Sola treffer meg flimrende midt i øyenene. Gjennom de lave vinduene på stua.

 

 

 

Flimmeret føles som en behagelig massasje, noe vakkert.

Sol inn gjennom vinduer, filtrert av viftene grener med gult løv.

 

 

I gårkveld da mørket omslutta verden der ute, og vinden herja rundt hjørnene, dukka et annet syn opp.

Plutselig flamma det lys i mørket.

Mellom sundrevet skydekke kom en nesten trillerund måne fram.

 

 

Disse glimta som gleder.

Som gir en følelse av at det er bare ikke mørke og høst.

 

 

I går sto jeg opp og plutselig var ettermiddagen der.

Jeg hadde snakka i telefonen.

 

Noen ganger skjer alt samtidig.

I går ringte alle samtidig.

Så i grunn var det slik dagen ble.

 

 

Jeg er slapp.

Fryktelig slapp.

Jeg ble kaldt inn til nye blodprøver, de var ikke helt på stell nå sist, men ikke slik fryktelig på villstrå heller. Det er betennelse i kroppen ett eller annet sted og det er nok derfor jeg er såpass slapp.

 

 

I dag må jeg til butikken, mor trenger matvarer.

I går var det tungt for henne, ingen innom, utenom travle helsearbeidere.

 

– Har du skrevet i boka di, spør jeg.

– Jeg har ingen ting å skrive om, svarer hun.

 

– Hun savner nok mannen sin, kommenterer en venn.

 

Og det gjør hun så klart. Han var der til han ikke var der, i over seksti år.

 

Når naboer bort i mot har slutta å komme innom både på grunn av alder og at noen av de ikke forstår bedre, da blir det mye tomrom. Søstrene mine er der sporadisk, men det er jeg som har hovedansvaret.

Jeg kan ikke fylle tomrommet, jeg er der men kan ikke dra på besøk daglig. 

 

Men i dag, om ikke så lenge, tar jeg turen.

Jeg skal ta med meg en strikking og ha tid. Kanskje jeg skal legge fram mobilen og ta opptak av slikt hun liker å snakke om.

Det er slikt jeg tenker jeg skal, men blir så sjeldent – men kanskje denne blåsbortdagen er fin til slikt.

 

 

 

En god helg til deg, håper du har noe fint du gleder deg til. 

 

 

 

♥

 

 

 

 

 

 

 

Uka nærmer seg slutten. Høsten har bosatt seg og bladene fyker av trærne.

 

 

 

 

I går fikk jeg inn utemøbler, både hos mor og siden hos meg sjøl.

Hos meg er det ennå noen ting som står igjen.

Møblene som er tatt inn skal bæres ned trappa. De står fint og venter på at det blir deres tur.

Jeg har mine tre timer på biblioteket etter hvert.

En koppvask venter og noen klær skal henges opp.

Jeg har endelig fått lest meg opp på noen av dere jeg leser hos.

 

 

Så var torsdagen over, kom hjem etter jobben i gårkveld og var ikke i skrivehumør.

Det er sjelden jeg ikke er det.

Jeg er også glad i å snakke, med det har heller ikke vært så stort behov for å dele alle orda.

 

 

 

Det er fredag.

Ute regner det.

Det har blåst.

Masse løv har falt til bakken.

 

 

Jeg fant et innlegg jeg skrev en fredag for flere måneder siden.

Kanskje starta det da…

Manøveren…

Snuoperasjonen…

 

 

For det er noe på gang-.

Siden jeg starta å blogge har temaet mitt vært tid og ikke strekke til.

 

Om slitenhet.

 

Det er liksom et rungende «nei» har oppstått og er på vei opp og ut fra mitt indre.

Nei til slitet, ja til glede.

Men det er ikke bare å knipse i fingrene så er alt annerledes.

Det skal sette seg i alle celler, at nå snur vi dette-.

 

 

Denne hendelsen var en del av det.

En vond og skjellsettende helg, som nok var viktig for prosessen.

Og så dukka hendelsen opp med de gamle bildene.

 

 

Jeg har vært som et sammenknøvla papir som var knøvla til en hard ball.

Ballen er iferd med å brettes ut.

 

 

Det ble veldig viktig å ta en kikk på annerledesheta folk blir dratt igjennom, den som koster når man ikke ønsker. Men som kan ha veldig mye lærdom i seg, om en greier å stå i den uten at en knekkes.

I denne rekka av innlegg dukker så til slutt et innlegg som virker får en større betydning enn hva jeg visste, da.

 

 

Alle disse brikkene.

Brikker som fører til at en gir slipp mer og mer.

 

 

Tror skipet mitt, som er livet mitt, har snudd i hvert fall nokså mange grader.

Og at dette handler om snuing på det indre plan, regner jeg med du forstår.

