Å ønske seg til skogs er bare fint. Når en må kan det være en viss motstand.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

På søndag måtte jeg.

Jeg skrev om det for et par dager siden.

Om at vannet i kranene var borte. Dette skjer inn i mellom for vannet er fra en brønn.

En brønn langt opp i skogen.

Så etter en lengre pause, da var regnet kommet, tok jeg på meg støvler.

Det er en tur over enger, opp og ned bakker.

Denne gangen i høyt gress som var vått.

Oppe var brønnen omtrentlig tom, det sildra vann ned i den – men det hjelpte tydeligvis mindre. Bare lokket på denne brønnen er så tungt, et gedigent sementlokk.

Vannet kommer fra en elv en del meter lengre borte. Tror det var i fjor vi oppdaga inntaket som går nede i jorden, fram til da hadde vi trodd vannet kom gjennom slangen som ligger oppå bakken. For før var det ikke vi som tok oss av det. Det bodde menn som tok ansvaret med dette. Flere av mennene ble gamle, syke og så var livet deres slutt. Vi har flere brønner og flere husstander rundt omkring som tar ansvar, men akkurat denne som fører til huset mitt er vi noen få husstander om.

Jeg satte meg ned ved elven for å krafse vekk gus og stein, som hadde lagt seg over silen. Ikke så jeg silen under grusen og vannet ble grumsete av å bruke et redskap for å få bort det som hadde samla seg.

Slangen som lå oppå bakken hadde vanninntak, men sannsynlig hadde vannet stoppa av luftbobler inne i slangen.

Da jeg satt der ved elvekanten, etter regnet, ble jeg angrepet av horder med fluer og mygg. Jeg skvetta vann etter dem, tok vann i ansiktet og om det hjalp er vel mer usikker. Men til slutt var det uutholdelig å sitte der og jeg tenkte jeg at det måtte være bra nok, så så vidt et drag i vannet som kunne tyde på innsug.

Nede ved brønnen fossa vannet inn. Heldigvis.

Fikk også ut luftbobler i slangen som ligger oppå marka og vannet gikk til slutt i den slange også.

Da gikk jeg ned.

Bakke ned…

…og enda mer bakke ned.

Rund blomstrer det nydelig.

Juni byr på.

Så var det bakke opp.

Og enda litt mer bakke.

Til slutt var jeg nede i mitt eget hus. Og det gikk en stund før vannet var tilbake i kranene.

I dag, ett og et halvt døgn etter, er trykket igjen normalt.

Vann i kraner og vann ned fra himmelen, så skal ikke klage på for lite vann.

Super tirsdag til deg.

♥

Da er jeg her. Hit og så langt. At jeg er kommet igjennom. Eller nesten kommet igjennom. Og snart…

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Å våkne og skjønne…

Skjønne at du igjen eier tida di, mens stresset enda sitter i hodet.

Lufta er kaldt, men sola skinner fra knallblå himmel.

Det var for tidlig første gang øynene spratt opp. Litt senere var jeg igang; legge sammen klær, sette på vask, ta koppvasken…hvordan ser framtida ut, egentlig.

Som sagt, stresset sitter i toppen.

Og jeg er slik at når jeg arbeider meg nok ned er det lite som er bra. Alt føles skeivt og galt. Hele livet mitt er et ‘miss’. Nå tror jeg ikke at jeg er aleine om å ha det slik. Det er bare et tegn at en har tatt seg for mye ut. Og det går over.

Det har allerede gått over ganske bra nå, det hjelper å jobbe det av seg. Gjøre-, rett og slett.

Jeg skal jobbe som i jobb, minst mulig de neste to dagene. For å avspasere alt for mye overtid. Neste uke er det en friuke igjen, ferie, og det tror jeg er bra.

Og så er det to dager og fire dager igjen…

I arbeidslivet.

Vilt!

Snart ferdig.

Tenk, være ferdig med det rennet jeg har gitt meg. Ta det bort. Levere fra meg nøkkel.

Ikke for det, det er bare å måkke på den tida som står igjen. 

I går var det formidling i nydelig vær med glade barn.

