I farta, på en måte… Kan en egentlig være i farta når en nesten er i ro?

Stort påskesalg hos Get Inspired: Spar opptil 70%

Og er jeg i ro?

Njaa…

Det er i hvert fall et helt nytt år. 

Du vet, et år som er nytt, blir annerledes enn tidligere år, et år med nye sjanser, et NYTT år rett og slett.

Jeg føler du smilet nå…; slank, sprek og sunn, liksom…

Sææærliig!            

Nå må jeg ile til med å si at jeg er ganske sunn, faktisk. Og det har ikke hatt så mye å si om jeg har blitt både slank og sprek, bør nok ha et lite fokus i den retning -.

Men dette året blir faktisk helt annerledes.

Virkelig.

På enden av sommeren blir jeg pensjonist og det ser virkelig fram til det. Ikke fordi jeg tror alt blir fryd og gammen. Men jeg har aldri prøvd å bli det, så det blir veldig spennende. 

Likevel, først har jeg noen måneder med slik det har vært. Altså gammelt nytt.

Utenom at jeg har fått meg en samboer.

Han sitter å vagler på knærne mine nå.

Vi har vært ute på glatte veier i kveld, jeg bak rattet og han i en veske.

Han likte det overhodet ikke. Mjauinga var like intens både dit og tilbake.

Mor var lykkelig over besøket, tror nesten pusen gjorde størst lykke. 

Det har vært så mye vær, så vi har holdt oss mest i ro.

Det har blåst, regna, snødd, føket og tordna. Var likevel framom mor første nyttårsdag, etter nyttårskonsertene.

En natt blåste det slik at jeg ikke fikk sove. Og ja, jeg var redd. Her var jeg oppe en tur, utelysa på treet satt fortsatt på, men vinduet var nesten dekket av snøfokken.

Jeg har også funnet veien ned, altså vært på jobb. Dit fant pusen veien også.

Det er mye som må på plass måneden framover. Jeg ønsker å levere fra meg et oversiktlig produkt. Det er nå jeg må registrere gjenstander som ikke er kommet på plass, rydde i mapper, kaste, gå igjennom bilder, sortere. Rydde både fysisk og virtuelt. I tillegg skal jeg få opp utstillinga jeg ikke fikk til i vår på grunn av at helsa svikta flere ganger, i år skal den bli.

Tror dette vil bli nok de månedene som er igjen. Det vil nok bli en del møter, mye som skjer for de som skal fortsette. Flytte inn i nytt bygg, årets landsmøte for museum osv.

Det er nytt år, vi er kommet fire dager ut i året.

Pus vil helst drikke av glass.

Jeg skal prøve å få til det jeg ikke har klart de siste par åra, gjennomgang av året som gikk.

Og året som kommer.

Jeg gleder meg.

Jeg er heldig. 

Detter er sååå bra.

♥♥♥

.

Av og til, om enn ikke ofte, får jeg lyst til å krangle. Det skal likevel litt til for å gjøre meg så sint.

Stort påskesalg hos Get Inspired: Spar opptil 70%

I dag ble jeg det.

Vi, det vil si, eldste, midterste, jeg og pus skulle kjøre for å hjelpe mor med middag og jul.

Pus ble med fordi vi følte det var det beste, tross mye nytt for et ungt liv.

Han løper etter oss. Da eldste og midterste dro til skogs for å finne juletre i dag, ble han igjen aleine nede og begynte å skrike. Jeg ropte han opp, da for å være i ordentlig i nærheta. Jeg holdt på å vaske vindu og måtte stå i sofaen blant anna, da hoppa han også opp i den.

Vi pakka full bilen av juletre, katte-ting, flasker for å hente vann i og var også innom butikken for å handle til mor.

Det snødde, så det viste seg at det var umulig å komme seg opp den siste bakkene, for veien var glatt. Jeg begynte å skulle parkere nedenfor den siste bakken, samtidig kom tanteungen med moren sin, altså søsteren min. De kom seg heller ikke opp. Jeg avventa hvordan de ville parkere.

Samtidig var en nabo kommet på terrassen sin og ropte noe… Jeg tok ned vinduet for å høre hva hun sa. Hun ga meg beskjed om at jeg måtte parkere inn til siden. Jeg ropte tilbake og sa det var to biler som måtte få plass.

Hun på terrassen kom med et utbrudd om at det måtte gå an å tenke på andre mennesker, for brøytebilen fikk ikke til å ta bort snøen om han kom og naboen ville da ikke komme seg ut.

