I dag er det flere dager i en. Det er søndag, det er fastelavn og det er morsdag. Og så er det full vinter.
I innlegget mitt i går lovet jeg å fortelle hvordan planene for dagen gikk.
Og ja, jeg er tidsoptimist.
Jeg gjøv på dagen med ermene bretta opp.
Det vi si, de ramla hele tiden ned, både fysisk og psykisk.
Jeg fikk rydda kjøkkenbenken. Og så ble den rota til igjen.
For jeg bakte, først brød – det gikk glimrende. Etterpå var det bollene, da sleit jeg mer.
Kom meg ut for å hente inn kvister.
Det er fastelavn som sagt i dag.
Her jeg bor er det ikke noen virksom sanitetsforening, så disse kvistene med fjør i finner du ikke.
Altså, det er ikke av grådighet jeg tar inn kvister.
Og så har jeg tatt vare på fjøra fra da jeg fikk kjøpt.
Plukka inn slik at jeg kan ta med meg en bukett til mor senere i dag også.
Så nå har stua fått dette tidligtegnet på hvilken vei det går.
Mot sol og vår.
På bordet står buketten slik den har gjort mange ganger på denne tida.
Og ute var vinteren frisk og en lang tur hadde gjort seg…
Og her, mellom fjella bak i bildet, vil sola snart stige.
De siste tre punkta på listen ble ikke.
Jeg fikk en lengre telefonprat, som var både fin og god. Den var viktigere.
Badet tok jeg i dag.
Jeg kom fram til at spa-plana passa bedre i dag.
Og hva passer ikke bedre enn å meditere mens jeg tar en maske.
Så det er plana for å ta vare på meg sjøl i dag.
Senere tar jeg med meg boller og krem inn til mor, dit kommer lillesøster også. Da skal vi feire… det betyr for min del så klart mer arbeid.
Men det å ta ut en time der jeg skal knugge, klippe, stryke og tilfører fukt og lukt, til meg sjøl.
Det skal jeg gi meg i dag.
Tekte litt på dette at ingen av mine tok turen hjem i helga.
Det er greit, men kanskje er det bitte lite grann sårt også.
Men om jeg har hatt besøk har det også betydd mer tanke på at andre skulle ha det bra.
Nå skal jeg lage det bra for meg sjøl.
Etterpå skal jeg smake på brødet jeg stekte i går. Her gjør jeg et praktisk grep, fordi jeg tenker å være hos mor rundt tre, tar jeg å steker kyllingbacon, steker egg og varmer bønner til – da blir lunsjen også middag.
Lurt syns jeg.
Egentlig syns jeg at jeg sjøl er kjempelur i dag, he, he…
Og egentlig burde jeg tatt denne turen ut også, da har jeg vært virkelig lur, snill og alt slikt.
Men tida er en streng venn som kan bli en uvenn, om en ikke lystrer den-.
Så vi får se.
Riktig fin søndag, feirer du slike dager som i dag?
Så kan jeg sige ned i stolen min. Innpakka i et pledd. Det er fredagskveld.
Sjøl om jeg ikke orker å tenne opp i ovnen til tross for en del minus ute, er det nydelig.
Lage en enkel middag og vite det er helg.
Dagen i dag tror jeg har vært veldig nydelig, men hadde liksom ikke tid til å dvele ved det.
Har egentlig fri på fredager og skulle egentlig hatt muligheten. Men jeg hadde en nøkkel å lever.
Aller først hadde jeg en lengre telefonsamtale. Den var av det heller tunge slaget.
Ute hadde fuglene igjen tømt materen.
Nede ved veien sto bilen nedsnødd.
Vet nesten ikke om jeg orker å dra historien, jeg begynner å bli lei av de. Virkelig lei av å skrive om kav og strev.
Men ok… får ta denne.
I går skulle jeg trene i basseng, det er et varmtvannsbasseng.
Torsdagene er der revmatikerforeninga som leier. Det er åpent to timer der det er trening ca. tre kvarter.
Veldig deilig.
Har bare vært der en gang etter jula.
Nå var bagen pakka og jeg satte meg i bilen. Det snødde så ille at da jeg hadde børsta av bilen og gikk inn for å hente det jeg skulle ta med, var bilen dekt av snø da jeg kom ut igjen.
Veien var sporete og sikten dårlig.
Jeg må opp en lang bakke før en er ved lokalet. Da jeg nesten kjente klorlukta ville ikke bilen mer. Det vil si, den greidde ikke å dra seg mer oppover. Jeg satte på bremsene og da begynte bilen å skli bakover. Men samtidig vridde den på seg. Til slutt sto jeg på tvers i veien. Da sto jeg riktig nok i ro.