Den handler om tenkesett, fokus og kunnskap…kanskje tro.

 

 

Når jeg har levd så mange år med mitt mindeset og når det ikke funker ultimat, da må det endring til.

 

 

Ellers skjer det mye på den ytre plan også.

Det er mange forandringer, for eksempel er arbeidssituasjon i en veldig spennende fase.

Kanskje får jeg rett og slett noen veldig fine år på tampen av arbeidslivet.

Jeg har sagt jeg skal skrive mer om dette, men sjøl om veien nå er nokså sikker, vil jeg ha det mer på plass før jeg forteller.

 

 

Helsa mi er det ikke så mange forandringer med, men tror den kan bli bedre.

Matfokuset er ikke så veldig stort, det har blitt mer slik jeg har ønska.

Men har likevel en vei å gå, ønsker å komme i gang med bokashi av matavfallet, som riktignok ikke er så stort. Om du ikke vet hva bokashi er, legger jeg ved denne videoen. Den er ikke lagt inn som reklame, men som kunnskap.

 

 

Jeg kjøper nesten ikke prosesserte produkt, men kan enda bli bedre.

Ønsket om å ha noen fermenterte matvarer også, for jeg tror på at det er sunt for en god helse.

 

 

 

Så det er stadig fokus med omlegging på det ytre plan også.

Høste mer fra naturen, få inn en vane med å kjøpe fra Rekoringen.

Slikt.

 

 

 

Leve så tett opp mot det som jeg anser er et godt liv.

Liker å se at det er en endring, at det endres til det bedre.

Det naturlige, det balanserte, det som gir plass til alt og alle, der en kan tenke like mye både på seg sjøl og andre.

Vennlighet.

Utvikling.

 

Være en del av-.

 

 

 

♥

 

 

 

 

 

 

 

 

 

“Hvilken dag er det i dag, hvilken dag er det i dag…er det mandag, er det mandag?”

 

 

 

Men altså ikke det. Vi er snart ferdig med tirsdag. Og jeg er også ganske så ferdig.

Du verden det er godt å låse seg inn hos seg sjøl etter to dager på farten. Kjente det på ferja hjem at jeg duppe-trøtt.

Sovna sittende i bilen et par ganger. Altså, mens jeg satt i bilen på ferja!

Dagene har gått fint. …

 

 

– Og så langt kom jeg i skriveriene mine i gårkveld. Jeg var så sliten at det å gå og legge seg var bortimot en Amerikareise.

Nå har en god natt fargelagt kommende dag.

Skal rekker et møte på Teams klokka ti, men satser på og være på plass litt før.

Så på programmet står dette møtet, ferdigstille noe tekst og finne bilder til, klarere og melde meg på en konferanse…og da er det bare et pluss om jeg kommer i gang med mer.

Timene vil nok uansett bli for mange den uka her.

 

De to dagene som er tilbakelagt har vært fine, slitsomme og mandagen fikk en krevende slutt. Av og til sier folk noe man ikke syns det er det minste hyggelig at de sier. Man blir gående å tenke hva som ble lagt i utsagnet, slik endte den ene dagen.

Når det ikke er konstruktivt, bare slitsomt, må man greie å frigjøre seg og sette slikt på den hyllen det hører hjemme.

En kan ikke ta til seg, eller bære på alt som blir sagt.

Når det ikke har annen funksjon enn å bygge ned.

Men ellers veldig positive dager.

 

I dag, etter jobben, må jeg antakelig ta en runde, for det er meldt tildels sterk vind utover ettermiddagen og natta. Så framom mor å sette inn hagemøbler, etterpå hjem til meg for å ta inn noen stoler og et bord.

Er ikke så glad i den vinden. Huset er ikke reparert etter vinden sist vinter, ikke har jeg fått prisantydning på reparasjon, sannsynlig har jeg ikke mulighet…eller bør ikke låne opp, slik situasjon er nå.

Så var det den skogen som ble sett på i sommer, har heller ikke fått svar derfra.

 

Det er så tungt med slikt og jeg er fryktelig lei av å mase…føler det må til over alt, både privat og på jobb.

 

Men akkurat nå, akkurat, akkurat nå, er det stille før stormen…og jeg må ut å virke.

 

 

Ønsker deg en riktig fin høstdag.

 

 

 

♥

 

 

 

 

 

 

En lite oversiktlig uke ligger foran. Oversiktlig for at jeg ikke har forberedt den.

 

 

 

 

 

Ute lysner det og mandagen ligger upløyd, likevel planlagt.

Litt nummen sitter jeg passiv i en stol og trykker inn bokstaver her.

Jeg tror dette er en viktig dag uten at jeg tar det innover meg.

