Akkurat når en har begynt, er man midt i uka. Men akkurat det behøver jeg ikke å dvele ved.

Dvele, svele, devle, grevle, grevlet…velvet…

Vi har velvet undergound, The Velvet Underground.

Jeg har alltid syntes det hørtes ut som en jentegruppe…velvet, fløyel.

Jeg har vært glad i fløyel, spesielt speilfløyel. Men vanskelig å sy.

Gruppa hørte jeg ikke så mye på, de eksisterte fra 1965 til 1973. På den tida var musikk en opplevelse uten å ha navn og ikke tekst eller vite hvilke instrument. The Beach Boys hadde en låt som het Good Vibrations som jeg kalte Do-do-do-stålrør.

Tilbake til The Velvet Underground, en av medlemmene i gruppa, Lou Reed hørte jeg mye på oppover åtti-tallet.

Likte denne veldig godt.

Så kom Blue Velvet.

En film til å drukne i, den fanga meg. Men så likte jeg filmer av David Lynch, han hadde både skrevet og regissert denne. Likte også Isabella Rossellini i rollen, datter av Ingrid Bergmann.

Ellers både likte jeg og liker filmer i sjangeren Film Noir.

Filmen har fått navnet sitt fra en sang fra 1951 opprinnelig med Tony Bennet. Legger den ved som nostalgi.

Søker en på velvet, finner en veldig mye.

Og avslutningsvis tar jeg med Black velvet med Alannah Myles.

Dette ble et innlegget som tok sin egen retning.

Før føyelsteppet går ned og lager natt, vil jeg avslutte med en gruppe som ikke har noe med fløyel å gjøre, meg bekjent.

Tilbake til både åtti-tall og nåtid.

Depech Mode, fikk bare så lyst til å dele dem før natta.

I august 2023 kommer de til til Oslo for å holde konsert i Telenor Arena.

Men nå er det natt alt og musikken får stilne.

Jeg ønsker meg silkemyke fløyelsdrømmer.

♥