Jeg har landa nesten panneflatt i stolen. Forstå det den som kan, men det er sinnssvakt deilig.

 

 

 

 

Jeg leser om squash på nett, prøver å finne en oppskrift.

Må lage meg middag og mener jeg har en i kjøleskapet.

 

I kveld har jeg brukt for mye energi. Føles som en gaffel skraper i følelsene, men når jeg vet grunnen og veit det går over med hvile, er det greit.

Jeg har for mye denne uka, så slik sett vet jeg det kan bli slik -.

 

I dag var jeg på tur litt før halv ni, det samme i går.

Tror jeg kaller bilen min «milslukeren».

Det går i museum, i går var det møte på ett, i dag fikk jeg besøk av fullt av småe føtter på ‘mitt’.

I går fikk jeg med meg høvelspon, i dag tente jeg opp i ovnen.

Interessant med så småe mennesker…

Best det var kom en liten hånd og la seg i min. Noen er så tillitsfulle.

 

Etterpå, etter besøket, var det møte.

Så idag var det jobb fra halv ti til halv seks.

Da jeg skulle kjøre hjem fikk jeg en telefon om et dokument som ikke var kommet fram, så det betydde en avstikker for å ordne opp i det. Da lyste en rød lampe på bilen, den fortalte at det var tomt på tanken.

Fikk fylt drivstoff.

 

I går var jeg framom mor, tok en annen vei hjem og ferje, slik at jeg kom forbi henne. Hun ble litt resignert i stemmen da jeg sa jeg ikke kom i dag.

 

Rundt meg er det vår. Jeg tok en fotoseason i dag.

På museet.  

Her jeg bor skal det visst bli kaldere framover.

 

♦

 

Så er dagen over, jeg valgt bare å hvile. Ingen middag, ingenting.

Bare være her i stolen, uten mer å forlange og det var godt.

 

Nå er det kveld og jeg tror natta skal få lov til å starte tidlig.

 

 

♥

 

 

 

 

 

 

 

Det er fredag og fridag. Egentlig. Må se på dagen, sette noen mål og sette opp et slags regnskap uten tall.

 

 

 

For det første er det godt å sitte her, uten noe timeplan som innebærer tall.

Det er en åpen dag.

Når jeg ser rundt meg er dagens gjøremål tydelig.

Og jeg må nok…

For det er virkelig rotete hos meg. Bøker, blader, strikkepinner og bilder-, ligger slengt utover. Kjøkkenet er en katastrofe for seg sjøl. Har allerede tømt en skuffe, den hadde et behov – jeg liker ikke noe særlig at det er uorden i skuffer og skap. Tror faktisk jeg kan påstå at det er mye mer ryddig i skapa og skuffene enn utenfor. Tror faktisk jeg sjøl også er litt slik, jeg trenger å ha mer balanse og orden i mitt indre enn utenpå meg.

Vi mennesker er rare, tror ikke vi alle er på sammen måten – vi er skapt så forskjellig.

I går var jeg å intervjua mors bror, mor var med og jeg kunne ikke være bare i jobbmodus, det ble sosialt, kaffedrikking og slikt.

Og det ble mye historie.

 

Da vi kom opp til mor ville hun fortsette å snakke om fortida, med sitt eget blikk fra da hun var ung. Og jeg kjente jeg ikke orka, orka ikke høre om rett og galt. For det handler så mye mer om omstendigheter, arv og miljø, hva en har råd for. Og ikke minst, se på sin egen vei og forstå at andre gjør så godt de kan de også, ut fra den de er. Hvem vi er har vi ingen råd med, hvor vi er født, hva vi måtte oppleve. Men hvem vi velger å være, hva vi prøver å være, forbedre og lære, det kan vi kanskje ha råd for.

Og så må vi akseptere den vi er, rett og slett være glad i den vi er; om vi er fattige, tykke eller stygge – vi MÅ vise oss sjøl kjærlighet.

Når det gjelder de andre har vi så klart et valg om hvem vi ønsker å bruke tid sammen med.

Og det kan jeg si at det også kunne være mye mobbing før i tida.

