Dette med både å få og gi komplement er en rar ting. Og hva som oppfattes som det.

 

 

 

 

For mange år siden møtte jeg igjen noen det var lenge siden jeg hadde sett. Vedkommende hadde tatt av veldig mange kilo, så det føltes naturlig å kommentere forandringa.

Den kunne være villet eller sykdom, så kommentaren falt helt nøytral.

Den ble tatt godt imot med et “tusen takk”.

Jeg gikk nesten smilende fra samtalen, for fra min hånd var det ikke ment som et komplement. Men jeg skjønte det ble tatt vel imot og forvandlinga var ønska, sjøl om det utseendemessig var uheldig så var det helt sikkert godt med letter kropp.

Og at jeg gjorde noen glad med kommentaren var bare hyggelig, det var i hver fall ikke sykdom.

 

 

Nå har jeg ingen vansker med å si positive ting til folk, ting jeg både mener og som er et komplement.

Jeg syns det er fint å kunne løfte andre.

 

 

Når det går på kommentarer andre veien er jeg nok ikke så flink til å ta imot. Som ung var jeg det overhodet ikke. Husker jeg en gang fikk en ganske streng reaksjon på at jeg alltid avviste.

I dag kan jeg fint si takk, men da må jeg være sikker på at det er et komplement retta mot meg.

 

 

I går da vi drakk kaffe etter utstillinga, begynner en dame å snakke med meg ved et annet bord.

Jeg kjenner henne ikke, men tror jeg vet hvem hun er.

Hun sier noe om en film, og jeg tenker hun hadde vært på filmen da vi tok med mor. Og at hun ville kommentere det.

Det var ikke den filmen skjønner jeg i neste kommentar, det var den i sommer…

Hun mener filmen jeg skulle gjennomføre et intervju etterpå.

 

– Det var så bra, sier hun.

 

Jeg svarer med at det var en interessant film.

Nå mente hun sekvensen etterpå, intervjuet.

Muligens er jeg litt treig, men det kunne være hun mente settingen. Så jeg svarer ut fra det, at det var lett å få kontakt med kunstneren.

Men da hun sier at hun hadde tenkt å kommet ned for å si meg der at hun syntes det hadde vært bra, at det var jobben min i dette hun ville gi positiv tilbakemelding på, tok jeg det først til meg og sa takk og at det var hyggelig å høre.

 

Og jeg mener det, jeg syns det var veldig hyggelig med den kommentaren.

 

De to barna mine som var med, hadde skrytt i etterkant, men de er nesten forplikta. Ellers har jeg ikke hørt noe om jobben jeg var satt til å gjøre.

Folk har i ettertid spurt hvordan det gikk og jeg tror det ikke var mindre enn tre stykker som ville fortelle meg at de også var spurt om dette, før meg. Jeg syntes det ble litt komisk, litt også ut fra at ordlyden kunne tolkes som at jeg var den som ble spurt. Det hadde for så vidt ingenting å si, jeg går etter en lav profil.

Men uansett, det var veldig fint å bli skrytt av i ettertid.

 

Da jeg begynte på etter sommeren og vi hadde første møtet med evaluering av hvordan ting hadde gått, hadde jeg glemt denne episoden som på en måte kom inn fra sidelinja. Det var en kollega som huska det og spurte.

For en legger ting bak.

 

 

Er du flink til å ta imot komplement?

 

 

Etterord:

Jeg fikk en kommentar på skrivefeil…jeg har i det minste vært konsekvent. Lenge skrev jeg posetiv, helt til noen vennlige skjeler sa at det var feil skrevet. I dialekta mi uttales ordet slik.

Nå har jeg gjennomført innlegget med å skrive ordet kompliment som komplement (som betyr: komplement er ‘et tillegg, en utfylling’ jf. Språkrådet).

