Skikkelig uskikkelig

 

 

Så er tirsdagen godt i gang og vel så det. Ute serveres en grå dag, jeg tenker og reflekterer over at vi er akkurat her vi er.

 

 

Føler behov for å advare, for her kommer mye sykdomsprat. Vil du unngå det, styr unna. Er du interessert i autoimmune sykdommer, kan det kanskje ha en slags interesse.

 

 

 

Har kommet fram til at jeg er grundig lei av å være “flink”,

Bare å tenke tanken er befriende…

For jeg har sagt det tidligere, jeg vil leve, jeg vil le, vil ha det artig, kose meg og nyte.

Las nettopp en bok om at målsetningen burde være nytelse, glede og kjærlighet. Tror det var slik.

 

I går var jeg i bakevja etter søndagen. Den tok på, men hopper over å linke til innlegget jeg skrev om dette.

 

Kom meg i gang med å rydde opp i en tåkeverden;  i  p a p i r.

Når var det igjen jeg måtte ta blodprøver for neste gangs konsultasjon med St. Olav?

 

For jeg har denne reumatismen. Og blir kontrollert hvordan kroppen reagerer både på det jeg tar og verdiene slik generelt.

 

Nå har jeg faktisk vært skikkelig uskikkelig.

 

Jeg kan ikke fordra å ta det jeg tar;

medisin med cellegift og biologiske medisin, begge i sprøyteform. 

 

Ordentlig psykisk uvilje.

 

Og jeg opplever at det bare har blitt ekstra helsemessige utfordringer etter jeg begynte med medisin. Så det er alltid en avveining, hva er verst… 

Fordi jeg har fått problem med levra og fått sekundær sjøgren.  For mange år siden fikk diagnosen fibromyalgi, som jeg riktignok sa opp. Men vet ikke om det fungerer slik.

Ja, så jeg har en fin liste å vifte med inn mot alderdommen – dette var ironi.

 

Nå syns jeg sykdom er dørgende kjedelig, og jeg tenker, uansett hva helsepersonell sier, at man må da kunne bli frisk fra denne rukla.

Så da leververdiene synte for høye resultat og jeg måtte ta pause fra noen av medisinene jeg tar, tok jeg på grunn av noen andre ting, pause fra alt.

Helt herlig.

For jeg fungerer.

Foreløpig -.

Så jeg tenker å ta blodprøvene uten en dråpe medisin i kroppen, for jeg vil se hvordan verdiene framstår da…

 

Fant i hvert fall papirene som sa noe om tid for neste konsultasjon, men ble for sent til å bestille time for blodprøvene i går. Så det må jeg få gjort i dag.

 

Og jeg beklager for all den infoen om et fryktelig kjedelig tema.

 

Men jeg kom litt i gang, det var det som var budskapet.

Og så fikk jeg satt ned plommetrærne i går. Det tok sin sin tid å få gravd de ned på grunn av dette problemet her.

Det har begynt å grodd, men det tok også tid.

 

Jeg har i hvert fall løfta på en flik av tanken om at det kommer en framtid. En framtid der jeg må fungere og ikke være i denne flytende tilstand jeg har vært i under denne siste ferien min. Noe med å dele tida opp, legge planer, få utført, ikke flyte.

Men egentlig, det har vært aldeles herlig å bare la tida gå. Ikke forlange noe av seg sjøl og i tillegg unngå dårlig samvittighet.

 

Da er det enda en dag nærmere hverdag.

Torsdagen braker det løs.

 

 

 

 

Betyr størrelsen noe?

 

 

 

Hei og hå, det her får så gå… Et lite innlegg om størrelse. Og problemer med den.

 

 

 

Det er min størrelse som er et problemet, størrelsen på fontene mine.

 

Bunny Trash var så grei at han opplyste meg om at innlegga mine var vanskelig å lese på grunn av for store fonter, altså størrelsene på bokstavene jeg trykker inn i teksten i bloggen min. Slik at den kommer veldig stort fram på skjermen, kanskje bare en to tre ord av gangen  og blir veldig vanskelig å lese. 

