Enn å slite så kolossalt berre over inntrykk. Enn å være så glad i si eiga einsemd.
Det går nok over. Det vil bli betre. Etter ei stund. Ei stund som ikkje er så
lenge til…..
Eg som var så sosial. Eg som gråt mine modige tåre når besøket gjekk. Altså, da var eg
berre nokre år, men eg husker kor frykteleg trist det var når dei som vitja
barndomsheimen gjekk; tanter og onklar, besteforeldre og søskenbarn.
For mer
0 kommentarer