 

 

Men i dag ønsker jeg å være praktisk. Badet bør få en vaskefille, speil, vask og toalett. Soverommet er støvete, egentlig har det hatt behov for en gjennomgang. Mye gammelt inne i skapene. Gangene, teppet nede burde støvsuges. Og kanskje kan jeg tømme Bokhasiabøtten. Den har jeg tenkt å skrive om et år nå.

Det er nok å ta tak i. Skal vel skifte på senga og, har klær som må legges sammen, ingen grunn til å kjede seg. 

Arbeidsrommet, kontoret, der trengst også en opprydding. Sortering og systematisering. Det ligger bøker framme om båter, leker, barndom og mye anna.

Jeg fikk også gjort en avtale i går om å gå inn og se i et arkiv. Det er så mye spennende, det bare denne tida som er for kort.

 

I gårkveld skulle jeg vei å trene styrke, men kolliderte med samtalene vi hadde.

Jeg kan slå fast at tid ikke er noe jeg er flink med.

For jeg må passe på den fysiske aktiviteta, på maten og alt dette for å holde i det jeg vil. I dag kom jeg over en TikTok på surdeigsbrød og kjente lysta på å sette det i gang igjen.

Mat, krydderplanter og protein…det er så artig å se hva maten kan gjøre med helsa.

Eldstemann sa at han kanskje kom utover i helga.

Jeg ble overraska fordi det er såpass kort tid siden sist, men trivelig om han velger det så klart. Det gir så klart ekstra motivasjon i å rydde. 

Jeg burde kanskje ha jobbet litt også, over helga blir det en travlere uke. Fysisk møte på mandag, besøk på museet av mange barn på tirsdag, onsdag «bare» et møte på Teams, men privat møte om kvelden, torsdag fysisk møte og fredag det samme. Det betyr at hver dag neste uke er jeg i farta.

Det er ikke en ønskeuke når hver dag får avtaler og tidspunkt, trenger disse rolige dagene inn i mellom.

Bør nok pøse på med enda mer, med å komme meg ut i naturen og ha kontroll på tid!

 

Men først helg.

 

Og jeg gleder meg til alt.

Hørte på et intervju her om dagen av Tomas Myklebust som har skrevet boka «Hvil deg sterk». Han sa at med å fortelle andre og oss sjøl at vi var sliten, forsterka vi denne følelsen.

Jeg vet ikke hvor ofte jeg har sagt akkurat det, at jeg er sliten… så tenker at her har jeg noe å lære.

Den boka skal leses en dag.

Men ikke denne helga. Først vil jeg se på bøker jeg har om temaet surdeig og lage meg en starter.

Kanskje ikke denne helga… 

 

 

Det er fredag, ukes beste dag.

Nyt dagen din du også.

 

 

♥

 

 

 

 

 

 

Det hang rakler i trea og jeg rakla meg en tur. Opp i skogen. En annen skog.

 

 

 

 

Egentlig hadde jeg planlagt en kort jobbedag og skulle jeg gjenta søndagen. Kanskje skulle jeg til og med ta samme tur.

Var tanken.

Men da jeg oppdaga det at laderen min lå igjen hos mor. Så dit måtte jeg.

I tillegg ble arbeidsdagen lengre enn tenkt. Det skjer så mye. 

Jeg måtte også lade opp telefonen da jeg var framme, for nå var tanken å ta turen opp i skogen oppom mor.

 

Sola var forsvunnet bak fjella da jeg begynte på turen.

Rakler henger fra et tre i starten av turen, et rakletre. Et litt ufokusert bilde.

Somer inn på fastlandet og sundet som går parallellt med sundet jeg befinner meg ved.

Her ser du ned på Mjosundet. Det betyr smalt sund.

Huset du ser der nede var lager til butikken som lå til høyre, da jeg var lita. Det huset syns ikke på dette bildet.Lagerhuset hadde også fryseri. Senere ble det postkontor. I dag er det frisørsalong og en leilighet i huset.

Butikken ble lagt ned og var i mange år en populær pub, nå er det kontor og leiligheter. 

Meg og tær.

Jeg elsker tre.