På slutten av forrige uke fikk jeg rapporten om den private forbruket mitt på skjerm, gjennomsnittet pr. dag. Det var nede i 47 minutt om dagen. Det var absolutt til å leve etter og noe og fortsatt strekke seg etter. 

Om noen timer skal jeg hente mor, vi skal la våre undersotter få det de fortjener, en behandling. Det blir godt.

Og denne sola, meldingene for helga, er bare så herlige og gode og alt slikt.

Stresset skal helt ut av kroppen. Og egentlig har jeg lovet meg aldri mer, aldri mer et så hysterisk løp. Jeg skal slippe det, jeg skal få ha mer ballanse i kropp og sinn. Jeg skal slippe å våkne med hjertebank.

Jeg skal forberede meg på mitt nye liv.

Tror jeg bare vil si at det fortjene jeg. 

♥

Kvelden duver forbi, som et hav. Og jeg er.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

I morgen skal jeg sove til jeg våkner. 

I dag våkna jeg med hjertebank. 

Det er så bra at det nærmer seg -.

Siste dag.

Og først dag.

Jeg er aleine i huset.

Ute farger skyene himmelen buldrete.

Jeg har snakka og jeg trodde ikke orda kom. 

Men så virka de.

Barna satt stille og lytta, barna vrei på seg.

En skjønner fort når barn blir leie.

Dag med formidling.

Nestsiste arrangement.

Snart er det over, snart.

Alt som har vært stress,

I kveld er jeg bare trøtt, veldig trøtt.

Og jeg gleder meg til å sove uten å være redd for alt jeg ikke får til.

I natt var jentene mine små og de ville ikke det de måtte, og jeg våkna med hjetebank.

Nå skal jeg snart gi meg sjøl plass.

Den skal være uten stress.

♥

Så er dagen passert. Jeg er i et stille vakum og her er en fersk rapport.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Når en bruker seg omtrentlig opp, kan en sitte der med en følelse av sårbarhet.

Det er godt også, at det er over. At jeg er over det mest intense punktet.

I går var det åpning på lekeutstillinga. Været var bedre enn det ble meldt.

Dagen for åpninga ble satt fordi jeg trodde jeg var ferdig i arbeidslivet den uka som kommer. Men slik ble det ikke. Slik sett har det nok passa like bra med åpning neste helg, for det var flere arrangement i nærmiljøet noe som sikkert gjorde utslag på mindre besøk enn forventet. 

Jeg ble takka av, fordi det nå er få ting jeg har igjen å være med på. 

Buketten lukter en ubestemmelig lukt. Den er god, men minner om begravelse. Forså vidt er det riktig også, for jobben jeg har hatt er iferd med å bli akkurat det.

Jeg sa litt under åpninga, men kjente jeg ikke hadde den helt rette energien. Fotalte om teddybjørnen som heter Tina.

Om dukkevogna som starta det hele, som museet fikk i 2023. 

Korta som var barns stemmer gjennom århundret virka slik jeg ønska og var et bra grep. Til og med trykkeriet hadde kommentert at de hadde blitt berørt. Kanskje historiene blir satt i stive permer.

Folk syntes støping av tinn var interessant.

Oppvaskmaskinga virka og det samme gjorde terminalen. Sommerhjelpene var flinke i jobben sin.

Så da er det jeg jobba fram mot i lengre tid passert. Til uka er det formidling til en skole og så har jeg igjen ansvaret for første søndag i juli.

Ellers er det overlevering av alt som i ALT som gjenstår, noe som jeg er klar over jeg ikke kommer i nærheten av det tenkte. 

Og jeg har stått på, jeg tar ansvar, men sjøl er jeg litt ødelagt i dag. Følelsen av å være en nyttig idiot ligger der.

Det skal bli så godt å trekke seg unna alt.

Før syntes jeg det var artig med arrangement, være med, ha ansvar, men jeg har ikke kroppen med på parti lengre. Det er for mye hindring i den. Den trenger mer ro. Og nå er jeg der.

Snart.

Jeg skal legge til kai og gå på land. En metafor som dukka opp. Men så er jeg også født på en båt da…

Andre pinsedag er i farta.

