Jeg sleper meg mellom dagene. Og de sklir forbi. Skal jeg skrive innlegg, tenker jeg…

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Og så tar jeg mac’en på fanget.

Ute er mørket gjennomtrengende.

Jeg hører på Lars Saabye Christensen og blir fargelagt.

Hjemme etter besøk hos mor lager jeg meg en forenkla pai, spiste ikke middag før.

Laga vaffelrøre hos henne, tente på er telys og henta ved. Hun syns det var godt å få vedvarme i huset, hun syntes det var hustre før det flamma inne i ovnen.

Hun ville jeg skulle se på bilder, det var så mange fine av meg mente hun.

Jeg fant ett bilde.

Husker jeg var lei meg da jeg var yngre fordi det ble tatt så lite bilder av meg. Kjente på følelsen, men den hadde bleikna for det meste er ikke gjort av vond vilje.

Følelser, hendelser før og nå. Min egen store slitenhet.

Tenker på det en lege sa for noen år siden, at livet som vi går gjennom kan koste oss forskjellig…er psyken svakest kan den bli angrepet. Er fysikken svakest er det den som får trykket. Han mente at hos meg oppsto det problemer i den fysiske kroppen. 

Uansett, jeg tror ikke på sykdom, bare ballanse. Og når en ikke finner fram til balansen gir det resultat.

Etter hvert har jeg mista ganske mye tro på dem som tjener på sykdom.

Jeg tror jeg vet-, men det hjelper ikke når det bare blir teori. Når energien er så flat, når fingrer bare snubler i utførelsen. Panna blir klam og svett av en tur over kjøkkengulvet. Når søvnen aldri er langt borte.

Og ja-, jeg vet det høres sykt ut. Men jeg ser andre veier. For noen dager siden tok jeg hånd om en ny teori, syn, segn og tro…

Jeg tok hånden fram.

Snudde og vendte på dem.

Hendene, altså.

Søkte opp, kikka både her og der og ble veldig oppslukt. Linjer, kryss, øyer, fisker, lykke og ulykke. Vet ikke hvorfor det ikke har fanga meg før, jeg svinger litt som en pendel hit og dit. I tro og skeptisisme.

En vet aldri noe sjøl om «vitenskapelig bevist» er et yndet slagvåpen. Når man vet at til alle tider har folk trodd de har visst og som i ettertid er blitt avvist. En vet aldri alt, har det vist seg. 

Jeg har spist et stykke pai som jeg må innrømme smakte.

I morgen er det museumsdag, vaffel og kaffe. Om det kommer folk, tjaa, det gjenstår å se. Jeg skal i alle fall komme meg på nett nå.

Og så ble det et innlegg, til tross for at jeg ikke orker så særlig. Ikke har jeg sovnet heller, men må straks.

Tror du på lesing i linjene, lengdene og formene vi har i en hånd?

♥

Tror natten ble litt kort, men det går helt fint. Alle dører og vinduer kunne settes opp da jeg sto opp og solstrålene lekte med de hvite dottene på himmelen.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Morgenen var bedre å våkne til enn på lenge. Alt jeg har bala med de siste dagene, og kanskje lengre, hadde planta meg midt i meg sjøl. Da jeg gjorde de gjentakende øvelsene for skulderparti før jeg sto opp hasta jeg ikke med å bli ferdig. 30 gjentakelse til hver side kan føles for mye og ta for lang tid, men i dag greidde jeg å konsentrere meg om pusten.

Dagen var i gang og i god flyt med tankesettet mitt om dagen, bestemte jeg meg for at tanken for dagen skulle være gleden av å ha et rent og ryddig kjøkken. 

Om det er det… nei.

Men ut i fra å bruke det jeg har lest og sett i det siste, dette at en får tilbake det en sender ut, ville jeg teste det. En skal eie følelsen av slik en ønsker å ha det. Jeg ønsker meg et ryddig kjøkken. Først.

Nå skjønner jeg at det ikke skjer av seg sjøl…

Det har ingenting å si at det er jeg som gjør det, bare det blir. Bare jeg gjør det som må til.

En litt morsom lek.

