En uke er i gang. En mandag tar sin sang.  Den er helt grei, for så vidt… 

Jeg sitter her i kvelden.

Pai, tenkte jeg plutselig. Jeg hadde en squash som burde spises.

Middagen ble litt mer omfattende enn tenkt, men godt var det.

Dagen starta med det vanlige mandagsmøtet, etterpå prøvde jeg mer. Problemet er at jeg greier plutselig ikke å sitte.

Et søskenbarn ringte meg, hun har sterke smerter på grunn av en operasjon ikke gjorde ting bedre. Hun fikk de samme tablettene som jeg har fått. Det var morfin i de, fikk jeg vite, da las jeg pakkevedlegget. Da ble jeg forskrekka.

Jeg liker ikke slikt. 

Men får håpe det blir en kort periode, jeg greier ikke smertene ved ikke å ta. 

Men det ble ikke så lang jobbedag, for av og til fungerer bare to ting; å gå eller å ligge.

Det spøker for en artikkel.

Jeg hørte ikke noe fra legen i dag, men ikke så rart…ble fortalt at legekontoret hadde vært uten sekretær så legen måtte også ta den jobben.

Jeg er ikke alene om å ha problemer med helsa.

En kollega kommenterte dette at jeg sto i jobb til tross, men det er liksom ikke slik. Jeg greier det jeg greier, men ikke mer. Slik sett vet en ikke hvor grensa kan oppstå. Men håper jeg slipper disse tablettene snart.

Denne tallerken er tom nå.

Jeg vil straks avslutte dagen. 

Nå verker det i arma når jeg skriver.

I morgen skal jeg ha en lignende dag som i dag.

Jeg har lyst til å bake, men vet ikke om det er nå jeg skal gjøre det.

Og så er jeg trøtt, fryktelig trøtt. Jeg har sovet to ganger i dag, kanskje jeg har sovet hele dagen om jeg ikke ble vekket av telefon begge gangene. Kanskje jeg har sovet rundt om det ikke hadde ringt.

Men nå kan jeg sove hele natt.

♥