Strikking, drikking, lesing og fresing… Hva nå enn det siste er.
Men jeg freser etter hvert videre.
På denne dagen, en dag som starta i fart for 29 år siden også. Da var bagen pakka og jeg tok bussen for å føde. Datoen var bestemt tre uker før termin.
5. var en fin dato.
Grunnen var heftig svangeskapkløe og bekkenløsning. Men det var ikke sikkert det ble denne datoen, fikk jeg vite. Så der rusla jeg rundt, tok en lang og varm dusj mens det lugga i magen.
Jeg sto i en døråpning og snakka med en jordmor da jeg følte en kniv spjæra rygg og mage.
Et kvarter etterpå lå jenta i armene mine.
Hun fikk datoen.
Gratulerer med dagen Nunnia mi.
I dag får jeg bare feira deg på blogg, men din kjære er kommet nedover til deg og i morgen kommer mellomste.
Jeg håper dagen din bli nydelig.
Sjøl feirer jeg dagen din med service på bilen. Etterpå skal jeg på tur og været er meldt både varmt og med sol. Og etter det blir det besøk hos mor.
Så kattepusene fikk disponere huset aleine i timesvis i dag.
Det er torsdag, jeg har med meg strikking, bok og varm drikke.
Servicen tar et par timer, så jeg må ha noe å gjøre på.
Men aller først ville jeg gratulere deg, sjøl om jeg nok ikke får posta før en gang i kveld.
Det handler bare om at det er enklere å jobbe fra data – men det var godt å dele morgenen med deg i tankene.
Bør komme meg til Ikea, da det er noen ting jeg skulle ha kompletert. Og så BrukOM, absolutt BrukOm.
Kanskje rekker vi noe på lørdag, tror jeg.
Akkurat det gjorde vi ikke. Men en tur i den trønderske hovedstaden må brukes.
Jeg kom meg mye senere avgårde enn hva jeg tenkte på lørdag.
Ingen overraskelse, egentlig.
Og så er det så godt ikke å henge i klokkestrengen.
Men utstilling passer fint å få med seg på søndag. Så etter frokost er vi på tur på glatta. Første besøk er på Trøndelag senter for samtidskunst der Veslemøy Lilleeng har en utstilling med navnet Brytningstid.
Der det er fokus på tekstil, gjennbruk og natur.
Fine farger.
Dette teppet er farget blått av urin, som en gang var det blått kom fra.
foto:asbjørg
Vi blir først møtt av en matte av bjørkeris.
Dette er fra tuntreet som blas ned i en storm står det. En lind.
Katter, kos og kaffe. Besøk og forskning. For ting må finnes ut…
Nei, nå er det slutt, var tanken en gang. Men ingen tanke er holdbar nok. Om en ikke er skikkelig prinsippfast. Og det er jeg nok ikke, blir konklusjonen.
Nå er dette gammelt nytt. Om å anskaffe seg dyr. Jeg har en del dyrehistorier som ikke er det jeg skal skrive om nå. Men om resultatet av å flytte sammen med firbeinte.
For hovedgrunnen til å ikke ville ha dyr var friheta jeg ønska. Til å dra ut, bort og vekk. Ikke det at det er det jeg har bedreve i noen særlig skala. Har ikke en gang besøkt mi yngste som flytta til den byen jeg lenge likte best, for over to år siden.
– Vi kan passe på, sa mellomste.
Et veldig fint tilbud. Bare at disse to…
foto:asbjørg
Er en type villkatter.
Tror jeg.
Plana var at jeg skulle ta de med til mor, ofte. Når jeg dro dit. Mor har blitt veldig glad i dyr på sine eldre dager.
Men de ble veldig husfaste, vare og skvetne ble trygghet første pri. Bare det å ta vaksine var en liten prøvelse. Men alt går seg til.
Etter og skjønne at å bruke dosett på to med klør ikke var så smart.
At det å blande beroligene dråper i mat er en mye lurere og bedre måte, er det på tide å kunne øke radiusen til pusene.
Så turen gikk til Trondheim.
Til ei glad mellomste som kunne klemme, kose to som var på besøk.
Fra lave føtter ble pusene trygge, lekne og hadde noen fine dager med mye lek og kos.
foto:asbjørg
De fikk hilst på mange folk og det gikk helt fint.
Turen hjem gikk superfint, knapt et mjau. Så dette kan absolutt fungere.
Nå spretter de rundt hjemme i sin egen stue, etter noen dager på besøk.
Dette fungerte.
Nå er dette forska på, pusene kan være på besøk. Og en får sikkert mer trening av å pakke ned ALT som måtte til, for det holdt på å ta knekken denne første gangen.