Det er her det ble  for håpløst, for det første var jeg ikke ferdigparkert, det var kommet ca. 5 centimeter med snø så de centimetra ville ikke lage noen problem Der jeg holdt på å parkere er en tomt som søsteren min og datter eier.

I tillegg vil jeg påstå at jeg tenker på andre, absolutt. Jeg er alltid opptatt at naboen skal komme seg forbi, bruker også å parkere slik at andre kan parkere ved siden av meg.

Vi skulle opp til moren min med masse stuff, juletre, handleposer, katte, ja… altså ordne opp for en godt voksen dame som som bor på toppen av bortimot det bratteste boligfeltet i kommunen.

Jeg var ikke i humør til å fortsette dialogen. Ba de to som var i bilen om å få med seg så mye de kunne bære. Så snudde jeg bilen og kjørte ned til hovedveien og fikk enda flere bakker å forsere. Jeg bunka sammen vannflaskene og en bukett med furukvister som søsteren min skulle få. Nå viste det seg at hun ikke hadde hatt mulighet til å komme seg opp fordi hun ikke hadde med seg rullestolen sin, så de hadde kjørt tilbake.

Jeg begynte å traske oppover, mellomste kom ned igjen for å møte meg. Vi traff en annen nabo og hun ble ganske stille da hun fikk høre historien. Hun fortalte at barnebarnet hennes har brukt å parkert på denne plassen når hun var på besøk, men at hun følte hun ble fulgt med.

Og ja, jeg ble sint av en slik urimelighet.

Da vi kom til den siste bakken var det for glatt å gå, så vi gikk inni på den allerede omtalte tomta. Samtidig kom en traktor som strødde, så siden dro sønnen ned for å hente bilen og fikk kjørt den opp slik at vi slapp alle bakkene.

Men jeg tror jeg må ta en prat med denne naboen, så klart er jeg ikke interessert i å parkere henne inn, de har laget en brei aveny inn til sin oppgang. Nåde den som kommer inn på dette området.

Likevel kan ikke naboen ligge å «ugle» for å passe opp folk, også hun må tenke på andre. Hun syns nok at moren min bør sendes og plasseres, at folk parkerer på en tom som noen eier tenker hun sikkert ikke på. Men det må kommunikasjon til. Jeg er ikke interessert i å få kjeft når jeg ikke kommer meg den siste bratte bakken opp til moren min for å hjelpe når de verste vinterdagene er innom.

Tror jeg bør foreslå et møte med involverte parter.

Går ut ifra at det skal gå an med dialog foran kjefting likevel.

⊗

Stort påskesalg hos Get Inspired: Spar opptil 70%

Hva skal vi gjøre, hva skal jeg velge. Ett av spørsmåla som har svirra i bloggen min.

«Shall I stay or shall I go».

Altså, hvordan blir framtida mi. En stund ble jeg nesten spist opp av dette spørsmålet. Og så la jeg det bort, lengst inn i skapet.

Problemet er at åra har gått, jeg ble halvt uføretrygda for noen år siden og nærmer meg nå pensjonistenes rekker. Og da vil økonomien bli fargelagt av dette. Den har også blitt det av at jeg fikk denne uføregraden. Så da å sitte med en gård uten drift med utbedringsbehov og en begrensa praktiske evne, er langt fra optimalt. De fleste oppegående mennesker har nok tatt affære og valg for lengst. Sannsynligheta av denne konklusjonen er at jeg hører til de mindre oppegående.

Nå er jeg ikke aleine om å syns det er dumt å kvitte seg med gården. Jeg kjøpte den fordi det er jorden vi lever av og slik verdenssituasjonen vingler avgårde er ikke de tankene jeg hadde for å gjøre dette valget blitt svakere. 

Nok om dette, problemet er at jeg ikke har mulighet til å utbedre et tak som skulle vært reparert for flere år siden.

Men som sagt, jeg la problemet inn i et skap. For enda vet jeg ikke…

Lang innledning til innleggets egentlig fortelling.

Det starta med at jeg sa til sønnen;

– Kanskje kan du flytte hit, bo i leiligheta nede når den ikke er kontor lengre-.

Sønnen likte egentlig den tanken.

Siden sa jeg;

– Om du flytter hit kan vi kanskje orden oss en katt på deling.

Det var da det tok av. Og det gikk fort.