Først kommer et grånende tre og under det ett av disse flotte furuene.

Det er flere bekker som krysser veien opp mot fjellet.

Vann.

Veien var i parti ganske isete. Så valgte å snu før jeg tenkte. Lufta var også litt slik spiss.

Kjente at jeg gikk meg ikke inn i turmodus. Så det var riktig å snu.

Jeg syns skjegget på trea er så fint.

Mer vann.

En av de bratte partia.

 

Syns du det er best å gå i en bratt vei opp eller at veien går bra ned?

 

Jeg syns nesten det er tyngre å gå bratt nedover.

Bildet yder ikke den bratte veien rettferdighet. Den ser mye flater ut enn den er.

Nederst i bakken befinner dette berget seg.

Firkantete blokker.

Her står grinda som skilte utmarka fra innmarka.

Den har fått ferie… eller fri. Det er slutt på tida for husdyra i denne skogen.

Dette bildet ble tatt fordi det hvite fjellet i bakgrunnen med snø på var så fint.

I virkeligheta.

Bilder tar mange ganger bort den følelsen en har når en er i naturen. Dette fjellet forsvant inn i himmelen på et anna bilde. Det er for langt unna.

Derimot fjellet her er mye nærmere.

Ertvågsfjellet.

Oppå det har jeg vært mange ganger.

En 1. juledag i ungdommen tok jeg turen opp for å se sola og forstå meninga med livet.

Jeg så sola -.

En liten lund med grantrær var hogget ned.

Jeg måtte rene ringene og fant ut at jeg var ganske lita da disse trærne var planta.

Og så var jeg nede ved rakletreet.

Usikker på om det er bjørk eller hassel.

Men fine var de der de hang med lovnad om varmere tider.

Inne hos mor ble det kaffe, kanelboller og feiring for henne som fylte år og bor et stykke unna.

 

 

 

♥

 

 

 

 

 

 

Akkurat slik jeg ønsker det. Våkne en søndag, ute ser det ut som våren. Og det blir sol.

 

 

 

Sier det med en gang, her blir det en del bilder.

 

 

Tanken var å ta en tur opp til brønnen, men hvorfor ikke pakke sekken.

Som tenkt så gjort.

Frokost/lunsj oppe i skogen.

 

Jeg inviterer deg med på tur.

 

Den bratteste bakken på turen er denne. 

Svingert til høyre.

Underlaget er en blanding av frosset, vannpytter og myk myr.

Litt krevende.

Går meg direkte på brønnen, greier å dra i lokket slik at jeg greier å se at det er vann der nede.

Så går jeg samme veien tilbake, bare litt lengre oppe.

Det er ganske lett å gå når jeg nærmer meg Sandgolvet.

En vei med grus er lett å gå på sjøl om det er oppoverbakke.

Oppe er det flatt og enda enklere å gå.

Om å ikke se skogen for bare trær går ikke, det er så mange fine trær.

Sola greier ikke å komme over fjella ennå, jeg har så lyst til å ta matbiten min i sol.

Plutselig ser jeg solstreif litt lengre utpå flata.

Svett og varm finner jeg en stein det passer og raste.

Sola er så vidt over fjellet.

Fram med kaffe, brødskive, vatn og appelsin.

Prøver ut telefonen med fotografering.

Skulle egentlig ha med fotoapparatet, men det lå igjen nede.

Utsikten utover fjorden jeg bor ved.

Enda et tre i skogen.

Nålene på en furu.

Pausen er over og turen går videre.

Se dette da, is som begynner å smelte.

Dråpene som henger under isen ser ut som øyner.

 

Isen virker litt forskrekka over tanken på at den holder på å smelte bort.

Og hva med denne…

Nedenfor meg er innerste del av fjorden.

Det ligger et lag med is der også.

Og se her, enda mer is.

Denne veien går opp på setra, tanken var å gå ned her.

Men det tør jeg ikke, det ser glatt ut.

Så jeg snur og tar samme vei tilbake. 

Og så er jeg på tur ned igjen. 

 

Turen tok drøye to timer, den gjorde så godt og ga mersmak.