Vanligvis bruker man 12 pt i tekst,

nå bruker jeg 14 pt i dette innlegget (ingressen er 18 pt i dette innlegget, mot at jeg har brukt 24 pt).

Men jeg har brukt 18 pt i blogginnlegga mine.

 

Mulig dette kan komme av forskjellige nettlesere, for meg er min tekst i en helt grei størrelse når jeg går inn og leser posta innlegg. Nå begynner jeg å ha problemer med synet og venter på en utbedring av det, derfor har jeg valgt disse store fontene. For jeg kan ha vanskelig med å lese andre sine innlegg fordi størrelsene på fontene er  for små. Som igjen kan komme av nettleseren jeg er kobla opp i mot.

Er det mange som opplever dette problemet inne på bloggen min, må jeg så klart utbedre det. Jeg har som sagt allerede redusert teksten i dette innlegget.

 

Derfor blir jeg veldig glad om dere tar dere tid til å gi meg tilbakemeldinger.

 

Og, er i så fall teksten i dette innlegget i en grei størrelse?

 

 

 

 

Oppmerksomhetssvikt ble drama

 

 

 

“Dette var unødvendig”, var min tanke. Sannsynlig var jeg ikke den eneste som tenkte det.

 

 

 

Jeg forklarte og nesten gestikulerte.

 

Vi var på tur opp på setra.

Vannet har ikke nøkkeroser, bare litt. Er de blomstra ferdig eller skal de til å blomstre…

Det var så mye å spekulere på.

Og fortelle om.

 

Yngstes kjæreste hadde ikke vært med opp på setra. Noe jeg var helt sikker på, men altså tok feil av.

Det var et år siden han kom inn i familien.

 

Vi bruker jevnlig å ta med folk opp når de er på besøk. Og han hadde vært her mange ganger, og så hadde vi ikke rota oss oppover.

 

Jeg hadde full bil, mor, yngste og kjæresten, mellomste og så klart meg.  

De andre hadde allerede dratt opp.

Vi har med oss grillmaten.

Vi skulle feire.

 

Jeg blinket meg ned til dit vi skal.

 

 

Da kommer et rop fra baksetet;

 

STOPP!

 

– Dette har jeg vart så redd for, orda kommer fra mellomste.

 

 

Jeg har stoppa og vil egentlig ikke skjønne hva som har skjedd.

Bilen står helt på skeive.

 

foto:ingrun

 

Tenk om vi bikker, er det noen som sier.

 

 

De andre kommer seg ut.

 

Jeg har svinga for tidlig. Har kommet helt utpå, nesten utfor kanten.

Det går en bekk gjennom et rør under veien. 

Ned til bekken er det over en meter.

 

 

Folk kommer til.

Flere folk kommer til.

Det er folksomt på setra denne kvelden.

 

Jeg har kjørt så langt ut at det ene hjulet nesten henger i lufta. Foran står en stein, bakover skal det ikke mye til før hele bilen kan bikke opp i bekken.

Det blir konkludert med at her må det hjelp til og mer enn en bil for å dra opp.

 

foto:ingrun

 

Det er ingen mobildekning, så vi blir enig om at vi avventer.

Senere da noen drar ned, skal de prøve å kontakte noen med traktor.

 

Tida går.

 

Det begynner å bli på tide å dra ned.

Jeg har funnet ut at jeg må kontakte Naf’s veihjelp. Det er nok det lureste.

 

 

Da hører vi traktorlyd oppe fra veien.

Vi er mange som legger i vei.

 

Han på nabogården er kommet opp.

Han begynner bare å snurre et bånd rund bilfeste og løftearma på traktoren.

Noen hjelper til.

Vi er flere som er betenkte.

 

 

Vet han hva han gjør, vil han greie å få bilen opp uten at den raser utom og ned i bekken…

 

Noen tar hånd om å sette seg inn i bilen. Jeg føler meg ikke kapabel. 

 

Traktoren manøvrerer seg inntil og begynner å løfte opp.

Så går bakdelen av bilen opp i lufta, bilen står på to hjul. Den blir manøvrer inn på veien.

