I dag vil jeg ta fram et minne fra jeg var ung. Fra sommerens høydepunkt, ferieturen.

 

 

 

 

Året var 1971 og jeg begynte å komme dit at jeg ønsket det skulle skje noe.

Noe som var spennende.

Vi var flere som dro i lag, hele tre familier.

Mor, far, vi tre søstrene, mors søster med mann både yngste datter og eldste datter, eldste med mann og barn.

 

 

Vi var kommet til Gudbrandsdalen og det hadde blitt sen ettermiddag, så vi måtte finne en campingplass.

Mitt ønske var så stor campingplass som mulig-.

For der var håpet større for spenning og kjekke gutter.

 

Og det ble stoppa opp ved en av de større campingplassene, men til min store sorg var det fullt. Ingen flere hytter å oppdrive.

Telt var ikke lengre med på tur.  

Men så sier utleier at han har et hus lengre oppe i skogen, med flere rom.

 

Turen gikk opp gjennom en smal og svingete skogsvei, og der, mellom graner var det en liten glenne med et hus.

Mørkebrunt og dystert lå det der.

Jeg var så sur og irritert, der liksom, der langt fra folk, kjekke gutter og spenning, bye, bye…

Jeg husker jeg sa;

– her spøker det.

 

 

Det var et hus med to etasjer, gang, kjøkken og to stuer.

Oppe var det to soverom og et kott.

I det kottet sto en seng og det hadde et lite vindu.

Foran åpninga inn til kottet, sto en plate og den lå alltid nede på gulvet når jeg kom opp, så jeg satte den opp hver gang. Det var slik jeg visst om hvordan det så ut.

 

 

Etter vi hadde spist ville folk gå seg en tur, de hadde blitt fortalt om en skogsvei videre inn i skogen.

Søskenbarnet mitt, som var fire år eldre enn meg og nettopp fylt 17 år, og jeg, vi ville ikke være med.

Vi satte oss til på kjøkkenen ved kjøkkenbordet, der vi snakka, spilte kort og så ut på solstrålene som ble sila gjennom grantrea og insekt som svirra i lufta.

 

Flere ganger hørte vi folk som snakka og trodde de andre kom, men de kom ikke.

 

 

Til slutt søkte vi ut, huset og stillheta blanda med fluesurr og det å høre folk snakke utenfor, uten at noen var der, ble for trykkene.

Søskenbarnet mitt hadde begynt å øvelseskjøre, så hun satte seg inn i bilen til faren.

Hun skulle kjøre fram slik at jeg kunne komme inn i bilen også.

Ved siden av sto et uthus, jeg gikk gjennom det høye graset å kikka bakom huset.

Der var det en svær samling av flasker.

Han hadde nok vært glad i alkohol han som hadde bodd i huset.

 

 

 

Senere på kvelden skulle vi ungene sette oss til i den øverste stua for å spille kort, en koselig stue med peis.

Men vi søkte likevel snart bort, for det var liksom ikke trivelig likevel.

 

 

For å vaske oss og pusse tenner måtte vi ut på utsida av huset, det det gikk en renne og en slange med kaldt vann.

Der og føltes det ubehagelig, jeg ville ikke være der aleine.

Da vi la oss sovna vi barna fort.

 

 

 

Neste morgen kom jeg ned til en frokost der flere hadde mye å fortelle.

Mor hadde hørt banking i veggen, det unge paret som lå nede hadde hørt noen som gikk i trappa og låste seg ut, men ingen av oss hadde gått ut.

Ene søsterne min kunne fortelle mange år senere, etter hun hadde blitt voksen, at da hun satt i en huske utenfor huset, hadde en stor mann kommet og stilt seg i døren og sett på henne.

Hun hadde kommet seg fort bort.

Nå var det bare oss der.

 

 

Senere på dagen da vi reiste, spurte utleier om vi hadde hatt en bra natt.

Moren min svarte at det  ikke akkurat var et fredelig hus.

– Fikk dere besøk av “Amerikaneren”, sa utleieren.

 

For på sine eldre dager hadde en utflytta nordmann flyttet hjem igjen og bygd dette huset og hadde bodd der til han døde.

Husker vi fikk høre om en  skoleklasse som  skulle komme dit senere på høsten og være der en uke. Jeg husker jeg syntes fryktelig synd i den klassen.

 

 

Og – en kan si at spenning ble det, om det ikke var slik spenning jeg ønsket. 

 

 

 

♥