I morgon, i morgon, men ikkje i dag… I dag har det vært nok en dag i fart med diverse utfordringer. 

 

 

 

 

 

Mitt varemerke; utfordringer i gjøren og laden…er tema også i dag.

Men i morgen, i morgen skal jeg ta dagen rolig. Da skal jeg svare alle innlegga som jeg ikke har svart på. Da skal jeg lese og kommentere.

Jeg gleder meg og ser fram til det.

 

I dag i dag våkna jeg uten å vite hvor jeg var. Trodde en stund jeg lå på rommet hjemme hos moren min.

Det hadde vært en kort natt.

Jeg koste meg for mye i går kveld, etter jeg hadde feira at jeg hadde lagt dette bak meg.

Feira med nøtter og dadler. Det likte ikke kroppen min så jeg fikk ikke sove før etter halv-tre.

Ikke rart jeg var fortulla.

Løypa for dagen var lagt.

Først pakka jeg flere vesker; datamaskin, strikketøy, treningsklær, fotoapparat som jeg la ut i bilen sammen med en stor kasse full av bilder og permer.

Etter litt jobb fra morgenen, måtte jeg pause og framom mor.

Et litt sørgelig møte, hun skulle gjennom en test.

Litt forsinka kjørte jeg videre.

Skulle ha to møter der, det ene praktisk og det andre intervju.

Etterpå tok jeg en runde, det var kaldt og nydelig. Natur bada i snø og rosa lys.

Jeg var så i farten at fotoapparatet lå igjen inne.

Ingen skade å se etter vinden.

 

Jeg ser tiden ikke holder, så avbestiller plass på treninga. Det er bare plass til et begrensa antall der.

 

Så kan jeg låse meg ut…

Men det viser seg er problematisk, døra lar seg ikke låse. Etter en god stund med prøving, lykkes jeg.

Dette er slikt som kan skje ved temperaturforandringer.

Starter bilen og skal først opp en bakke.

Det viser seg bilen ikke har nok kraft til. Jeg prøver en del ganger, men kommer ikke helt opp.

Så for meg at jeg måtte tilbringe natta på museet.

Får snudd bilen og setter baken førs, det er bakhjula som driver.

Kommer meg lengre opp, men ikke helt. Likevel klarer jeg det etter noen forsøk.

Den neste bakke har et annet problem, jeg kjører meg for langt utpå den smale veien. Men jeg har bestemt meg.

Jeg SKAL klare det.

Og gjør det.

 

Før jeg starta med alt dette, så jeg bensinlampa lyste. Men etterpå har den mørk.

Da jeg kjører forbi en bensinstasjon etterpå lyser den fortsatt ikke.

Så jeg kjører forbi.

Bare etter noen hundre meter tennes den igjen. Tenker jeg må snu, men i farten er det bare et par veier opp til hus jeg kan svinge inn på. Jeg ser for meg at jeg setter meg fast i en av disse gårdsveiene, og så kjører jeg videre.

Tenker at det kan hende at jeg har brukt opp flaksen min, kommer jeg meg til neste bensinstasjon…

Hvor mange mil er det på ekstratanken.

Jeg lar bilen bare trille der den kan.

Det må sies veiene var glatte og muligheten til å miste veigrepet absolutt til stede.

Da jeg hadde kjørt en halv time kommer jeg til en butikk, der var det mulig å fylle før – men pumpene ble fjerna. Ennå har jeg nesten 20 minutter kjøring igjen til neste bensinstasjon.

Jeg kikker bort på plassen og ser noe som ligner en tank.

Stoppet og rygget tilbake.

Da ringer søsteren min og jeg tenker jeg kan snakke mens jeg fyller… akkurat da lader mobilen ut.

 

Bilen fikk drivstoff, mobilen ble ladet, jeg fikk handlet meg mat.

Og jeg er hjemme.

Jeg er trøtt og tenker  at i natt må jeg få sove godt.

Tror faktisk jeg skal vei å teste det med en gang…

 

Og i morgen, i morgon, da skal jeg både lese og kommenter.

Etter jeg er ferdig på jobb.

 

God natt tll deg som er våken og god morgen til deg som har stått opp.

 

 

 

♥

 

 

 

 

 

 

 

Det snør, tidde-li-bom… det snør mer og mer…

 

 

 

 

Så i dag har jeg ikke bevega meg ut av døra.