 

Så står den der, atter trygt.

Inne på fast dekke med alle fire hjula.

 

Vi klappa ikke, men tror vi alle klappa inni oss.

Vi var flere som egentlig ikke turde se på.

Men vi så.

 

Og eieren av bilen, altså meg, hadde neste en “ut av kroppen opplevelse” da hun satte seg inn i bilen og igjen kunne kjøre.

 

Takk til god nabo!

 

 

 

 

Sent i natten

 

 

 

Sent i natten får fingrene løpe over tastaturet. Jeg spiser lakris og er sporet av.

 

 

En ulykke kommer sjeldent alene, er det sagt.

Og det er sant.

Faktisk så sant som det er sagt.

 

Men uten nevneverdig ironi kan jeg si at etter noen runder i livets boksering, har jeg lært meg noen teknikker.

 

Om du skulle komme til å tro på kriser og dets like, må jeg skuffe.

Ingen krise.

Full kontroll.

Kanskje en anelse matt.

Men så er da også langt på natt.

Når dagen er lys, kan jeg skrive om de siste forviklinger, avviklinger og turer bak ratt, på hjul, i øst og vest.

Da tror jeg disse fortellinger blir best.

 

Muligens er jeg overtrøtt.

Noe er tapt, men jeg sitter her, i en grønn sofa og tenker at alt går.

Alt går, både i år og neste år.

Litt tilgang på lakris blir aldri feil.

Og i morgen starter jeg dagen med fulle seil.

 

Men først litt søvn…jesp…

 

 

 

 

Når helga er over

 

 

Når helga er over er det en uke igjen. En uke igjen og helst litt mindre.

 

 

 

Nå er jeg midt i virvelen

 

 

Du må ta hensyn til deg sjøl, sa sønnen min.

 

Og jeg ble fornærma, følte det som kritikk.

 

Jeg sier det bare fordi jeg bryr meg om deg, svarte han.

 

Og det er så klart både fint og godt.

 

Men det er ikke bare å kaste inn håndkleet midt i oppløpet. De har kanskje ikke med seg håndkle i oppløpet, de som er i gang med et oppløp…og hvorfor kaster en inn håndkleet egentlig…?

 

En liten digresjon.

 

 

I dag er det riktignok bare en hyggelig dag. Skal feire at mor fyller år.

89 år.

Første fødselsdag uten far, siden hun var ung.

Jeg skal bare kjøpe gave og handle kake først, men skal prøve å være der tidlig. Mellomste søsteren min har vært hos henne i det siste, hun har ferie.

 

Men døtrene mine, begge har flyttedag i dag. Yngste tar hele flyttelasset i dag. Mellomste og samboeren hadde første natt i ny leilighet i natt.

Først er det jobb på henne i dag og så nedvasking.

Og – opplevde i natt at noen hadde rappa en veske fra bilen da de snudde ryggen til, med mye dyrebart i.

Så hun har litt av en dag, har så vondt av henne.

 

Jeg vil gjerne ha vært der for å hjelpt begge, men det gikk ikke denne gangen.

Heldigvis har de begge kjærestene sine.

To flinke, trivelige gutter.

 

 

Og jeg, er midt mellom de to mest krevende dagene i sommer.

 

Bakkseterdagen har satt meg ut i flere dager, ikke uventa.

Nå er det siste arrangement igjen på museet.

Hovedarrangementet.

Vet at jeg må fungere, har ansvaret.

Håper bare jeg husker hvordan lydanlegget skal kobles og slikt.

Må kjøpe inn noen få ting til morgendagen.

Ellers står alt klart på kontoret, så jeg får henta i morgen.

 

I tillegg fikk jeg en antibiotikakur oppi dette. Må passe på ikke spise før en time etter tablett og ikke spise før to timer etter, fire ganger om dagen. Jeg liker ikke slike kurer. Men må man så man.

Til uka skal jeg bare avslutte sommerens hendelser og starte et par prosjekt som skal være ferdig til høsten. Og så blir det vel et par møter.

Så er uka over.

Da er det FERIE!