Moren til en kammerat hadde et kull med kattunger. De var klare på nyåret, egentlig.

I første omgang var jeg ikke så positiv til dette. Kattepusen var svart og hvit med rosa nese. Ikke mixen jeg er mest begeistra for. Men etter å ha fått tilsendt bilder i hopetall, skjedde noe.

Jeg smelta.

Overleveringstidspunktet ble framskynda.

I går hadde jeg en dag både i butikker og på nett, for klargjøring.

For den kommer hjem til jul.

To døtrer ble helt overvelda lykkelige.

Pus i hus til jul.

I dag blir han henta. Midterste ville være med å sponse sekk for frakt.

Så i kveld flytter et nytt familiemedlem hit. Som et ledd i å ikke flytte her ifra.

Og nå gleder vi oss alle til dette nye medlemmet.

Om vi kan ha juletre er et annent spørsmål, men det skal jeg ikke ta stilling til nå.

Jeg har ting å gjøre før folk kommer heim om noen timer, med en liten, stor pus.

Den er halv Maine coon, så det blir sannsynlig en stor pusekatt om noen år.

♥

Men livet fortsetter etter også. Etter juleaften, juledagene, romjula, nyttårsaften… for det kommer et nytt år.

Stort påskesalg hos Get Inspired: Spar opptil 70%

Og et år som var nytt er blitt gammelt.

Jeg har krøpet meg opp i stolen min.

Gir meg tid.

Tid til å ta opp bloggen, til å tenke, til å skrive.

Til helga skal jeg ha slik jula blir, klar. Det som er bakt, vaska og slikt, blir jula. Og ja, er klar over mange av de ønska gjøremåla vil falle av lasset. Men det overordna er at vi som samles skal ha det bra, kose oss, glede oss over å være sammen. Det er det viktigste. Ikke at det er laga aspik. Gjorde det for første gang i fjor, tror jeg dropper det i år. Etter hvert var det ikke så delikat å ta inn på bordet.

Jeg drikker min morgendrikk, har skifta ut det jeg drakk, limen og match-teen. Nå er det er stort glass med raspa gurkemeie og sitron jeg drikker.

Denne uka har jeg ferie. Altså ikke jobbe jobb.

I dag skal det planlegges godt. Vaske og settes noen deiger; et fruktbrød, havregynskjeks og smultringer. Det er mor og sønnen som ønsker seg smultringene.

I går kom jeg meg endelig til legetimen min. Et gjennomgående tema i flere innlegg her. B-vitaminene hadde fått rett nivå. Men skal fortsette med å ta B-12, for legen tror at tarmene mine ikke tar opp det de skal, blant anna på grunn av divertikkpelsykdom.

Men det jeg var mest spent på var MR-bildene. Det er over fire måneder siden nå, det. Nakke, arm og fingrer og at jeg går med disse fingrene som enkelt sagt er ekle.

Var beredt til å kjempe for å finne ut av dette problemet, for regna kanskje med ingen funn var funnet. Men det var det. Det viste seg at jeg går med en prolaps i nakken. Så det var prolaps, har vært litt fram og tilbake om det. Dette kan gå tilbake av seg sjøl, men fordi det var veldig trangt var legen redd for at dette ikke ville skje. At nervene var for mye i klem. Dermed vil veien gå videre til nevrolog. Håper likevel på at dette går over av seg sjøl, har ingen lyst til eventuelt inngrep. Og så klart at dette ikke skal bli verre med lammelse som verste scenario.

Det er ikke bare året som er blitt gammelt. Noe må en regne med når det kommer til kroppen også. Nå tror jeg at nakken ble skadd etter en bilulykke da jeg var litt over 30 år. Har hatt perioder med vond nakke etter den ulykka, men aldri opplevd at fingrene mista følelse.

Uansett er det greit å hake ut dette legebesøket.

Nå skal mer hakes ut.

Yngste og samboer tar en tur over til Danmark i dag, skal vi handle noe på båten, spurte hun.

– Kanskje sprit, sa jeg.

Jeg har så lyst å lage eggelikør.

Faren til barna kommer ikke til julekvelden i år… men jeg kan kjøpe inn akevitt, hvitvin og rødvin, sa han. For det bruker han og handle inn når han feirer sammen med oss.

Jeg ble veldig glad for det. Så da er det kanskje bare konjakken til goro og sherryen til desserten julekvelden jeg må handle inn.