Dagens opplevelse så langt, mens sola baker fjellet på andre siden og pusene har inntatt sin plass når jeg blogger.
Dagens helt.
Noen ganger vil jeg dele historier om mine samboere. De to skye pusene, villkattene, spretne og noen gang kosete. Denne historien skjedde akkurat nå. En mild fredag med sol og litt vind.
Jeg har en del å ordne i dag.
Gikk først i gjennom en kurv med hovedsakelig parløse sokker, hang ut sengeklær. Satte opp vinduet på badet for det er så godt å få inn frisk luft. Måtte sette på en vask med mørke klær til tross for litt høye strømpriser. Endelig var jeg kommet fram til mitt varme vann og satte meg ned med en eske med matoppskrifter. Skjønte lokket ikke hadde vært åpna siden jul, alle oppskrifter om julemat lå øverst. Så satte i gang med å rydde, for juleoppskrifter skal ligge i bunnen.
Fant oppskriften på sjokoladekaken jeg skal bake.
Skal jeg bake noe å ta med til Trondheim, tenkte jeg. Men sjokladekaka må bakes for den skal leveres i kveld, så greit at den er kald og sjokoladekremen på toppen er stivna.
Med fanget fullt av papir blir Iris nærgående. Først kommer hun mjauende mot meg. Prøver å hoppe opp, men det er lite plass til pus i alt papiret. Jeg får henne til å gå ned. Hun hopper opp på ryggen på stolen, vil ikke gi meg fred. Noe ulikt henne å være så masete. Ser Achia ikke igger i kurven…
Er det noe med Achia…
Jeg reiser meg opp, Iris løper i beina mine mot kjøkkenet og inn på badet. Achia ligger ikke oppe i skuffa. Ikke er hun kommet seg inn på soverommet mitt eller inn i boden.
Ikke er hun nede.
Jeg kikker ut av baderomsvinduet flere ganger, men ser ingen tegn på at hun kan ha hoppet ut. Det er litt høyt også.
Men til slutt må det det være eneste løsninga.
Går ut og roper, hører mjauing. Men da jeg snur meg kommer Iris til syne, hun er ute og ser hun også. Var det henne som mjaua…
Jeg lukker døren og går inn, roper ut av badevinduet. Jo, det er mjauing som kommer fra under terrassen. Og så kommer hun fram med smygende bein og hopper opp på terrassen.
Jeg måtte belønne de med våtmat.
Jeg blir både imponert og rørt over samspillet de har med mennesker. Til tross for at de er skye puser er det meg de søker for å få hjelp.
Og jeg måtte fortelle om det.
Nå skal jeg få bakt kaken.
Tenker jeg tar handling til mor med et kort besøk hos henne etterpå.
Hjem igjen for å pynte kake og pakke.
I morgen må jeg tidlig opp for å gi pusene dråper for at de skal roe seg til turen. For nå skal pusene og jeg på tur.
Våt og grå dag. Hovedveien er fri for snø igjen. Det var tungt å våkne til dagen.
Jeg var tung, motvillig og stiv. Tror jeg bare har kunnet sovet og sovet.
Våkna før syv av det blåste, jeg drøyde det nesten en time før jeg sto på to. På badet prøvde jeg å gjøre øvelser. Det var umulig. Så gikk over til glassa med varmt vann og her er jeg ennå.
Billigere strøm i dag, har begynt å følge med det og lasta ned en app. Satte på en vask.
Så på videoer om bevegelse. Henge kroppen i noe, hengte meg opp i trappa. Vippa litt opp og ned på trapptrinnet, før jeg igjen fant den gule stolen og det lunka vannet.
Onsdag og midt i uka.
Tenker etter hvert å besøke mor. Handle litt og hente en pakke. Tenk, jeg greidde å bestille noe fra nettet og det er kommet.
Sengetøy.
Jeg burde kanskje prøve å bestille mer når jeg ikke er så glad i å gå i butikk. Men opplevere det kan være vanskelig på nett også, spesielt når det er tekstil. Vil så gjerne kjenne.
Jeg har laget meg en del oppskrifter å leve etter; jeg prøver å unngå og handle tekstiler med polyester i. Men med sengetøy går det bra.
Pusene er kommet seg etter den fæle turen i går. Og til helga skal de igjen ut å farte og skal se om de tåler dråpene de fikk, litt bedre. Jeg burde ha vaska de, men tror det vil bli helt forferdelig for dem.
