Musikken sto på og jeg satt og tenkte. Tenkte intenst på hva jeg hadde gjort…
Tanken kverna om levd liv og hvordan jeg hadde levd.
Musikken som sto på passa temaet.
Den var god å høre på til tankene.
Hvilke valg hadde jeg tatt…
Hvorfor hadde det blitt slik.
Jeg la fram frustrasjon for mor, hun svarte litt på samme måte hun alltid hadde gjort, at jeg måtte reagere annerledes.
Da jeg også snakka om all ordfeil som så lett oppstår i teksten min, avfeide hun at jeg kunne ha et snev av dysleksi, men at det kom av at jeg var for slurvete.
Nå skriver jeg ikke dette for å henge ut mor, hun har gjort så godt hun kan ut i fra sin forstand.
Men hos meg lød et ekko fra en tidligere tid.
Der jeg hadde følt jeg ikke var god nok, gjorde ting godt nok og om hvordan slike tanker kan ha påvirka meg oppover livet.
Jeg var langt inn i tankerekka og musikken da det kommer et øredøvende brak.
Et brak som setter meg helt ut.
Like attmed der jeg satt…
I taket sto bare hullet igjen.
Ved sida av meg, på bordet, står lysekrona av smijern som hang i taket.
Den står oppi et glassfat.
Talglys er strødd utover.
Når jeg ser bedre etter ser jeg også glassbrott, sjøl om fatet ser helt ut.
Jeg er nummen.
Da jeg møter speilbildet mitt på bade litt etter er ansiktet helt hvitt.
Jeg tror jeg havna delvis i et sjokk.
Tankene som først kommer deisende var «hva betydde dette?»
Skulle jeg ikke tenke slike tanker eller skulle jeg skifte retning på livet…
Nå er jeg fullstendig klar over at hendelige uhell skjer og at med skifte av temperatur vil treverk forandre seg.
Men altså, den første tanken som datt i hodet mitt var at dette betydde noe-.
Nå betydde det heldigvis ikke at jeg fikk lysekrona i hodet.
Tror ikke hodet mitt hadde hatt så godt av en smijernskrone.
Var dette et varsku om at jeg skulle begynne å leve mitt eget liv på mine premisser, ut fra hvem jeg er…
Slik sett på tide når godt over to tredjedeler av livet statistisk er over.
De fleste vil nok tenke at dette var en logisk hendelse som gikk bra, bare et fat som fikk noen hakk.
“Du søker ensomhet”, sto det et sted jeg las. En kan lese mye forskjellig, men jeg spekulerer på om det kanskje stemmer.
Nå tror jeg de fleste av oss gjør det, til en viss grad. Må ha ensomheten.
Når jeg syns synd i meg sjøl og at ingen bryr seg om meg, tenker jeg at jeg skal reise til et sted langt-vekk-i-stan og gå i kloster, i ensomhet.
Langt bort fra alt.
Da jeg var et barn søkte jeg mye inn over i meg sjøl, likte å tenke og også drømme.
Opp gjennom ungdommen fikk jeg det for meg at jeg var ekstrovert og at jeg elska mennesker.
Og akkurat det gjør jeg nok, men det er ikke nødvendig å ha dem så tett.
Ikke hele tida.
Nå er jeg veldig glad i samtaler som er nære, under huda, ekte og uten pynt.
For jeg er veldig glad i mennesker, men ikke alle…
I kveld kom samtalen med mor til å handle om dette.
Om at vi alle er aleine i oss sjøl og det viktigste redskapet vi har sitter på toppen av kroppen.
Tankene våre.
Hvordan vi tenker om smått og stort. Hva vi gir oss lov til å tenke og ikke minst hvordan vi ser på oss sjøl.
Tror de fleste er vokst opp med en eller flere kritiske røster mot seg. Ofte i den beste mening.
Det er bare at vi oppover livet tar med oss disse stemmene og tar over dem, vi fortsetter kritikken mot den grunnleggende «oss».
Innerst inne er vi ikke gode nok, eller aller, aller innerst tror jeg de fleste er det, men laget over er kritisk.
Vi kompenserer med å være kritisk overfor andre.
Vi lager oss våre «fiender». Folk som vi syns tenker dumt, gjør teite ting, sier og handler på en måte vi ikke syns om.
Da er det så lett og ta fram dømmetanken.
Det kan nesten føles «godt» å fordømme et annet menneske.
