Arbeidssøndag i sjøkanten

 

 

 

Du verden, du verden, du verde! Noen ganger er det bedre enn andre ganger.

 

 

 

Og sitte!

 

I dag har dagen vært en hesblesende-, kanskje ikke hesblesende, men en krevende søndag. Klokka ti reiste jeg hjemmefra i vind og regn.

 

Innom og henta to ungdommer på sentrum, så bars det rett utover til museet. For der hadde vi et arrangement.

 

Vi skulle plassere benker og stoler i korona-avstand, lage vafler, koke kaffe, ta imot musikerne, servere, informere, ønske velkommen, takke, bukke, nikke og neie.

 

Dagen gikk bra. De to ungdommene som hadde sommerjobb var veldig hyggelig og  bidrog.

Fikk låst opp alle museumsbygga, vanna planter, kjørt bort bilen fra området, skrevet navn og nummer og til slutt vaska og rydda.

For å si det enkelt, en riktig sjauedag.

Da vi satt i bilen på returen var vi slitne og lykkelig.

Vi tok en high five.

 

Det hadde heldigvis gått bra. Det er alltid en spenning forbundet med denne type arrangement. 

 

 

Folk var fornøgd med med musikk og mat.

Ja, for vi serverte fiskesuppe og pølse og brød også.

Ingen måtte vente nevneverdig på noe.

 

Og spurte folk om museumsfaglige spørsmål?

Svaret på det er nei.

Men mange har vært der før.

 

Da musikken starta, med vind utenfor veggene og bølgeskvulp, da kjente jeg på den gode følelsen.

 

TRYKK PÅ BILDET FOR MUSIKKEN

 

 

Dette var kos og dette var idyll.

 

Sjøl om det var kaldt nok.

Folk hadde funnet veien til tross for været.

 

Før dagen var ferdig kom sola også fram.

 

 

Nå er det to uker til neste arrangement og tre uker til mer ferie.

Men jeg vil likevel ikke at tida skala gå fort.

For det er sommer.

 

Nå skal jeg sove en lang natt før en dag på kontoret i morgen.

 

 

 

 

Utvikling


 

 

Bare for det jeg fortente det. Bare derfor.

 

 

Åpna jeg en kartong med vin og stekte meg en entrecôte i gårkveld.

For jeg hadde liksom ikke mye energi da jeg kom hjem.

Dagen i går gikk ikke som tenkt.

En uvane dager kanskje har stort sett…

 

Ble lengre på jobb enn det tanken hadde vært. For jeg ramla opp i et merkelig problem.

Kanskje er det dumt å legge ut slikt på bakgrunn av min egen alder. For det er så lett å skylde på at folk er for gamle til å forstå…

Men det gir jeg blanke i.

 

Det starta med at jeg sjekka lønnsslippen min og oppdaga jeg hadde et trekk jeg ikke skjønte.

Vi gikk bort fra fasttelefon for et drøyt halvt år tilbake.

Jeg var trekt en sum for telefonen jeg bruker på jobb.

Dette syntes jeg var veldig rart og sender en mail. Etter mange samtaler både med jobb og telefonselskap har jeg ikke kommet lengre.

Jeg brukte veldig mye tid på å finne nothing.

Det endte med at jeg skulle skrive mail til et annet selskap og de ville svaret etter to til tre dager.

 

Velkommen til framtiden. 

 

 

Når alt skal skiftes, alle system og strukturer forandres, da krever det sitt.

Jeg er glad i mange av systema og det kan hende jeg har trykka på ett eller annet i starten, for jeg var ikke kjent med dette mobiltelefonmerket. 

Men at det skal være så vanskelig å finne ut hva jeg er trukket for…

Av og til tror jeg teknikken går oss over hodet.

Når det fungerer går det snarere.

Er veldig glad i min private mobil. Den har nesten alt jeg behøver i denne verden. Men bare nesten.

 

Når ting ikke fungerer da blir det problematisk.

I tillegg er den menneskelige ressurs skåret inn til beinet, så når man prøver å få hjelp ser man musklene rundt neseroten strammer seg og en kan observer nervøse rykninger over det ene øyebrynet.

 

Fortsatt er jeg ikke i mot framskritt og utvikling. Jeg liker mye av det som har skjedd og skjer, det som gjør liva enklere og mer oversiktlig.

Bare en husker alle kodene.

Men det rushes  veldig raskt framover.

 

Bildet er tatt av Gerd Altmann fra Pixabay

 

Tenker på de eldre menneska, mange av de er avsondra fra å klare seg sjøl. De trenger hjelp der de har hatt evne til å klare seg før, før alt ble forandra.