Det er en greie denne jula. 

Kikka gjennom en gammel kokebok med mange minner, da jeg var hos mor sist.

Hun syns det er rart at jeg husker så mye om mat og mente jeg måtte være ganske interessert i maten, både da og nå.

Og jeg er nok det.

Så nå må jeg bare fortsette med akkurat det.

Og vasking.

Det er jeg ikke så glad i, men jeg liker resultatet.

Vi deler en liste, den ble laget i fjor og kopiert i år, barna og jeg. Der haker vi ut etter hver som ting er gjort, kjøpt eller laga… og så kommenterer vi.

Den er veldig grei å forholde seg til. For jul er gjentakelser.

Noen er viktigere.

Hva er den viktigste greia i di jul?

♥

Begrenset antall: Caia Cosmetics påskeegg er på lager

Den dagen her altså… Egentlig er jeg så lei av å sitte på data.

Har gjort det i hele dag. Gjennom jobb.

Jeg kom sent igang. Men likevel… Det er ikke lenge siden jeg ble ferdig. Ferdig med det jeg måtte.

Den følelsen…

Sjøl om jeg ikke rakk det jeg trodde.

Nå spiser jeg druer og er lykkelig over å gjøre akkurat det.

Det er straks helg.Tror jeg får en rolig helg. Men må lese.

På tirsdag må jeg kunne slikt jeg ikke kan ennå.

Ser uka kan bli av det ville slaget.

Tirsdag skal jeg både framom legen for blodprøve og ha et arrangement. Det er til det jeg må pakke kunnskap inn i hodet mitt.

Onsdag er det en evaluering om ettermiddagen.

Torsdag har jeg endelig legetimen som jeg har satt ut to ganger, så da får jeg høre om det er håp for disse fingrene som ikke  oppfører seg. Og så er det julelunsj, så går alt uten forsinkelser skal jeg rekke begge deler. Tre dager på rappen med kjøring og farting. Men…allerede uka etter har jeg ferie. 

Blir litt stressa av å tenke på gjøremål, det orker jeg ikke.

Nå skal jeg legge meg, rakk ikke baking og rakk ikke lesing verken her eller der.

Men i morgen er det en ny dag.

♥

Annonsørinnhold

Knalltilbud på Dale, Devold, Johaug, Fjällräven +++

En midt-i-uka-dag er snart til endes. Jeg hører og ser og er heldig.

Egentlig er en enormt heldig når en både ser og hører.

Jeg hører på podkast.

Da jeg ble fryktelig trøtt og kjørte bil, noe som er upassende, fant jeg en podkast.

Er nok veldig glad i å høre. Liker å bli fortalt. Liker lydbøker. Liker podkaster.

Spesielt om det forteller meg noe jeg ikke vet, ikke har tenkt, ikke har hørt før.

Første arbeidsdag etter en uke ferie.

Starta med en møte på Teams. Etterpå jobbe på nett. Og så ble det en lang kjørerunde for å henge opp plakater. Det var da jeg ble så trøtt. I tillegg var veiene varierende. Det ble mildere, plussgrader. Etter veiene var det både bart, snø og is. Det hjalp å lytte til interessante ord.

Hos mor begynte det tømmes i kjøleskapet, så handling var også en del av oppgavene.

Hun ble glad for folk innom dørene. Koking av kaffe, smøre på noen lefser og sette på da Dagrevyen hadde sin lineære tid. 

Da sovna jeg.

Nå er jeg hjemme. Klokken tikker på kjøkkenet.

Skal skifte på senga.

Nydelig.

I morgen er det jobb igjen. 

Og så kanskje får jeg endelig satt deigen med brioche i morgen. Må ha loffen på frokostbordet i jula.

Liker du brioche?

♥

Så har vi landa i desember. Og jeg i hjemmets lune rede.

Stort påskesalg hos Get Inspired: Spar opptil 70%

Til tross for pluss over 10, har jeg tent opp i ovnen da jeg kom hjem. 

Jeg har vært på farten.

På torsdag pakka yngste og jeg sekk og veske.

Først var det legetime for mor. Så besøkte vi yngste søster som gledde seg til å få katt i huset, før vi dro tilbake til mor. Der hadde vi middag og en rolig kveld.

Vi skulle overnatte.

Jeg sov ikke godt den natta, grudde meg nok til neste dag. Det er vær og føre som gjør sitt, om ting går…

Det var det sammen angående legetimen til mor, kom jeg meg opp til henne?