En gang var jeg så sint på noen at det føles fysisk vond å gå inn i huset vedkommende bodde, det stakk og reiv i meg og var skikkelig ubehagelig. Grunnen var at jeg syntes det mennesket gjorde så store feil.
Heldigvis ga dette seg, men etter en nokså lang tid.
Plutselig kunne jeg tilgi og fri meg fra vreden jeg følte.
Du verden det gjorde godt.
Da jeg kjørte hjem under den høye stjernehimmelen tenkte jeg på dette, på samtalen jeg hadde hatt med mor, om å greie og ha gode tanker om alle.
Ikke dømme han som sniker i køa eller gjør noe anna vi syns er forkastelig.
Nødvendigvis tror jeg ikke ens eget liv har blitt verre om en har klart dette.
Jeg mener ikke at en skal akseptere alt, bare ikke dømme.
Jeg husker jeg tenkte for en stund siden, stakkars Hitler som måtte være Hitler. For en grusom livsvei og måtte bli en av verdens mest forhatte mennesker.
Man kan si at en har valg, og det vil jeg gjerne tro.
Men har vi egentlig det?
foto: Pixabay License Fri for kommersiell bruk Ingen henvisning nødvendig.
Under stjernehimmelen kan tankene bli store. Jeg syns likevel tanken er enormt interresant. Og jeg tror ikke livet blir verre om en greier å tilgi seg sjøl, ikke dømme andre og spre rundt seg med flest mulig positive tanker.
De må bare ikke fakes, de må komme fra hjertet.
Det er en ting en kan fake, og det har jeg prøvd.
Når humøret er slett og verden er ugrei, stille seg foran et speil og smile alt en kan. Altså før en stikker av til et kloster.
Ja, det høres banalt ut…men hjernen tror på smilet, for musklene sender beskjed til den om at her står det toppers til. Og den beskjeden blir aksepter, så da blir det framprovosert signalstoffer som får oss til å føle oss glade.
Det vanskeligste er å smile når humøret er i minus, det føles litt som et forræderi og ansiktet krakelerer. Men greier en det er det verdt det.
Jeg har vært som et sammenknøvla papir som var knøvla til en hard ball.
Ballen er iferd med å brettes ut.
Det ble veldig viktig å ta en kikk på annerledesheta folk blir dratt igjennom, den som koster når man ikke ønsker. Men som kan ha veldig mye lærdom i seg, om en greier å stå i den uten at en knekkes.
I denne rekka av innlegg dukker så til slutt et innlegg som virker får en større betydning enn hva jeg visste, da.
Alle disse brikkene.
Brikker som fører til at en gir slipp mer og mer.
Tror skipet mitt, som er livet mitt, har snudd i hvert fall nokså mange grader.
Og at dette handler om snuing på det indre plan, regner jeg med du forstår.
Den handler om tenkesett, fokus og kunnskap…kanskje tro.
Når jeg har levd så mange år med mitt mindeset og når det ikke funker ultimat, da må det endring til.
Ellers skjer det mye på den ytre plan også.
Det er mange forandringer, for eksempel er arbeidssituasjon i en veldig spennende fase.
Kanskje får jeg rett og slett noen veldig fine år på tampen av arbeidslivet.
Jeg har sagt jeg skal skrive mer om dette, men sjøl om veien nå er nokså sikker, vil jeg ha det mer på plass før jeg forteller.
Helsa mi er det ikke så mange forandringer med, men tror den kan bli bedre.
Matfokuset er ikke så veldig stort, det har blitt mer slik jeg har ønska.
Men har likevel en vei å gå, ønsker å komme i gang med bokashi av matavfallet, som riktignok ikke er så stort. Om du ikke vet hva bokashi er, legger jeg ved denne videoen. Den er ikke lagt inn som reklame, men som kunnskap.
Jeg kjøper nesten ikke prosesserte produkt, men kan enda bli bedre.
Ønsket om å ha noen fermenterte matvarer også, for jeg tror på at det er sunt for en god helse.
Så det er stadig fokus med omlegging på det ytre plan også.
Høste mer fra naturen, få inn en vane med å kjøpe fra Rekoringen.
Slikt.
Leve så tett opp mot det som jeg anser er et godt liv.
Liker å se at det er en endring, at det endres til det bedre.
Det naturlige, det balanserte, det som gir plass til alt og alle, der en kan tenke like mye både på seg sjøl og andre.