Jeg sto opp etter å ha blitt vekt. For oftest våkner jeg før klokka ringer.

Kokte meg vann til glasset med lime, til fettkaffen og et glass med ingefærshot…og en liten termos med kaldvann – jeg er en dranker – og rusla ned.

Etter to møter og tanken på at jeg skulle ringe for å mase folk inn i et styre etterpå, hadde jeg dundrene hodepine.

Da arbeidsdagen var over måtte jeg ta hodepinetablett.

Det bruker jeg heller ikke ta.

Det hjalp ikke.

Jeg sovna da jeg satte meg ned i lenestolen oppe i stua.

Min egen reaksjonen sa meg at jeg måtte gjøre en innsats til…

Jeg måtte ta telefoner.

Men jeg kunne ikke fordra å ringe opp de som egentlig sa nei, men med en slags åpning. Som sa at jeg kunne ringe igjen, eventuelt…

Jeg kunne bare ikke sette meg sjøl inn, jeg skjønte det ville være fatalt.

 

Og så satte jeg meg ned med telefonen og hodepina dunka.

Ingen tok telefonen.

Gikk litt opp i alder, hadde egentlig en grense. Telefonen ble tatt, latter og blid stemme…men nei.

Prøvde igjen, ingen tok.

Ringer et nummer jeg hadde prøvd flere ganger… 

 

– Hallo?

 

Jeg framfører ærendet mitt.

 

– Ja, det er greit.

 

Jeg fikk et ja, slik med en gang.

Plutselig hadde jeg den siste på plass. Og jeg sa det, at jeg kunna klemt henne.

 

Så kunne jeg sette meg ned å føre opp de som er valgt ut og sende listen inn før årsmøtet. I tillegg er jeg ute fra valgkomiteen.

Neste år er det ikke meg som skal finne folk. 

 

Det var en slik lettelse. En kjempebyrde var tatt  av mine skuldrer.

I kveld føler jeg meg fri.  

I kveld vil jeg nok sovne som en drøm.

Sjøl om veien opp til fjellet er snødd igjen.

Kanskje jeg må finne fram skia, men det blir ikke i morgen og en helt annen historie.

 

 

♥

 

 

 

 

 

 

Så kom jeg hjem. Igjen. Og huset sto. Taket lå der det skulle.

 

 

 

 

Da hadde jeg brukt formiddagen til å ringt til en hel mengde folk. Og jeg fikk skrevet meg ut av valgkomiteen.

Jeg er ikke glad i slikt arbeid. Tror kanskje ingen er det, ringe opp folk for å høre om de vil bruke tid på å sitte i et styre.

I morgen skal jeg levere en liste. Ennå er det ett menneske igjen som må si “ja”.

 

Mor syntes nok jeg kunne ha kommet tilbake igjen, i kveld også. Men nå hadde det vært to overnattinger og vinden har løyet.

Endelig var kopper satt på plass, mine vesker pakka og et par søppelposer knytt sammen for å kaste i oppsamlinga.

 

Så var jeg på tur hjem, veiene var sørpete og glatte.

Da jeg så huset lå der med taket på, følte jeg en lette.

Og så kjente jeg det, jeg måtte ut.

Det hadde begynt å mørkne.

Endelig er fotoapparatet igjen mulig å ta med seg. Reparert.

Fikk satt inn minnebrikken og testa apparatet mot vinduet.

Jeg tok veien rundt haugen og gikk opp nedenfra denne gangen.

Berget kneiste over meg og hadde struktur som vistes tydlig etter snøen som hadde falt og vinden som hadde blåst.

Nesten litt vårlige farger nede på fjorden.

Slik tidligvår.

Sporene etter kjøring i naturen gikk nesten rett inn i fylkesveien der nede.

Fjorden lå stille, like før den ville bli borte i mørket. Men klokka var over fire, så snakk om dagen har blitt lengre.

Jeg runda haugen i ytterkant, Denne steinen brukte far og leike seg under som liten, fortalte han en gang.

Trærne strekte seg mørke opp mot himmelen.

Jeg tok veien oppover og over en hammer.

Måtte trø forsiktig, for jeg hadde ingen lyst til å skli utenfor.

Spekulerte på om treet som sto rett ut i lufta, hadde lagt seg over nå ved den siste stormen…

Tvillingtrea sto der de bruker å stå.