Og ja – da ønsker jeg meg den deiligste sensommeren en kan ønske seg.

 

 

Har du ferie igjen?

 

 

 

 

Forstå grenser

 

 

Så er jeg menneske igjen. Men dagen er nok ikke lang nok -.

 

 

Etter en riktig god natt, starta dagen.

Med litt regn, vind og solgløtt.

Litt har jeg vært utenom døra.

Men bare litt.

Jeg har hatt flere telefonsamtaler.

Mest privat.

For i dag har jeg fri.

 

Denne uka er strengt oppmålt. Litt jobb i morgen og litt på torsdag.

I kveld får jeg besøk av eldstemann. Trodde han kom i morgen, men der tok jeg feil.

 

 

Fra sommeren i fjor da eldstemann stupa ut i kulpen ved sætra.

 

 

Gårsdagen var det jobb, fikk gjort unna det jeg skulle.

Etterpå var jeg egentlig for oppbrukt til å dra på besøk.

Gjorde det likevel, så da jeg endelig var hjemme satt jeg med haka på knærne.

Var ikke igjen noe til noe.

 

Jeg skriver ditt og jeg skriver datt, av og om gjøremål.

Men egentlig gjør jeg ikke så mye, så om noen kommer i de tanker, er de tankene bare å forkaste.

Det som er saken er en ubalanse av energi og gjøremål.

Der har jeg en jobb med å finne fram til den gode balansen.

Så jeg er faktisk i gang med å gjøre meg mer liksel (likegyldig).

Slik som sist søndag var nok utenfor proporsjonene, så jeg må sette grensene over hva som er mulig innenfor min stillingsressurs. For eksempel.

 

Vi har alle vår lekse å lære.

Og vi er aldri utlært.

Heldigvis, skulle jeg til å skrive…og skreiv det.

 

Vært kjedelig om vi var utlært og perfekte.

Hva skulle en gjort på da, liksom…

 

Nå skal jeg ta en husrens, leite mer kort og sannsynlig ringe Plantasjen.

I morgen går kortet ut.

Jeg gråter innvendig.

 

Ok, så er jeg et rotehode.

Men det siste året…tror faktisk det har blitt rot for de fleste når det var så mye som skulle absorberes av livet.

Så jeg forstår meg sjøl.

Og det er kanskje det viktigste.

 

 

Forstår du seg sjøl?

 

 

 

 

Arbeidssøndag i sjøkanten

 

 

 

Du verden, du verden, du verde! Noen ganger er det bedre enn andre ganger.

 

 

 

Og sitte!

 

I dag har dagen vært en hesblesende-, kanskje ikke hesblesende, men en krevende søndag. Klokka ti reiste jeg hjemmefra i vind og regn.

 

Innom og henta to ungdommer på sentrum, så bars det rett utover til museet. For der hadde vi et arrangement.

 

Vi skulle plassere benker og stoler i korona-avstand, lage vafler, koke kaffe, ta imot musikerne, servere, informere, ønske velkommen, takke, bukke, nikke og neie.

 

Dagen gikk bra. De to ungdommene som hadde sommerjobb var veldig hyggelig og  bidrog.

Fikk låst opp alle museumsbygga, vanna planter, kjørt bort bilen fra området, skrevet navn og nummer og til slutt vaska og rydda.

For å si det enkelt, en riktig sjauedag.

Da vi satt i bilen på returen var vi slitne og lykkelig.

Vi tok en high five.

 

Det hadde heldigvis gått bra. Det er alltid en spenning forbundet med denne type arrangement. 

 

 

Folk var fornøgd med med musikk og mat.

Ja, for vi serverte fiskesuppe og pølse og brød også.

Ingen måtte vente nevneverdig på noe.

 

Og spurte folk om museumsfaglige spørsmål?

Svaret på det er nei.

Men mange har vært der før.

 

Da musikken starta, med vind utenfor veggene og bølgeskvulp, da kjente jeg på den gode følelsen.

 

TRYKK PÅ BILDET FOR MUSIKKEN

 

 

Dette var kos og dette var idyll.