Jeg hadde fryktelig lite lyst på bilberging.
Bak meg var et rekkverk og foran meg en grøft. Veien var ikke særlig bred. Prøvde å rygge og møtte rekkverket, fram igjen var det fare for å bli stående fast i grøfta.
Men på et eller annet merkelig vis fikk jeg bilen til å skli i rundt slik at den sto med snuten nedover.
Tenkte jeg fikk parker i busslommen å så gå opp, men kanskje hadde jeg bare brukt for høyt gir…
Det måtte testes.
Og så la jeg til oppover igjen. Denne gangen kom jeg meg ikke så langt opp som først en gang. Bak meg var en innkjørsel, så jeg fikk snudd og sklidd sakte ned igjen.
Da jeg var ned så jeg at dette jeg hadde streva med hadde tatt tid. Det var nesten en halv time siden det starta og skulle jeg gå opp ville jeg bruke en stund på det også. Så turen gikk bare hjem igjen, den.
Uforretta sak, altså.
Og der var det også blitt ganske mye snø og umulig å komme seg opp. Det var bare å sette bilen i snømassene og vea opp i dypsnøen.
Så i dag sto bilen der nedsnødd.
Jeg bevæpna meg og vassa ned i snømassene.
Brøyteren hadde prøvd å brøyte, men hadde sannsynlig ikke turt å kjøre forbi bilen.
Jeg fikk børsta bilen fri og skuffa bort snøen i rund.
Opp igjen for å ordne seg, da var tida begynt å bli knapp.
Først etter at nøkkel var henta og levert, handling for mor unnagjort, parkert bilen nedenfor bakkene hos mor (prøvde ikke en gang på å kjøre opp den bratte veien hos henne), kokt kaffe og satt meg ned, at jeg fikk spist.
Mor var bestyrta over at jeg ennå ikke hadde fått meg mat.
– Du må smøre deg mat, sa hun.
Men jeg hadde smurt meg matpakke; mine egenproduserte grove rundstykker med gresskarfrø i, chilimajones, perletomat og vellagra hvit ost…mmmm, nydelig.
Og så hadde jeg kjøp en stor bukett tulipaner og berlinerboller.
På søndag skal jeg innover med fastelavensboller, bjørkeris og morsdagsgave. Ja, tulipanene var også morsdagsgave, men greit hun kunne nyte de hele helga.
Da jeg pakka for å dra syntes hun jeg kunne ha blitt, overnatta.
Men det var viktig å komme seg hjem kjente jeg.
Dro enda en gang innom butikken og holdt på å glemme det jeg dro dit for å kjøpe.
Nå er jeg altså HJEMME, og i morgen skal jeg også være det heeeele dagen. Ingen avtaler, sjøl om det er mye jeg burde, skal jeg bare gjøre det jeg vil.
Nok en hektisk uke er over. Og fredagskveld er egentlig ukens høydare.
Når en vet at en kan sitte på hendene sine hele neste dag, om en vil.
Så er det igjen torsdag… jeg skjønner ikke…, hva er egentlig tid…
Det mørkner ute.
I dag har jeg en litt slik ordentlig følelse.
Først trilla/dro jeg en søppelboks etter meg halvfull med flasker og hermetikk, i litt for mye snø. Ikke slik kjempemye snø, men det var ikke brøyta etter det siste snøfallet. Ja, jeg hadde også noen sekker med plast også.
Tok en liten sekvens med brøyting rundt bilen, brøyteren stopper i god tid før der den står.
Så fylt jeg opp kopper og glass med diverse drikker, tok meg en dusj, så ned for jobb.
Og dagen har gått greit. Sjøl om jeg gikk i gang med noe jeg grudde meg for.
Etter jeg flytta hit for et års tid siden er det mye som står i kasser.
Jeg skulle finne et ark…
Faktisk gikk jeg meg på det ganske direkte, men så var det å tolke det.
Etter hvert skjønte jeg det jeg leste, skjønte kodene og skjønte det jeg skulle skjønne.
Etterpå måtte jeg ta noen telefoner, det også gikk greit.
Har flere hyggelige samtaler.
I sommer jobba en veldig flink dame på museet, hun var både hyggelig og til å lite på. Da jeg fylte år kom hun med gaver til meg… ja, i flertall.
Disse hadde hun strikket.
Syns det var så snilt.
Plana var å huske på hennes dag.Men dagen forsvant for meg. Nå avtalte vi å møtes.
Håper jeg får henne på museet til sommeren også.
Jeg fikk kartlagt godt det jeg skulle kartlegge, og kom meg fint i mål med oppgaven så langt.
Så var det er møte på Teams.