Og leken, da jeg senere sto på terrassen følte jeg en følelse som jeg har tenkt jeg må få mer opp av… Følelsen av å være i seg sjøl, som da jeg var barn.

Og da jeg sto der med koppen min i sola og bøyde meg over bringbærbuskene, mens sola sendte alle varmer stråler ned på meg og det var et mylder av av flygende insekt som summa, da kjente jeg den; Følelsen av sommeren jeg hadde som barn.

Bare være der i seg sjøl, uten mer fiksfakseri. Bare at alt føltes godt.

Jeg ville røre bæra for å ha på bananpannekakene jeg ville lage av den ene overmodne bananen.

Med kaffe til ble det et godt lite måltid.

Samtidig har jeg satt en brøddeig. Men vanlig gjær denne gangen. Surdeig-starteren min avgikk med bobling, så må enten lage eller få tak i en ny.

Mat.

Jeg er veldig opptatt av mat. Av å slippe å kaste, av å lage fra grunnen, av å prøve minst mulig butikkgang. Og jeg greier det.

Balanse.

Er opptatt av den, balansen. Med alt. Hvordan jeg lager livet mitt. Helheten og sannheten.

Latter.

Jeg må jobbe med den, jeg vil ha mye mer befriende latter inn i livet mitt.

Og så kutter jeg oppskrifter.

Jeg skal kjøpe meg en bok i dag, for å skrive i. Kanskje har jeg den, det har vært mange gode intensjoner og bøker kjøpt inn til formål «bedre liv».

Så viser det seg at livet er forbaska så bra det.

Er usikker på om jeg må foreta en rydding for å gi slipp, kan være en mulighet. Da blir det to bøker.

At denne ferien skulle bli så bra har jeg nok ikke kunne håpa på.

Jeg fikk også lyst til å ta turen gjennom skogen ned til sjøen. En lyst jeg ikke har greidd og følt på denne sommeren. Må bare sjekke ut når det er flo.

På programmet står det ellers, for litt program har jeg:

Steke brød.

Besøke mor.

Rydde mer på kjøkkenet.

Og altså, kanskje bade…

Hvilke planer har du i dag…om du ikke allerede har blogga om dem da?

♥

Det ble bedre enn det var spådd. For hele denne uka var meldt regn. Men nå…

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Dagen var mild og snill. Det var lettskya og shortsvær.

Jeg er likevel daff.

Men fikk vaska klær og plukka inn bringbær. 

Det ble snakk om tur mot slutten av uka.

Sikkert lurt.

Gjøre noe anna.

Men jeg har så mye å prosessere. Jeg får nesten lyst til og sette meg i lotusstilling og forsvinne inn i meg sjøl.

Tror noe nytt var i gang, som jeg skrev om HER.

Siden er det en økning av pussige sammentreff, slike som at du skriver eller sier noe samtidig med at det samme ordet blir sagt på tv eller radio. Litt mer enn ofte.

Kanskje bare tilfeldigheter.

Men jeg blir ført framover og fram til slik uten at jeg fører.

Nå er jeg havnet i ideen om frekvenser. Og da, når jeg havner i det, så må jeg finne ut mer.

Det jeg kommer over er veldig spennende lesning; At hjertet skal bli det som styrer og ikke egoet. At sorg, sinne, redsel og misunnelse vil forsvinne. At jordens energi skal heves og alt vi kjenner til i dag, forsvinne. At det blir en tid der det er plass, glede og kjærlighet til alle.

Åja, det høres ut som en utopi. Spesielt slik vi ser verden nå.

Det må være himmelen.

Men det vil ikke skade å leve mer etter dette. 

Når en føler en blir urettferdig behandlet på det ene eller andre viset, så la det fare, ikke ta det med videre i tankene.

For jeg tror de fleste av oss bruker tiden til å irritere seg over andre, over å føle at andre ikke er som de skal, og så videre i den retninga der.

La sorg og redsel dra sin kos.

Bare ha tillit til at det ordner seg og det som en snubler i er der for å snubles i,

Noen vil nok syns dette er helt nonsens.

For meg er det en spennende plass å dvele i.

Så her er det jeg er, i dette. 

Det er mye jeg må legge bake meg. 