I morgen skal jeg innom en kollega som går av og spurte en annen kollega som er gått av, om vi skulle dra innom nest siste dagen i yrkeslivet. Føler alle er igang med dette om dagen, til om med min mellomste søster tar steget i løpet av året.
Jeg ble ellers bedt om å bake en kake til søndag av grendelaget og må få gjort den ferdig og levert fredag. Jeg går enkelt for en sjokoladekake. Ble siden spurt om jeg ville være komité også, men turen med pusene var bestemt for lenge siden. Vurderte om jeg skulle utsette for å være behjelpelig, men ble enig om at jeg fulgte det som allerede var bestemt.
Får håpe veiene ikke er så glatte.
Men nå får dagen starte. Først må jeg henge opp en vask.
Sola og det vakre vinterværet tok i hvert fall nesten pusten fra meg. Da jeg labba med pigg bortover veien kjente jeg varmen fra sola. Da jeg så også at sola ble gjemt av fjell lengre borte, bestemte jeg meg for at turen måtte gå oppover.
I friskt driv gikk jeg løs på bakken og pusten fikk kjørt seg.
Nedenfor jordene lå huset mitt.
Det var godt å lange ut nedover igjen, snudde meg for å ta inn veien jeg var på tur nedover.
Jordene var stripa opp av snøskuterspor.
Snøen så så myk ut, snøkrystallene fikk den til å se lodden ut.
Det var ski en skulle vært ute på. Rent nedover og blanda snørøyk i pusten.
Jeg kom ned til hovedveien og nærma meg huset der sola bare skisserte strålene sine ut over snøen.
Veien strakt fram med oppkjørselen like foran.
For meg var runden tatt, jeg var tilbake ved utgangspunktet. Huset med reparert gavl og tak nesten smilte mot meg.
Det som fikk sparka meg ut var både slik dagen var i gang og solstreifene inn på stua da jeg kom hjem tidligere på formiddagen.
For da jeg fant disse heftene sent i går kveld var jeg virkelig glad. Pusta skikkelig ut og sa høyt «takk».
Pusene skulle til vetrinæren og ta de siste grunnvaksinene. Jeg fikk gitt de nedsløvende dråpene med virkning i 7 timer.
Disse tinga hadde kommett bort etter siste besøk hos vetrinæren. Jeg hadde leita og leita over alt, i bilen, i skuffer og på de mest ulogiske plassene til og med. Men altså, jeg fant de i det som heter Grevens tid.
Utenom at det ble bæsja i buret, gikk turen til veterinær fint.
Jeg hadde satt på alarm og som vanlig våkna jeg før det ringte. Samtidig med at jeg våkna huska jeg at jeg hadde våkna en gang i natt…
Jeg hadde hørt noen som pusta kraftig i rommet, jeg skulle prøve å holde følge med denne pusten. Det var bare vanskelig å få til.
Så slo tanken ned i hodet mitt, jeg er da her aleine, det er ingen som skal puste her!
Med det samme jeg tenkte tanken ble det stille. Pusten opphørte.
Jeg syntes opplevelsen var ekkel, men jeg sovna likevel igjen.
I dag las jeg at dette kan forekomme mellom drøm og våken tilstand og at det er ens egen pust som høres. Så da kunne jeg puste letta ut, alt var ved det normale.
Har du opplevd å våkne for å høre din egen pust, men trodd det var noen annen sin?
Så er det denne dagen igjen, det er bare å forstå at tida er NÅ og den går fort.
Jeg har rydda i gamle papirer og blad. Sortert lett, satt i bladsamlere og skåret meg på papir. Egentlig skulle jeg gjort øvelser for lengst, jeg hadde planer om å faste i dag da det ikke ble på torsdag.
Hodet har gått på høygir, det vil si tenkt.
Slik og slik…har det tenkt. Og så har jeg kommet fram til at jeg behøver ikke tene i dag, jeg behøver ikke faste, jeg kan gjøre det jeg vil.
Så jeg er «snill» mot meg sjøl.
Nå vet jeg ikke om jeg burde vise meg sjøl en streng pekefingeren eller om valga jeg tar er det som er best. Men jeg prøver å få meg sjøl på godsida, til å ta de gode valga og gjøre de lure tinga.
Jeg er glad når jeg rydder i gamle blad og papir, for jeg liker system og orden. Og kanskje har jeg vært for streng mot meg sjøl…eller det har jeg.
Alt for streng.
Så når jeg flere dager har «tannpine» i ryggen, er det da en skal stå der å forlange med streng stemme?
Jeg ba mellomste her om dagen ta seg en smertestillende og være snill mot seg sjøl for ryggen hennes begynte å skli. Vi er en gjeng lange mennesker der ryggen er et svakt punkt.