Dagen gikk.
Skulle egentlig innover til mor etter jobb, handling sto på programmet. Men så ringer lillesøster, hun var der.
Da behøvde jeg ikke dra dit i dag, kan ta det i morgen eller på lørdag.
Derfor fikk jeg en rolig stund med middag.
Nå må jeg likevel…
I kveld har jeg -, vil jeg-, må jeg komme meg i bassenget.
For det er på tide å begynne med fokus på helse, glede og lette steg.
I morgon, i morgon, men ikkje i dag… I dag har det vært nok en dag i fart med diverse utfordringer.
Mitt varemerke; utfordringer i gjøren og laden…er tema også i dag.
Men i morgen, i morgen skal jeg ta dagen rolig. Da skal jeg svare alle innlegga som jeg ikke har svart på. Da skal jeg lese og kommentere.
Jeg gleder meg og ser fram til det.
I dag i dag våkna jeg uten å vite hvor jeg var. Trodde en stund jeg lå på rommet hjemme hos moren min.
Det hadde vært en kort natt.
Jeg koste meg for mye i går kveld, etter jeg hadde feira at jeg hadde lagt dette bak meg.
Feira med nøtter og dadler. Det likte ikke kroppen min så jeg fikk ikke sove før etter halv-tre.
Ikke rart jeg var fortulla.
Løypa for dagen var lagt.
Først pakka jeg flere vesker; datamaskin, strikketøy, treningsklær, fotoapparat som jeg la ut i bilen sammen med en stor kasse full av bilder og permer.
Etter litt jobb fra morgenen, måtte jeg pause og framom mor.
Et litt sørgelig møte, hun skulle gjennom en test.
Litt forsinka kjørte jeg videre.
Skulle ha to møter der, det ene praktisk og det andre intervju.
Etterpå tok jeg en runde, det var kaldt og nydelig. Natur bada i snø og rosa lys.
Jeg var så i farten at fotoapparatet lå igjen inne.
Ingen skade å se etter vinden.
Jeg ser tiden ikke holder, så avbestiller plass på treninga. Det er bare plass til et begrensa antall der.
Så kan jeg låse meg ut…
Men det viser seg er problematisk, døra lar seg ikke låse. Etter en god stund med prøving, lykkes jeg.
Dette er slikt som kan skje ved temperaturforandringer.
Starter bilen og skal først opp en bakke.
Det viser seg bilen ikke har nok kraft til. Jeg prøver en del ganger, men kommer ikke helt opp.
Så for meg at jeg måtte tilbringe natta på museet.
Får snudd bilen og setter baken førs, det er bakhjula som driver.
Kommer meg lengre opp, men ikke helt. Likevel klarer jeg det etter noen forsøk.
Den neste bakke har et annet problem, jeg kjører meg for langt utpå den smale veien. Men jeg har bestemt meg.
Jeg SKAL klare det.
Og gjør det.
Før jeg starta med alt dette, så jeg bensinlampa lyste. Men etterpå har den mørk.
Da jeg kjører forbi en bensinstasjon etterpå lyser den fortsatt ikke.
Så jeg kjører forbi.
Bare etter noen hundre meter tennes den igjen. Tenker jeg må snu, men i farten er det bare et par veier opp til hus jeg kan svinge inn på. Jeg ser for meg at jeg setter meg fast i en av disse gårdsveiene, og så kjører jeg videre.
Tenker at det kan hende at jeg har brukt opp flaksen min, kommer jeg meg til neste bensinstasjon…
Hvor mange mil er det på ekstratanken.
Jeg lar bilen bare trille der den kan.
Det må sies veiene var glatte og muligheten til å miste veigrepet absolutt til stede.
Da jeg hadde kjørt en halv time kommer jeg til en butikk, der var det mulig å fylle før – men pumpene ble fjerna. Ennå har jeg nesten 20 minutter kjøring igjen til neste bensinstasjon.
Jeg kikker bort på plassen og ser noe som ligner en tank.
Stoppet og rygget tilbake.
Da ringer søsteren min og jeg tenker jeg kan snakke mens jeg fyller… akkurat da lader mobilen ut.
Bilen fikk drivstoff, mobilen ble ladet, jeg fikk handlet meg mat.
Og jeg er hjemme.
Jeg er trøtt og tenker at i natt må jeg få sove godt.
Tror faktisk jeg skal vei å teste det med en gang…
Og i morgen, i morgon, da skal jeg både lese og kommenter.
Etter jeg er ferdig på jobb.
God natt tll deg som er våken og god morgen til deg som har stått opp.
Så kom jeg hjem. Igjen. Og huset sto. Taket lå der det skulle.
