Det er mandag, ikke bare, bare det. Når jeg i tillegg har hatt en utmeldt tilstand over noen dager, var denne dagen egentlig ikke til å berge. Det var en blåmandag av verste sort.
Jeg kom hjem og tenkte at slik gikk det bare ikke å ha det. Jeg var egentlig så oppbrukt og umotivert at det bare var å komme seg ut. Sjokkbehandling måtte til. Og når det var så ille kunne jeg like gjerne bare kjøre på. Skifta til ull og turklær, ja buksa lå liksom bare klar for å ta på seg på badet. Da jeg kom ut hadde vinden økt. Det var kaldt. Skikkelig iskaldt.
Der i den kalde vinden bestemte jeg meg, ingen tur langs veien, men heller ikke over Sandgolvet i dag. Enn om jeg prøver å finne veien opp til Krokskalet, tenker jeg, mens boffen piper frenetisk over turutsiktene. Når jeg har en så dårlig dag som i dag kan jeg like godt legge ut på lang tur, ille er det uansett.
Vi blåste oppover jordene og tok peiling i retning av kløfta der oppe.
Mat, trening, meditasjon, yoga, disiplin og lykke. Leve etter en snor og være et fritt og lykkelig menneske med et stort hvitt smil.
-Et perfekt menneske.
Et menneske som gjør akkurat det som skal gjøres, først og fremst for seg sjøl, men også for andre, for samfunnet og ikke minst, samfunnets økonomi. Som ikke tenker noe annet enn det som skal tenkes. Som er et praktisk menneske som fungere slik som forventet.