I behagelig rolig og planmessig vandring har helga gått. Nå nærmer det seg en slutt på disse helge-oktober-dagene for denne gang midtveis i måneden. 

 

 

 

 

Jeg våkna til dagen med noen som gikk opp trappa, og det ble ropt lavt et navn.

Nå var det to i huset med det navnet. Den ene kunne fortelle at hun hadde våkna og spekulert på om hun skulle svare, men kommet fram til at det nok ikke gjaldt henne.

 

Denne hendelsen førte til at jeg sto opp.

Ikke for det det var så tidlig, klokka nærma seg ni.

Jeg ble møtt med dette synet.

 

 

Kaskader av sol.

 

 

En veranda som det enda var blomstring på.

 

 

Og sol som bada høstfargene.

 

 

Litt etter kom de to andre opp, mormora og barnebarnet, som altså deler samme navn.

Etter litt kom han tilbake han som var innom tidligere og nå fikk han dratt på den eldste strømpene, det var hans ærend.

Han hadde ikke turt å vekke mor, det var første gangen han var hos henne. Han var nok ganske ny i hjemmesykepleien.

Mor sa det var helt greit om hun ble vekket ved senere anledninger, men ikke vanlig hun sover så lenge.

Etter han hadde dratt på mor strømpene, følte han at dette fikk han såpass dreisen på at han tilbydde å hjelpe oss to andre også.

En spøkefugl på morgenkvisten.

 

 

Vi fikk spist frokost og snakka slektshistorie. Jeg er vel ikke medfødt interessert, men greit å notere for å ha en liten peiling på koblinger og navn på kryss og tvers.

 

Mellomste og jeg kom til mor i går.

Plana var middag, kino og overnatting. Kinoen måtte vi droppe, for mor hadde vært i dårlig form sist natt.

Men koselig å bare ta det med ro også.

 

 

På tur hjem igjen i dag, skulle vi innom en utstilling.

To damer som stilte ut, ene med maleri og den andre med tekstilbilder i damask.

 

 

Hun med maleri heter Jenny Fløgstad Hanssen og henne med tekstilbildene, Elin Trollerud.

De hadde mye fint å vise begge og fortalte om tanker og prosesser rundt arbeidene sine.

 

Etter en kaffekopp og enda mer prat, reiste vi innom grava til far og fikk satt ned en lyngplante.

 

 

Da vi drar derifra kommenterer jeg at egentlig skulle vi tatt en tur rundt området i finværet.

Dette fører til at vi stopper ved neste kirke, for å leite opp noen graver til besteforeldrene og andre slektninger på min fars side.

 

Samtidig fikk vi oss en liten tur i det fine høstvær og tatt noen flere bilder.

 

Plana var hjem for å lage en suppe, men plutselig slo tanken ned at vi kunne ta en annen variant.

Derfor endte det med at jeg kjørte oss til Kyrksæterøra der vi kjøpte mat og mellomste tok bussen fra.

Veldig lurt trekk.

 

 

Må avslutte med fredagskvelden da mellomberta kom, vi hadde laga oss mat og hadde det avslappenden foran tv’n. Vi var begge slik passe oppbrukt etter uka og syntes det var helt greit å bli underholdt.

I halvmørket registrerer jeg plutselig noe stort som kryper på ene skuldra mi.

 

 

Har opplevde et par store fluer som har kommet inn, slik halvsløve, de siste dagene.

Jeg knipser resolutt til insektet og det fyker tvers over bordet og inn i veggen med et skikkelig dumpt dunk.

Sier til mellomste at det jeg tror det er en flue på veggen bak henne.

Først ser hun og så begynner hun å hyle.

For det var ingen flue, det var en veps og det har hun helt skrekk for.

Slik fikk vi både action og dramatikk.

Nå er ikke jeg redd veps, har det derimor vært en øyenstikker har jeg nok besvimt.

Datteren min besvimte heldigvis ikke, men hun grøssa over opplevelsen resten av helga. Og jeg, jeg fikk vepsen ut, så alt gikk veldig bra, egentlig.

 

Helga har vært koselig, nydelig og veldig fin på alle vis og helt perfekt om det ikke var for vepsen.

Men den var så godt som perfekt.

Helga, altså.

 

 

 

♥