De fine aspene.

Og så var jeg nesten nede.

Ikke lange turen, men den gjorde godt.

Nede fikk jeg ringt mer uten at jeg kom i mål. Men jeg har morgendagen på meg.

I verste fall kan jeg spørre meg sjøl, men jeg vil unngå det aller helst. Bør ikke legge mer inn i denne timeplana mi, det er nok.

 

Så tikka det inn en melding, noen naboer hadde vært på fjellet og kunne fortelle at det ene vinduet i setra var knust. De hadde slått på en plate.

Jeg bør komme meg opp å se i morgen, men vet ikke om jeg får meg opp.

Uansett er det arbeid og en del gjøremål.

Ny uke er på gang.

I morgen er det to møter på Teams, tirsdag er det en samtale utpå museet og så få jeg henta høytaleren min, som jeg la igjen i uka som var. Ellers er det trening om kvelden.

Onsdag er det og to møter på Teams og torsdag ett. Om kvelden trening i basseng.

 

Tror faktisk den uka her kommer til å blåse avgårde. 

 

Nå har jeg kokt opp min lille eliksir som jeg funderer på holder meg frisk. Har slått meg i et glass nå, oppkok av ingefær, sitron, gurkemeie og pepper.

For frisk må jeg holde meg.

 

Fin uke til deg som er innom bloggen min.

 

 

 

♥

 

 

 

 

 

 

 

 

Februar kom med kraft. Siste måned i vinter er i vinden.

 

 

 

 

Jeg er hjemme etter noen dager borte.

Ikke slik veldig langt borte, men det det handla om å få denne kabalen min til å gå opp.

Kjenner at så mye vind påvirker meg. Jeg er redd for at huset mitt ikke tåler slikt.

 

Nå ved starten av februar håper jeg at jeg kan ta fatt i de gode gjøremål.

Januar har hatt snor i nasen.

Det er ikke det at det vil bli roligere, heller tvert i mot. Men det er det å porsjonere tankene riktig. Ha fokus på det en må ha fokus på. Følge timeplana jeg må sette klokt opp.

Turer, trening og fotografering er ett av det som må få plass. Og fokuset skal opp igjen på kostholdet.

 

Jobben krever framover. Først er det plan om et arrangement på skuddårsdagen, en frierferd. Så er det mange møter, både fysisk og på Teams. Mye planlegging og en del skriving og innhenting av kunnskap. Og alt skal koordineres.

I morgen er det igjen fredag. I morgen må jeg jobbe. Den uka her ble unntakstilstander.

Tirsdag skulle jeg teste ut og ha åpent på museet. Dagen ble en del timer kortere enn tenkt, for måtte ta et møte. Men i de to timene jeg hadde åpent kom det noen.

Og jeg har overnatta tre netter hos mor, i går pgs. været, så var det et legebesøk og før det…var det også en grunn.

 

Er godt å være hjemme hos seg sjøl nå. 

 

 

 

♥

 

 

 

 

 

 

En rosa lørdag i vind. For det blåste slik at jeg valgte å stikke av. Med melding om sterk storm i kasta.

 

 

 

 

Frodith ville ha våre rosa tanker, i ord og bilder.

 

Før vi dro hjem…

 

 

Mellomste kom i går og da reiste vi til mor og var hos henne til i dag. Til glede for henne og oss.

Det var mellomste som ville at vi skulle.

 

I dag for vi innom sentrum før vi reiste hjem for å se om vinden hadde gjort skade.

Mellomste ville kjøpe garn. Og jeg ble smitta av lysta.

Begge kjøpte rosa, av en eller annen merkelig grunn.

Kanskje var dagen bare helt enkelt en rosa dag.

Bare fordi en blogge-Frodith hadde oppfordra til akkurat rosa i dag.

 

Mellomste kom med rosa tulipaner. Det var så koselig.

Jeg også.

Jeg kjøpte meg også rosa blomster.

Primula som vitner om at vi går mot vår. 

Og da vi kom hjem så alt slik ut det skulle. Vinden hadde ikke gjort noen skade.

Det eneste var at dunken med papiravfall som var tatt med ned til veien, var borte. Så vi kjørte en tur for å se etter den.

Men den var borte vekk.

Da vi kom opp til huset sto den der, noen hadde vært så snill og trilla den opp.