Nok en dag med fantastisk vær. Jeg blir nesten i villrede. Hvordan…
For hvordan skal dagen brukes?
Ja, jeg har fri i dag.
Jeg HAR fri og gir meg ikke lov til å tenke anna.
Sjøl om tankene kommer.
Slik som at det er tydelig at det er forventa mer-, forventa mye mer enn hva en rekker på litt over en og en halv dag. Om jeg blir sammenligna med de som har full uke, gjør det meg opprørt.
Jeg har noe som skal leveres innen i morgen, men kan bruke litt mer tid på.
Mandagen har jeg et viktig møte som jeg kjenner jeg stresser med.
Så det er det vanskelig å bare ta fri…det blir litt slik ulne konturer mellom arbeid og fri-.
Jeg har pakka ned sommerklær, sortert både det som må vaskes før det legges bort og noe som må repareres. Har tatt av sengetøyet, kasta til vask og hengt opp. Tenker å bruke sommerdyna enda litt til.
Så langt er det ikke meldt minusgrader.
Husarbeidet står i kø, det er så mye å gjøre.
Rekker jeg en del blir jeg glad.
Fiskestanga har jeg et ønske om å ta med meg ned til sjøen, men snøret må skiftes. Et arbeide jeg utsetter.
I helga går en kino jeg kan tenke meg å se, så vurderer om jeg skal høre om noen vil være med. Men vet ikke om jeg orker å lage avtale.
En gjennomgående begrensning, jeg lager meg nesten aldri avtaler lengre, på fritida mi.
Ikke for jeg ikke har lyst eller kan, men fordi jeg har et stort behov for frihet. For å ha fritt der det er mulig.
Og dette handler så klart om energi.
Det som skjer da, er at det blir nokså tomt i rundt en.
Og en får føle på det å være enslig.
Av og til tenker jeg at det må være fint og ha en å dele opplevelser med, et tidsvitne. Noen å le sammen med…nå greier jeg fint å le om jeg er alene også.
Men noen å fortelle om dagen til, jeg bruker familien, men det er ikke nødvendigvis de er der, slik. Barna vil gjerne jeg skal ha det bra, når jeg har behov for å dele et problem opplever de at jeg ikke har det bra. Nå skal det sies de for oftest er fine.
Likevel, noen å dele med, noen å bry seg om.
Men jeg har faktisk ikke energi.
Ja, jeg er enslig, men føler det er viktig å poengtere at jeg er ikke ensom.
Det er en viktig forskjell, og jeg er veldig glad for at jeg ikke føler på ensomhet.
Det er nesten så gale at jeg tror jeg har folk i rommet, tror at noen kommer i gangen – så jeg må minne meg på at det er ingen andre her enn meg.
Jeg nevnte latter lengre oppe, ja jeg kan le høyt og befriende, av noe jeg leser eller hører.
Og jeg koser meg. Koser meg med det jeg opplever.
Men jeg har noe jeg er fryktelig lei av, lei av all motstand, all utfordring, lei av alle motbakker.
Kan liksom ikke tilværelsen komme seg på skinner?
Behøver det å være problemer bak en hver dør.
Jeg vil påstå at jeg har blitt ganske flink til å takle, jeg har mange år med øvelse.
Men sliten blir en.
Kom over en side, en side jeg ikke tror på, men likevel…
Jeg trykte meg igjennom.
«Livet ditt vil snu» sto det der, musikk i mine ører.
“Litt mer motstand nå, men så vil alt som er bra, skje»…og det var ikke måte på, kjærlighet, penger og lykke, ikke noe om helsen, som mitt egentlige spørsmål gjaldt.
Men tenkt om, tenk om jeg har greidd å snu tankene mine, trodd på dette, trodd alt skal bli bra, gått ut i verden med det i tankene.
Ikke sikkert det har blitt verre av det heller.
Trodd at alt bra skulle skje meg, at økonomien ville bli svært god, at kjærligheta kom rullende inn på tampen av et levd liv, at jeg ville bli fra meg av lykke…
Det siste, det med lykke, nå ser jeg at jeg har det mye bra, jeg er stort sett balansert i måten jeg ser på det meste, jeg har nada misunnelse, ikke noe å være sjalu for, jeg unner andre gode liv og kan glede meg over det som går bra for andre.
Dette er egenskaper jeg er veldig glad for jeg har fått utdelt, så klart lite å takke meg sjøl for – jeg er sammenskrudd slik. Jeg har også en evne til å se bak fasadene.
