“Du søker ensomhet”, sto det et sted jeg las. En kan lese mye forskjellig, men jeg spekulerer på om det kanskje stemmer.
Nå tror jeg de fleste av oss gjør det, til en viss grad. Må ha ensomheten.
Når jeg syns synd i meg sjøl og at ingen bryr seg om meg, tenker jeg at jeg skal reise til et sted langt-vekk-i-stan og gå i kloster, i ensomhet.
Langt bort fra alt.
Da jeg var et barn søkte jeg mye inn over i meg sjøl, likte å tenke og også drømme.
Opp gjennom ungdommen fikk jeg det for meg at jeg var ekstrovert og at jeg elska mennesker.
Og akkurat det gjør jeg nok, men det er ikke nødvendig å ha dem så tett.
Ikke hele tida.
Nå er jeg veldig glad i samtaler som er nære, under huda, ekte og uten pynt.
For jeg er veldig glad i mennesker, men ikke alle…
I kveld kom samtalen med mor til å handle om dette.
Om at vi alle er aleine i oss sjøl og det viktigste redskapet vi har sitter på toppen av kroppen.
Tankene våre.
Hvordan vi tenker om smått og stort. Hva vi gir oss lov til å tenke og ikke minst hvordan vi ser på oss sjøl.
Tror de fleste er vokst opp med en eller flere kritiske røster mot seg. Ofte i den beste mening.
Det er bare at vi oppover livet tar med oss disse stemmene og tar over dem, vi fortsetter kritikken mot den grunnleggende «oss».
Innerst inne er vi ikke gode nok, eller aller, aller innerst tror jeg de fleste er det, men laget over er kritisk.
Vi kompenserer med å være kritisk overfor andre.
Vi lager oss våre «fiender». Folk som vi syns tenker dumt, gjør teite ting, sier og handler på en måte vi ikke syns om.
Da er det så lett og ta fram dømmetanken.
Det kan nesten føles «godt» å fordømme et annet menneske.
En gang var jeg så sint på noen at det føles fysisk vond å gå inn i huset vedkommende bodde, det stakk og reiv i meg og var skikkelig ubehagelig. Grunnen var at jeg syntes det mennesket gjorde så store feil.
Heldigvis ga dette seg, men etter en nokså lang tid.
Plutselig kunne jeg tilgi og fri meg fra vreden jeg følte.
Du verden det gjorde godt.
Da jeg kjørte hjem under den høye stjernehimmelen tenkte jeg på dette, på samtalen jeg hadde hatt med mor, om å greie og ha gode tanker om alle.
Ikke dømme han som sniker i køa eller gjør noe anna vi syns er forkastelig.
Nødvendigvis tror jeg ikke ens eget liv har blitt verre om en har klart dette.
Jeg mener ikke at en skal akseptere alt, bare ikke dømme.
Jeg husker jeg tenkte for en stund siden, stakkars Hitler som måtte være Hitler. For en grusom livsvei og måtte bli en av verdens mest forhatte mennesker.
Man kan si at en har valg, og det vil jeg gjerne tro.
Men har vi egentlig det?
Under stjernehimmelen kan tankene bli store. Jeg syns likevel tanken er enormt interresant. Og jeg tror ikke livet blir verre om en greier å tilgi seg sjøl, ikke dømme andre og spre rundt seg med flest mulig positive tanker.
De må bare ikke fakes, de må komme fra hjertet.
Det er en ting en kan fake, og det har jeg prøvd.
Når humøret er slett og verden er ugrei, stille seg foran et speil og smile alt en kan. Altså før en stikker av til et kloster.
Ja, det høres banalt ut…men hjernen tror på smilet, for musklene sender beskjed til den om at her står det toppers til. Og den beskjeden blir aksepter, så da blir det framprovosert signalstoffer som får oss til å føle oss glade.
Det vanskeligste er å smile når humøret er i minus, det føles litt som et forræderi og ansiktet krakelerer. Men greier en det er det verdt det.
Ønsker deg en høy himmel under stjernene.
♥
Takk samme ❤️
<3
For et fantastisk innlegg og bilde. Jeg kunne ikke vært mer enig en det du skriver. ❤️
Veldig fint å høre <3. Bildet kan jeg ikke ta æra for da :).
Må bare si meg enig i alt det du skriver her, men det er spesielt to ting jeg vil kommentere. Nemlig hvor godt man får det inni seg når man klarer å gi slipp på vonde følelser, tilgi og gå videre. For det er jo kun en sjøl som får lide av at man krampholder på den negative følelsen.