Så takk til den som gjorde det.

 

 

 

♥

 

 

 

 

 

 

 

Fjerde mandag i år. Nestsiste mandag i januar. ‘Yes, here we goes’ inn i det nye året som ikke er så nytt lengre.

 

 

 

Jeg kom hjem med en god følelse i ‘sekken’ i ettermiddag.

Akkurat i kveld er ikke følelsen like god.

Og så er jeg trøtt.

 

Jeg våkna i firetida i dag tidlig, da var musklene i spenn. Over alt som er problematisk.

I kveld kjenner jeg på det ene problemet, huset vibrere. Det blåser og jeg er engstelig.

Så det skal bli en tidlig kveld.

Jeg er trøtt.

 

Dagen starta med to møter på Teams. Jeg fikk sendt ut noen spørsmål.

Og så var jeg på vei til museet. Befaring av ett av bygga.

Det skal ha en omfattende utbedring, både vegger og tak.

Etterpå fikk vi satt opp en oversikt over tidsperspektivet på dette. Dette går under forvaltning.

Så fikk jeg snakka med et par mennesker, om skole og buss. Skal opp med et tilbud, dette går under formidling.

Fikk også rydda ned utstillinga fra i sommer.

Nå er bilen min full av visnings-dukker, kropper og armer, som jeg skal ta med meg til Kristiansund ut i uka.

Der skal jeg blant anna ha møte med henne som er utstillingsansvarlig.

Skal snakke om sommerens utstilling som jeg gleder meg masse til.

En annen kollega kommer også innom med noen bøker jeg skal låne om barn og lek.

Utstillinga med leker.

 

Hadde også en samtale om at det har vært artig med formidling til eldre.

I morgen skal jeg ha ha møte om formidling til skole.

 

Det eneste som da står igjen er tid. Tiden jeg har til disposisjon med det jeg både ønsker og skal.

Men det er fryktelig mange artige oppgaver jeg er i gang med.

 

 

Da jeg kom hjem stoppa jeg ved postkassen.

Der lå en pakke.

Den var lett.

Inni var det bobleplast.

Jeg brettet den ut…og der lå de…

Jeg fikk en melding to uker ut i det nye året. Vi har funnet briller, sto det. Er de dine?

Og det var de.

HER skrev jeg om at de var borte.

 

 

 

Det eneste jeg kjenner jeg utsetter er å sette meg ned ved telefonen i kveld. Jeg skulle ha funnet i personer som sier «ja» til å sitte i et styre. Jeg er i valgnemda.

Kreves at jeg er i et spesielt mood når jeg skal ringe.

 

Det er mandagskveld. Har laget meg en nydelig kyllinggryte til middag.

 

Håper at ting løsner framover slik jeg ønsker.

Både jobb og privat.

Spesielt det som har med trening. Det har fungert dårlig de siste to ukene.

Da fungerer alt det andre også dårlig. Derfor er det så godt at jeg har denne følelsen i kveld, følelsen av progresjon.

 

Vinden er ikke noen god.

Så nå skal jeg straks gå å legge meg for å sove meg bort fra vinden.

 

 

 

 

♥

 

 

 

 

 

 

Det tror jeg kan være på sin plass to uker ut i et nytt år. Hvordan går det? En liten sjekk av realiteten.

 

 

 

Når jeg våkner halvseks en søndagsmorgen og ikke får sove igjen, for alle bekymringer er samla i hodet… Det er ikke så veldig bra.

 

Jeg tok et svalestup inn i det nye året.

Det var artig å gyve løs.

Med alle planene mine.

Jeg gikk målretta ned i kjelleren, satte meg til, slo på data’n. Der fant jeg planene, de toppleide jeg gjennom dagene.

Nå er det litt slik i arbeidet mitt, at når jeg løfte på én «sten» auler det fram med nye oppgaver…

For jeg er i gang med mye.

 

Første uke hadde jeg fokus på formidling, sist uke ble det mye farting.

Så det som viser seg er at det blir liten plass igjen til slikt jeg må-.

Sist uke ble det verken styrketrening, bassengtrening og knapt gåtur.

For prioriteringene på dagene mine er først jobb, så mor… da kan det bli lite tid igjen.

 

 

 

I går kjente jeg meg lei meg.