Tenkte på det her om dagen, er problema opp gjennom livet min “krone”.

Er det det jeg vil skal definere meg.

Svaret er NEI.

Så jeg ser jeg har en jobb å gjøre…

♥

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

I dag trenger jeg ro, mest av alt. Ro og så gjøre litt. Det har vært en mye og mangt.

Men snart, om litt, skal jeg ha ferie. Ferie midt på sommeren. Det er lenge siden det. Jeg har kanskje sneket til meg en uke i juni. Ellers har ferien pågått etter kveldene har blitt mørke, i august og noen gange bikka over i september.

Og dagene og ukene forsvinner i det berømte tempoet. 

Nå har det vært mye jobb.

Sist lørdag var det et minispill på museet, mandag var jeg igjen utover til museet.

Tirsdagsmorgen var det å sette seg bak rattet.

Sendte en snapp til yngste, kjæresten hennes er herifra.

Hun spekulerte på hva jeg gjorde der.

Jeg skulle videre, opp i Sunndalsfjella.

Både møte og sosialt med jobben.

Nydelig sted.

Et jaktslott. 

Om kvelden var jeg veldig sliten, da opplevde noe rart. Inne i huset ble jeg svimmel og kvalm. Nesten som kroppen vibrerte. Det forsvant når jeg gikk ut og kom tilbake inne igjen.

Vurderte om jeg skulle kjøre hjem igjen. Men nesten fire timer bak rattet inn i natten orka jeg ikke. Følelsen forsvant utpå kvelden og neste dag var den borte.

Utenom denne opplevelsen var det hyggelig. Vi som jobber sammen er stasjonert så mange forskjellige steder, så fint å møtes. Snakke sammen om jobben. Men dele fra det private livet også. Henne jeg delte rom sammen med og jeg ble liggende å snakke lenge, delte felles erfaringer. Det kan også være godt, møte folk en har erfaringer felles med.

Om morgenen tenkte vi å bade, men da blåste det sinte små bølger på vannet og regna. Vannet da vi kom opp så slik ut,

Ned fra fjellet hadde vi denne stoppen som jeg la ut bilder fra i forrige innlegg.

Mandagens skoleformidling fikk bra. Andre gangen jeg kjørte dette opplegget. Men det kjennes i etterkant. Det var 20 barn som ble fordelt på fire grupper.

Jeg fortalte om utedoen. Fire timer med å snakke om utedo holdt.

Og lørdagen skrev jeg om HER.

Så dagen trenger ro.

Sjøl om jeg må gjøre litt. 

Det er sommeråpning nå på søndag. Egentlig skulle det åpnes en lekeutstilling, men tidsplana holdt ikke når jeg blant anna ble liggende syk i to viktige uker. Så det blir bare en rolig dag med åpning av dørene, salg av kaffe og vafler og eventuelt omvisning. Mellomste kommer utover i helga, egentlig skulle hun synge barnesanger og kanskje kan hun gjøre det likevel. Vi ser da, for det blir en ne’på dag museumsdag. 

Jeg må gjøre noe forarbeid før helga i løpet av dagen og i morgendagen. Må utover for å sjekke i løpet av dagen i morgen at vinden som er meldt, ikke har gjort noen skade.

Og så må jeg framom mor i dag, bør nok handle også. 

Det er alltid oppgaver.

Men akkurat nå er det godt og sitte i sitt eget hus. Drikke matchateen og limevannet. Se på solglimta som flimrer utenom vindua, vinden som rusker i bladverket. Kjenne på at jeg eier meg sjøl.

Jeg har lagt bak meg et renn som jeg følte satte meg ut på forhånd, men atter en gang kom jeg gjennom. Akkurat nå føler jeg meg litt mørbanka, fysisk sliten. Men jeg sitter her med mitt.

Tok meg også tid til å stikke innom gamle naboer fra et tidligere liv, på turen hjem. Vi var naboer i ni år.

Snart skal jeg legge meg ned på golvet, på en matte jeg har lagt ut. Og så skal jeg sette på appen min med lazy bevegelser. For å bli litt mer bevegelig, paradoks nok.