Jeg retter ikke opp, men lar det stå for å huske det til all ettertid :). Ellers er jeg faktisk veldig flink på skrivefeil; et ‘kompliment’ til meg sjøl…

 

♥

 

 

 

 

 

 

 

 

I behagelig rolig og planmessig vandring har helga gått. Nå nærmer det seg en slutt på disse helge-oktober-dagene for denne gang midtveis i måneden. 

 

 

 

 

Jeg våkna til dagen med noen som gikk opp trappa, og det ble ropt lavt et navn.

Nå var det to i huset med det navnet. Den ene kunne fortelle at hun hadde våkna og spekulert på om hun skulle svare, men kommet fram til at det nok ikke gjaldt henne.

 

Denne hendelsen førte til at jeg sto opp.

Ikke for det det var så tidlig, klokka nærma seg ni.

Jeg ble møtt med dette synet.

 

 

Kaskader av sol.

 

 

En veranda som det enda var blomstring på.

 

 

Og sol som bada høstfargene.

 

 

Litt etter kom de to andre opp, mormora og barnebarnet, som altså deler samme navn.

Etter litt kom han tilbake han som var innom tidligere og nå fikk han dratt på den eldste strømpene, det var hans ærend.

Han hadde ikke turt å vekke mor, det var første gangen han var hos henne. Han var nok ganske ny i hjemmesykepleien.

Mor sa det var helt greit om hun ble vekket ved senere anledninger, men ikke vanlig hun sover så lenge.

Etter han hadde dratt på mor strømpene, følte han at dette fikk han såpass dreisen på at han tilbydde å hjelpe oss to andre også.

En spøkefugl på morgenkvisten.

 

 

Vi fikk spist frokost og snakka slektshistorie. Jeg er vel ikke medfødt interessert, men greit å notere for å ha en liten peiling på koblinger og navn på kryss og tvers.

 

Mellomste og jeg kom til mor i går.

Plana var middag, kino og overnatting. Kinoen måtte vi droppe, for mor hadde vært i dårlig form sist natt.

Men koselig å bare ta det med ro også.

 

 

På tur hjem igjen i dag, skulle vi innom en utstilling.

To damer som stilte ut, ene med maleri og den andre med tekstilbilder i damask.

 

 

Hun med maleri heter Jenny Fløgstad Hanssen og henne med tekstilbildene, Elin Trollerud.

De hadde mye fint å vise begge og fortalte om tanker og prosesser rundt arbeidene sine.

 

Etter en kaffekopp og enda mer prat, reiste vi innom grava til far og fikk satt ned en lyngplante.

 

 

Da vi drar derifra kommenterer jeg at egentlig skulle vi tatt en tur rundt området i finværet.

Dette fører til at vi stopper ved neste kirke, for å leite opp noen graver til besteforeldrene og andre slektninger på min fars side.

 

Samtidig fikk vi oss en liten tur i det fine høstvær og tatt noen flere bilder.

 

Plana var hjem for å lage en suppe, men plutselig slo tanken ned at vi kunne ta en annen variant.

Derfor endte det med at jeg kjørte oss til Kyrksæterøra der vi kjøpte mat og mellomste tok bussen fra.

Veldig lurt trekk.

 

 

Må avslutte med fredagskvelden da mellomberta kom, vi hadde laga oss mat og hadde det avslappenden foran tv’n. Vi var begge slik passe oppbrukt etter uka og syntes det var helt greit å bli underholdt.

I halvmørket registrerer jeg plutselig noe stort som kryper på ene skuldra mi.

 

 

Har opplevde et par store fluer som har kommet inn, slik halvsløve, de siste dagene.

Jeg knipser resolutt til insektet og det fyker tvers over bordet og inn i veggen med et skikkelig dumpt dunk.

Sier til mellomste at det jeg tror det er en flue på veggen bak henne.

Først ser hun og så begynner hun å hyle.

For det var ingen flue, det var en veps og det har hun helt skrekk for.

Slik fikk vi både action og dramatikk.