Egentlig er de umyndiggjort slik samfunnet har blitt.

Faktisk er det også mennesker i min egen aldersgruppe og yngre, som har problemer med å finne fram. Finne ut av alt de bør vite.

 

Etter hvert vil nok folk bli fortrolig med dette og sikkert også de raske skifta.

Men alt dette sliter nok mer på menneskene enn vi kanskje i dag skjønner. Menneskene biter kjakene sammen, strammer muskulatur og gyver på.

Til de faller ut.

Utslitte.

 

Tror kanskje ikke jeg vil påsta at vi lever i et veldig modent samfunn, slik sett.

Men tror på framtida. 

 

 

 

 

En lat fridag som gikk over

 

 

En lat fridag resulterte i en overaktiv kveld. Nå er det et par ting som står igjen.

 

 

 

Å våkne til en fridag når ferien er over, er ikke mindre enn deilig.

Jeg hadde en avtale som falt bort.

Sola jeg venta på ble aldri slik jeg trodde. Men dagen var fin likevel.

 

Plutselig var det blitt utpå ettermiddagen.

Ja, jeg hadde klar å rote noe inn i hampen.

Jeg har snakka tidligere om leting

Nå står det igjen å vaske hyller og sette ting på plass her.

 

 

Rommet mitt tør jeg ikke vise, det er direkte bomba. Har kasta utover det som kan kastes utover.

Så om ikke anna fører denne letingen til litt mer omfattende rydding og gjennomgang av ting.

 

Men plutselig forsto jeg at dagen holdt på å forsvinne, og så var jeg i gang -.

Pussa utemøbler så jeg fikk træler på fingrene.

 

 

Jeg har olja.

 

 

Olja også et bord til, men må pusse to stoler som også skal oljes.

Vaska flere maskiner med klær og klipt over halve plenen.

 

 

Så akkurat nå er jeg klar (som i sliten) og klar for natta.

Likevel, må først bli ferdig med badet og rydde fram senga.

 

Og så en kopp te.

 

 

 

 

 

 

Juhuu, det er mandag!

 

 

 

Mandager har egentlig vært fridager. Men så begynte mandagsmøter på teams, så valgte å være med på de.

 

 

Men hva har jeg å fortelle etter tre uker fri…så fant ut at i dag droppa jeg mandagsmøtet. Det er frivillig, så det er sagt.

Og da har jeg kunna tatt dagen fri i dag, men i og med jeg la inn at jeg starta i dag får jeg dra innom jobben.

Sjekke mail og få unna noen regninger.

 

Jeg må passe på at jeg ikke arbeider mer enn jeg skal, har lagra opp for mye overtid som må avspaseres.

Og til helga vil det ryke bort i 7 timer på et arrangement. Med biblioteket på tirsdag er 10 timer brukt opp. Så da har jeg igjen 8 timer og 45 minutter til arbeidsuka.

Så tenker jeg tar en par timer i dag og resten på onsdag.

 

Dagens regnestykke.

Men jeg må.

Sjøl om det er ubehagelig, for det er så lett for å arbeide for mye.

 

 

I dag er det atter en nydelig dag, har lovt mor å komme for å hjelpe henne med gardiner.

I tillegg er det på tide å slå plenen hjemme hos meg.

 

Jeg stuper med andre ord ut i dagen med alt dette og hvor gjorde jeg egentlig av det telefonnummeret jeg nå må ha…

Nummeret fant jeg.

 

 

Skal ta fram en lime for å presse, HVA…?

INGEN lime.

Jeg kjøpte da vitterligen flere pakke lime nettopp.

Tråler kjøleskapet.

Ikke en lime å oppdrive. (Etterpå viste seg at jeg ikke hadde tråla kjøleskapet godt nok, det lå to pakker økologisk lime i skuffa, fant det da jeg skulle ta opp gulrot til juice).

 

Har tiden gått for fort igjen.

Glemte også den hersen sprøyten i gårkveld, kom på det da jeg la meg. Da var det for sent, den må ligge minst en halv time i romtemperatur.

Den oppbevares i kjøleskap. 

 

Jeg går ut på terrassen, setter på slangen og vanner plantene.

Ser meg glad på de brukte møblene jeg nettopp har kjøpt og vurderer om jeg må beise eller olje solsenga.

 

 

 

Går inn igjen, der vannet har kokt opp.

Til limen.

Kommer på at jeg kan bruke sitron.

