I går tok jeg meg en runde for opphenging av plakater, det siste arrangementet i sommer, gjennom jobben.
Tok med meg mor på denne turen, slik at hun skulle oppleve mer og fordi jeg kunne. Hadde handlet for henne på forhånd.
Men etter alt, all kjøring, folk i huset og hendelser, skjer noe…
Noe jeg ikke liker.
Heldigvis er det en god stund siden sist. Men nakken blir ikke bra etter den ble dårlig. Den er like intenst ubehagelig i dag som for noen dager siden. Så her sitter jeg og kan ikke så mye mer.
I går etter runden med plakater kollapsa jeg hjemme hos mor, jeg hadde ett behov og det var å sove.
Det stråler nedover arma, så er det ikke bedre over helga må jeg sikkert oppsøke lege.
Når ståa er slik er det greit at det er en rolig periode.
Så jeg føler at jeg er i en lomme i tilværelsen. Men det er noe godt med det også.
Da jeg våkna i dag fikk jeg en idé, jeg deler den ikke nå fordi jeg må se om det er hold i den. Deler om jeg fortsatt føler for den om noen dager og etter tilbakemeldinger fra gjengen.
Lørdagen min, som jeg bare må kurere i -.
Føles som en god dag, til tross.
Jeg skal ikke noe, men har så mye å glede meg over.
Skal jeg jobbe, tenkte jeg og mente jeg vel også så vidt det var det jeg skulle.
Men etter hvert skjønte jeg det, at denne dagen var ikke av slikt slag.
Litt fragmentert sitter jeg her.
Mange impulser.
Fragmenterte impulser.
Vanligvis kommer ordene av seg sjøl når jeg blogger. I dag er de ufullendte. Det er så mye.
For jeg tror dette er en ladedag.
888 sto det.
Dagen i dag. 8. dagen i 8. måneden med et år som har tverrsummen 8.
Om det betyr noe?
Jeg vet ikke.
Nyhetene forteller om enda større anspenthet og norske diplomater som ikke får tilrettelagt arbeidesforhold i Palestina. Og utenriksminister Barth Eide har innkalt den Israelske ambassadøren i Norge
– Vi får krig sier sønnen, 3. verdenskrig.
Han har snakka om verdensmaktene, økonomi og retning i uken som gikk.
Nyhetene må settes på pause.
Jeg må lade.
Prøver å meditere.
Fuglene flakser og bakser i bærbuksene, måkene sparker utpå nyslåtte jorder, insektene surrer og bilene passerer nede på veien.
Nakken som var i ulage da jeg sto opp blir verre mens jeg sitter der.
Nesten umulig å bevege seg før det skjærer i.
Finner meg et lite stykke stoff med sau-ull og legger på nakken sammen med å svelge ned tabletter. Noen ganger må man ta -.
Jeg må lade.
Gårsdagen var trivelig, men en dag der handlinger og tid ikke samsvarte kan ha en pris.
Skriver om den dagen siden.
Plutselig durer det kraftig og det er best å lukke vinduene.
Vinden er sterk, men gir seg raskt.
Jeg drikker en kopp kaffe og blir supertrøtt.
Det er bare å gi dagen både ro og fred. Ingen oppgaver, bare la dagen tusle fint avgårde.
I morgen tar vi samme reisa, da er det sønnen som fyller år.
Siste juli fylte mor 92 år.
«Alle» var borte på dagen, som var midt i uka. Søstrene mine var opptatt, vi kunne ha bedt noen naboer. Men til slutt falt valget på at vi reiste nærmere byen, for da var det lettere for de som bodde der å komme dit.
Det var bare gjengen min som hadde anledning.
Her ankommer vi Orkdalen og det er en glad gjeng som møter oss, de er nettopp kommet fra Trondheim.
foto:ingrun
Vi gikk ut for å spise.
Mor var i strålende humør.
Men da hun skulle på toalettet viste det seg at Moon på Orkanger ikke hadde lagt til rette for handikappede og eldre. Toalettet lå i andre etasje og første etasje var høy, så trappa var lang. Mellomste datter skulle hjelpe henne opp, men halvveies opp i trappa valgte mor å snu.
Det ble en for lang trapp for en dame opp i nitti-åra.
Flaksen er at hun ikke er plaga med slikt som damer kan få problemer med etter barnefødsler.
Men maten smakte den, det var asiatisk mat.
Tror jeg også var ganske blid.
Jeg koste meg i alle fall.
Etterpå dro vi bort til der eldstemann og faren bor.
Mors tidligere svigersønn var også kobla på selskapet, for yngsteberta var fortsatt i Midtnorge etter bryllupet på Oppdal og da traff han henne også. Og så ble det en liten feiring for han også som går ut i pensjonistenes rekker.
Yngste hadde så lyst å få være med å feire mors dag. Så slik ble det et bra for oss alle.
foto:asbjørg
Det er godt å møtes, være sammen.
foto:ingrun
Vi hadde en fin dag og mor koste seg.
Spurte henne dagen etter om hun var sliten etter turen.
– Nei, ikke som jeg vet, svarte hun.
Vi trilla tilbake over fjella, eldstemann var med.
I morgen reiser vi tilbake, da er det hans tur til å fylle år.
Jeg fikk oppskrifta for mange år siden. Kom plutselig på den, men den lå i en eller annen melding inne på netter for flere år siden. Så det var det å finne den. Først googla jeg, for kanskje det var raskest. Men nei…
Så da var det å leite.
Eldstemann og jeg skulle se «Games of the Trones» sammen med middag.
