I senere tid er jeg blitt mer opptatt av innholdet i ordet enn tidligere. Nå har jeg vel i det meste av livet satt spørsmålstegn ved det “normale”.

 

 

 

 

Likevel tror jeg at de fleste har en slag ubevisst forventning til livet. En naturlig progresjon som en gang ikke har et bevisst forhold til.

Når jeg søker på ordet på nett kommer mye opp.

Som synonym finner jeg blant anna; alternativ, avstikkende, avvikende, broket, forskjellig, motstridende, ulik.

Jeg oppfatter de fleste av disse orda litt negativ.

Vi skal helst være like. Fra tidligere tider var det å høre til i en flokk viktig for overlevelsen.

 

Det oppstår mye “vi og dem» holdninger i møtet med annerledeshet. Og faktisk vil de fleste oppleve en mindre eller større kjennskap til begrepet. Å føle seg utenfor en- eller flere ganger.

I tillegg kan det absolutt oppleves positivt, tilhøre noe “bedre” enn normalen. Og så lenge en respekterer “normalen” og helst forstår den…og vice verca, er det fint.

Men det er her det butter, slik jeg ser det.

Og som jeg opplever som et stort problem.

Faktisk vil jeg si det er et samfunnsproblem.

Et veldig dyrt samfunnsproblem.

 

 

Annerledeshet har mange former; etnisitet, legninger, utseende osv.

I kjølvannet følger ofte utestenging og mobbing.

 

Mange ganger kan det være “svake” grupper eller mennesker som ikke har kapasitet til å kjempe.

Eldre vil jeg påstå er et eksempel på det. Sjøl om eldre har et like stort mangfold som alle oss andre, blir de behandla som en gruppe.

Det er naturlig å bli eldre, men det er et fåtall av de eldre som har påvirkning i den fasen i livet som er å bli eldre. Det er yngre generasjoner, som aldri har opplevde å være eldre, er den som bestemmer og forstår.

 

 

Men det jeg ønsker å peile meg inn mot er en veldig stor gruppe av “normalitet”.

Foreldrene.

Vi har alle to foreldre.

Og mange av oss blir foreldre.

Det er strenge regler til det å være foreldre, og det bør det.

Nå er det er ingen som går gjennom en barndom uten mén.

Det er også lett å “skyte” på foreldre, mange ganger alt for lett. For en del foreldre havner ikke innen den “normale” gruppen av foreldre.

 

Noen skulle nok aldri vært foreldre, mens andre havner i annerledeshet helt uforberedt.

 

Når et lite barn kommer til verden, et lite barn en vil det aller beste for, viser seg å ha et ‘avvik’. Det kan være fysisk eller psykisk. Kanskje viser det seg at foreldrerollen har helt andre krav enn en var forberedt på, har kunnskap om, omverden har kunnskap om.

Det er lett å peke på foreldre om et barn avviker, at det er foreldrenes skyld. De er nok ikke gode nok i rollen.

Det kan kanskje også være tilfelle.

Men mange ganger står disse foreldrene på i en mye større grad, følger opp og gjør det beste de kan, som faktisk er godt. Kanskje havner de i et liv med så store redsler som er vanskelig å forestille seg. Redd for et barn skal skade seg sjøl eller andre. De kan oppleve at omverden tar avstand, ikke forstår, ikke prøver å forstå.

 

Jeg så et program med en gruppe foreldre som var i samtale om sine erfaringer; når den ene forelderen møtte andre foreldre som kanskje var opptatt av hvilke ballkjoler deres døtrer skulle ha på fest, var denne mora redd for at dattera tok sitt liv. En redsel som hadde vært reel i flere år.

 

For dette blir en annerledeshet.

 

Eller mora jeg las om, som alltid gikk med solbriller ute, for hun hadde et barn som ut fra det blå hadde gjort en så fryktelig handling. Morens oppgave var å leve i dette etterpå, dette som ble fryktelig fatalt på alle hold.

Det å ha kjærlighet til noen som har forvoldt så mye sorg hos andre.

 

Og jeg skjønner det ikke går an for omverda å forstå, men jeg har et stort ønske om at en evner å lytte bak det en tror.

Det er enklest er nok bare å tro man vet svaret, ta avstand og fordømme.

 

 

Ser også alle diskusjonene på nett, der folk har gjort seg opp meninger om hva de mener uten å ha kjennskap, bare blitt mata av nyhetsbildet, kanskje bare fra en kilde.

 

Det å oppleve denne annerledesheten, med et barn man bare vil det aller beste for, er nesten som å få revet hjertet ut-.

Når foreldregrupper sitter i trygge foreldresituasjoner, der barna gjør det som er forventa, har de mange ganger lett å dømme.

Noen ganger har det kunna hjelpt å lytta med et åpent sinn.

Ofte kan foreldre, godt fungerende foreldre, bli syke, bukke under, i slike situasjoner. En kan etter og ha stått på barrikadene, gå under, barna mister kanskje sin beste støtte.

 

Det finnes så mange avarter av dette.

 

Jeg tror ikke de «normale» ønsker å legge ekstra byrde på skuldrene til noen som allerede bærer tungt. Men det handler om kunnskap. Kunnskap over hele fjøla.

-Har vi tidd stille mer og lytta bedre, prøvd å tilegne oss litt mer kunnskap.

-Har samfunnet vært mer opptatt av ikke «ta hverandre» har samfunnet tjent på det.

-Har mennesket fått rom til å være den de er med mulighet til å utvikle seg i stedet for å beskytte seg. Beskytte seg mot det en er redd for at andre tror…

 

 

Jeg våger den påstanden at da har det vært mindre sykdom blant folk og kreativiteten til å bygge de gode ideene, mye større.

 

Samtidig er vi forskjellig sammenskrudd, noen vil føle mye sterkere en hendelse enn andre. Vi er et mangfold.

Egentlig et herlig mangfold, om vi får lov til å bli trodd på og ikke peka ned på.

Det er en så enkel matematikk, men et vanskelig regnestykke å sette opp.

 

 

Når jeg får åpen tro og tillit på den jeg er, presterer jeg mye bedre enn om jeg tror det er bakenforliggende agendaer og mistro.

 

Og slik tror jeg det er for nesten alle.

 

Og den nedadpekende fingeren på annerledeshet, om det er utfordrende i foreldreroller, blitt gammel, kjønn og identitet, nasjonalitet, økonomi, utseende, you name it…

Vi har fått det bedre, alle.

Om vi har skjønt at det er mye en ikke vet og om vi har prøvd å lytta bedre, skjønt mer…

 

 

JA til positiv annerledeshet, NEI til negative, stigmatiserende annerledeshet.

 

Og ikke minst, et rungende JAAAA til kunnskap og åpenhet.

 

 

 

♥