I kjelleren sover sønnen ennå, han prøvde å oppdra meg det best han kunne i gårkveld. Ellers er folk flinke til å si det de mener jeg skal gjøre, gi råd, som så klart er bra ment. For de er bra for dem sjøl, riktig for dem. Men av og til har jeg ønska spørsmålet om hvordan jeg har det og hva  mitt ønske er -.

Vi mennesker er nok mange gonger for flinke til å blande oss sjøl inn i de andre, hva vi mener   andre skal gjøre. Bør gjøre. Vi projekterer. Men å skrive om det må bli i et annet innlegg.

Jeg har passert en milepel.

Fin andre pinse til deg.

Hva er det beste som har skjedd deg i site uken?

♥

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

En rask sveip innom. Dager og tid som fyker forbi. Og akkurat slik må det vel være nå.

Nedetid for blogging, lesing og kommentering.

I kveld prioriere jeg et lite innlegg, fordi det føles best for meg. Så slik skriver jeg nok innlegget like mye for meg sjøl, skrive av meg, på en måte.

Her sitter jeg med kopp te, natt-te. For det er snart natt.

Dette er en uke jeg må prøve å huske og puste i.

Til helga åpnes museet og jeg har nok alt for mye igjen.

Dårlig prioritering?

Ja, en kan sikkert si det også…

Sjøl om jeg både har prøvd og jeg har hengt i.

I dag jobba jeg dobbel dag og var helt ulykkelig da jeg kom opp etter endt arbeidsdag.

Og ennå var jeg ikke gjennom gjøremåla. Følte meg så langt nede som det er lenge siden jeg har følt meg. Slik lyst til bare å sette meg ned å tute.

En miks av mangt, tenker jeg.

En må bare være snill mot seg sjøl når det indre kartet blir slik.

Ingen krise, jeg har levde med meg sjøl i ganske mange år.

Var så  mye verre før.

I morgen går veien utover til museet, dagen blir der. Får kjøre mer forsiktig enn hva jeg gjorde i går.

Det holdt på å gå riktig gale. Jeg hadde laga vaffelrøre og skulle besøke mor. I en sving bikka bollen og jeg skulle prøve å berge den.

Dama jeg holdt på å kollidere med sa at slik måtte jeg ikke gjøre mer.

Når folk blir redd sier de mye rart.

Jeg angrer på at jeg ikke sa beklaga. For det kunne gått riktig galt.

Jeg vet ikke om det var at jeg reagerte raskt da jeg skjønte…

Unngikk i alle fall å treffe.

Bare en stripe i lakken både på meg og bilen. Det er ikke godt å gjøre folk så redd.

I natt hadde jeg disse drømmene om å ikke holde mål, om ikke å ha gjort det jeg skulle.

Jeg har seks uker ferie og litt over fire uker jobb igjen i arbeidslivet.

Det skal bli så godt å slippe denne følelsen en får av å være et piska skinn og en idiot.

Det blir bra.

Det blir det.

Bare rittet gjennom denne uka.

Er redd for det blir vilt. 

♥

Fredagskvelden er grønn. Og så er den våt. Jeg har funnet den roligste låten jeg kunne finne.

Jeg orker ikke tv. Orker knapt nok mitt eget selskap. Men jeg orker fredagskveld i ro.

Klokka fem våkna jeg til morningen.

En time senere forsto jeg at det var ingen vits å ligge lengre. Så jeg unte meg en lang og rolig morgen.

Bra start.

Jeg fortsatte med Tarotkort fra i går sammen med lunka vann. Tente talglys både på bordet og duftlampe. Måtte huske å blåse talglysene ut, tenkte jeg. 

Dagen lå foran og om en uke skal alt være på plass. Rørleggeren ringte og spurte etter noe. Han skulle fikse oppvaskmaskina i dag. Fikk melding med spørsmål om jeg hadde vært i kontakt med sommervertene og når det kunne passe å få opplæring i et nytt system.  Svarte at jeg måtte komme meg ut til museet før jeg kunne svare. 

Blåste ut lysene på bordet, smurte meg matpakke, pakka med data’n og kom meg avgårde. På tur får jeg beskjed om at rørleggeren ikke kommer i dag, likevel. Sier at om en uke åpner vi… Den oppvaskmaskina må være på plass til neste helg.