 

Tapper i vann for å vaske av noen kopper før jeg drar.

 

Sitronvann er også godt.

Et glass lunka sitronvann.

Skal gjøre en gjennomgang av oppvarmingen til Tai Chi og en av stillingene, hestestillingen.

Så dusj.

Huske på å ta med en kopp og telefonnummeret før jeg drar inn mot sentrum.

 

Her om dagen begynte jeg å tenke på hvordan jeg vil han ønske dagene mine var.

Hva jeg ser på som et god måte å leve på.

Jeg har bestemt meg for at jeg vil lage et innlegg om det. Samtidig vil jeg spørre deg som leser om det samme.

Men det blir ikke nå.

Nå skal jeg drikke opp sitronvannet mitt og gjøre det jeg alt har skrevet.

 

 

Juhuu, det er mandag!

 

 

 

 

 

Gamle ønsker

 

 

 

Når dagen har vært en varm glede fra morgen til kveld, der dagen bare får gå. Gå uten å skulle en ting.

 

 

 

 

I kveld har jeg sittet ute, rusla i graset, bare sett ut i lufta på farger og nyanser.

 

Jeg vil nesten påstå at jeg har latt dagen gå uten å løfte en finger.

Men litt har jeg nok bevega fingrene, jeg har vanna planter, vaska klær som fikk tørke ute før jeg tok de inn. Vaska kopper har jeg også.

Til og med spist.

 

Faktisk har jeg fått flere telefoner, til og med fra folk jeg ikke har snakka med på lang tid.

 

Jeg tenkte å sole meg, men sola gadd ikke vente på meg. For det skya over før jeg kom meg ut.

 

Det mest spennende jeg har gjort i dag er at jeg kom på noe.

Noe jeg hadde veldig lyst til for mange, mange år siden.

 

Plutselig kom jeg på at jeg kunne se om jeg fant noe om det på nettet.

Og der fant jeg mange instruksjonsvideoer for nybegynnere.

Så jeg så på mange.

Kvelden ble natt.

 

Og jeg kjenner fortsatt på lysten.

Det jeg har lyst til er å lære meg er Tai Chi…eller hadde lyst til.

foto: Sergei Tokmakov www.thecorporateattorneys.com fra Pixabay

 

 

Men føler fortsatt på at det er interessant.

 

 

Kanskje det er det som må til.

For å få opp livsenergien…altså energien.

For når det er så fryktelig greit å ikke gjøre noen, da må jeg gjøre noe for at det ikke er fullt så greit.

Av alle ting jeg hadde planer om å gjøre i disse ferieukene mine er det å slappe av og gjøre ingenting, jeg har greidd best.

 

Har du kunnskap om Tai Chi?

 

 

 

 

Kunsten å skrive om ingenting

 

 

 

 

Du opplever, du ser. Du hører og du leser. Alt samler seg i en stor tankedigel. 

 

 

 

 

Det er meg, det er andre, det er alle de forskjellige liva.

De forskjellige mulighetene.

 

En sjøl.

Alle de andre.

 

Tankene arbeider og ute skinner sola.

Jeg midt i en prosess.

Midt i en kvern av tanker.

 

 

– Hvor går veien?

– Hvilke valg?

 

 

Det er så stort.

Men det er samtidig så lite…

Spørs hvilken retning en ser.

 

 

Jeg har ansvar for mitt eget liv.

Til tross for at helsa nok lager flere snubletråder enn jeg vil akseptere.

Eller kanskje er det en feil tanke…

Ens egne problem.

 

Når noen kommer med sine, som en betrakter som små…liksom, kan jeg kjenne på irritasjon.

 

– Hva har du liksom å bære deg over, kan jeg tenke.

 

Sjøl om jeg er klar over at det i liten grad handler om hendelsene, men evnen din til å takle det man står oppi.

 

 

Jeg blir likevel påvirka, påvirka av min egen situasjon, påvirka mer enn jeg er klar over.

Tåler mindre.

 

Jeg står ovenfor valg og spørsmålet om hva som er mulig -.

Og resultatet av det.

 

Føler sorg ovenfor eventuelle utfall.

 

Altså, jeg er i en prosess.

 

Samtidig ser jeg andre, andre som står i mye større kriser enn hva jeg sjøl gjør.

Der min greie blir bitteliten.

 

 

Så i dag har jeg en gedigen tenkedag.

Tenker på om tanken er medvirkende, hvor mye kraft er det i tanker, hvor mye kan jeg styre meg sjøl med å tenke.