Bratt og glatt er ingen god kombinasjon. 

Jeg fikk mange timer våkne den natta og da jeg sovna våkna huset. 

Vi skulle til Trondheim, mor skulle være med. Så det var mye å pakke, mye å huske. Jeg kjente at det var stramme muskler i nakken, for var det glatte partier?

Regn og underkjølte veier er ikke drømmeføre.

Det var mørkt da vi var framme hos mellomste søster, heldigvis gikk turen bra, vi kom fram.

Feiring av svoger som fylte år, god middag og kaker.

Mellomste kom også utover og hun og yngste fletta seg sammen i glede over å møtes.

Ene svigersønnen til min mellomste søster kom med sine to herlige døtrer; to og seks år. Så vi var tre sett søstrer og alle tror jeg hadde en hyggelig kveld.

Neste dag våkna jeg til dette.

Vi hadde det rolig etter frokost og før neste program.

Mor slapper av under adventsstjerna.

Klokka to skulle hele gjengen ned til mi mellomste, hun hadde bedt inn både venner, foreldre, besteforeldre  og tanter. Vennene hennes snakka om dette, at det var fint å mikse slekt, generasjoner og venner. Hun fyller år og syntes det var en fin anledning til å be sammen.

En av mine tanteunger kom innom med sin nye, lille gutt. Veldig koselig å se enda en generasjon dukke opp.

En del av oss skulle på konsert for kjæresten til den nybakte mamma’en synger i kor.

Koret feiret 20 år.

Vi kom oss nedover på glatta til Verkstedshallen.

Det skulle være overraskinger underveis var det lova. 

Da koret gikk på scena var Stein Torleif Bjella den første overraskelsen og artisten. Han skulle videre til sin egen konsert etterpå.

Etter pausen kom flere med gratulasjoner over storskjerm, blant anna Prepple fra Dumdum Boys.

Jeg hadde tenkt over trønderske artister som var kjent og en av de eldste i tralten er Åge Aleksandersen.

Han kom også.

Svartlamon Hardkor holdt trøkken, masse herlig musikk og folk var begeistra.

For meg ble det lenge å stå, måtte ut å finne meg noe å sitte på flere ganger.

Etterpå var det godt å komme seg «hjem».

Der satt mor og svoger, de hadde det bra, men mor var trøtt.

I dag kjørte vi hjem igjen, veiene var fine. Temperaturen var helt utrolig for 1. desember.

Da var vi bare mor og meg. Vi stoppa på returen og kjøpte oss middag. Det brant flammer, det var juletre og nesten alle bord opptatt. Men veldig stemningsfullt og godt med mat.

Mor var sliten da hun satte seg i stolen sin hjemme hos seg sjøl.

Jeg pakka ut, tente opp i ovnen hennes og koka kaffe.

Nå er jeg hjemme i mitt eget hus.

Det er så godt.

Og så har jeg enda to feriedager igjen.

Den tanken er fantastisk nydelig etter en hard helg i Trondheim.

♥

Litt fortumla er dagen her. Sola sleiker over fjella. Lyset åpner en fin dag.

Begrenset antall: Caia Cosmetics påskeegg er på lager

Nå er det nok ikke dagen som er fortumla, det er nok meg. Dagen ligger rolig foran. Kanskje likevel travlere enn jeg liker.

Jeg har en uke ferie.

Dagen i går var lang. Den starta i åttetida, først i halvsju tida på kvelden kunne jeg slappe av.

Da hadde jeg vært i gang med klarering, utskrifter og tenke gjennom.

Underveis oppdager jeg at mor ikke har middag.

Alle oppgaver utover dagen ble plassert, hadde laget meg en liste over det jeg skulle huske. Klokka ti sitter yngste, for hun kom kvelden før, og jeg i bilen.

Ja, da jeg gikk der og venta henne kvelden før, tente opp i ovnen og tente talglys. Tida passerte ankomst med god margin, uten noen buss kom. Men mørket hadde kommet for lengst, ville bussen stoppe ved oppkjørselen eller stoppe ved busstoppet litt lengre borte…

Og så kom bussen, tydelig prøvde den å kjøre igjen tida og passerte oppkjørselen… og så passerte den også busstoppen, i full fart.

Jeg ringer.

Nei, hun var ikke kommet til fjellovergangen ennå, mente hun.