Endelig framme skal jeg ta en avgjørelse over gjenstandene som skal være med i utstillinga.

Da kommer jeg på det-.

Duftlampa, jeg glemte å blåse ut te-lyset!

Jeg prøvde å si til meg sjøl at det gikk bra, ro deg ned. Men det var umulig å konsentrere seg.

Sendte melding til de som skulle komme med flere montre, lot dørene stå åpne og satte meg i bilen. Det tar nesten en time å kjøre hjem.

Da jeg nærma meg huset tenkte jeg på sjokoladen som lå i kjøleskapet siden mellomste og samboer sist var på besøk. Den halv plata trengte jeg faktisk til «bensin» når jeg skulle kjøre tilbake, skjønte jeg.

Oppe i stua fikk jeg blåst ut lyset, huka med meg sjokoladen og så var det en ny times kjøretur. Når en har det travelt har alt som triller lagt seg foran deg i veibanen med fart langt under fartsgrensa. 

Fikk telefon om at de med montrene hadde satt de inn og reiste tilbake til byen. Da de fikk høre at jeg nesten framme venta de. Alt de hadde kommet med så supert ut.

Senere fikk jeg satt skapene der jeg mente de måtte stå, åtte monter og tre bord blir bra.

Fikk kontakta sommerverter og gitt tilbakemelding for neste uke, som blir både folksom og travel. 

Kjørte opp til mor på returen, med matvarer og en ny panelovn, da den som ble kjøpt på nyåret stoppa å virke. Det ble den obligatoriske kaffekoppen, noe søtt, montering av ovn, ishakking av fryseren og et par ting til. Mor syntes jeg var for opptatt av det spirtuelle og syntes det ble litt skummelt. Så jeg lova at jeg skulle begrense meg, så da må jeg huske det. For jeg syns det er dødspennende – ha, ha – bokstavelig talt.

Og da er jeg både ved starten og enden, jeg er hjemme, med rolig musikk og bare er….

Det er fantastisk godt, reint ut hysterisk godt. 

Jeg er nok trøtt nok til en ung kveld…om den ikke allerede begynner å blitt voksen. Men i morgen er det lørdag, fri og jeg kan sove til jeg våkner og da bør ikke klokka være fem om morgenen.

Om en uke og to dager på denne tida er utstillinga åpna og første dag over. Plusser jeg på enda tre dager er skoleformidlinga over. Og går jeg rett og slett to uke fram i tid fra i kveld, har jeg nok en ferie, muligens bare en uke, men likevel.

Dette er godt, det er et stress og det er morsom, slitsom og mye, mye mer.

Og akkurat nå er det fredagskveld med rolig musikk.

♥

Her ble det en veldig sen middag, men sene middager er godt. Og denne var intet unntak.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

«Mat» tenkte jeg da jeg kjørte opp oppkjørselen. Like før hadde jeg vær innom butikken for å se om de hadde noe enkelt som frista i 40% disken. Men det var liksom ikke noe og det krevde en for stor innsats.

Fant ut at jeg fikk lage en saus til spaghetti.

Jeg var ikke før ute av bilen før jeg satte sankeøynene på. For jeg ville finne løvetannknupper. Fant en god neve. Geitrams fikk jeg også med, men de begynner å bli for store. Inne la jeg alt i vann for eventuell protein jeg ikke vil ha med. Jeg kokte spaghettien, stekte løvetannen og geitramsen sammen med en charlottløk og noen perletomater. Salta og pepra og slo over en skvett fløte som fikk koke inn. Strødde over oppraspa hvitost…og så voilà.

Om det smakte, jøss ja, absolutt.

Dagen starta som vanlig uten mat, men med masse drikke.

Før jobb tok jeg barfotturen opp i skogen. Det var vått og alt som voks hadde vokst mye. Så da jeg kom bort til noen nedhogde trær ballanserte jeg mellom greinene fordi jeg hadde ikke så lyst ut på jordet. Like bortom meg, innmed berget, begynner gresset å bevege seg. Tenkte først at det måtte være en stor frosk, før jeg så buktingene og ormen.

Og ja, jeg hyla!