Ikke slik krise, men en slags sorg, over hvordan det var, hvordan det er…

Det var en lørdag med plussgrader, faktisk var det en fredag med det samme dagen før og en purring i meldingsboksen -.

Fotoapparatet var reparert og måtte hentes.

Det ble levert inn i starten av desember og vært ferdig før jul.

 

Tenkte jeg måtte benytte meg av mildværet, apparatet var levert på Orkanger.

Fredag kom og jeg hadde fri, men var over på gamle takter. Jeg orka ingen ting.

Så da måtte jeg i går.

Plana var tidlig.

Det ble ikke så tidlig, kjørte likevel før 12.

 

Hadde planer om noen avtaler som ble til en.

Det var slush over fjellet.

Kjente det, jeg ville bare utføre ærenda og dra hjem igjen, mens det var lyst.

Avlyste avtalen.

Fikk henta apparatet, innom et par butikker til, det ble både te og noen velværeprodukter.

Kjørte til neste kjøpesenter, sjekka om den knuste innmaten i presskanna kunne skaffes. Det må jeg nok gjøre på nett. Til slutt ble det matbutikk, kjøpte masse grønnsaker og satte kursen hjemover igjen.

 

Det var godt å låse opp døren hjemme etter turen. Orka bare en forenkla påplass setting etterpå. Og jeg liker ikke det jeg ser, nyåret har oppgang av vekt og nedgang av energi.

Nå tror jeg nok den største synderen er sukker, for jeg har en slag etterrettelighet i meg…det søte må bort…gjennom min kropp.

Og det har jeg så godt som klart, så det kjennes og føles.

Så det er bra kjøleskapet fylles opp med grønnsaker.

 

Jeg har en jobb å gjøre for å kunne gjøre en jobb.

 

For nå har jeg et feilskjær…

Det som jeg syns er morsomt vil ikke bli morsomt når energien forsvinner – nå er det bare nede i en dolp, en liten dolp.

I morgen er det tilbake til regime. Det som er sunt og godt og helt topp.

 

To uker ut i nytt år er egentlig for lenge. Jeg kan ikke våkne i fem-seks tida en søndagsmorgen og tenke på alt jeg ikke har fått gjort…

En ting er sikkert, akkurat da får jeg ikke gjort noe.

Og så må jeg ha energien til å gjøre det jeg må gjøre når jeg kan få gjort det.

 

 

Nå kjenner jeg at trøttheta kommer sigende…litt småkvalm av trøtthet, faktisk. Jeg skal besøke mor i dag, må hente ved for henne…ellers må jeg nok forsøke å gjøre slikt som er bra for meg.

Er det å sove litt mer først, skal tro..

 

 

♥

 

 

 

 

 

 

Om å ha flaks -. Det har vi alle, inn i mellom, tror jeg. Det er tama for dagen; flaks.

 

 

 

Og ja, oppfordrer er selvsagt Frodith.

 

 

Det kan virke som noen har mer flaks enn andre.

For eksempel å vinne, noen vant alltid på mine barndoms basarer. Noen var gjengangere. Sjøl vant jeg ikke. Eller mer riktig, ingen i familien min. Kanskje midterste søster hadde et snev av denne flaksen.

 

Men en gang var det åresalg, tror det var et arrangement med 4H. Barna mine var med der over en periode. Akkurat denne gangen vant vi, vi vant flere ganger.

Etter tredje gangen satt jeg på nåler og håpte vi ikke vant mer, for jeg syntes det var så flaut. 

 

 

En kan ha flaks på mange arena.

Noen ganger kan det vise seg at det å ha u-flaks er egentlig flaks.

 

Nå syntes jeg ikke i romjula det var noe flaks å miste omslaget til mobilen med alle korta i.

Ikke bare mine, men moren min sine, også.

Og sertifikatet.

Vel har en kanskje ikke så mye likvider å bruke etter ei jul, min bankkonto fikk i hvert fall en god pause. Og det var fryktelig godt da de bestilte korta ramla ned i postkassen på onsdag.

Men sertifikatet hadde jeg ikke bestilt opp. Jeg fikk vite at å laste ned appen skulle hjelpe ved kontroll.

Nå må jeg fortelle at igjennom åra som kjørende er det ikke mange ganger jeg har blitt stoppa i kontroll. Og så hadde jeg et lite håp om at alt ville dukka opp når snøen forsvant. Det var så mye logistikk å få til et nytt. 