Nå er ikke jeg redd veps, har det derimor vært en øyenstikker har jeg nok besvimt.

Datteren min besvimte heldigvis ikke, men hun grøssa over opplevelsen resten av helga. Og jeg, jeg fikk vepsen ut, så alt gikk veldig bra, egentlig.

 

Helga har vært koselig, nydelig og veldig fin på alle vis og helt perfekt om det ikke var for vepsen.

Men den var så godt som perfekt.

Helga, altså.

 

 

 

♥

 

 

 

 

 

 

 

“Du søker ensomhet”, sto det et sted jeg las. En kan lese mye forskjellig, men jeg spekulerer på om det kanskje stemmer.

 

 

 

 

Nå tror jeg de fleste av oss gjør det, til en viss grad. Må ha ensomheten.

Når jeg syns synd i meg sjøl og at ingen bryr seg om meg, tenker jeg at jeg skal reise til et sted langt-vekk-i-stan og gå i kloster, i ensomhet.

Langt bort fra alt.

 

Da jeg var et barn søkte jeg mye inn over i meg sjøl, likte å tenke og også drømme.

Opp gjennom ungdommen fikk jeg det for meg at jeg var ekstrovert og at jeg elska mennesker.

Og akkurat det gjør jeg nok, men det er ikke nødvendig å ha dem så tett.

Ikke hele tida.

Nå er jeg veldig glad i samtaler som er nære, under huda, ekte og uten pynt.

For jeg er veldig glad i mennesker, men ikke alle…

 

I kveld kom samtalen med mor til å handle om dette.

Om at vi alle er aleine i oss sjøl og det viktigste redskapet vi har sitter på toppen av kroppen.

Tankene våre.

Hvordan vi tenker om smått og stort. Hva vi gir oss lov til å tenke og ikke minst hvordan vi ser på oss sjøl.

Tror de fleste er vokst opp med en eller flere kritiske røster mot seg. Ofte i den beste mening.

Det er bare at vi oppover livet tar med oss disse stemmene og tar over dem, vi fortsetter kritikken mot den grunnleggende «oss».

Innerst inne er vi ikke gode nok, eller aller, aller innerst tror jeg de fleste er det, men laget over er kritisk.

Vi kompenserer med å være kritisk overfor andre.

Vi lager oss våre «fiender». Folk som vi syns tenker dumt, gjør teite ting, sier og handler på en måte vi ikke syns om.

Da er det så lett og ta fram dømmetanken.

Det kan nesten føles «godt» å fordømme et annet menneske.

 

 

En gang var jeg så sint på noen at det føles fysisk vond å gå inn i huset vedkommende bodde, det stakk og reiv i meg og var skikkelig ubehagelig. Grunnen var at jeg syntes det mennesket gjorde så store feil.

Heldigvis ga dette seg, men etter en nokså lang tid.

Plutselig kunne jeg tilgi og fri meg fra vreden jeg følte.

Du verden det gjorde godt.

 

 

Da jeg kjørte hjem under den høye stjernehimmelen tenkte jeg på dette, på samtalen jeg hadde hatt med mor, om å greie og ha gode tanker om alle.

Ikke dømme han som sniker i køa eller gjør noe anna vi syns er forkastelig.

Nødvendigvis tror jeg ikke ens eget liv har blitt verre om en har klart dette.

Jeg mener ikke at en skal akseptere alt, bare ikke dømme.

 

 

Jeg husker jeg tenkte for en stund siden, stakkars Hitler som måtte være Hitler. For en grusom livsvei og måtte bli en av verdens mest forhatte mennesker.

Man kan si at en har valg, og det vil jeg gjerne tro.

 

Men har vi egentlig det?

 

Under stjernehimmelen kan tankene bli store. Jeg syns likevel tanken er enormt interresant. Og jeg tror ikke livet blir verre om en greier å tilgi seg sjøl, ikke dømme andre og spre rundt seg med flest mulig positive tanker.