Så jeg påstår jeg har det svært bra.
Det er nok heller det at jeg ser mange problemer som er det største problemet, for å si det slik.
Så det å gå ut i verden og tro på alt det gode vil skje, vil ha rydda problemene mer ut av synsvidden.
Derfor tror jeg en slik holdning har ville vært til hjelp.
Men da må jeg slippe inn engler og demoner, det er nok der jeg vil få den største utfordringa.
Sjøl om jeg tror det er mye mellom himmel og jord, så har jeg disse to som sitter bak hvert av ørene mine…
I dag vil jeg ta fram et minne fra jeg var ung. Fra sommerens høydepunkt, ferieturen.
Året var 1971 og jeg begynte å komme dit at jeg ønsket det skulle skje noe.
Noe som var spennende.
Vi var flere som dro i lag, hele tre familier.
Mor, far, vi tre søstrene, mors søster med mann både yngste datter og eldste datter, eldste med mann og barn.
Vi var kommet til Gudbrandsdalen og det hadde blitt sen ettermiddag, så vi måtte finne en campingplass.
Mitt ønske var så stor campingplass som mulig-.
For der var håpet større for spenning og kjekke gutter.
Og det ble stoppa opp ved en av de større campingplassene, men til min store sorg var det fullt. Ingen flere hytter å oppdrive.
Telt var ikke lengre med på tur.
Men så sier utleier at han har et hus lengre oppe i skogen, med flere rom.
Turen gikk opp gjennom en smal og svingete skogsvei, og der, mellom graner var det en liten glenne med et hus.
Mørkebrunt og dystert lå det der.
Jeg var så sur og irritert, der liksom, der langt fra folk, kjekke gutter og spenning, bye, bye…
Jeg husker jeg sa;
– her spøker det.
Det var et hus med to etasjer, gang, kjøkken og to stuer.
Oppe var det to soverom og et kott.
I det kottet sto en seng og det hadde et lite vindu.
Foran åpninga inn til kottet, sto en plate og den lå alltid nede på gulvet når jeg kom opp, så jeg satte den opp hver gang. Det var slik jeg visst om hvordan det så ut.
Etter vi hadde spist ville folk gå seg en tur, de hadde blitt fortalt om en skogsvei videre inn i skogen.
Søskenbarnet mitt, som var fire år eldre enn meg og nettopp fylt 17 år, og jeg, vi ville ikke være med.
Vi satte oss til på kjøkkenen ved kjøkkenbordet, der vi snakka, spilte kort og så ut på solstrålene som ble sila gjennom grantrea og insekt som svirra i lufta.
Flere ganger hørte vi folk som snakka og trodde de andre kom, men de kom ikke.
Til slutt søkte vi ut, huset og stillheta blanda med fluesurr og det å høre folk snakke utenfor, uten at noen var der, ble for trykkene.
Søskenbarnet mitt hadde begynt å øvelseskjøre, så hun satte seg inn i bilen til faren.
Hun skulle kjøre fram slik at jeg kunne komme inn i bilen også.
Ved siden av sto et uthus, jeg gikk gjennom det høye graset å kikka bakom huset.
Der var det en svær samling av flasker.
Han hadde nok vært glad i alkohol han som hadde bodd i huset.
Senere på kvelden skulle vi ungene sette oss til i den øverste stua for å spille kort, en koselig stue med peis.
Men vi søkte likevel snart bort, for det var liksom ikke trivelig likevel.
For å vaske oss og pusse tenner måtte vi ut på utsida av huset, det det gikk en renne og en slange med kaldt vann.
Der og føltes det ubehagelig, jeg ville ikke være der aleine.
Da vi la oss sovna vi barna fort.
Neste morgen kom jeg ned til en frokost der flere hadde mye å fortelle.
Mor hadde hørt banking i veggen, det unge paret som lå nede hadde hørt noen som gikk i trappa og låste seg ut, men ingen av oss hadde gått ut.
Ene søsterne min kunne fortelle mange år senere, etter hun hadde blitt voksen, at da hun satt i en huske utenfor huset, hadde en stor mann kommet og stilt seg i døren og sett på henne.
Hun hadde kommet seg fort bort.
Nå var det bare oss der.
Senere på dagen da vi reiste, spurte utleier om vi hadde hatt en bra natt.
Moren min svarte at det ikke akkurat var et fredelig hus.
– Fikk dere besøk av “Amerikaneren”, sa utleieren.
