begynte å snakke med henne.
“Kjente du han” spurte jeg.
“Nei, jeg har bare draget “sa hun med glimt i øyet.
Eldre er ikke annerledes.
Enn alle oss andre.
Enn de unge.
De kan spøke, flørte, tulle og være dønn seriøse og samfunnsengasjerte.
De er de ikke annerledes, sjøl om skinnet er skrukkete og energien lavere, mentalt kan de være helt på plass.
De ville vi skulle spise ute, og jeg var med å skeia ut fra min kontrollerte livsstil.
De syns det er så artig å kunne se andre mennesker. Nå skal det sies at det var sørgelig lite mennesker å se der vi var.
De snakket om dette at eldre mennesker er radert bort fra de menneskene en møter i hverdagen, og da snakker jeg ikke om de yngre eldre.
Nå er det nok slik at mange er borte fordi livet rakk ikke så langt som for mine foreldre. Og resten er på institusjoner, innestengt. Plassert borte fra å være plagsomt til stede.
Da de var hjemme sovna far i stolen sin. Han hadde fått inn mange inntrykk og energien var oppbrukt. Men han hadde mestra å være ute i livet og mestra krykkene igjen.
Vi må ta flere turer der han og mor får se mer enn stueveggene og tv’n. Det gir livet deres innhold.
Når jeg har foreldre som fortsatt er blant oss, både mentalt og fysisk. Men som far sa med en latter da vi satt og spiste, nå er det jeg som må hjelpe de – før, for dog utrolig mange år siden, var det de som hjalp meg med maten og alt det andre.
Livets forunderlige runddans. Men som lita jente tok jeg det sjølsagt, foreldra mine er så ubegripelig takknemlige.
Så takknemlige at jeg får dårlig samvittighet.
Ser du mange eldre mennesker i din hverdag, ute i butikker og på gaten?
Ser en del eldre men ikke slike skikkelig gamle… Mamma ble jo bare 75 og pappa 70 så di ble jo aldr gamle.. men mormor er jo hundre til høsten.. Nå orker hun ikke å styre ut av sykehjemmet..men for 3-4 år siden var hun med i butikken..Og hun har også fortsatt litt “glimt i øyet”.. Koselig at du tok med foreldra dine og at de satte pris på det <3 Klem
Foreldra dine gikk bort veldig tidlig. Men mormoren din er skikkelig voksen. Eldre mister kreftene etter hvert, men glimtet vil de beholde når de har et godt liv. Høres fint ut med en mormor i livet <3. Foreldra mine setter veldig pris på at noe skjer, så jeg har ønsket jeg har klart å ta de med mer. Klem <3.
så kjekt att dine foreldre har deg,høres ut som en hyggelig dag,og dine foreldre vil nok minnast dagen lenge :=) min svigermor bor no i huset vi bor i,i andre etasje,hun er 86 år og kjører m´bilen sin selv ennå :=)
Føler mor og far setter pris på at jeg er der, men har ønsket meg mer energi for å vært mer. Så bra at svigemoren din fortsatt kjører bil, hun er muligens samme årgang som mor…mor fyller 87 utpå sommeren. <3
Så flott for mamman og pappan din at du kan gjøre slikt sammen med dem! Nei, vi var nok ikke så takknemlige når vi var små… men vi tar igjen for det nå når vi kan hjelpe til! Jeg sa iallfall det til pappa her om dagen – at det skulle bare mangle om jeg ikke skulle hjelpe til, så mye hjelp som jeg fikk tidligere…. klemmer <3
Jeg er heldig som har foreldre i livet mitt, på det nivået de er. Ikke verre, klarer seg stort sett. Godt å kunne hjelpe, som du sa til pappaen din :)). Klemmer <3
Så fint dere alle kom dere ut. Tror det er viktig med det å se på livet når man blir eldre også. Jeg har hatt mange gamle omkring meg, men det tynnes i rekkene. Min mamma er fortsatt i farten, selv om hun nærmer seg nitti. Hun kjører bil selv og fikser det meste fortsatt. Man tar det mange ganger som en selvfølge. Som hun sier, vennene hennes sitter på gamlehjem og hun besøker dem og kan lykkelig gå ut i livet og fortsette. Men det er ikke lett å klare livet om man blir syk. Håper dere får mange fine opplevelser framover. Klem fra meg 🙂
Rart dette, med hvordan alderen farer fram med hver av oss. Så godt og ha ei mor som er så på plass i livet sitt ennå. Og det at hun kan være mobil på egen hånd, leve det livet hun har gjort. Slikt er godt. Far mistet sertifikatet like før han ble 90, mener jeg. Det er han ikke kommet over. Og så klart mistet han en stor frihet. Så fikk han en elektrisk sykkel som han har dura rundt med. Fallet satte han veldig tilbake, men det er godt å se hvordan han jobber seg opp. Kanskje han kommer seg ut igjen i sykkelen sin. For han vil. Det er nok viktig, tenker jeg, uansett alder, at vi vil. Klem <3<3