Endelig kan jeg ha en liten tid til å bruke litt mer tid her inne også.

Det er godt. 

Har du et innlegg du var spesielt fornøyd meg, enten som du skrev eller las og som du vil anbefale meg å lese…

Tips meg gjerne.

♥

Døren står oppe. Bilene suser forbi på veien. Jeg orker ikke reise meg for å lukke døren.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Når man ikke har vondt i kroppen, bare at energien er fullstendig på bærtur, er det godt å være lat. Inn i mellom hostekulene.

Det er liksom ikke så mye å finne på da. Annet å legge seg rett ut med propper i ørene og lydbok.

Jeg var nettopp ferdig med Rileys andre lette, underholdende og upretensiøse bok om de syv søstrer. Og kjente det var helt greit å ta en pause fra den rimelige overfladiske verdenen der.

Vet ikke hvordan jeg kom over den, men kjente jeg hadde lyst til å lese den med det samme.

En amerikansk nevrokirurg, Eben Alexander som hadde hatt en etter døden opplevelse som har skrevet boken «Himmelen finnes».

Jeg kobla meg på og begynte å høre.

Først var den bygget opp om skolegang, titler, begreper og familie etter god Amerikansk oppskrift. Jeg skjønner så klart det er for å bygge opp troverdighet.

Han som nevrokirurg hadde aldri trodd på slike opplevelser tidligere…

Men når jeg tar vekk alt dette som på meg virker en anelse kjedelig, begynner boka å ta seg opp. Om hjernens forskjellige områder, om hvordan bakterier angriper og at han blir liggende i koma en uke uten noe håp om å fortsette livet etter dette. Om kvantefysikk og partikler.

Det som treffer meg er kjærlighetsbudskapet.

Det at han opplever større kjærlighet enn hva ord kan dekke.

Dette at føler seg så elsket. 

Så klart hjelper feberen med å gjøre meg mer labil, tårene triller ofte gjennom boken. 

Jeg følte nesten fysisk denne parallelle verden rundt oss som vi ikke kan se. 

Begynner å tenke på da jeg for et par dager hadde denne følelsen av at jeg begynte å stråle, og jeg tenkte, nå stråler jeg. Og er veldig klar over at det kan høres ganske sykt ut.

Nå var jeg også syk, he, he, så kan bare skylde på det…

Men jeg tenker på denne kraften, dette ønsket om å være elsket akkurat som den en er.

Hvilken kraft det er. Tror den finnes i alle mennesker, eller nesten hos alle mennesker. Ønsket om å være elsket.

Ikke bli dømt, men bli tatt imot som den en er uten status, utseende og alle disse andre tingene vi tror gjør oss likt, ha en eller annen status som gjør at en blir elskbar -.

Om dette at alt henger sammen, alt liv er på en måte det samme. Viser du noen godhet gir du også deg sjøl samme.

Dette er et veldig stort tema og det handler om et tankefokus jeg har hatt en stund.

At det er en grunn til alle du møter, de som gjør deg urett er der for å utvikle deg osv.  Dette med å ikke dømme, dømme valg og syn andre har.

Om dette er religion…

For meg har jeg nok ikke behov for å klistre på noen merkelappe.

Jeg opplever det bare som enormt spennende og veldig utviklende.

I kveld slo jeg av tv’n for å ha stillhet.

I dag prøvde jeg må en liten sekvens med meditasjon, men la merke til at hodet var for aktivt. 

Jeg opplever dette som en ubegripelig spennende reise, både livet og lærdommen som kommer.

Tenker på denne måneden som har vist seg så vakker og som det sto i boken, om hagene som var så vakre på andre siden.

Like etter at faren min døde hadde jeg en drøm, jeg satt inne i en buss som kjørte forbi der jeg voks opp som barn. Der så jeg faren min sitte ved et langbord med mange andre mennesker. Far så ut i horisonten. Rundt han var det så mye vakre blomster og han satt der i en korterma sommerlig skjorte og jeg tenkte; far har det bra.

Jeg tror nok på den hagen og syns det er fint at jeg har så mye jeg kan bli bedre i. For jeg har en lang vei å gå for å klare å utvikle meg en liten bit.