 

– Hvor mye er valg?

 

Jeg tenker så mye at jeg tenker at jeg kanskje skal stoppe å tenke.

Kanskje er det beste bare å handle.

Ikke tenke.

Tankene kan bli for heavy.

 

 

Egentlig er jeg glad i tanker, men i dag tror jeg bare må legge den i en skuff og lukke igjen.

 

 

Alt for vakker sommerdag til slikt.

 

 

 

 

 

Dem andre

 

 

 

Å våkne til tyve grader i skyggen lager nesten stress. For jeg vil ALT! Og hva vil de andre…

 

 

 

 

For jeg vil virkelig nå over og nyte alt som kan nytes.

Samtidig gjøre det jeg både bør og vil.

Og så har du folk i rundt deg som sikkert tenker noe, og hva er det…og skal jeg gjøre slik eller sånn

 

Når tankene løper slik, er det nesten ikke godt med tyve grader i skyggen.

For dette kalles stress.

Det vil jeg absolutt IKKE ha!

 

Så nå skal jeg vatre meg.

Ta med meg fotoapparatet ut å la inntrykka snakke til meg.

 

 

Jeg kan ikke vite om den  kommer, eller om jeg bør gjøre ditt eller datt.

 

 

“Mennesker som har hatt strenge grenser og har lært seg til å ta hensyn til andre, som barn, kan bli veldige servile og ikke vite sin egne behov”, leser jeg.

 

Plutselig går det opp for meg at jeg er nok langt fra så snill som folk vil ha det til, jeg er nok preget av en barndom, jeg som andre.

 

Jeg strekker meg langt utover mine egne behov.

Faktisk vet jeg ikke hva behova er heller. 

Bare det, ikke ha egne behov, er litt skummelt.

Og jeg blir irritert. Når jeg har strukket meg nok. Når jeg likevel føler forventningen.

For kan ikke de andre, alle de andre, forstååå

 

 

Det var interresant da jeg oppdaga dette.

At jeg kanskje ikke er helt den jeg tror.

At jeg er mye det andre tror – i stor grad.

I dette spekteret ligger det veldig mye spennende.

Sannsynligvis utvikling også. 

 

For hvem er en?

Vet du hvem du er?

 

Dette var tankene som kom poppene når dagen er…, ja, jeg har skrevet noen ganger om temperaturen i skyggen, den er kanskje blitt enda høyre nå-.

 

Tror bare jeg går ut i sola, jeg.

 

 

 

 

 

I kveld burde jeg

 

 

 

 

I kveld. I kveld er jeg overtrøtt. Så burde ikke skrive, burde ikke.

 

 

 

Fordi en vet ikke hva en kan komme til å skrive.

Egentlig burde jeg finne senga mi en slik kveld.

 

Men mens jeg drikker en kopp te, kan jeg skrivet et ord, to eller tre -.

Samtidig som øynene går litt slik i kryss.

 

Våkna halv seks i dag tidlig, fordi jeg skulle.

Siden har dagen gått i ett.

Nå snart skal dagen ta slutt.

Sjøl om det har vært flere ting å gjøre.

 

To dager igjen til ferie.

To dager.

Det skal plasseres mye i de dagene.

Veldig mye.

 

Nå har jeg ønsket meg litt mer tid, tid til å besøk alle jeg ønsker og kommentert.

Vet bare ikke det går.

Burde legge meg.

Burde absolutt legge meg…

 

 

 

 

Fødsel på kjøkkenet

 

 

 

 

Eller var det døden, eller egentlig begge deler, kan en si. 

 

 

 

 

Det kom aldri på nyhetene.

Faktisk er det mye som aldri kommer dit.

 

 

Tror vi kan si alt starta for noe uker siden-.

 

Yngste er hjemme. Hun holder på med noe på kjøkkenet. Jeg sitter på stua og aner fred og ingen fare.

Plutselig høres et hyl!

Yngste kommer i fullt firsprang inn på stua, mens hun har ut av seg diverse uartikulerte lyder.

Etter hun har funnet tilbake til ord å bruke, får jeg høre om den aldeles kjempen av en edderkopp på kjøkkenbenken. Og at den falt på golvet og sprang under benken.

 

 

Jeg så den sjøl noen dager etter, da den var framme for å lufte seg. Og det stemmer det, den var stor.

 

Men så så jeg ikke mer til den og hadde mer eller mindre glemt episodene.

Min ungdoms hysteri for edderkopper har gått over, da stivna jeg når jeg så en. Det var noe av det verste jeg så, til likt med tusenbein, rotter og øyestikkere.