De må bare ikke fakes, de må komme fra hjertet.

Det er en ting en kan fake, og det har jeg prøvd.

Når humøret er slett og verden er ugrei, stille seg foran et speil og smile alt en kan. Altså før en stikker av til et kloster.

Ja, det høres banalt ut…men hjernen tror på smilet, for musklene sender beskjed til den om at her står det toppers til. Og den beskjeden blir aksepter, så da blir det framprovosert signalstoffer som får oss til å føle oss glade.

Det vanskeligste er å smile når humøret er i minus, det føles litt som et forræderi og ansiktet krakelerer. Men greier en det er det verdt det.

 

 

Ønsker deg en høy himmel under stjernene.

 

 

 

♥

 

 

 

 

 

 

Ny torsdag på beddingen. Torsdagene har sitt mønster.

 

 

 

 

Vi unngikk akkurat at det ble fredag den 13 denne måneden.

Torsdag tok den datoen.

Min dag…eller dag, det er bare noen timer, skal tilbringes blant bøker.

Jeg bestilte meg noen bøker sist torsdag og er spent på om noen av de er kommet. En handlet om Kabbala.

 

Torsdag er egentlig også trening i varmtvannsbasseng.

Tenkte å bli med da de var i gang etter sommeren, men nå er vi så midtveis i høsten som det nesten er mulig å komme og jeg har ikke vært der ennå. I dag har jeg lovet å komme innom mor etter jobb.

Men jeg må komme meg i vei, kanskje bestemme meg for neste torsdag.

Det gjør så godt.

Og det er ikke bare sløvhet som har ført til at jeg har møtt opp.

Betennelsen i hofta er ikke bra, men har blitt bedre.

Har vurdert om jeg skal i gang men Tibetanske riter igjen også. Sjøl om kanskje Thai Chi har vært bedre nå.

 

Har en fin helg foran meg.

Trodde det var neste uke som ble veldig travel, men det er faktisk uka deretter.

Har en følelse av å seile i smult farvann.

 

Jeg skal snart smake på rundstykkene jeg lagde i går kveld. De er grove, har både cottage cheese og gulrot i seg. Vil ha matchate til.

 

 

Begynner å bli tom for matcha, så det må jeg få kjøpt inn.

 

Torsdagen er i farta og jeg må nok få opp farta også.

 

 

Ha en fin dag.

 

 

♥

 

 

 

 

 

 

 

 

Jeg er litt gul helt inn til margen, ikke cool, egentlig bare gul og kanskje litt fuktig, nesten rå…

 

 

 

Ikke som ‘i råskinn’.

Det er uteverdenen som trekker inn i meg, for den er slik.

 

I dag for jeg på jobb, jeg skreiv tidligere at jeg gledet meg til dagen.

Lista jeg håpte å komme meg nedover var ikke eviglang. Regnet med at jeg hadde en rolig dag foran meg.

Den gang ei.

For data’n var skikkelig på vrangsida.

Til slutt fikk jeg jobba på laptopen, men der virka ikke tastaturet, ikke fikk jeg på de to skjermene jeg bruker – de gikk bare i dvale.

Folk fra IKT og andre, prøvde, uten at det funka.

Jeg fikk oppdatert program og ble ikke ferdig.

Må sannsynlig dra innom kontoret i morgen for å se om det går an å komme seg videre.

 

Hjemme igjen ble det middag, tagliatelle med tomat, løk, sterk ost blant anna.

Etterpå har jeg satt en deig som skal bli rundstykker og sett tv.

 

For tiden er har jeg kjærligheten på menyen. Jeg ser på ene serien etter den andre om kjærlighet; «Kjærlighet IRL», «Gift ved første blikk», Kjærlighet uten grenser», «Første date»…tror det er disse og det er jammen nok.

 

 

Ser du på noen av dem?