For på sine eldre dager hadde en utflytta nordmann flyttet hjem igjen og bygd dette huset og hadde bodd der til han døde.
Husker vi fikk høre om en skoleklasse som skulle komme dit senere på høsten og være der en uke. Jeg husker jeg syntes fryktelig synd i den klassen.
Og – en kan si at spenning ble det, om det ikke var slik spenning jeg ønsket.
Det mørkner så fort. Men det er fint å rekke en tur.
Hjemme fra jobb er det bare å skynde seg i mer tur-vennlige klær, før man legger ut og i vei.
Kanskje er det noen fotomotiv å finne, så fotoapparatet blir også med.
Hjemme, etterpå, lastes de opp, for å se om det ble noen å glede seg over.
Jeg tok bilder både uten og med blits.
Dette treet kom best fram med å bruke blitsen.
Nakenheten og høsten.
Vi, boffen og jeg, tar turen rund haugen.
Bruken av lyssetting lager en småskummel atmosfære på bildene.
Da vi var kommet nesten rundt, tar jeg dette bildet. Men jeg reagerer ikke videre på det. Tenker det hadde vært bevegelse i kameraet, som lager den tåkete virkninga.
Vi klatrer opp en bratt bakke etter dette. Opp til de to aspene jeg har fotografert en del ganger.
Lufta er helt ren og klar. Jeg retter apparatet mot Luca som står foran trærne og knipser av -.
Bildet får meg til å grøsse.
Hva er det jeg har tatt bilde av……
Enda, da jeg tar dette bildet, nedenfor, vet jeg ikke hva som ligger bak oss. Hva jeg tok bilde av…..
Ser bare huset mitt gjennom trærne, og vet at straks er jeg hjemme.
Det var først etterpå, da jeg så på bildene, jeg ble sittende å spekulere.
Noen timer til egen disp. Nå har jeg behov for akkurat det. Stort behov.
Den lille turen min er tatt. Temperaturen er mild og god. Tok med fotoapparat i dag også.
Passerer pus på tur ut.
Det begynner å bli nakent, brunt og vått. Det gjør så godt med en slik liten tur.
De to tvillingaspene tomme for løv.
Hente inn ved, rusle rundt.
Dagene har rent avgårde. De har rent slik at jeg var helt ulykkelig.
I gårkveld spekulerte jeg på hva jeg egentlig holdt på med.
I dag slo det ned i meg, nå tok jeg ikke nok vare-.
Tok ikke nok vare på meg sjøl.
Så da er jeg i gang med det, nå.
Rart dette, når det blir for mye og for mangt, blir jeg sønderrevet og mye mer sårbar.
– Du er for hårsår, sa faren min, da jeg var framom dem etter et møte.
Men nei, tror ikke det, jeg har absolutt følelser, det er ikke det, – så kombinasjonen slitenhet og følelser kan bli for mye. Der slitenheten er problemet.
Jeg våknet i dag med kvernende tanker, analyse og så videre. Helt til at jeg kom fram til at nå har jeg holdt meg sjøl under pisken igjen.
Den tanken hjalp.
Vi mennesker kan være fryktelig på å piske oss sjøl i rundt. Tror ikke jeg er alene om dette fenomenet.
Tålegrensen kan nok være forskjellig.
Jeg har hatt tre dager med mye program. Først helsa, etterpå jobb.
– Du må nok henge en stund til, sa legen.
Hun mente det heldigvis ikke bokstavelig. Men det jeg pakker i meg har ikke den gode effekten. Så kanskje nok et skifte av medisin, men før dette, skal det måles om jeg får nok.
Kropper er forskjellige, og jeg er stor….ja, litt stor også, men mest høy. Så da blir det mye kropp, kanskje det hjelper med øka inntak. Blææ…
Om ikke blir det neste å få dette innført intravenøst.
Men Trondheimsturen var også hyggelig. Møte med begge døtrene, søster og et tantebarn.
Kinobesøk og ut å spise.
Andre dagen hadde jeg en lang stund med mellomste, veldig hyggelig. Det er så godt å dele tid med henne, med dem alle, høre hva hun tenker og er opptatt av. Snakke sammen.
Så hadde vi en merkelig opplevelse, vi kom inn i en butikk.
Jeg ble fryktelig svimmel.
– Jeg også, sa mellomste.
Vi tok en runde, men jeg var nesten redd for å deise i bakken…eller oppi nips, napps, glass og ting.