Hun hadde i tillegg en travel uke foran. Det hjalp, hun klarte uka. Så kanskje jeg skal gjøre det samme, ta en tablett…
Jeg har alltid vært veldig restriktiv med smertestillende. Husker jeg måtte besvime før jeg tok smertestillende ved menssmerter den gang da. Men skal jeg ta smertestillende kan jeg ikke gå mattom, så skal jeg må jeg også spise. Nå har det gått lang nok tid med denne murringa i ryggen, jeg vil få det bort. Tror derfor jeg skal satse på mer gåing en periode,
Og kanskje er jeg dumsnill mot meg sjøl, at det er best å være streng for plana er klar: Bli ung, slank og sprek. Muligens er dette uoppnåelig, men noe kan jeg…og skal jeg klare.
Det er så vakkert slik sola stormer inn gjennom vinduet, så jeg måtte sette på Vinteren av Vivaldi.
Det passa så godt.
Snøen lå på tynne grener i treet utenfor soveromsvinduet mitt da jeg sto opp. For det har lava ned med snø en stund nå.
Bilen måtte graves fram.
I går skulle jeg handle for mor og det er spennende om jeg greier å komme meg ned på veien. Mens jeg holdt å grave fram bilen kom traktoren. Veien ble brøyta.
Så da var det bare å kjøre.
Det var mange plussgrader, det var bare å ta kjøringa rolig. Parkerte på taket på butikken, der det var en blanding av snø og vann. Opp til mor måtte jeg gå det siste stykket. Hun sto i vinduet og vinka. Vi åt middag sammen, grøt med spekemat etterpå. Kaffe ble det også. Måtte lade høretelefonene, hun hørte ingen ting. Mens så vi på «Sykepleierskolen», en serie som passer mor godt. Fikk litt lørdagskveld hjemme.
Her om dagen da jeg var ute for å grave fram bilen kom Achia etter meg. Hun er den modigste. Stakk snuten sin ut i snøen og jeg lot døra stå åpen. Da jeg var ferdig var pusen borte, ikke var hun i stua heller. Ingen av de var å se så tenkte de hadde funnet veien til badet.
Hadde ikke før tenkt tanken før en enormt til mjauing starta.
Skikkelig intenst.
Frenetisk krafsing fulgte.
– Er en av de i kassen, tenkte jeg.
Men hørte fort at lyden ikke kom fra noen av kassene og jeg ante uråd. Løp ned trappa og mens jeg åpna ytterdøra kom to snikende ulltepper fram under døra.
Begge hadde vært ute i snøen!
Det som var så fint å oppdage var at de hadde så på det rene hvordan de skulle løse problemet de sto oppi. Nå har Archia opplevd det samme, men det er flere uker siden. Det var veldig betryggende hvordan de løste dette.
Etterpå ble det en kosestund mellom de to søstrene.
Det var Iris som var mest ivrig på å stelle Achia.
De hadde hatt spennede opplevelser.
Solsgtripen på veggen gir meg glede, den varer lengre dag for dag. Jeg har gjort øvelsene mine, drukket sitron- og ingefærvann. Det varmer.
Har også sett på et webinar om bindevevet som var svært interessant, men fryktelig dyrt og melde seg på. Så lot det være, fortsetter med det jeg er igang med. Tenker kanskje i tillegg føre inn noen yoga øvelser etter hvert.
Men nå skal jeg nyte dagen, sola og det at jeg ikke skal noe bestemt. Bare nyte.
Spørsmålet kom tidlig på formiddagen. Planene mine for dagen var klare; en grundigere rydding av hus og handling for mor.
Om det var en kjedelig plan som gjorde utslaget eller om jeg kan være impulsiv jeg også, skal jeg ikke dvele mer ved. Hun som ringte var i hvert fall impulsiv.
Jeg svarte at jeg ble med.
Spørsmålet var om jeg ville bli med til Kristiansund for å kjøpe bil. Så i stedet for å gå på et trengende hus og øvelser for kropp, hoppa jeg (nesten) inn i dusjen. Rakk å lage meg ingerfær/sitronvann og drikke opp før jeg var på tur ut.
Bilen og veien var snødd ned, men da jeg begynte å grave ut bilen kom naboen med plog. Veldig glad for det.
Så bars det ut på slush-føre.
Møtte henne som ville kjøpe seg på ny bil.