 

Sjøl om det var kaldt nok.

Folk hadde funnet veien til tross for været.

 

Før dagen var ferdig kom sola også fram.

 

 

Nå er det to uker til neste arrangement og tre uker til mer ferie.

Men jeg vil likevel ikke at tida skala gå fort.

For det er sommer.

 

Nå skal jeg sove en lang natt før en dag på kontoret i morgen.

 

 

 

 

Utvikling


 

 

Bare for det jeg fortente det. Bare derfor.

 

 

Åpna jeg en kartong med vin og stekte meg en entrecôte i gårkveld.

For jeg hadde liksom ikke mye energi da jeg kom hjem.

Dagen i går gikk ikke som tenkt.

En uvane dager kanskje har stort sett…

 

Ble lengre på jobb enn det tanken hadde vært. For jeg ramla opp i et merkelig problem.

Kanskje er det dumt å legge ut slikt på bakgrunn av min egen alder. For det er så lett å skylde på at folk er for gamle til å forstå…

Men det gir jeg blanke i.

 

Det starta med at jeg sjekka lønnsslippen min og oppdaga jeg hadde et trekk jeg ikke skjønte.

Vi gikk bort fra fasttelefon for et drøyt halvt år tilbake.

Jeg var trekt en sum for telefonen jeg bruker på jobb.

Dette syntes jeg var veldig rart og sender en mail. Etter mange samtaler både med jobb og telefonselskap har jeg ikke kommet lengre.

Jeg brukte veldig mye tid på å finne nothing.

Det endte med at jeg skulle skrive mail til et annet selskap og de ville svaret etter to til tre dager.

 

Velkommen til framtiden. 

 

 

Når alt skal skiftes, alle system og strukturer forandres, da krever det sitt.

Jeg er glad i mange av systema og det kan hende jeg har trykka på ett eller annet i starten, for jeg var ikke kjent med dette mobiltelefonmerket. 

Men at det skal være så vanskelig å finne ut hva jeg er trukket for…

Av og til tror jeg teknikken går oss over hodet.

Når det fungerer går det snarere.

Er veldig glad i min private mobil. Den har nesten alt jeg behøver i denne verden. Men bare nesten.

 

Når ting ikke fungerer da blir det problematisk.

I tillegg er den menneskelige ressurs skåret inn til beinet, så når man prøver å få hjelp ser man musklene rundt neseroten strammer seg og en kan observer nervøse rykninger over det ene øyebrynet.

 

Fortsatt er jeg ikke i mot framskritt og utvikling. Jeg liker mye av det som har skjedd og skjer, det som gjør liva enklere og mer oversiktlig.

Bare en husker alle kodene.

Men det rushes  veldig raskt framover.

 

Bildet er tatt av Gerd Altmann fra Pixabay

 

Tenker på de eldre menneska, mange av de er avsondra fra å klare seg sjøl. De trenger hjelp der de har hatt evne til å klare seg før, før alt ble forandra.

Egentlig er de umyndiggjort slik samfunnet har blitt.

Faktisk er det også mennesker i min egen aldersgruppe og yngre, som har problemer med å finne fram. Finne ut av alt de bør vite.

 

Etter hvert vil nok folk bli fortrolig med dette og sikkert også de raske skifta.

Men alt dette sliter nok mer på menneskene enn vi kanskje i dag skjønner. Menneskene biter kjakene sammen, strammer muskulatur og gyver på.

Til de faller ut.

Utslitte.

 

Tror kanskje ikke jeg vil påsta at vi lever i et veldig modent samfunn, slik sett.

Men tror på framtida. 

 

 

 

 

En lat fridag som gikk over

 

 

En lat fridag resulterte i en overaktiv kveld. Nå er det et par ting som står igjen.

 

 

 

Å våkne til en fridag når ferien er over, er ikke mindre enn deilig.

Jeg hadde en avtale som falt bort.

Sola jeg venta på ble aldri slik jeg trodde. Men dagen var fin likevel.

 

Plutselig var det blitt utpå ettermiddagen.

Ja, jeg hadde klar å rote noe inn i hampen.