 

Helga ble…, det vi si gårsdagen, ble vilt stillesittende.

Var jeg lat eller var jeg utslått, si det…?

 

Av en eller annen grunn tenker jeg at det skjer noe, det har begynt å skje for litt siden.

Men slikt ser en ikke før i ettertid, nå har jeg bare den spesifikke følelsen.

 

Nå skal jeg pakke meg en liten bag, i kveld kommer jeg ikke hjem.

To dager på farten.

Tok en kikk nå og ser det er program for fire dager den uka her.

Det er bare å puste dypt inn og bestemme seg for å holde, ikke bekymre seg.

 

 

Har du en grei uke foran?

 

 

♥

 

 

 

Salen var bortimot smekkfull. Tror nesten ikke jeg har sett så mange på kino.

 

 

 

 

Men så gikk da også en kino det har vært snakke mye om i media og som er Norges Oscar-håp, da det er den som er valgt ut.

 

Det var mellomsøster og moren min som ble med, begge sa «ja» med en gang da jeg foreslo å se den.

Den varte i 2 timer og 30 minutter, så det er lang nok tid på en kino.

 

Da vi kom inn i lokalet var det varmt, men hvordan det gikk med varmen vet jeg ikke. En kan si at det var et god reaksjon på filmen.

I starten følte jeg at jeg satt litt dårlig og filmen var veldig grå og tung i fargene. Skjønte det var et virkemiddel. Og det var en film som handla om et tungt tema.

 

Jeg kan henge meg veldig opp i detaljer på film, spesielt norske.

Filmen vi hadde landa i setene for å se var «Krigsseileren», skrevet og regissert av Gunnar Vikene.

 

 

 

Etter en stund, jeg måtte arbeide meg inn i filmen, gikk tida fort.

Litt spenstige overganger, et par ganger var eksplosjonene ved bombing brukt som skifte av scene.

Skuespillerne gjorde en svært bra prestasjon, de var troverdige.

 

 

Jeg blir alltid imponert når barn spiller og du tror på dem.

 

Kristoffer Joner, Ine Marie Wilmann og Pål Sverre Hagen hadde alle gode rolle-presentasjoner. Tidligere rolle-karakterer dukka ikke opp, som kan være en i fare.

Jeg trodde Alexandra Gjerpen hadde en større rolle, ut i fra intervju. Hun kom bort uten at det ble sagt mer om det.

 

Det var innimellom litt lange stille tagninger, der jeg datt litt av. De kunne være en brøkdel for lange.

 

Men alt i alt en veldig god film.

 

Og budskapet syns jeg var så viktig.

Alle disse menneskene som kom hjem til ødelagte liv, som hadde ofra alt, kom hjem med istykkerrevne sinn og møtte forakt.

Ingen respekt.

Tror mange lokalsamfunn hadde sine krigsseilere, mennesker som ble sett ned på og som fikk null respekt.

At dette ble tatt opp er så på tide, disse menneskene som måtte satse livet sitt, overlevde og kom hjem med sinnet fullt av traumer.

 

 

Jeg skrev i et tidligere innlegg om annerledeshet.

Filmen handler om å bli gjort annerledes, ufrivillig annerledeshet.

 

Jeg var glad for at jeg fikk sett filmen.

Mor, som opplevde krigen, hun var tretten år da den var over, syntes det var en fryktelig trist film.

Vi var veldig glad for at filmen er laga, at vi fikk sett den.

 

Respekten for mennesker, respekten som ble borte til dem som kom hjem med ødelagte liv, hvor viktig den er.

 

Da, nå og for alltid. 

 

 

 

♥

 

 

 

 

 

 

 

Helga står med en fot i september og en fot i oktober. For så å sette begge føttene i måned med tall nummer ti, som den har gjort i dag. 

 

 

 

Jeg hadde konsentrert meg om denne datoen, jeg ville delta i en konkurranse.

Var fristen på fredag eller lørdag, spekulerte jeg, mens jeg leita på nettet.

Jeg fant det ikke først.

Men så fant jeg det…og oppdaga fristen var på torsdag.

Så da skulle jeg ikke delta da.

 

 

Gårsdagen skein fra morgen til kveld.

Jeg tok meg en liten runde.

Jeg ville kose meg med å se gjennom linsa.

Se på blomster.

Se på blad.

La lyset skinne meg rett inn i sinnet.

Framom klærne som hang til tørk.

Se sola som skein mellom putevar og laken.

Der vinden fylte tørken med glede.

Før jeg gikk til min dont.

Til en liten vedhaug som måtte i hus.

Jeg fikk fylt en trillebår.

I dag må jeg ta resten.

 

Ellers har jeg et lass av stokker som burde ha blitt kappa.

Burde…

Men jeg får bare gjøre mitt beste.

 

 

♥