♥

Ikke så vanskelig dette, å starte på nytt. For så vidt er hver morgen en ny start. Men en må ville…

Plutselig kjente jeg det, jeg er der.

Jeg er klar.

Til en ny start.

Ikke slik å forstå at alt skal snus. Egentlig handler det om mer av noe og mindre av annet.

I høst var jeg i gang med en god øvelse, en øvelse på slik livet skulle være.

Så kom jula og jeg la alt arbeidet med dette ned.

Etter jul er alt slik litt ugreit. Ska ete opp…

Ved fastelavn gjorde jeg en bestemmelse, om kosthold.

Det jeg lyktes med var å kutte kjøtt, eller nesten, før påska. Ingen annen grunn til å kutte inntak av kjøtt enn at det hadde vært en greie i fasta tidligere og så tenkte jeg at det ikke skada.

Og så kom tida meg i møte som en kollisjon.

Det starta litt udefinerbart, men de fleste tomlene peka nedover.

Eller – først skjedde masse.

Og det må jeg si, tida etter jul har hatt mye innhold. Spesielt det jeg jobber med, det er nesten en festreise. Reisa har bare en fiende og det er tida. Ellers opplever jeg det jeg har hånd om som knallmorsomt.

Likevel skjer det plutselig mange ting følelsesmessig som fører meg ned i krevende mørkegrå periode. Ingen ting jeg hadde bedt om, for å si det slik.

Men kanskje det var sendt meg som en oppvåker.

Hva jeg vil og hva jeg ikke vil…

Det fulgte i hvert fall både sorg og fortvilelse i det som ble virvla opp. Redsel og bekymring også. Og den berømmelige slitenheta får blomstre i slike hendelser.

Og slik vil nok verken jeg eller andre ha det.

Det neste jeg ramler opp i er to forskjellige webseminar denne helga, som handler om det samme; om tankemønster og selge et produkt.

Tankemønsteret tok jeg imot og så på.

Kjøpe noe var ikke aktuelt, verken på grunn av et økonomi, tid eller et kurs jeg kjøpte i høst som jeg ikke er ferdig med. 

Tankemønstra mine er på galeien; bekymringer, aldersfokus, snakke meg sjøl ned, redsler og negativt tankemønster fra ende til annen. 

Bevissthet er aldri feil.

Det er klart at når en er massivt bekymra får en mindre energi. Så veldig glad at jeg tok meg tid til disse webseminarene. For jeg må rydde i meg sjøl. At jeg blir eldre kan jeg ingen ting gjøre med. At jeg har en mor som trenger omsorg kan jeg bare gjøre mitt beste med. Jeg kan ikke gjøre mer enn mitt beste. Irritasjonen jeg føler overfor andre er bare å legge vekk, den er i hvert fall slitsom. Så tankene jeg tillater er de viktigste.

Så kommer alt dette med mat, bevegelse, som også fortsatt skal ha en plass.

Men jeg må seriøst se på bruken min på nettet, om jeg skal gi meg tidsbegrensninger eller hvordan, vet jeg ikke. Det finner jeg ut av.

For tanken på at jeg har frihet og kan-, er en enormt bærende og fin tanke.

Vi har muligheten til dette alle.

Spørs bare hvor stort behov vi har for å syns synd i oss sjøl og hvor mye vi skal legge skylden på andre.

Dette har jeg faktisk en ganske bestemt tanke om, som jeg nok har sagt lite om. Det er min rettesnor. Skriver ikke mer om det, noen tror også jorden er flat og jeg tror den er rund.

Uansett hvordan ting er, det gjør ingen ting verre ved å se slik på altet.

Samtidig er jeg så fullstendig klar over hvor lite jeg kan og vet, så alt som setter et pluss her er positivt. 

Jeg skal lage meg en plan, sikkert lurt å skrive ned – men må unngå det maniske. Det har ingen hensikt.

Jeg kjenner det kribler i magen. For alt kan skje.

Jeg har fått en skikkelig dose med en euforiske hormonsprut.

Dette blir bra!

♥

Dagen våkna tung. Ikke i psyken, men i fysikken. Tung, tung kropp er ikke topp.