Takk til deg som ble med.

 

 

Ser det er meldt full sol på tirsdag…

 

♥

 

 

 

 

 

 

Når det ikke legger seg helt til og du må jobba på. Er det da en skal sette seg rolig ned med hendene i fanget?

 

 

 

 

 

For en tid tilbake skrev jeg om ny mobil.

Mobilen og jeg er riktig gode venner, vi.

Den ser stort på verden og jeg ser bedre på den. Jeg behandler den veldig fint, tenker meg om før jeg legge den ned. Redd for å miste den i golvet. Riktig nok har den et omslag som skal tåle det og det gjør det.

Har testa det to ganger, sist under en samtale.

For av og til spretter den bare ut av hånden. 

 

Jeg må lade mye skjeldnere, i tillegg har jeg en lader som gjør jobben fort. Derfor tenker jeg ikke så mye på dette med lading. Nesten slik at jeg ikke tar med meg lader.

Gjør det da. Gjorde det i går. Lå i sekken med data´n. 

I dag lada mobilen ut.

For første gang i vårt liv.

Husker på at jeg ikke tok ledninga ut og at den ligger i sekken nede.

I kjelleren.

På kontoret.

 

Etter og ha satt på vann og ordna med de vanlige morgenprosedyrene, løper jeg ned for å hente laderen opp. Kobler den på oppe igjen.

Det er så stille i huset.

Da plinget kommer på, kommer jeg på det… pinkoden er så klart ny.

Og jeg har så lyst til å sette på radioen -.

 

 

Hva radio har med telefon å gjøre?

Alt!

Jeg setter radioen på gjennom telefonen, så hjelper den «blå tanna» og får lyden over i høytaleren. Veldig enkelt og lyden er super.

 

 

Jeg mener jeg la kortet med koden i eska mobilen lå i, men hvor la jeg den…

Den hadde ikke fått en fast plass. Finner den likevel nokså fort, den ligger på en kommode. Det er bare at der lå arket kortet med kodene var festet på.

Husker jeg satte sim-kortet inn da jeg var på kontoret.

Løper ned igjen.

Mens jeg løfter på ark tenker jeg at det er nok på tide med en rydding. Prøver å bruke papir mindre, skriver notater rett in på datan, likevel…

Nok papir.

Finner ikke kortet med pinkoden.

 

Opp igjen, leiter gjennom der jeg allerede har leita. Ser ned i en skuffe jeg legger alt slik som nøkler, kortholder osv. Men vet det er ingen grunn til at jeg har lagt kortet dit.

Det stemmer det.

Tilbake til eska, tar opp arket der korte satt fast… da ser jeg det… koden står på arket.

 

Glad løfter jeg telefonen og taster inn første kode. Oftest slår jeg ikke koden for det er ansiktsgjenkjenning.

Har slutta å tenke på hvordan jeg ser ut når jeg retter telefonen opp mot meg og lar den finne ut at jeg er meg.

Det er da jeg oppdager at pin-nummeret ikke blir etterspurt, jeg suser rett inn i full kontakt med alt jeg vil.

Litt overrasket tenker jeg dette må være feil, men får satt på radioen.

Nitimen durer ut gjennom høytaleren. Programlederen beklager at det er lenge siden han har vart på radioen, så han brukte stemmen for kraftig. Jeg tilgir han.

 

Og det er da jeg oppdager det, på kjøkkenbenken står et par glass og en kopp på et brett, båret opp fra kontoret sist jeg var nede for å jobbe. Der på høykant mellom kopper og glass, står kortet og ler.

 

Nå etterpå skjønner jeg at med ansiktsgjenkjenning behøver jeg nok ikke å huske disse talla. For det er  veldig stor sannsynlighet at det bare er jeg som ser slik ut…

Teknikk ass…

 

 

Og dette er et godt eksempel på å løpe i ring uten å komme seg videre.

Sannsynlig skulle jeg brukt den siste tanken jeg hadde her i starten, satt meg rolig ned.

For aktiviteten denne lørdagsmorgenen peker bare litt nese av meg og ler. Og jeg får bare prøve å lære at jeg egentlig ikke behøver å kave så der…

Alltid. 

