Blå, blått og full sol. En må bare ta fram et smil, sjøl om en føler ansiktet krakelerer.
x 
Kanskje var dagen litt bedre enn i går.
Eller kanskje ikke.
Eksistensielle spørsmål dukker opp. Veit de er helt bortkasta, nå.
Jeg er her og slik er det.
Hva som skjer når og når, er ikke tida til å svare på. Likevel sniker spørsmålene seg inn i tankene. Alt fra maling av huset eller hva som skjer om ti år-.
Jeg må komme meg i gang, tenker jeg i et fortvila forsøk på å komme meg ut av dette unyttige.
Jeg må komme meg opp!
Så ringer ett av barna, mellomste, endelig hører jeg fra ett til av de.
Yngste ringt i gårkveld, men før det hadde det gått en liten uke uten en prat på telefonen. Hun var på tur til Oslo for å tømme bolig. Hun hørtes sliten ut, grudde seg for jobben.
Fikk denne snappen fra henne fra to uker siden.
Får jeg bruke den i blogg, spurte jeg.
Livet går og jeg rakk aldri å besøke henne mens hun bodde der.
I byen «min»…eller den var vel mer det før.
Altså, mellomste som ringte, vi har ofte kontakt, men nå hadde det altså gått en stund. Hun har hatt det travelt, mange folk og mye som skjedde. Først har vi en prat om pusene som kommer inn på rommet mitt og forsvinner ned i en skuff.
Og så gjør jeg det som ikke er så smart, forteller om alt som ikke føles bra for meg. Skikkelig sutrer, endelig er det noen som kan høre på meg…
Om omsorgoppgaver, syke mennesker og alt for lite omgang med folk som løfter-.
Som du forstår dette var ikke så lurt, for da blir jeg en klamp om foten. Noen som roper på forståelse og omsorg.
Av og til har man ingen til slikt og det må en nok være voksen nok til å forstå når det skjer.
Vi avslutta en samtale som ble litt anstrengt.
Men sannsynlig hadde jeg også kommet til bunnen denne gangen, av å ha slike følelser. For like etter samtalen skjer en hel rad av hendelser, mens sola skinner fra blå, blå himmel.
Først kommer en hyggelig melding. Så ringer telefonen fra han som hadde ansvaret for reperasjon av taket, at han skulle komme å gi pris på flere drømmer jeg har. En tredelt drøm; reparere terrassen, eventuell bygge ut til carport. Og det siste punktet, skifte vinduer og sette inn heve/senke dør.
Dette er virkelig en stor drømmer.
Kjente jeg måtte slutte, måtte snu, måtte dra meg opp fra tungsinnet. Ta på meg smilet. Kjente det var en motstand, som om ansiktet krakelerte av forsøket.
Det var også på tide at hyggelige ting skjedde.
For vi treger det.
Så får jeg berre gå i gang med å bygge opp for en hyggelig 17.mai i omsorgens tjeneste. Bestemme meg for at det som blir er bra.
Etter denne starten på en dag, var jeg plutselig i gang med slikt jeg skulle ha gjort lenge. Vann i både det ene og det andre. Vasking av kopper. Vasking av skuffene på kjøkkenøya. Og siden får jeg kanskje gort en innsats i hagen også.
Sola skinner og himmelen er blå.
♥
Det må da være lov å tømme seg litt til voksne barn uten å føle seg som en klamp om foten.
Å ha omsorgsansvar for voksne foreldre og andre er utmattende. Det er ikke bare den tiden man er der, det er og engstelse og dårlig samvittighet når man ikke er der.
Tenker du trengte å få tømt ut litt av tanker og slitenhet.
Så klart er det lov å tømme seg, men det er ikke alltid det er riktig tid, om det er overfor egne barn eller andre. Alle har sitt, noen ganger er det ikke riktig tid, det beste om alle har overskudd 🙂
Helt enig i at en blir både sliten og lei, det er så klart mitt ansvar…men ikke alltid like lett og som jeg skrev om i går, fortsatt kan en ha hormoner i ubalanse.
Jeg hadde nok et behov, det tror jeg også 🙂
Av og til må man bare tømme seg…. og det trengte du visst nå…. sender en god klem din vei <3 kleeeeeem og lag deg gode dager litt etter litt – en dag av gangen <3 Forstår hva du skriver her – og av og til er bare alt litt for mye…. Men det går!
Takk, det var godt med klemmen.
Og, ja det går. De fleste dagene er fine, men nå har det vært et par som har krafset.
Klem tilbake <3
Man må ha kontakt med noen som kan løfte og ikke bare være den som må lytte til andres problemer og ordne opp for andre. Men du er så klar over det … Håper det kan ordne seg for det er utmattende over tid å ha det slik. Men noen dager er bedre enn andre heldigvis. Ut å nyte våren er hvertfall balsam for sjelen…
Det er ikke alltid de folka er der. Har nok mye med mine valg at det har blitt slik og heldigvis, som du sier – det finnes bedre dager. De fleste faktisk. Å være ute nå er fantastisk <3
Det er godt å få snakket av seg det som tynger en, selv om det kanskje kan føles som om man bryr den man snakker med. Tror de fleste kan kjenne på det uansett alder 😉 I dag skal jeg bare tømme balkong kassene for høst lyng, ellers har jeg ingen planer for dagen, men det blir sikkert gjort noe mer når jeg først er i gang. Ha en fin torsdag, klems 🤗
Tror som deg, uansett alder er det godt å kunne dele. Men noen ganger finnes ikke ører som ønsker å være den som lytter slik jeg ønsker.
Håper du fikk en nydelig balkong <3
Nydelig tirsdag til deg. Klem 🙂
Forstår så godt hva du mener, og føler når vi har tømt oss når vi snakker med barna. Den følelsen du fikk har jeg også kjent på mange ganger. Men de må også tåle at vi som foreldre har behov for å tømme oss også overfor dem. Og det kan skje også ved feil tidspunkt noen ganger. Rart med disse dagene hvor ting føles så tungt, osgå kan det føles helt annerledes dagen etterpå. Livet er slik, en karusell som går opp og ned.
Du kan også ta en tlf til meg om og når du skulle ha behov for å tømme deg. Eller bare prate om alt og ingenting! God klem <3
Det er vel ikke alltid vi har disse som har overskudd til å lytte. Men det er ingen god følelse. Har lest at om vi har blitt eldre og over klimateriet, kan man likevel ha noe av de samme psm-symtomene.
Takk, så fint sagt Heidi. Nå er jeg heldigvis ferdig med denne perioden, men uasett har det vært hyggelig med en prat en dag. God klem tilbake <3