Da hadde jeg brukt formiddagen til å ringt til en hel mengde folk. Og jeg fikk skrevet meg ut av valgkomiteen.
Jeg er ikke glad i slikt arbeid. Tror kanskje ingen er det, ringe opp folk for å høre om de vil bruke tid på å sitte i et styre.
I morgen skal jeg levere en liste. Ennå er det ett menneske igjen som må si “ja”.
Mor syntes nok jeg kunne ha kommet tilbake igjen, i kveld også. Men nå hadde det vært to overnattinger og vinden har løyet.
Endelig var kopper satt på plass, mine vesker pakka og et par søppelposer knytt sammen for å kaste i oppsamlinga.
Så var jeg på tur hjem, veiene var sørpete og glatte.
Da jeg så huset lå der med taket på, følte jeg en lette.
Og så kjente jeg det, jeg måtte ut.
Det hadde begynt å mørkne.
Endelig er fotoapparatet igjen mulig å ta med seg. Reparert.
Fikk satt inn minnebrikken og testa apparatet mot vinduet.
Jeg tok veien rundt haugen og gikk opp nedenfra denne gangen.
Berget kneiste over meg og hadde struktur som vistes tydlig etter snøen som hadde falt og vinden som hadde blåst.
Nesten litt vårlige farger nede på fjorden.
Slik tidligvår.
Sporene etter kjøring i naturen gikk nesten rett inn i fylkesveien der nede.
Fjorden lå stille, like før den ville bli borte i mørket. Men klokka var over fire, så snakk om dagen har blitt lengre.
Jeg runda haugen i ytterkant, Denne steinen brukte far og leike seg under som liten, fortalte han en gang.
Trærne strekte seg mørke opp mot himmelen.
Jeg tok veien oppover og over en hammer.
Måtte trø forsiktig, for jeg hadde ingen lyst til å skli utenfor.
Spekulerte på om treet som sto rett ut i lufta, hadde lagt seg over nå ved den siste stormen…
Tvillingtrea sto der de bruker å stå.
De fine aspene.
Og så var jeg nesten nede.
Ikke lange turen, men den gjorde godt.
Nede fikk jeg ringt mer uten at jeg kom i mål. Men jeg har morgendagen på meg.
I verste fall kan jeg spørre meg sjøl, men jeg vil unngå det aller helst. Bør ikke legge mer inn i denne timeplana mi, det er nok.
Så tikka det inn en melding, noen naboer hadde vært på fjellet og kunne fortelle at det ene vinduet i setra var knust. De hadde slått på en plate.
Jeg bør komme meg opp å se i morgen, men vet ikke om jeg får meg opp.
Uansett er det arbeid og en del gjøremål.
Ny uke er på gang.
I morgen er det to møter på Teams, tirsdag er det en samtale utpå museet og så få jeg henta høytaleren min, som jeg la igjen i uka som var. Ellers er det trening om kvelden.
Onsdag er det og to møter på Teams og torsdag ett. Om kvelden trening i basseng.
Tror faktisk den uka her kommer til å blåse avgårde.
Nå har jeg kokt opp min lille eliksir som jeg funderer på holder meg frisk. Har slått meg i et glass nå, oppkok av ingefær, sitron, gurkemeie og pepper.
Februar kom med kraft. Siste måned i vinter er i vinden.
Jeg er hjemme etter noen dager borte.
Ikke slik veldig langt borte, men det det handla om å få denne kabalen min til å gå opp.
Kjenner at så mye vind påvirker meg. Jeg er redd for at huset mitt ikke tåler slikt.
Nå ved starten av februar håper jeg at jeg kan ta fatt i de gode gjøremål.
Januar har hatt snor i nasen.
Det er ikke det at det vil bli roligere, heller tvert i mot. Men det er det å porsjonere tankene riktig. Ha fokus på det en må ha fokus på. Følge timeplana jeg må sette klokt opp.
Turer, trening og fotografering er ett av det som må få plass. Og fokuset skal opp igjen på kostholdet.
Jobben krever framover. Først er det plan om et arrangement på skuddårsdagen, en frierferd. Så er det mange møter, både fysisk og på Teams. Mye planlegging og en del skriving og innhenting av kunnskap. Og alt skal koordineres.
I morgen er det igjen fredag. I morgen må jeg jobbe. Den uka her ble unntakstilstander.
Tirsdag skulle jeg teste ut og ha åpent på museet. Dagen ble en del timer kortere enn tenkt, for måtte ta et møte. Men i de to timene jeg hadde åpent kom det noen.
Og jeg har overnatta tre netter hos mor, i går pgs. været, så var det et legebesøk og før det…var det også en grunn.