Det andre er det fake smilet. Gudane veit hvor mange ganger jeg har gjort nettopp det..klistra på meg et smil, sjøl om jeg har vært mutters aleine, og på det viset tvunget frem positive reaksjoner hos meg selv, og fått meg i såpass godt humør at jeg faktisk har redda dagen som ellers kunne blitt både mørk og depressiv.
Ha en nydeligvakker dag videre 🥰
Ja, det er så sant det du skriver, hva heter det nå… «loven om tiltrekning» …er det vel. Men ikke lett alltid, å tilgi. Og smilet, ja…det er heller ikke lett å få til når man er sur innvendig. Det er så spennende dette, hvor mye en kan gjøre med tanker og innstilling. Tusen takk for den fine kommentaren. Håper du har att en nydelig helg. <3
Må være fint å kunne samtale slik med sin mor, synes jeg…
Jeg tenker det er umulig for de fleste å prøve å ha fine tanker om alle, og ikke være fordømmende, men det kjennes nok godt å kvitte seg med vonde hatfølelser…
Og ja, å smile , enten det er til seg selv eller andre har makt og kraft i seg.
Selv er jeg ingen ekstrovert person men jeg prøver å være det innimellom, for det er heldig for den mentale helsen…
Nydelig innlegg forresten
Ja, disse samtalene med mor er fine, både for henne og meg.
Så klart er det vanskelig, tenker jeg har masse å øve på og øver jeg resten av livet tviler jeg på at jeg vil lykkes fullt ut. Men prøve må jeg. Og jeg har kommet fram til at jeg egentlig er ganske introvert. En må være den en er og så prøve å forbedre seg der det er muligheter. Tusen takk for en fin kommentar. <3
Så interessant og fint å lese, og til ettertanke. Takk for at du deler om de forunderligste tanker og dype følelser ❤️
Tusen takk for at du vil lese :). <3
Digger å lese hos deg 😉
Tusen takk i takk og det samme tilbake :).
😊
<3
Et veldig godt innlegg ❤️
Mange tanker vi alle sitter med opp igjennom årene
Lag deg en fin lørdag 💕
Tusen takk. Tror både du og jeg er glad i tankene. <3
Ja under stjernehimmelen kan tankene fare av sted……………
He, he, både der og andre steder :).
Jeg trenger også å være alene iblant og synes det er godt at det av og til er stille rundt meg.
Jeg pleier å tenke at jeg ikke skal la andres «negative» oppførsel prege dagen min, men prøve å overse det de har sagt eller gjort, slik at det ikke ødelegger dagen min. Det er ikke alltid like lett, men jeg prøver å jobbe bevisst med tankene mine om det.
Nyt lørdagskvelden!🤗
Ja, innimellom er stillhet veldig godt. Det er så bra å klarer det, det er ikke lett, men et veldig viktig tankearbeid. Mellomste datter forteller i dag som voksen, at hun som lita skjønte at når andre var ekle, handla det om dem, ikke henne. Jeg måtte bli ganske voksen for å skjønne det og ikke er jeg så særlig flink. Men det å arbeide med tankene har så store muligheter. Takk, ønsker deg en nydelig søndagskveld. <3
Det er nok ikke alltid like lett å ha gode tanker om alle, noe jeg ikke klarer å ha selv om jeg skulle ønske det. Jeg tror alle har godt av å være litt for seg selv med egne tanker, selv de som mener de ikke trenger det. For noen år siden tok vi en test på jobben om vi var ekstrovert eller introvert. Alle var enten det ene eller det andre, bortsett fra jeg da som var ambiverte og det betyr at jeg er begge deler. Ønsker deg en fortsatt fin søndag, masse klemmer 🤗
Veldig fint å være en blanding av ekstro- og introvert. Å kunne være i stillheta er godt, men ikke sikkert alle greier det. Å tenke positivt om alle er nok bortimot umulig, men har tenkt jeg vil arbeide mer med det. Nydelig søndagskveld til deg. Tusen takk for klemmene og sender et drøss tilbake 🙂 <3
Et fint innlegg, og viktige og fine tanker. Vi får det nok best om vi klarer å tilgi, og ikke gå med vonde tanker om andre. Men ikke alltid like enkelt. Bitterhet fører ingen vei, og det er bare vi selv som lider under det. Så jeg har tatt valget mange ganger, om å ikke være bitter, og ikke bære nag. Da blir livet enklere å leve tross alt! God klem <3
Tusen takk <3. Enkelt er ikke dette, nei. Men når en skjønner det blir enklere etterpå, så prøver en kanskje mer. Jeg har nok mye å gå på for å får det til, men øver. Bitterheten gjør at en taper, så greier en å komme seg unna er det best. God klem tilbake. <3