 

Nå skal jeg gå rolig videre inn i helga.

Om noen timer tar jeg med meg skreien, rogna og leveren innover der vi tre damene, mor, lillesøster og jeg, skal ha dette måltidet vi må ha minst en gang når året er slik rimelig nytt.

 

Men først skal jeg puste dypt inn, nyte lørdagen og sette meg i lotusstilling.

På Nitimen snakker de nesten om det, om hvile og stoppe å si at en er sliten…

 

 

 

♥

 

 

 

 

 

 

 

Datoen i dag er en D-dag. Den er i farta, prøver å ikke stresse. I morgen vil det lande litt, kanskje… I alle fall til helga. På en måte. 

 

 

 

 

I dag har vi  invitert til friing på museet.

Det lille foredraget ble nettopp ferdig.

Resten blir teknisk.

Og så får alt stå meg bi, det ble litt lengre enn tenkt.

 

 

Om en halv time er jeg på hjul.

I går fikk jeg telefon fra en journalist, om jeg visste om noen kom til å fri… Det vet jeg ingen ting om, men skulle ta bilde om det skjedde.

Men museet skal fri da, så får håpe det blir noen «ja».

 

Greit å komme seg over til mars, til våren. 

I kveld dropper jeg noe av kjøringa, skal ut på fart i morgen – så litt kortere reisevei.

Ute skinner en forsiktig sol og mat er godt -. 

 

 

Snart er det bare å få på seg skoa og så er det veien og tida.

Jeg burde egentlig hatt noen å fri til, det har vært morsomt.

Morsomt for museet, kanskje ikke for meg…

Sikkert ikke for andre heller.

 

 

 

 

♥

 

 

 

 

 

Snart senga, er tanken. Dagen var ikke av de beste. Men i morgen er nok en dag.

 

 

 

Tror jeg må…

Jeg må ta meg sjøl i nakken. For nå er det slik det ikke skal være.

Det kan egentlig være greit at det blir slik som nå, for da skjønner en.

Eller jeg skjønner.

Og det er bare jeg som MÅ forstå.

Forstå det NOK!

 

 

Det har gått lang nok tid med utsvevende liv. Trodde jeg skulle klare det for en ukes tid siden, eller noe i den dur.

Nå er det faktisk vondt å skrive på data’n.

Det er hendene som har det verst, nå er de nesten ubrukelig på grunn av vondter. Langfingeren tåler nesten ingen ting.

Tommeltotten helt nede ved leddet skjærer.

Og dette mener jeg at jeg kan for sjøl. Så min egen skyld. 

Derfor MÅ jeg…

 

 

Først har det vært ALT for mye sukker.

Det må bort.

Og så må jeg UT på tur.

Veldig enkelt.

Egentlig.

 

 

For i tillegg er jeg geleslappfisk.

Etter jobben, etter middagen i dag, sovnet jeg sittende i stolen, flere ganger.

Helt amøbe.

Greidde til slutt å komme meg i bilen, for i dag måtte jeg besøke mor.

Jeg møtte henne i gangen, hun hadde sett bilen og kom ned. Hun var så glad. Jeg hadde sagt jeg kom, men hun hadde glemt det.

Da jeg kom frøs jeg, da jeg dro var jeg våt av svette.

OK, det er varmt hos henne.

Men kroppen min er på tull.

Så, svaret gir seg sjøl.

 

Nå har jeg kokt meg en kopp renselses-te.

Og så MÅ jeg.

Jeg må bli streng mot meg sjøl, først da er jeg snill.

Eller vil jeg gå på vegger, dører, snuble og alt mulig slikt, og det har jeg IKKE tid til.

Jeg får google betennelseshemmende mat.

Wish me luck 🙂

 

 

 

♥

 

 

 

 

 

 

Jeg ser utover uka som kommer. Den er spennende. Og den blir nok også utfordrende. Jeg føler jeg bare har ett problem.

 

 

 

Søndagen er min.

Eller-, nesten bare min.

Tirsdag skal jeg utover til museet, andre tirsdagen jeg skal ha åpen dør.

