Dette med både å få og gi komplement er en rar ting. Og hva som oppfattes som det.

 

 

 

 

For mange år siden møtte jeg igjen noen det var lenge siden jeg hadde sett. Vedkommende hadde tatt av veldig mange kilo, så det føltes naturlig å kommentere forandringa.

Den kunne være villet eller sykdom, så kommentaren falt helt nøytral.

Den ble tatt godt imot med et “tusen takk”.

Jeg gikk nesten smilende fra samtalen, for fra min hånd var det ikke ment som et komplement. Men jeg skjønte det ble tatt vel imot og forvandlinga var ønska, sjøl om det utseendemessig var uheldig så var det helt sikkert godt med letter kropp.

Og at jeg gjorde noen glad med kommentaren var bare hyggelig, det var i hver fall ikke sykdom.

 

 

Nå har jeg ingen vansker med å si positive ting til folk, ting jeg både mener og som er et komplement.

Jeg syns det er fint å kunne løfte andre.

 

 

Når det går på kommentarer andre veien er jeg nok ikke så flink til å ta imot. Som ung var jeg det overhodet ikke. Husker jeg en gang fikk en ganske streng reaksjon på at jeg alltid avviste.

I dag kan jeg fint si takk, men da må jeg være sikker på at det er et komplement retta mot meg.

 

 

I går da vi drakk kaffe etter utstillinga, begynner en dame å snakke med meg ved et annet bord.

Jeg kjenner henne ikke, men tror jeg vet hvem hun er.

Hun sier noe om en film, og jeg tenker hun hadde vært på filmen da vi tok med mor. Og at hun ville kommentere det.

Det var ikke den filmen skjønner jeg i neste kommentar, det var den i sommer…

Hun mener filmen jeg skulle gjennomføre et intervju etterpå.

 

– Det var så bra, sier hun.

 

Jeg svarer med at det var en interessant film.

Nå mente hun sekvensen etterpå, intervjuet.

Muligens er jeg litt treig, men det kunne være hun mente settingen. Så jeg svarer ut fra det, at det var lett å få kontakt med kunstneren.

Men da hun sier at hun hadde tenkt å kommet ned for å si meg der at hun syntes det hadde vært bra, at det var jobben min i dette hun ville gi positiv tilbakemelding på, tok jeg det først til meg og sa takk og at det var hyggelig å høre.

 

Og jeg mener det, jeg syns det var veldig hyggelig med den kommentaren.

 

De to barna mine som var med, hadde skrytt i etterkant, men de er nesten forplikta. Ellers har jeg ikke hørt noe om jobben jeg var satt til å gjøre.

Folk har i ettertid spurt hvordan det gikk og jeg tror det ikke var mindre enn tre stykker som ville fortelle meg at de også var spurt om dette, før meg. Jeg syntes det ble litt komisk, litt også ut fra at ordlyden kunne tolkes som at jeg var den som ble spurt. Det hadde for så vidt ingenting å si, jeg går etter en lav profil.

Men uansett, det var veldig fint å bli skrytt av i ettertid.

 

Da jeg begynte på etter sommeren og vi hadde første møtet med evaluering av hvordan ting hadde gått, hadde jeg glemt denne episoden som på en måte kom inn fra sidelinja. Det var en kollega som huska det og spurte.

For en legger ting bak.

 

 

Er du flink til å ta imot komplement?

 

 

Etterord:

Jeg fikk en kommentar på skrivefeil…jeg har i det minste vært konsekvent. Lenge skrev jeg posetiv, helt til noen vennlige skjeler sa at det var feil skrevet. I dialekta mi uttales ordet slik.

Nå har jeg gjennomført innlegget med å skrive ordet kompliment som komplement (som betyr: komplement er ‘et tillegg, en utfylling’ jf. Språkrådet).

Jeg retter ikke opp, men lar det stå for å huske det til all ettertid :). Ellers er jeg faktisk veldig flink på skrivefeil; et ‘kompliment’ til meg sjøl…

 

♥