Så dagen måtte angripes, men dagen angrep meg.

Jeg sitter i en stol da noe kommer mot meg.

Gjennom lufta.

Hvordan var fuglen kommet inn?

Den flyr bort i det store vinduet.

Dunk sier det igjen. Men det er ikke kaktuser i dette vinduet.

Jeg må sjekke opp hvor den kom inn. På badet står vinduet bitte, lite grann på gløtt. Toppen 5 centimeter. Løper ned, kan døra der stå oppe…

Det måtte være badet.

Dette tok ikke lange stunda, men da jeg kommer opp er fuglen borte.

Forhåpentlig fløyet. Men det sitter en skrekk i meg at jeg plutselig skal finne den død. 

Dette var dagens dramatikk. 

Men jeg måtte virke. Så hva gjør en da… når en ikke virker.

Jo, da setter en i gang med ommøblering. Det er en stund siden nå.

Så jeg begynner å dra på møbler.

Ute skinner sola, skikkelig SKINNER.

Jeg må UT -. 

Appelsin, vann og fotoapparat.

Tenker jeg skal kose meg på turen, ikke kave, men nyte.  

Velger meg samme tur som sist søndag. 

Må snu meg for å se på det søte rogntreet. 

Den bratte bakken er straks forsert.

Det er mer is og hardere grunn i dag, kaldere luft.

Framme ved seterveien er det ennå alt for isete for å gå oppover.

Men veien nedover tør jeg å bevege meg ut på i dag.

Skjennsetten heter den høyeste toppen.

Da jeg kom hjem måtte jeg se på kartet, hvordan kan en komme seg opp dit, skal tro….

Nå har jeg fått et nytt mål jeg ønsker å nå.

Så er jeg på tur ned og dette partiet, med sjøen nedenfor, er jeg så glad i.

Noe med dybden.

Sjøen har så myk farge, litt pastell. 

Jeg somer inn med mobilen, naustet mitt står i ale fall.

Jeg har ikke vært nede ved det på en stund.

Berga ved siden av veien har spennende mønster av frosset vann.

Is kan være så fascinerende.

Først hjemme, på terrassen, ble det appelsinpause i sola.

Kjente varmen fra sola da jeg satt der.

Slik gikk dagen.

I kveld har jeg laget meg middag av søtpotet-chips, stekt sjampinjong og stekt rød spisskål. 

Og så ble det litt mer rydding, men kke ferdig med ommøbleringa ennå… eller den er ferdig, men ikke ryddinga.

Riktig fin søndag vil jeg si det har vært.

Nå er det ny uke og jeg ønsker deg en riktig fin uke.

♥

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Det snør. Det er hvitt. Tiddelibom. Det er fredag. Og plutselig var en time bort.

I går starta det. Jeg måtte en tur til sentrum, eller måtte…

Men jeg skulle sende noe, skulle en tur innom butikken og ville besøke biblioteket.

Da jeg skal sette meg inn i bilen var det kommet et lite sørpelag av snø og noen filler virvler ned gjennom lufta. På tur innover tenker jeg på at denne dagen legges dumt opp, for om kvelden skulle jeg tilbake, da inn til mor for å overnatte.

Vurderte om jeg endelig skulle prøve å komme meg til varmtvannsbassenget og treninga der før jeg dro til mor.

I tillegg kom jeg meg sent innover, fordi jeg hadde noen telefoner og ting å ordne før jeg satte meg i bilen.

Og snøen falt.

Da jeg nesten var framme så jeg blinklys av politibil.

Der lå en bil utom veien, slik skikkelig utom. Men så ut som utforkjøringa hadde gått bra.

Så veiene var glatte altså.

Jeg var innom min gamle arbeidsplass, biblioteket. Fikk også scannet et dokument.

Da jeg var innom butikken etterpå traff jeg også en nabo. Så nå har det ordnet seg med brøyting. I gårkveld ble veien brøytet.

På tur hjem igjen begynner jeg å tenke… hadde nok tenkt før også, men ikke på dette-.

Hvordan ville det gå i morgen, altså i dag…

Mor skulle til kontroll for høreapparatet og hvordan det virka.