Jeg har snakka tidligere om leting

Nå står det igjen å vaske hyller og sette ting på plass her.

 

 

Rommet mitt tør jeg ikke vise, det er direkte bomba. Har kasta utover det som kan kastes utover.

Så om ikke anna fører denne letingen til litt mer omfattende rydding og gjennomgang av ting.

 

Men plutselig forsto jeg at dagen holdt på å forsvinne, og så var jeg i gang -.

Pussa utemøbler så jeg fikk træler på fingrene.

 

 

Jeg har olja.

 

 

Olja også et bord til, men må pusse to stoler som også skal oljes.

Vaska flere maskiner med klær og klipt over halve plenen.

 

 

Så akkurat nå er jeg klar (som i sliten) og klar for natta.

Likevel, må først bli ferdig med badet og rydde fram senga.

 

Og så en kopp te.

 

 

 

 

 

 

Juhuu, det er mandag!

 

 

 

Mandager har egentlig vært fridager. Men så begynte mandagsmøter på teams, så valgte å være med på de.

 

 

Men hva har jeg å fortelle etter tre uker fri…så fant ut at i dag droppa jeg mandagsmøtet. Det er frivillig, så det er sagt.

Og da har jeg kunna tatt dagen fri i dag, men i og med jeg la inn at jeg starta i dag får jeg dra innom jobben.

Sjekke mail og få unna noen regninger.

 

Jeg må passe på at jeg ikke arbeider mer enn jeg skal, har lagra opp for mye overtid som må avspaseres.

Og til helga vil det ryke bort i 7 timer på et arrangement. Med biblioteket på tirsdag er 10 timer brukt opp. Så da har jeg igjen 8 timer og 45 minutter til arbeidsuka.

Så tenker jeg tar en par timer i dag og resten på onsdag.

 

Dagens regnestykke.

Men jeg må.

Sjøl om det er ubehagelig, for det er så lett for å arbeide for mye.

 

 

I dag er det atter en nydelig dag, har lovt mor å komme for å hjelpe henne med gardiner.

I tillegg er det på tide å slå plenen hjemme hos meg.

 

Jeg stuper med andre ord ut i dagen med alt dette og hvor gjorde jeg egentlig av det telefonnummeret jeg nå må ha…

Nummeret fant jeg.

 

 

Skal ta fram en lime for å presse, HVA…?

INGEN lime.

Jeg kjøpte da vitterligen flere pakke lime nettopp.

Tråler kjøleskapet.

Ikke en lime å oppdrive. (Etterpå viste seg at jeg ikke hadde tråla kjøleskapet godt nok, det lå to pakker økologisk lime i skuffa, fant det da jeg skulle ta opp gulrot til juice).

 

Har tiden gått for fort igjen.

Glemte også den hersen sprøyten i gårkveld, kom på det da jeg la meg. Da var det for sent, den må ligge minst en halv time i romtemperatur.

Den oppbevares i kjøleskap. 

 

Jeg går ut på terrassen, setter på slangen og vanner plantene.

Ser meg glad på de brukte møblene jeg nettopp har kjøpt og vurderer om jeg må beise eller olje solsenga.

 

 

 

Går inn igjen, der vannet har kokt opp.

Til limen.

Kommer på at jeg kan bruke sitron.

 

Tapper i vann for å vaske av noen kopper før jeg drar.

 

Sitronvann er også godt.

Et glass lunka sitronvann.

Skal gjøre en gjennomgang av oppvarmingen til Tai Chi og en av stillingene, hestestillingen.

Så dusj.

Huske på å ta med en kopp og telefonnummeret før jeg drar inn mot sentrum.

 

Her om dagen begynte jeg å tenke på hvordan jeg vil han ønske dagene mine var.

Hva jeg ser på som et god måte å leve på.

Jeg har bestemt meg for at jeg vil lage et innlegg om det. Samtidig vil jeg spørre deg som leser om det samme.

Men det blir ikke nå.

Nå skal jeg drikke opp sitronvannet mitt og gjøre det jeg alt har skrevet.

 

 

Juhuu, det er mandag!