Salen var bortimot smekkfull. Tror nesten ikke jeg har sett så mange på kino.

 

 

 

 

Men så gikk da også en kino det har vært snakke mye om i media og som er Norges Oscar-håp, da det er den som er valgt ut.

 

Det var mellomsøster og moren min som ble med, begge sa «ja» med en gang da jeg foreslo å se den.

Den varte i 2 timer og 30 minutter, så det er lang nok tid på en kino.

 

Da vi kom inn i lokalet var det varmt, men hvordan det gikk med varmen vet jeg ikke. En kan si at det var et god reaksjon på filmen.

I starten følte jeg at jeg satt litt dårlig og filmen var veldig grå og tung i fargene. Skjønte det var et virkemiddel. Og det var en film som handla om et tungt tema.

 

Jeg kan henge meg veldig opp i detaljer på film, spesielt norske.

Filmen vi hadde landa i setene for å se var «Krigsseileren», skrevet og regissert av Gunnar Vikene.

 

 

 

Etter en stund, jeg måtte arbeide meg inn i filmen, gikk tida fort.

Litt spenstige overganger, et par ganger var eksplosjonene ved bombing brukt som skifte av scene.

Skuespillerne gjorde en svært bra prestasjon, de var troverdige.

 

 

Jeg blir alltid imponert når barn spiller og du tror på dem.

 

Kristoffer Joner, Ine Marie Wilmann og Pål Sverre Hagen hadde alle gode rolle-presentasjoner. Tidligere rolle-karakterer dukka ikke opp, som kan være en i fare.

Jeg trodde Alexandra Gjerpen hadde en større rolle, ut i fra intervju. Hun kom bort uten at det ble sagt mer om det.

 

Det var innimellom litt lange stille tagninger, der jeg datt litt av. De kunne være en brøkdel for lange.

 

Men alt i alt en veldig god film.

 

Og budskapet syns jeg var så viktig.

Alle disse menneskene som kom hjem til ødelagte liv, som hadde ofra alt, kom hjem med istykkerrevne sinn og møtte forakt.

Ingen respekt.

Tror mange lokalsamfunn hadde sine krigsseilere, mennesker som ble sett ned på og som fikk null respekt.

At dette ble tatt opp er så på tide, disse menneskene som måtte satse livet sitt, overlevde og kom hjem med sinnet fullt av traumer.

 

 

Jeg skrev i et tidligere innlegg om annerledeshet.

Filmen handler om å bli gjort annerledes, ufrivillig annerledeshet.

 

Jeg var glad for at jeg fikk sett filmen.

Mor, som opplevde krigen, hun var tretten år da den var over, syntes det var en fryktelig trist film.

Vi var veldig glad for at filmen er laga, at vi fikk sett den.

 

Respekten for mennesker, respekten som ble borte til dem som kom hjem med ødelagte liv, hvor viktig den er.

 

Da, nå og for alltid. 

 

 

 

♥