 

Og det verste av alt, jeg drømmer ikke om kjærlighet sjøl.

Syns det har vært logisk om jeg hadde, når jeg syns det er morsom og se på alt dette.

Men jeg syns samspillet mellom mennesker er veldig interessant.

Liker nok best den norske serien “Kjærlighet IRL». Handler om mennesker som ikke tør slippe ned forsvaret sitt og som nesten ikke har datet.

En fin og sårbar serie.

 

Så slik har dagen vært; datatrøbbel, mat og kjærlighet.

 

 

 

♥

 

 

 

 

 

 

Høsten vinker med sitt gylne lys og jeg sitter komfortabel i min stue.

 

 

 

 

 

Sa det jenta også, etter og ha skreket i flere timer og igjen lo; nå har jeg glemt at tante skal dø.

 

Tungsinnet fra i går er forsvunnet med morgenlyset.

 

 

Jeg drikker limevannet mitt og spiser kavring i kefir.

Summerer lett hva som skal skje og gjøremåla på jobb.

Gleder meg til å være i gang.

 

 

Når jeg kommer hjem må jeg bake, det siste rundstykket går i matpakken i dag.

Litt usikker om jeg skal kjøre innom moren min, eller bare kjøre rett hjem etter jobbedagen er ferdig.

Jeg har også noen stiklinger jeg skulle fått i jord og for en til tilbake skrev Morsmiddag om myntegele. 

Har stående en del mynter som har vært artig å berga før frosten.

 

 

Og så tenker jeg på hvordan en kan få tid til ikke å eksistere, ikke eksistere i den forstand at den ikke stykker opp flyten.

For jeg vet ikke om jeg tror helt på tid.

Slik vi har laget tiden…

Eller forstår den, vår hjerne må ha grenser, linjer og mål, det forstår jeg også.

Men finnes tiden egentlig?

Kanskje foregår alt samtidig…

 

Nei, nå skal jeg tygge opp maten min og komme meg inn i framtiden.

Og se der, det gjør jeg aldri, for jeg vil alltid bare være i nå-tiden.

Tror det ligger en nøkkel der.

 

 

Ha en riktig fin dag.

 

 

 

♥

 

 

 

 

 

 

 

Det blåser litt og er fryktelig mørkt. Jeg har heller ikke orka å slå på lyset inne.

 

 

 

 

I dag skulle jeg jobbe, var plana, og fri i morgen.

Jeg tok like godt og switchet om.

Da klokka ringte i morges etter en lang nok natt, fant jeg ut at ting ikke var helt på stell.

Så jeg svarte på noen mail og krøp under dyna.

 

Og som jeg sov.

Og du verden hvor jeg drømte.

 

 

Etterhvert sto jeg opp og det kom inn flere jobbrelaterte telefoner.

Ellers ble det ikke noe med meg.

 

 

Jeg har bare lyst til å spise.

Masse.

Og så er jeg lei av høsten allerede.

Er også lei av økonomi.

 

 

Det går til HE…, sier sønnen min og maler framtida blodrød og svart.

 

 

Jeg har verken penger til solcellepanel eller krefter til å spa en åker.

Men jeg kan gå ned til sjøen for å fiske.

Det har jeg forresten planer om uansett.

Handler om disse planene om å lage det meste fra bunnen av.

 

 

Blir ikke mer oppløfta av å høre om at det internasjonale pengefondet spår elendighet i verdensøkonomien, verre en på mange tiår.

 

 

Så her sitter jeg og skal tenke positive tanker, men må si det ikke føles lett.

Om verden “går dit høna sparker”, så hjelper det så lite med korta jeg har på hånda.

Ikke en gang bunken med Tarot kort.

 

Ok, jeg har en gård da, liksom…

 

 

 

Blir du påvirka av at det meste peker nedover om dagen?

 

 

♥

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

I kveld viser jeg bare noen bilder fra i går. For denne dagen kjørte meg i grøfta.