Vi hadde vært innom den eldste i familien først, der vi hadde med is og hadde en liten stund sammen.
Det er varmt om dagen, så måtte se framom.
Da jeg kom hjem var det til å lage maten. Den er rask og enkel. Og så er det ingen tilsetning hverken av salt eller anna krydder. Bare edikk.
Den smaket denne gangen også.
Det morsomme med dette er at døtrene hadde vært invitert til et søskenbarn for noen dager siden. Hun hadde servert akkurat denne retten. Så når det er en rett jeg ikke bruker å lage, syns jeg det var et sammentreff som var godt gjort.Og godt er det.
Å dvele ved en laptop er ikke det som blir prioritert.
Eldstemann er fortsatt her og det er hyggelig. Vi koser oss med mat, prat og serier.
Før helga fant vi en, det vil si, han visste om den. Han hadde ikke sett den mindre enn fire ganger.
Jeg likte den og er enig med han at det rart jeg ikke hadde hørt om den, R.I.P Henry.
I går var jeg borte meste av dagen, jobb og arrangement. Har bare ett til denne sommeren. Det er om to uker.
Så å svare på Utifrilufts utfordring ble det ikke tid til.
Rakk ikke gå ut for å finne et insekt.
Et fint og nydelig ett.
Men på lørdag fikk vi invasjon.
Av fienden.
Dette flygende monsteret som kan gjøre meg gal.
FLUER!
Jeg har aldri opplevd maken. Plutselig var stua full. Først trodde jeg det var et par som poppa rundt i taket. Da jeg begynte å se på de flygende torturskapningene så jeg det…
Ett par nei…
Himmel og alle verdner, det var en hel hær.
I det ene store vinduet regna jeg ruffly 30 fluer.
De var i taket, de krøp under lister, de fløy over alt. Til og med soverommet hadde noen funnet veien. Soverom skal være fritt for alt som kan irritere.
Noe slikt som dette har jeg aldri opplevd før.
Jeg dreper ikke…
Flua er unntaket.
Jeg fant i vindusspray, edikk, fluesmekker og støvsuger.
Og jeg fikk redusert de flygende.
Så dermed må disse være svaret på utfordringa denne helga.
Men kan noen fortelle meg hva det betyr at horder av fluer flyger inn i huset, er noe i vente?
Å tenkte er en aktivitet jeg liker. Nokså rolig aktivitet, så det går nok under et annet navn. Men samme det…
Sønnen min og jeg kan ofte havne i diskusjoner der vi føler vi krangler.
Legg merke til skrivemåten, tror den sier mye om min alder. Jeg lærte at det var riktig å nevne de andre før seg sjøl. Nå er det noe som nesten ikke skjer lengre, skrivemåten som blir brukt er å nevne seg sjøl først «jeg og sønnen min»...
Nok om det, det var ikke skrivemåter jeg skulle skrive om, men å prate sammen.
Jeg har en sønn som er intens med det han er opptatt av. Så intens at det kan bli vanskelig å komme til ordet.
Jeg blir stående å hakke slik:
– Men, men, men….
Vi snakker også om kommunikasjon.
Han vet han kan bli intens, så han prøver å regulere seg i prat.
Men han opplever mange ganger at jeg er i mot det han sier, at jeg er uenig.
Sannheten er vel heller at vi ser ganske mye likt på mangt, men vi har noe utfordringer vi må være bevisst på.
Min er frykt.
Å dra «katta» opp av sekken er en fin øvelse.
Redselen for hva som kan komme til å skje…
Jeg var tidligere veldig sterkt preget og skjønte etter hvert at jeg hadde pådratt med en slags PTSD, posttraumatisk stressyndrom.
Sønnen min er ikke bare intens i praten, han har også levd intenst. Jeg hadde ikke råd til at det skulle gå gale med han, derfor ble det mye frykt.
Så når vi prater kan frykten fortsatt hugge i.
Men det som er bra er at vi kan snakke, komme forbi og skjønne mer.
For frykt har ingen missjon i de fleste tilfellene. Så klart skal en ta seg i akt og en trenger ikke oppsøke de mørkeste gatene, hverken fysisk eller psykisk.
Og så kan vi aldri leve annet enn vårt eget liv, vi kan aldri leve andres, uansett. Man må gi folk fri til å være dem de er.
En lekse som ikke alltid er så lett å fungere etter.
Så jeg jobber med fryktmekanismene, har gjort det en tid.
Det rare er at det hjelper, de skjer noe.
Tanker en ikke vil ha kan en sette stengsler for, for intellektet mitt sier meg at det å gå i rundt med redsel ikke har noe for seg. Og skulle det verste skje, så holder det med å ta jobben en gang med å bearbeide. Ikke styre på forhånd med at slikt og slikt kan skje.
For livet blir lysere, enklere, morsommere og mer fullt av glede når frykten må vike.
Derfor er jeg så glad for åra, lærdommen og det en skjønner med åra som går og tankene som får lov til å tenkes.
Så samtalene blir både gode og fine, etter kanskje en mer hissig meningsutveksling med eldstemann og meg. I tillegg liker jeg å høre på hva de yngre menneskene har funnet ut, kommet fram til, ser verden som -.
Det er ikke alltid jeg er enig, og det har jeg full frihet til. Men å kaste unødvendig tankegods på båten gjør seilasen enklere å håndtere.
Derfor er tanker, prat og livet en fantastisk opplevelse av så mye en bare kan bære.
Og gleden, kjærligheten og nysgjerrigheten er godt drivstoff.