Folk kan komme innom. Kommer det ingen eller lite folk, må jeg ha arbeidsoppgaver å utføre. Akkurat det blir nok ikke noe problem.

 

Torsdag er en litt mer ambisiøs dag, da har jeg bedt inn til et lite foredrag, vafler og friing.

Mitt lille foredrag er ikke klart ennå.

I går kom jeg meg endelig inn i det gamle fjøset jeg skulle hente ut permer.

Ennå står det igjen protokoller.

Det var på høy tid å få tatt dette ut.

Litt usikker på hvordan jeg skal oppbevare dem, kan ikke ta de rett inn i varmen.

Og så er jeg så spent på hva jeg finner.

Dette handler om en artikkel jeg skal skrive.

 

Når jeg skrive disse setningene kjenner jeg pulsen stige og at jeg bør komme meg ned på kontoret for å jobbe…

Men det er viktig å ta fri, samle seg, ikke bare gyve på.

 

Det er så mange ting som er virkelig morsomt av det jeg er i gang med.

Men jeg har ett problem, Så klart er det en del anna rusk og snubletråder, men det jeg har er dette ene overordna.

Det problemet er TID.

For jeg er en tidsoptimist av de store.

Det er det som stresser meg mest.

 

Ellers ser jeg våren komme, om en knapp uke er vi i mars. Da er det vår. Her ser det ut som våren er kommet. Men det er nok absolutt sjanser for mer snø. 

 

♦

 

Så har dagen delvis gått. 

 

Eldste og jeg skal spise middag. Han skal snart reise. Han kom nettopp inn etter å ha laga bedre forhold til vedhogst, snekra meg en bukk til å legge an på.

Vi har hatt en svært hyggelig og interessant helg.

 

 

♥

 

 

 

 

 

 

 

I dag sprakk planen min. Var det dumt eller var det et klokt valg å kaste inn det berømmelige håndkleet…

 

 

 

 

 

Nå har jeg ikke kastet et eneste håndkle.

Men jeg tok med meg håndkle i dag tidlig. Til og med to av sorten.

 

Så la jeg ut i dagen.

I solskinn.

Rakk ferja med god margin. Møtet var jeg framme til i perfekt tid.

Etter møtet fikk jeg utført de to tenkte ærendene. Det ene var å kjøpe skikkelig rød matfarge.

Den skal i bruk om en uke.

Jeg trilla glad ut av byen, skulle bare innom en matbutikk – får besøk i helga og skal ha rakfisk en av dagene.

Før jeg gikk inn tok jeg kontakt med noen jeg skulle ha snakka med og da jeg fikk høre at vedkommende også var i byen og skulle ta ferja om 15 minutter, droppa jeg matbutikken.

 

Snakk om flaks.

Men 25 minutter, som overfarten tar, går fort. Så samtalen får vi fortsette en av dagene.

 

Jeg kjørte så innom museet, for lenge siden ble det kjøpt lystette rullegardiner for å henge opp. Men med den lille stillinga jeg hadde da, var det en av alle tingene som ble liggende etter meg i løypa.

Nå må rullegardiner opp før sommerens utstilling.

Kikka først der jeg trodde de måtte stå, ingenting -.

Jeg begynte å leite, men det førte ikke fram. Tok kontakt med en tidligere vaktmester, uten at det førte til noe mer funn.

Var de kommet bort?

Jeg kikka innom et rom jeg allerede hadde sett inn i. Der lå det noe som var mindre enn jeg huska pakkene fra forna dar, men som jeg undersøkte.

Og der var de.

Fant ut at jeg lik gjerne kunne ta mors helgehandel, innom en butikk. Måtte ha noe mat sjøl også, klokka var blitt tre på ettermiddagen. Jeg var oppe halvsju, på den tida hadde jeg spist to små brødskiver.

Tenkte egentlig jeg skulle jobbe på museet fram til senere på ettermiddagen.

Det var bare det med mat…

For jeg hadde en ambisiøs plan for denne dagen. Tenkte å være med på styrketrening 17.30 og svømming 19.00. 