Jeg stoppa bilen, ringte først mor, så sykehuset.

Avdelinga var stengt for dagen.

For jeg hadde ikke mulighet å komme meg opp med bilen hos mor, hun bor for bratt til at jeg ville greie å komme meg opp på det sleipe føret. Og hun greier ikke gå ned bakkene.

Derfor måtte jeg ringe da de åpna i dag. Så jeg satte på vekkerklokka i dag tidlig. Jeg våkna før den ringte, fikk ordna litt, satt vann på koking, slikt…

Da klokka var åtte ringte jeg. Og alt gikk greit, sa ingen ting om at jeg skulle ringt tidligere, bare at de satte mor opp på ny time.

Etterpå, da jeg står på kjøkkenet og vasker kopper, legger jeg merke til noe rart…

Nitimen på radioen?

Litt over åtte?

Jeg ser på klokka på veggen, den er litt over 9?

Hva hadde skjedd?

Hvor hadde den siste timen blitt av?

Følelsen var en smule tankeforvirra.

En time kan ikke bare fordufte i løse lufta, sjøl om det er det tid gjør.

Det gikk en god stund før jeg kom etter hva som hadde skjedd, for jeg var så innstilt på at jeg måtte ringe med en gang avdelinga åpna, klokka åtte.

Men jeg gjorde en bitte liten feil, jeg hadde tulla da jeg satte på klokka. Satt den på en time senere enn jeg skulle. Satt klokka på 8.45 i stedet for 7.45.

Det var godt jeg skjønte det etter hvert. For det å tro at du hadde mista en time var ganske ekkelt.

Ute er det hvitt. Og jeg spekulerer på hva jeg skal gjøre med tur i dag. For i dag må jeg ut. I går ble det dårlig med tur.

Ønsker deg en riktig fin dag.

Og så må du ikke miste tiden din 🙂

♥

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Jeg har en intensjon om å tenke positivt. Har tro, god tro, på at det går veien. At det går bra.

Dette innlegget begynte jeg med i går, men jeg klarte ikke å skrive det ferdig.

Tanken var å bruke humor.

I dag tar jeg det fram igjen og kjenner at humor var feil vinkling.

Jeg kan skrive det med ‘bomber og granater’, men tror stillheten er det som passer innlegget best, kanskje…

Noen ganger holder det hardt.

For det er popper opp utfordringer. Og jeg vil ikke ha dem. Jeg vil virkelig ikke ha en ende en.

Ok, noen må få lov til å smette gjennom, om ikke blir det vel kanskje bare kjedelig. Men da er det bare noen FÅ.

Jeg går på er kurs om dagen, der du skal ta fram din styrke som kvinne.

Det snakkes om tankens kraft.

At en må ha tillit, at det man er opptatt av er det man får. Er man bekymra er det bekymringer man får.

Og da må jeg stoppe og fokusere på problemer, jeg må være glad og glede meg.

Og jeg greier det.

Men nå har det vært en serie av slikt jeg ikke ønsker i livet mitt. Alt liksom mørkner sammen med høstmørket. Til og med fotoapparatet tar svarte bilder. Det er sant, tok det med i skogen i går for å ta bilder av høsten og det ble bare svart, bildene. Symbolikken var nesten for sterk.

Kanskje er det en test, jeg velger å tro det.

Jeg blir testa-.

Så jeg må bare si, uten ironi, at livet er topp.

Virkelig.

På formiddagen i går kom sola inn gjennom vindua som en bekreftelse på tankene. At det jeg tenkte var riktig, jeg har krefter og kraft. Jeg satt og så på en video i den siste modulen som var utsendt i kurset om Kvinners kraft.

Kanskje jeg ikke engang er sliten.

Og faktisk kjenner jeg på krafta i meg, for det er den som må opp og fram.

For jeg tror på at jeg har den.

Jeg kjente den da jeg satt i en samtale i går, en samtale om jobben min. Den var ikke direkte lett. Før på dagen hadde jeg funnet ut at førtidspensjonering ikke var en mulighet. Og økonomien er så nede som den ikke har vært siden jeg var ung og trodde på framtida. Jeg har hatt en kort date-periode som jeg hadde tro på som brått var over. Helsemessig verker ledd mye mer enn på lenge.