Det ga seg med en gang vi var ute. Dette var på et senter. Nabobutikken var det ikke problemer i.
Rare greier.
Jeg kjøpte også inn mat med lite karbohydrater i. Vurderer sterkt å prøve keto-diett.
Både for helse og vekt.
Men jeg har både denne Oslo-turen om en knapp måned og litt etter kommer jula. Så lefler bare med det framover nå.
Tanken er å gå inn for det på nyåret. Det er en del å sette seg inn i.
Det var mørkt da jeg kom hjem på onsdagskvelden. Skikkelig belgmørkt.
Neste dag, altså i går, var det å stuke seg inn i jobb.
I gårkveld følte jeg meg som en idiot, gjennomsiktig, krafsa og dratt i, veid å funnet for lett til alt. Som noen som bare skal brukes og ikke har noen plass.
Min og hjortenes sti og huset, hjemmet mitt.
Men i dag skjønte jeg det, nå var tøylene mine for stramma.
Snill musikk, snille tanker, godhet og forståelse for seg sjøl….det må til.
Jeg har ennå noen timer til jobb.
Kanskje gjøre noe fornuftig, i den milde, snille dagen.
For etter bruken av både Fram og AtB i dag, undrast eg -. Går det ikkje fram når det går frå a til b. Kva om ein da går attende…….eller meir presist, køyrer………attende, er ikkje det det same som fram, for det er fram………berre andre vegen…..
Dette tenkjer eg på medan eg et middag som har steikt seg rå etter ein time i omnen. Det var lenge før stadiet hadde nådd al dente.
Men laksen var akseptabel, så da fekk det våga seg at tyggemusklane fekk jobba intenst med grønsakene. Det gjekk ikkje utover smaken, heller tvert om.
I dag har eg køyrd frå a til b med Fram og attende køyrde eg med Atb for å koma fram. To busselskap over same distanse. Eg trur eigentleg det tok same tid også. Men betalinga var ikkje den same. Med Fram betalte eg 44 kroner, medan med Atb betale eg 70……..på eksakt same distanse. Derfor spekulerer eg på om det ikkje er like langt att og fram, ikkje om ein køyrer AtB og Fram i alle fall.
Det var kanskje ein tanke betre stolar i bussen til AtB.
Men eg kom fram og det er viktigaste, både att og fram. Om eg bruka Fram den eine vegen og AtB den andre.
Og middag var godt etter enda dag, sjølv om den var i overkant rå. Eg hadde i alle fall råd til buss begge vegar. Og det er eg glad for.
Men kva trur du, er fram og attende like langt eller er fram litt kortare enn frå a til b?
Eg kom på ein episode da eg las Karidansen sitt innlegg her. Om slikt som ikkje er direkte til å forstå ut i frå vår naturvitskapelege kultur og tankegong.
For mange år sidan, medan eg budde i Oslo, fekk eg eingong ein ide.
Eg har alltid likt å overraske.
Faren min har fødselsdag i slutten av januar så eg fekk ei intens lyst til å reise oppover for å overraske han og resten av familien. Det var ingen rund dag og eg hadde ikkje det for vane å gjera slikt. Eg hadde aldri gjort det før.
Dette opptok hjernen min slik at eg til og med drøymde om det. Eg hugsa eg tenkte at det ville bli oppfatta, fordi eg tenkte så mykje på det -.
Flybillett vart bestilt….. ein kostnad for ein student. Ikkje gjekk det buss heilt fram heller. Så dei siste åtte, ni kilometra måtte eg gå. Det var mørkt, barfrost og det susa i furuskogen. Eg var ikkje av dei modige og skvatt skikkeleg da det kom ein joggar og sprang forbi meg der i mørket.
Da eg endeleg kom fram gjekk eg opp på terrassen og såg inn i stova. Der såg eg familien min i aktivitet. Eg knakka på vindauge. Den første som fikk augo på meg skvatt skikkeleg og vart heilt kvit i ansiktet.
Men mor vart ikkje overraska.
Ho hadde heile dagen hatt i tankane at eg kom heim. Ho hadde stoppa seg sjølv kvar gong tanken kom, med at så klart kom ikkje eg. Men så var tanken der att.
Eg bruka berre reise heim til, jul, påske og sommarferien.
Ho hadde teke opp tanken min og kjend på seg at eg kom heim utan at det var nokon logikk i det. Utanom tankeoverføring.