Men så hadde hun ikke en gang merka at hun sjøl hadde sovna, er ikke så greit når natta hadde vært på nattoget.

Hun hadde passert med bussen.

– Gå av, så kommer jeg, sa jeg. Blåste ut alle lys og satte meg i bilen. Hvor ville jeg finne henne?

Da jeg kommer til busstoppen som jeg regna med, ser jeg et lys bak busskuret. Tok sjansen på at det var henne, og det var det. Hun måtte bare et ærend.

I går ble hun med meg på jobb.

Hun er sosial, så da det kom besøk av to eldre damer serverte hun kaffe, snakka og viste interesse. Da dørene stengte for et møte, gikk hun seg en lang tur og kom tilbake akkurat da det var tide for en kaffekopp.

Så gikk turen hjemover der jeg glemte å henge opp plakater (må muligens ta en tur i dag, ferie eller ikke).

Vi kom oss opp bakkene hos mor etter arbeidsdagen var ferdig og jeg gikk i gang med middag. Så da klokka var halv seks kunne vi sette oss til å spise og jeg kunne slappe skikkelig av for første gang denne dagen.

Mor hadde fyrt i ovnen, så det var vilt varmt. Det gikk som det måtte, vi sovna, både yngste og jeg. Våkna like før hjemmetjenesten kom og hadde begynt å rydde. Nesten helt ødelagt.

Vi kom oss hjem til slutt, snakka, bestemte oss for en film. Men filmen var både stikkende, håpløs og slitsom. Skjønte det bare var en ting å gjøre.

Legge seg.

Så da jeg våkner i dag litt over åtte, egentlig ville jeg bare sove videre, meeen… Jeg hadde en full papirdunk og bossbilen kom for å hente i dag, så det var bare -.

Kledde på meg, tok på meg piggsko og trippa ned med dunken. Etter å ha fylt materen, fuglene maste så, rusla jeg tilbake til senga.

Nå sovna jeg ikke, så etter litt sto jeg opp og kokte opp vann.

Så her sitter jeg. Koppen med matcha-te er drukket. Glasset med limevann er ikke tømt.

Yngste sover. Hun skal få sove til hun våkner.

I dag skal vi være hjemme, muligens henge opp plakater og en tur i butikk. Så må vi kanskje bake begge to, til lørdag. Da mellomste har bedt sammen masse folk og vi har lova -.

I morgen, fredag og fram til søndag er disse feriedagene opptatte. Men mandag og tirsdag i neste uke skal jeg ingen ting, bare tenke noen juletanker. Om ikke helga har brukt meg opp da.

I går var ett av punkta i møtet at jeg skal pensjonere meg neste sommer. Kanskje jeg kunne bli med i venneforeninga ble jeg spurt om. Svaret kom spontant, når jeg blir pensjonert skal jeg ikke ha en enda plan, ikke melde meg inn i noe, ingenting, jeg vil gjøre ingen ting såpass lenge at det blir kjedelig. Da, når jeg har begynt å kjede meg, da skal jeg begynne å tenke…

Men enn så lenge er det nok.

Ser sola har krøpet lengre ned over fjellsida, tror jeg skal sette en vask og la dagen komme med sitt.

Greier du å kjede deg?

♥

Stort påskesalg hos Get Inspired: Spar opptil 70%

Midt i uka og livet jogger avgårde. Er det meste en test spekulerer jeg på…

Jeg rulla hjemover og følte lykke. På himmelen hang en halv måne.

Dagen var gjennomført… og en halv uke.

Føler jeg er gjennom en oppvåkning.

Kanskje er det en test?

Fikk et slags svar som gikk i den retninga da jeg la ut spørsmålet «hvordan få motgang til å bli medgang». Spørsmålet stilte jeg på en spirituell side. Jeg fikk noen svar som jeg måtte tenke over.

Er det noe jeg ikke lærer? 

Da jeg skrev siste innlegg på søndagskvelden, begynte sidesynet mitt å forsvinne mens jeg skrev, fikk kikkertsyn. Det gikk over etter kanskje 10 minutter, kanskje mer. Jeg tenkte at nå er jeg for sliten, altså, jeg ble ikke redd.

Og så begynte ting å klareres i tankene, at jeg prøver å fylle et beger jeg aldri klarer fylle.

Eldre, ensomhet og fokuset folk har -.

Jeg vil lete etter kunnskap om temaet, men jeg må til å skifte fokus. Jeg kan ikke tillate at jeg sjøl går under av å ta meg av andre.