Både ormen og jeg for til hver vår retning. 

Det er orm jeg er redd for å møte på disse ekspedisjonene mine.

Jeg gikk opp på berget, slengte hender og så utover fjorden. Det føles så riktig å gjøre slikt når jeg er kommet opp hit.

Etterpå gikk veien utover til museet.

Der var det høy flo og jeg fikk fotokikk før jeg gikk inn.

Jeg fikk etterpå sjekka beholdning av toalettsaker,  fikk sendt mail om den gamle oppvaskmaskina som skal kastes, vaska de fire montrene som skal brukes i lekeutstillinga.

Det kommer et tysk par innom og vil vite om museet var åpent, jeg sa de kunne se seg rundt for det. De var ikke så kyndige i engelsk og jeg kan ikke tysk, men med google fikk vi til en liten omvisning.

Tilbake til pc’n dukker det opp en som mente en del om oppvaskmaskina som var kjøpt og som ikke fungerer ennå. Litt prat fram og tilbake om temaet oppvaskmaskin, så går han forbi den gamle.

Og så sier han;

– Jeg skal kjøre på dynga i morgen, så jeg kan ta den med.

Han som var der å slo plenen hjelpte til. Og vips, så var maskina ute fra min verden.

Dagens beste hendelse.

Jeg spurte om de ville ha hver sin flaske brus, det var det minste de kunne få.

I dag var det dags for et besøk hos mor på tilbaketur og hun var veldig glad. Som hun er når jeg kommer. Liker mindre at jeg drar igjen. Men jeg må det.

Hun gleder seg til jeg er ferdig på jobb.

Så slik i korte trekk har dagen gått fort, gjort meg trøtt og jeg kjenner jeg ikke har mer å bidra med i dag. Tenkte å vaske tappa ned med grønnsåpe, men det blir nok ikke i kveld.

Håper dagen din har vært fin, om du kanskje ikke har blitt kvitt en oppvaskmaskin kan likevel en dag være god.

♥

Plutselig var det borte.  Jeg sovna. Da jeg våkna forsto jeg ingen ting. Hva hadde jeg glemt…

Min lille ferie er over. Jeg var på plass, noterte planer og borra meg inn i arbeidet. Klar til å utføre og krysse ut.

Godt igang. Jeg var motivert og arbeidsmoralen var på topp. 

Fikk en telefon, faktisk ble det tre til sammen. Fra yngste som kom til mellomste i gårkveld. For hver gang hun ringte kom det noe i veien.

Tok pause da det endelig ble en samtale ut av det. Vi snakka om tannlege, hekling, farging og at øyet mitt har hovna opp.

Ring legen sa døtrene.

Etterpå gjorde jeg så, mens jeg smurte meg mat til lunsj.

Kanskje jeg ikke rekker å spise, tenkte jeg. Og det fikk jeg rett i. Fikk time og det var bare å kjøre til legen. Heldigvis var øyet bare plaga av noe som heter «sti» og som jeg har hatt før. Huska det da legen snakka om å legge varme på øylokket. Varme vaskerklutene.

Vanligvis er øynene mine omtrentlig like.

Da jeg var hjemme etter 1,5 time ble det mat. Dagens første måltid. 

Jeg gikk ned på kontoret for å jobbe mer, men da var all konsentrasjon fordufta, klokka var ettermiddag og sola skein etter iherdige regnbyger første del av dagen. Da jeg endelig gikk ut var himmelen iferd med å skye over.

Det var da jeg gikk inn og med det sovna.

Forvirra spekulerte jeg om jeg hadde forsovet meg til Teams-møtet, da jeg våkna. Altså bra i ørka.

Så dette var dagen sin.

Fikk bare utretta halvparten av plana jeg hadde satt opp for dagen.

Tor jeg skal legge meg supertidlig i kveld, stå opp og gyve på i morgen.

Jeg har lagt planer for hele uka.

Siste biten av innsats.

To uker igjen til utstilling og korte uker igjen til både flere ferier og avslutning av jobb.

Vaska noen av gardinene til museet i dag.

Plana var å henge de ut. Men det kan jeg nok ikke, eller kan jeg…

Og det viste seg jeg ikke kunne.