 

 

 

 

I går fikk jeg gjort slik som jeg hadde satt på plana.

Blant anna å gå en tur i skogen.

Tenkte dette kunne bli et fint bilde, men ble ikke så spesielt, bare et gult løvblad.

 

 

Og disse blada av denne rogna var nesten helt sorte.

 

 

Tistelen syns jeg også var fin, den var litt mer fotogen.

Må vel kalle det en blomst.

 

 

I dag kom jeg meg vei og fikk tatt noen blodprøver, var innom butikken på returen.

Fikk handla inn til middag, hadde bestemt meg for noe det var årsvis siden jeg hadde laget; Fiskeboller i hvit saus.

Kjørte på med grønnsaker og det falt i smak hos mor.

Så langt fulgte jeg dagens plan.

 

 

I går lot jeg meg facineres over at bladene på trærne satt fast i toppen, den lengre nede hadde blåst av. 

 

 

Lillesøsteren min kom en tur framom hos mor i dag også, hun ville ikke ha middag.

Men hun er veldig glad i søtt.

Hun var opptatt av skadedyr.

Det var godt og sette seg i bilen for å kjøre hjem.

Hodet mitt hadde bestemt seg for å bli vondt.

 

 

Det lysna til i går, huset ble bare en siluett da jeg la i vei på skogsturen.

 

 

Og da jeg kom på toppen av haugen viste sola seg også fram.

 

 

I kveld da jeg kom hjem var sola gått ned.

Jeg fant ut at jeg måtte smøre meg med en salve for stive muskler, for tenkte at det måtte være grunnen til hodets noen begrensninger…  

Men den der salva var fryktelig fæl, tror jeg må dusje meg før jeg legger meg, utstår ikke lukta.

Blir kvalm.

Har fulgt et webmøte i denne lukta, hodepina ble egentlig verre.

 

 

Det var stille da jeg kom hjem i kveld, men hører vinden holder på å ta seg opp.

På toppen av haugen i går var i alle fall fjorden veldig stille.

 

 

Men nå skal jeg avslutte innlegget mitt, ta dusjen og en hodepinetablett.

Og så køye.

Det tror jeg er det aller lureste jeg kan gjøre akkurat nå.

 

Så i kveld må jeg gi meg med skriving, får svare og kommentere når topplokket er vatret.

 

 

Sov fortreffelig.

Tror også jeg kommer til å gjøre det, slik etter hvert.

Og jeg gleder meg.

 

 

 

♥

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Jeg kom meg ned i kjelleren i dag. Endelig. En liten tur.

 

 

 

 

Jeg skrev tidligere i dag om at jeg hadde to planer for dagen.

Den ene var å male, det andre var ut å fotografere.

Begge deler fikk jeg gjort.

 

Først prøvde jeg å finne alt av muligheter til å utsette planene.

Jeg skjønner ikke dette, hvorfor jeg prøver så iherdig å sabotere meg sjøl…

 

Men til slutt var jeg på tur ned trappa med høytaleren under arma.

Musikk må man ha.

 

 

Først skjønte jeg ikke hvor akrylmalinga sto, jeg hadde ikke malt siden jeg pakka sammen verkstedet på Øra for et par år siden.

Det sto faktisk i en plastpose ennå.

 

Jeg tok opp en liten ‘lappe’ og satte opp og begynte. Tegneren i meg er nok større enn maleren, så lett for å havne i tegnefella-.

 

 

Må nok øve lenge før jeg får noen dreis på dette.

 

 

Burde også ha rydda i tegningene som ligger på arbeidsbordet.

Tok fram mange av de for en tid tilbake, tenkte å sortere etter periode og hva tegningene gikk ut på.

Men haugen ligger der ennå.

 

Enklere å finne fram om det er noen av tegningen jeg har bruk for til noe.

 

 

Jeg malte så langt jeg kom på det ene «bildet”, før jeg satte det bort.

