Sola treffer meg flimrende midt i øyenene. Gjennom de lave vinduene på stua.

 

 

 

Flimmeret føles som en behagelig massasje, noe vakkert.

Sol inn gjennom vinduer, filtrert av viftene grener med gult løv.

 

 

I gårkveld da mørket omslutta verden der ute, og vinden herja rundt hjørnene, dukka et annet syn opp.

Plutselig flamma det lys i mørket.

Mellom sundrevet skydekke kom en nesten trillerund måne fram.

 

 

Disse glimta som gleder.

Som gir en følelse av at det er bare ikke mørke og høst.

 

 

I går sto jeg opp og plutselig var ettermiddagen der.

Jeg hadde snakka i telefonen.

 

Noen ganger skjer alt samtidig.

I går ringte alle samtidig.

Så i grunn var det slik dagen ble.

 

 

Jeg er slapp.

Fryktelig slapp.

Jeg ble kaldt inn til nye blodprøver, de var ikke helt på stell nå sist, men ikke slik fryktelig på villstrå heller. Det er betennelse i kroppen ett eller annet sted og det er nok derfor jeg er såpass slapp.

 

 

I dag må jeg til butikken, mor trenger matvarer.

I går var det tungt for henne, ingen innom, utenom travle helsearbeidere.

 

– Har du skrevet i boka di, spør jeg.

– Jeg har ingen ting å skrive om, svarer hun.

 

– Hun savner nok mannen sin, kommenterer en venn.

 

Og det gjør hun så klart. Han var der til han ikke var der, i over seksti år.

 

Når naboer bort i mot har slutta å komme innom både på grunn av alder og at noen av de ikke forstår bedre, da blir det mye tomrom. Søstrene mine er der sporadisk, men det er jeg som har hovedansvaret.

Jeg kan ikke fylle tomrommet, jeg er der men kan ikke dra på besøk daglig. 

 

Men i dag, om ikke så lenge, tar jeg turen.

Jeg skal ta med meg en strikking og ha tid. Kanskje jeg skal legge fram mobilen og ta opptak av slikt hun liker å snakke om.

Det er slikt jeg tenker jeg skal, men blir så sjeldent – men kanskje denne blåsbortdagen er fin til slikt.

 

 

 

En god helg til deg, håper du har noe fint du gleder deg til. 

 

 

 

♥