 

 

Her en dag skulle jeg ta ned en gummiering av typen en har mellom slike glass med lokk. Jeg ser en del sorte prikker på gummieringen og stikker den under vann.

Da ser jeg prikkene lever!

De kaster seg også utom kanten og blir hengende i usynlige tråder.

 

Og jeg skjønner.

 

Det er små eddekopper, edderkoppunger.

Den store edderkoppen hadde sikkert født unger på kjøkkenet mitt.

 

Jeg ser ingen fler der og da.

 

Men neste morgen da jeg står foran kjøkkenbenken og vasker av noen kopper får jeg en ekkel følelse av at noe kryper på beina mine.

Jeg ser nedover nattklærne og der ser jeg flere små sorte prikker, på størrelse med knappnålshoder.

Jeg tar alle prikkene jeg ser og kaster de resolutt i vasken, etterfulgt av vann.

Drukner dem rett og slett.

 

Det skal innrømmes at følelsen av å klø over hele kroppen var stor og at det var sinnssvakt herlig å stille seg under dusjen etter dette.

 

 

Nå er jeg årvåken når jeg er på kjøkkenet, jeg har bare funnet en prikk, etter dem som krøp på meg.

 

 

 Bildet er tatt av Mylene2401 fra Pixabay

 

 

Det er sakt det betyr ulykke å drepe edderkopper, så hvilke ulykker som venter meg, det tør jeg ikke tenke på.

 

 

Altså først fødsel og så død, på kjøkkenet mitt.

 

 

Har hørt en teori om at hus med edderkopper ikke har radon i grunnen under huset.

Og når jeg googler, står det at edderkopper i hus skal en være glad for å ha. De spiser sølvkre, fluer og andre insekter.

 

 

Men, å bli innvandret av bittesmå edderkopper på nattklærne en uskyldig morgen, akkurat det er ikke et ønske.

Da blir jeg morderisk.

 

 

 

 

 

 

To boller

 

 

Da jeg kom hjem i gårkveld, åpna jeg døra til fryseren og tok ut to boller. Det hadde jeg fortjent.

 

 

 

 

Da jeg frøs dem ned etter og bakt og smakt på formiddagen, var tanken at jeg ikke skulle ha flere på en stund.

For de smakte skikkelig godt og kunne være til fare, slik sett.

De var bakt på surdeig, speltmel og med rosiner i.

 

 

Men da jeg kom hjem på kvelden forsto jeg at dette fortjente jeg. Jeg fortjente det skikkelig.

 

Dagen i går var en tamperdag. Jeg sto på fra morgene med de allerede omtalte bollene. Sjøl om jeg ikke skal påstå det var så voldsomt anstrengende, så ble det hektisk utover dagen.

Noe av det jeg hadde å gjøre hadde jeg med fordel ikke behøvd å vente med til i dagen det skjedde.

For det var D-dagen, det var seminaret jeg har nevnt noen ganger, som gikk av stabelen.

 

Da  jeg fikk spørsmål om det gikk an å stille spørsmål på nettet under streamingen, ble jeg kaos i hodet.

For jeg har aldri streama før.

I tillegg var det dette å lage et arrangement i den tida vi er i. Vi forholdt oss til alle reglene, og håper vi ikke får noen ubehagelig ettervirkning slik. Men du føler på ansvaret.

Var nok også overvelda over all teknikken jeg ikke visste nok om.

Ene foredraget var over teams. Så jeg som bare har deltatt på teamsmøter, aldri invitert noen til teams, var slik i overkant stressa over dette også. Men heldigvis hadde jeg etter hvert mange hjelpere rundt meg, ikke minst på den omtalte teknikk.

 

Seminaret ble vellykka.

Kulturminnefondet kunne fortelle om ikke mindre enn to brygger som nettopp hadde fått støtte gjennom dem.

Storfjorden venner viste til en enorm innsatsen foreninga hadde lagt ned.

Jeg legger ut linken til foredraget om du trykker på bildet under, om noen skulle være spesielt interessert.

 

Dette er råmaterialet og ikke redigert, det er hele seminaret med pause :).

 

 

I dag har jeg behov for å finne fram til meg sjøl igjen.

Heles.

For slikt tar utrulig på.

Jeg skal nyte sol, sommer, en tur på apotek og siden har jeg noen timer på biblioteket.

Etter det skal jeg handle for mor. Og så skal jeg ta med boller, har lovet, for i dag skal jeg kose meg med noe til kaffen sammen med henne.