Aner ikke hva det blir, er mest for å trene.

 

 

Hadde tatt nok maling på paletten.

 

 

Tok derfor fram ett av de andre uferdig bildene og fortsatte på det.

 

 

Falt i en slags ro, og det var  godt å kjenne.

Så i optimismens navn skylte jeg ikke paletten, jeg bare dekte den til med det i tankene at jeg snart skal ta turen ned igjen.

 

I morgen har jeg fri, men starter dagen med å stikkes.

Legekontoret er i mors retning, så har sagt jeg kommer innom for å lage middag til oss begge.

I morgenkveld har jeg meldt meg på en videokonferanse.

Tirsdag må jeg jobbe, men ellers tenker jeg å jobbe lite den uka her, for uka etter blir alt anna enn rolig…og sannsynlig alt for lang.

 

Så burde komme meg ned for å male mer den uka her. 

 

 

♥

 

 

 

 

 

 

 

 

Drømmer forteller om dagene. Om hvordan dagen har vært, det summerer drømmene.

 

 

 

 

Nettene mine er ofte fulle av folk, bilkjøring, biler som kjører seg fast, både snø og vann, vann og strand, og ikke minst hus jeg har bodd i, skoler jeg har gått på. Eksen dukker også opp i veldig mange av drømmene. De er ofte fargelagt av å ikke vinne over, av å streve.

 

Jeg er så glad når gode drømmer dukker opp.

 

 

Jeg er nok overraska over hvor fort livet har gått.

Over alt jeg skulle som fordunsta.

Og mens jeg har levd i påvente av å begynne med alt det andre, har jeg levd til gangs. Gjort det jeg trodde jeg måtte, trodd jeg skulle.

Og jeg angrer ikke.

Men jeg har inn i mellom vært trist.

For det ble så mye anna jeg måtte lande.

 

 

I alt dette kan det hende jeg tenker tilbake, tilbake da jeg var et barn.

Et barn midt i meg sjøl.

Tankene.

Hvem jeg da var.

Den gangen jeg kunne drømme meg bort.

Drømme meg bort i kjedsomhet.

Drømme meg bort i glede.

For jeg drømte meg bort, var ikke alltid til stede, var langt inni mine egne verdener.

Tankene jeg hadde var hele, uten kompromiss.

 

 

Etter hvert fant en sine plasser, plasser en ikke alltid var like fornøgd med.

Og så sprang livet avgårde-.

 

Hvem er jeg i dag i forhold til dette barnet jeg var?

Har jeg mista meg sjøl på veien?

 

Svaret er sikkert både ja og nei.

Men langt der inne finnes jeg, nesten like hel.

Som den jeg er.

Sjøl om jeg utenpå gjør alle disse andre tingene.

 

 

Tanken om hvem jeg er i forhold til andre dukker også opp…

Si det, det tror jeg ikke jeg kan svare på, for jeg er ikke inni andre.

Det meste er sikkert likt.

Men tersklene på likhet vil variere.

Smaken, hørselen og synet vil ikke være helt det samme.

 

 

På terskelen til natta i går ståka jeg, jeg ståka på facebook.

En gammel klassekamerat som plutselig dukka opp i feeden gjorde meg nysgjerrig.

Det som møtte meg var et vell av farger, former, komposisjoner…og jeg kjente på den ultimate gleden.

 

Gleden av det som er vakkert, det som ligger i å skape.

Jeg kjente det igjen og fikk lyst til å leite fram mine farger.

 

Så la jeg meg for å sove og hadde gode drømmer, drømmer uten problemer.

 

 

I dag er plana å gå ned i kjellaren der jeg har rom å disponere.

Finne fram fargene.

 

 

Jeg vil inn til meg sjøl, der det hele barnet en gang var, der jeg fortsatt er, men som får så alt for lite plass.

 

 

Kjenner du på barnet i deg?