Da jeg gikk inn hos mor begynte en masse ting å skje, neglen jeg brøyt i går var revet helt inn til neglebåndet og tålte ingen ting, skikkelig vondt. Så jeg skjønte plutselig at det ikke var så lurt å dra i bassenget med et sår, har prøvd det før og det gikk ikke bra…

Etter jeg hadde spist, kjente jeg hvor sliten jeg var. Ryggen hadde begynt å murre. Til og med tarmene slo skikkelig krøll på seg.

 

Derfor ble enden på dette to ubrukte håndklær, avbestilling av styrketreninga og et mislykka forsøk på kjøre to treningsopplegg på en og samme dag.

Følte først at jeg svikta meg sjøl.

Men tror likevel det var det klokeste valget, droppe dette forsøket i dag.

 

Da mor begynte å si at nå måtte jeg overnatte, at jeg måtte høre på moren min…ble jeg nesten panisk. Jeg ville hjem, så den desperasjonen jeg følte da var nok til at jeg klarte å bryte meg på å ta ut kopper fra oppvaskmaskina før jeg dro.

 

Og nå er jeg hjemme hos meg sjøl, jeg har virkelig behov for denne roen i mitt eget hjem.

Og nå, nå er det straks helg igjen – det er en god tanke.

Neste uke blir sannsynlig ganske mer krevende enn denne uka. Så helga må det lades i.

 

 

 

♥

 

 

 

 

 

 

 

I dag får jeg postet to innlegg. Da opplever jeg meg veldig flink. Greier knapt nok ett, vanligvis. Men i dag skjedde det noe…

 

 

 

 

Egentlig skulle jeg bort i dag, men så trodde jeg en stund jeg skulle være hjemme for å jobbe, men så ble det slik jeg først trodde. Jeg reiste bort og var veldig tilstede.

Først gjorde jeg alle tinga mine og så satte jeg meg i bilen.

Måtte skrape vindua for en fastfryst snøflekk først.

 

 

Jeg kjørte på veier med telehiv og solglitter flimrende over naturen.

Det var bytur med mor og sjekk av høreapparat. Mellomste søster ble med som assistanse da jeg skulle være med i et møte på Teams.

Der var snakk om system vi måtte laste ned. Som jeg må ha for å fungere i jobben.

Og min gamle telefon -.

Den jeg ikke en gang får lasta inn oppdateringene på grunn av kapasiteten.

 

Jeg må kjøpe meg en ny, men gruer meg til jeg må i gang med det.

HER hadde jeg allerede hatt mobilen i noen år, etter hendelsen fikk jeg en maken til da den var NY.

 

 

Møtet var over samtidig med vi var i framme i byen, så jeg tok over rattet.

Sjekken av høreapparatet tok ikke mer enn 15 minutter.

Nå var det tid for å kose seg.

Vi kjørte tilbake til kjøpesenteret som har et spisested med chilikaffe på menyen. Mor triller vi med oss i rullestol. Vi passerer en mobilbutikk, det er ikke den jeg har abonnent i.

Men tar turen innom.

Da jeg går ut har jeg kjøpt meg ny mobil.

Så mens vi spiser, koser oss med chilikaffe, blir telefonen oppdatert.

Og ikke nok med det, på returen går jeg innom en sportsforretning, der kjøper jeg meg manualer og kettlebell. Bør ha mine egne på styrketreninga. Rakk forresten å melde meg på treninga neste gang også.

 

Men uansett, jeg har kjøpt meg ny mobil.

En iPhone 15 pluss.

Gleden er virkelig til å føle og ta på.

Nå er det å få alt opp og gå.

Legge inn igjen apper jeg måtte slette på den forrige.

Prøve den ut, finne ut om fotoegenskapene…få den opp og bli kjent med den.

 

Jeg har gjort det!

 

Og jeg er så GLAD.

 

Ellers har vi kost oss.

I kveld føler jeg meg hel, jeg kan hake av for ny mobil.

I morgen kan jeg stå opp, få opp og inn apper, jobbe, skrive og bare konsentrere meg om å arbeide lenge med oppgavene mine.

Det er så herlig.

 

 

♥