Kanskje handla all motgang det siste om å få meg til å våkne. Jeg kan ikke fortsette slik. 

Og så fortsetter jeg likevel, for det at jeg er billøs gjør at jeg må være i ro, kan ikke dra på besøk.

Jeg fikk to dager med god arbeidsro, sjøl om jeg absolutt skulle hatt bil, vært på museet, sett og ordna etter vind og vær. Men jeg utsatte alt jeg skulle, fant andre løsninger, delegerte. 

I dag ville jeg prøve å få låne en bil, uten at jeg behøvde det egentlig… for å dra på besøk.

Må si jeg nesten følte en barnslig fortvilelse over vanskelighetene jeg møtte og fikk lyst til å sette meg ned å tute som en unge. For det viste seg være temmelig umulig å komme inn til sentrum og leiebil.

Skolebusser som kjørte tom på returen var det ikke mulig å få sitte på med.

Så enden var nesten komisk…

Etter nei-mennesker og regler, fant jeg et menneske som fant løsning. Ikke i skolebussene som gikk tomme tilbake, nei da, for det var ikke lov å sitte på med dem. Men det er noe som heter bestillingstransport, som har hver sin dag til de forskjellige stedene i kommunen. Nå var det ikke her jeg bor sin tur i dag, men likevel ble det satt opp tur. En hel liten buss kom for å hente meg de nesten to milene inn hit jeg bor. Og i glede over dette sa jeg ingenting om at jeg er 50% uføretrygda, jeg betalte med glede en en full billett. Det skulle bare mangle, jeg kunne ha betalt to billetter om det skulle være.

Jeg kom meg inn til sentrum og fikk låne en bitteliten bil. En Ford KA. Som jeg litt nervøst satte meg bak rattet for å skulle kjøre. Det hadde kommet et lag snø og bilen var så liten at jeg som har vanskelig å holde meg nede på fartsgrensen plutselig fikk vanskeligheter med å kjøre fort nok. 

Jeg klarte ikke komme meg opp bakkene til mor, glatt som det var, så jeg gikk både opp og ned uten å falle. Og mor var overlykkelig og syntes jeg kunne ha overnatta. 

Jeg sa at dette bilstyret og det å komme seg til sentrum hadde tatt all kapasiteten i dag. Så i morgen må jeg jobbe. Og ellers hadde jeg meldt meg på et møte om svindel som banken og politiet hadde invitert til.

Nå trodde jeg først invitasjonen var et forsøk på svindel og meldte fra til banken. Men møtet var ordentlig det. Og det var interessant.

Etter dette, etter en tur innom butikken for å bunkre opp, for det begynte å gå tomt etter den siste tids bilproblemer. 

Og da, etter å ha løst alle disse oppgavene; kjørt og parkert en fremmed bitteliten bil på en trang parkeringsplass etter alt strevet for å få tak i bilen…

Må nesten fortelle at like etter møtet hadde starta ble det ropt opp at to biler måtte flyttes, fordi de sto parkert feil og de sa den ene var en Kira eller Kia, da var jeg overbevis om at det var meg… bilnummeret på bilen jeg lånte hadde jeg ikke festa meg ved. Nå var det ikke jeg som var den uheldige, så kunne gå inn igjen å ta meg en kopp kaffe mens vi venta på at biler ble flytta.

Men da jeg altså satt der i bilen, kjente at jeg begynte å bli tryggere og greidde komme opp i fartsgrensa. Turen gikk hjemover. Det kom musikk ut av høytalerne og en halv måne hang der oppe på himmelen, da kjente jeg at jeg var lykkelig og at jeg hadde bestått dagen.

Nå skal bilen min være fit for fight på fredag, en dyr affære – men det er underordna, bare bilen, livet og alt fungerer. 

Og endelig skjønner jeg at jeg kan ikke fylle et beger av ensomhet, det var kanskje det jeg skulle skjønne. Vi er alle ansvarlige for våre liv og kan ikke ta på oss liva til andre.

♥

Søndagskveld og mørket kommer tidligere. Jeg sitter i et kaldt hus med pledd rundt meg. Og det føles godt.

Annonsørinnhold

Knalltilbud på Dale, Devold, Johaug, Fjällräven +++

For å si det enkelt, jeg strever.

Ja, veit…

Det er mest strev jeg skriver om. Men mener sjøl at det ikke er bare det.