Slik er ståa akkurat nå.

I et hus som er omtrentlig like slitent som meg.

Og her slutter jeg, for så klart kunna jeg ha pressa mer ut av ‘tuben’.

Tenker at dette er en test, test på fokuset mitt, for alt dette som så klart både er tungt og trist, om en graver seg inn i disse tankebanene.

Da slår det meg, her og nå, at for å slå tilbake på alt dette som er negativt må jeg ha dobbelt av det positive.

La meg se…fem håpløsheter regnet jeg opp…Da må jeg skrive om ti gleder og her kommer de:

Jeg bor i et land uten krig,

jeg har en familie som er glad i meg og jeg i den,

jeg vet jeg kommer meg gjennom de tungene tinga jeg nevnte,

faktisk har jeg en ganske stor kjærlighetskraft overfor alt og alle (de fleste)

og så er jeg veldig glad i tankene mine og min indre reise…dette var fem store positive tanker.

Men jeg skal skrive ned fem til:

Jeg gleder meg stort over fargene, lyset og skyggen.

Jeg gleder meg også til det jeg kan få til.

Og så gleder jeg meg over det jeg kan.

Noe jeg må være svært glad for er min indre balanse.

Og så blir jeg glad for alle fine mennesker jeg kjenner og de jeg vil bli kjent med.

For er ganske så sikker på at det er det som er lærdommen min nå, hit jeg er kommet.

Egentlig startet jeg å skrive blogg fordi ting var så tunge og fordi jeg ikke visste hvorfor eller hva som gjorde dette. Derfor valgte jeg å gå ut med orda, skrive om alt for å få tilbakemeldinger på tanker jeg ikke visste hvor jeg skulle kanalisere.

Oppover åra har håpløshetene kommet trillende, de ble nesten min ‘krone’, alt dette som gikk feil; helse, biler, økonomi, kjærlighet…nå ja, kjærlighetene har jeg bare skissert mellom orda.

Nå er jeg ved et skille.

Himmel, jeg kjenner det. Jeg er kommet i mål med det som jeg startet bloggen for.

Ikke denne, ikke den før, men den før det.

Dette er egentlig STORT, min kjære leser.

Nå skal jeg ikke bli mer svulstig. Bare si at dette innlegget som jeg hadde problemer med å få ut, i virkeligheten er en fødsel…

For jeg kjenner på kraften, testen fungerte.

Jeg står i det.

Egentlig er jeg bare meg, med de gleder lengsler, sorger og håp jeg alltid har hatt.

Og det er nok.

Det er bare det at jeg har skjønt det nå.

Så da stilner ‘basunene, trompetene og harpeklangen’, de fader ut i en helt vanlig torsdag.

Og denne torsdagen ønsker jeg deg så fin, kjenn på det, egentlig er det en torsdag av ypperste kvalitet. 

♥

I kveld er det godt med musikk. The Cure, det passa godt. I kveld.

Tror jeg har mista kontakten med meg sjøl… eller så har jeg fått kontakt.

Jeg er ikke sikker.

Derfor må jeg ha musikk.

Flyte på vingene av rytmen.

Ikke tenke så mye, bare være.

Være i musikken.

Være i skogen…

Denne tirsdagen.

Det har og vært en fin høstdag.

Faktisk kom sola fram.

Egentlig var den framme nesten hele dagen, bare litt fra og til.

Jeg rydda.

Og så kjørte jeg bilen på verksted.

Jeg flyter avgårde i tilværelsen.

Akkurat nå vet jeg ikke hvor jeg er.

Så må finne meg tilbake.

Finne meg tilbake gjennom musikken.

Og i dag opplevde jeg at tida forsvant i et kvantesprang.

Et gap av tid var plutselig borte.

Jeg må nok jorde meg.

Noen opplevelser er slik.

De har sterke farger.

Sterke følelser.

Føler så mye at følelsen forsvinner.

I et vakuum.

Midt i høsten, i den fargesprakende høsten, med hypnotiserende lys er jeg hypnotisert.

Og det er også greit.

For av og til skal en også la seg hypnotisere.

♥