Tror jeg var spurt om å bli med litt for moralsk støtte, men mest for å kjøre i byen. Rundkjøringer og slikt hadde hun blitt uvant med etter år med helseproblemer. Tidligere bodde hun i byen. Vi skifta plass da jeg skulle ombord i ferja, litt småsjokkert følte jeg meg…hvordan skulle jeg starte bilen…
Men det gikk ikke lange stunda før jeg følte meg trygg og rundkjøring i størrelsesorden Kristiansund, er ikke noe problem.
Image by LUM3N from Pixabay
Og så satt vi der da foran en hyggelig selger, han var faktisk det uten å føles uærlig. Interessant å se hvordan de nyeste bilene ser ut innenfra. Jeg satt baki på en liten prøvetur, ingen kompliserte krav, men veldig datastyrt med en stor skjerm og bruk av muntlige ordrer om en ville.
Bilen ble godkjent, men var ikke klar for utlevering. Diverse måtte gjøres klart og jeg var glad jeg slapp å kjøre en splitter ny bil ut av byen.
Etterpå dro vi for å feire på Sabrura, så jeg følte meg mett i timer etterpå.
Men impulsiv er hun som kjøpte bil, for det er bare et par dager siden hun sa hun ville vente med å skifte bil.
I min verden var bilen hun hadde ny. Fire år er nytt for meg. Men bilen var absolutt fin.
Jeg dro oppom mor da jeg var hjemme, tv’n sto i standby og tom stue. Mor går og legger seg når hun syns det blir for kjedelig. Hun sto opp og kom inn i stua og sa hun var sulten. Jeg smurte mat til henne og jeg fortalte om dagen. Hadde også med en orkide til mor, en gave fra henne som skulle skifte bil. Det er fint å ha blomster å se på.
Det var godt å komme hjem, sjøl om det lukta fra kattekassen. Jeg fikk skifta sand og gjort mine prosedyrer før dagen var slutt.
Så i dag, i dag må jeg…
Har begynt å vaske kopper, det er en haug med klær som må brettes, det må støvsuges og burde vaskes…
Ja, det er nok å gå igang med.
Men denne dagen er min. Er ferdig med treningen og klar for å gå i gang. Jeg tenkte også egentlig å faste i går, hele dagen, men det er utsatt til mandag, tror jeg. Så idag skal jeg være fornuftig og ikke det spor impulsiv.
I dag leiter jeg etter en setning som kan omhandle alt. Men fant den ikke.
Rosmarin og timian stikker opp av snøen.
Jeg sitter her og drikker vannet mitt. Etter et døgn som har krevd energi. Ikke noe spesielt, bare snø, sludd og stå i oppgaver.
Og så i går kveld, da jeg endelig var hjemme og så sliten at det stakk. Jeg måtte bare gå inn for landing, men greidde å tappa i en balje med vann for mine pålagte fotbad før jeg la meg.
To uker er tanken, med dette, men skal skrive hva jeg har funnet ut og fått for meg siden.
Da jeg endelig lå under dyna som hadde ligget over en varmeflaske og det var duka for å stupe inn i søvn og drømmer… Det var da jeg skjønte det ikke bare var trøtthet, men feil kveldkos tidligere før jeg la meg. Mandlene jeg hadde mumsa i meg med hadde nok vært for mange. Føltes som jeg ble krafsa i magen av en gaffel. Jeg glemte rett og slett være forsiktig, for jeg har i senere år reaksjon på noen matvarer. Heldigvis fikk jeg sovna og er fin i dag.
Jeg har vært nede ved veien med papirdunk og satt ut en vanndunk som kommunen lånte ut da vi ble tom for vann. Og nå drikker jeg altså vann. Mye vann, men vi er da vannmennesker og kan også være vanemennesker. Det siste er nok ikke meg, jeg skifter og forandrer.
Men jeg kom meg heldigvis ut i skogen forrige dagen.
Fint lys i kveldinga. Og at det er lyst sjøl om klokka var rundt fem.
Og i går gikk turen med mor til byen, vi ble først henta av en drosje som kjørte oss et stykke før vi ble plassert i en maxidrosje med flere. Mor gikk igennom undersøkelsene, men ble for urolig inne i MR-masinene.
Det tar nok på å støtte, trille, kle på og av et annet menneske for meg.
Jeg hilste på en matautomat jeg ikke forsto meg på, fikk til slutt ut noe – men vet ikke om jeg tør nærme meg den siden.
Samme prossedyre på hjemveien med drosjeskifte.
Det er veien opp til mor som er for bratt. Hadde den grusomme opplevelsen da far lå på dødsleie, at ingen drosje ville hente mor på grunn av snø og bratta.
I dag skal jeg være hjemme, prøve å gjøre en innsats. Få hendene mine til å lystre for sammenlegging av klær. Bare ha en åpen dag.