Nå har det vært nesten bare det, må innrømmes.

Kombinasjonen bil, helse, vær og økonomi -.

Før helga gikk jeg i stå. Med å finne ut. For det kom liksom bare mer og mer.

Plutselig var været ille igjen, meldinger opp i orkan i kasta.

Så på fredag bestemte jeg meg for å dra til mor…været og om lyset skulle gå hos henne -.

Mulig jeg lever in the old times, det er lenge siden lyset har gått, egentlig.

Så jeg sitter jeg på verkstedet fredag, venter på at bilen skal bli reparert mens jeg jobber med jobbegreier.

– Snart ferdig nå, sier han som jobber i verkstedsbutikken. 

Det viste seg at bilen var ikke det. Overhodet ikke det. For de fant mer, «mer» som i at bilen ikke kunne kjøres.

Skal ikke utbrodere følelsen.

Utenom at den var både rutete og prikkete.

Under over under, jeg huska både på å ta med meg nøkler, bag og slikt en må ha, ut av bilen da jeg ble henta.

Det var lillesøster som forbarma seg, før hun fikk besøk og plassert en avtalt avtale.

Mens jeg venter på at hun skulle bli ferdig slik at vi kunne dra videre, gikk jeg ut. Så mot sola som var gått ned bakom fjellet, mens vinden var i ferd med å øke styrke og luften var varm, nesten som en sommerdag.

Nå har jeg vært hos mor fram til i dag.

På fredagskvelden spurte jeg mor om hvordan hun hadde det.

– Jeg har det bra, sa hun.

– Nå, …

Plutselig så jeg ensomheta hennes. Jeg ble helt overmanna av den følelsen hun på en måte formidla uten ord.

Jeg dukka ansiktet ned i skjorta jeg hadde på meg, for tårene trengte seg fram og jeg ønska ikke vise de. Styrken i følelsen var for sterk.

Mor som i en alder av 88 måtte venne seg til å være alene. Som alltid har hatt folk rundt seg. Som ikke hadde fått prøvd det i hele sitt liv. Før hun ble det. Veldig ensom.

Jeg tenkte tilbake til meg sjøl som 16 åring, som måtte flytte på hybel fordi jeg bodde for langt unna videregående. Og sjøl om jeg likte godt å flytte var søndagskvelden ensomme, når jeg kom tilbake til hybellukta,  hadde reist i fra foreldre og søsken, mens jeg pakka ut bagen med toalettsaker, rene klær og kanskje et brød eller en middagsrest… eller begge deler. Da var det tomt i hele meg. Grusomt tomt.

Kanskje er det enda verre og ha levd i denne ensomheten i fire år og vite at slik er det.

Kanskje føles det som en desperasjon. 

Jeg er herda. Jeg liker selskapet med meg sjøl, der jeg er alene. Som koser meg med å være alene.

Fortalte opplevelsen om mormora til eldstemann. Han ble tykk i målet og svarte at neste gang han kom måtte vi dra til henne og overnatte.  

Lillesøster kom og henta meg og etter vi hadde spist skolebrød, for i går bakte jeg hos mor, kjørte hun meg hjem i ettermiddag.

Jeg har skrudd opp varmen, fyrt opp i ovnen, tent talglys og så tar denne praten med deg, dere og meg sjøl -.

Den eneste jeg er sikker på er at jeg må ringe verkstedet i morgen klokka 7.

Så får jeg ta dagen etter hvordan den samtalen blir.

Tror jeg skal klare å få til det sedvanlige mandagsmøtet, ett eller annet sted.

Timen for blodprøve, som ble utsatt fra forrige uke, kanskje får jeg tatt den eller utsatt den en gang til. Alt avhenger av den samtalen i morgen. Men jeg vet at den eneste bussen inn til sentrum går ti over åtte… dvs., et annet busselskap kjører innover på ettermiddagen.

Grisgrendte strøk, sier jeg bare…

Egentlig er det bare å slå av tanken.

Og økonomien i dette…, jeg vet bare at jeg må klare det. Og all erfaring har vist meg at det gjør en. En klarer det.

Men nå ønsker jeg meg noen saftige oppturer, blir så kjedelig å øve på det samme hele tiden.

Det er fantastisk godt å sitte under et ullpledd, men talglys som kaster sitt skinn. At vinden ennå suser utenfor, om mye roligere.

Nå vet jeg en ting, jeg har det bra akkurat nå.

♥