Vasken gikk ikke bra.

♥

Plutselig har dagen tatt en jump framover. Det er fredag, det er sol og det er en ny «gave» å pakke opp.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Denne dagen som skulle være her, i ro, i full fokus på slikt jeg ønsker. 

Riktig slik blir det ikke.

Men jeg skal ikke klage på at jeg har folk rundt meg, at det skjer ting, at jeg har mitt å gjøre. 

Jeg tenker igjennom denne uka med ferie, den har vært veldig bra.

Ikke med massiv oppleves, reiser eller god varme mot huden. Men jeg har gjort en del som jeg kjenner jeg er glad for. Jeg har hatt møte om gården, jeg har purra på et firma for å se på taket. Jeg har tatt fram strikketøy for montering, til og med tegninga fikk jeg gjordt et lite framstøt med.

Og ennå er det mer.

Dette betyr at jeg ikke er like energitom. Og det er det aller beste. At jeg greier å reise meg opp å få gjort noe. Stolen blåhell meg ikke like mye som jeg har slitt med i flere år. At tiltaket til noe mer en det jeg måtte var fullstendig borte.

Det er det jeg er glad for, at jeg klarer mer.

Håper dette fortsetter.

I går kjente jeg det likevel, da jeg var på butikken. Jeg ville ikke være der. Kjente jeg var klam i panna. Var innom to butikker; byggvarer for å kjøpe meg pallekarmer og matbutikk for å handle til mor, samtidig som jeg prøvde å tenke på det jeg sjøl skulle ha til helga. Av og til tenker jeg at har jeg sosial angst…, når jeg blir så uvel av butikk. Men sjøl om jeg ikke alltid har like stort behov for å være sosial, tror jeg kanskje ikke jeg kan sette den merkelappen på meg sjøl. Tror jeg egentlig ikke takler så godt å ikke fungerer optimalt fysisk; Fingrer, rygg, nakke og en viss ustødighet, jeg forlanger bare at jeg skal fungere.

Nå skal jeg plante litt ute, før jeg skal ordne meg på en fødselsdag.

Og sola er noe ustødig den også.

Vet ikke hvordan det blir med tur i dag. 

Men en ting er sikkert, dagen er godt i gang.

♥

Jeg henger litt etter, men det er fordi tiden raser så fort avgårde. Derfor tar jeg for meg helgeutfordringa «den gang da» i dag.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Det er Utifriluft som kasta fram utfordringa i helga, “den gang da“.

Som vanllig er jeg litt på etterskudd.

Og du verden det er en mengder å se etter i hele livet.

Hva skal en dvele ved…

Jeg har så mye å velge i, det er så mye som har vært -.

Jeg lander for et collage fra jeg var rundt ungdomskolealder, slik15 – 16 år. Jeg var ekstremt kritisk til meg sjøl, syntes jeg så fryktelig stygg ut. Så disse passfotobildene fikk unngjelde. Det var ganske artig å tegne på bildene av seg sjøl, vri dem enda verre. Og ekstra artig var det da jeg fikk spørsmål om hvem disse var. At jeg ikke ble kjent igjen.

Noen år etter fylte jeg tyve år, det var også en tragedie.

Det var ingen som hadde et så trist liv som meg. Riktig nok smiler jeg på bildet, men inni meg gråt jeg. Det å bli så gammel var ille. Jeg visste nok ikke her at om knappe to måneder hadde jeg fått drømmen min oppfylt.

Her fyller jeg 26 år og livet mitt hadde tatt en ny vending, jeg var ferdig med utdannelsen min og feirer dagen med venner. Endelig skjedde det mye, men fortsatt hadde jeg nok ups and downs.

Det var artig å ta en mimrestund i fortida. Og jeg tenkte på hvor mye jeg har kasta bort av å ha store forventninger og ikke være fonøyd med det jeg hadde. Ikke visste jeg da at livet ville få ganske mange utfordringer, at det ville bli langt fra det jeg så for meg. Og at livet som godt voksen dame ville være fantastisk, at det handler ikke om det som skjer utenfor deg. Det handler om det inni deg, tanker og atter tanker.

Takk til Utifriluft som førte meg inn i minnene.

♥