 

I går tikka det inn en melding.

Et omslag til telefon var funnet i busslommen, der vi også har postkassene.

 

Jeg sto klar for å kjøre til sentrum og kjørte innom. Der lå den med ALLE korta i. Jeg lot korta ligge i omslaget for å behandle alt forsiktig og få tørka dem.

 

Da jeg hadde kjørt noen minutter ser jeg biler og refleksvester i veibanen…

Blir vifta inn til sides, det er kontroll!

 

– Vi vil se sertifikatet ditt, sa politiet.

 

Og jeg tok ut alle våte kort og rakte henne sertifikatet.

Mumla noe om at de var mistet og nettopp funnet. Hun brydde seg ikke nevneverdig om min fortelling og ba meg bare blåse.

Det var promillekontroll i tillegg. Den viste 0,0 og jeg kunne kjøre videre.

Da var jeg slik passe flyktig i hodet, for hva er sjansen for å bli stoppet i kontroll like etter å ha funnet sertifikatet sitt igjen.

 

 

Jeg vil nesten kalle det for flaks.

Syns ikke du også?

 

 

♥

 

 

 

 

 

 

Hvor mange ganger har jeg ikke skrevet dette… om dager som fyker avgårde? Men en liten forskjell har jeg observert-.

 

 

 

Det er ikke bare én dag som fyker forbi, det er faktisk to dager i slengen.

 

Slik føles det midt i andre uka i januar.

 

Jeg ser det begynner å samle seg opp med kommentarer jeg ikke får svart på.

Å kommentere andre gjør jeg som en som har syvmilsstøvler på. Det har gått mange dager før jeg er innom.

 

 

Jeg tok tak i året for å kontrollere det.

Jeg har satt meg opp timeplan…eller kanskje heller timeplaner på kryss og tvers.

Får gjort mer, men dagene blir kortere.

Jeg følger opp, haker av og gyver på.

Jeg har tatt første halvår i ett jafs. I dag har jeg tenkt på sommeren.

Føler en slag redsel at jeg plutselig skal være på etterskudd.

Men i kveld unner jeg meg en panneflat kveld i stolen.

 

 

I går morges føk jeg ut av huset med bager og planer, tannbørsta reiste jeg ifra.

Først var det Kristiansund og da kom det opp et tema jeg har lyst å skrive om; om å reise til Kristiansund i dag og for 50 år siden. Det vil jeg skrive om en dag.

 

I går altså, reiste jeg til stedet som jeg som barn trodde ha to navn; Kristiansund og By’n.

På tur tilbake var plana å overnatte hos mor med trening først.

Overnatting ble det, men treninga fikk være. Jeg hadde sovet dårlig og kort natta natta før. Så treninga meldte jeg meg ret og slett av.

I stedet kjørte jeg helt hjem, for det ene var at jeg ikke gikk ned til veien med restavfall om morgenen, både fordi det var kort tid og det blas.

Nå er jeg ikke direkte redd for at vinden skal blåse bort enda mer av tida, men orka ikke velta søppeldunker med avfall strødd utover.

Den andre grunnen var for å sjekke postkassen.

Så fikk jeg oppleve den fantastiske følelsen da det viste seg at den var full av konvolutter. Alle bestilte kort var kommet. Jeg var igjen et fritt menneske som kunne gå på butikken for å handle etter at jeg mista korta på slutten av fjoråret.

I pur glede kjørte jeg innom butikk på returen, så mor og jeg kunne kose oss med pai og en rislunsj til dessert.

Prosessert så det holdt, men noen ganger…

 

Vi hadde kvelden, men jeg var slepphendt så det holdt.

Da jeg skulle ta mors høreapparat greidde jeg å rote bort den ene. Apparatet føk ut av hånden min.

Det førte til stor leiteaksjon.

Jeg fant den i oppvaskmaskina ved en hengsle -.

 

Da kunne jeg legge meg.

 

I dag var det befaring på museet.

Jeg kokte kaffe og fant fram twist.

Etter muntlig gjennomgang ble det en fysisk runde.

I slafs, slufs og is.

Innom alle bygga.

Så nå er det bare å avvente pristilbud.

Var innom en dame etterpå og hun ønsket meg inn, men sa jeg gjerne ville gjøre en avtale med henne en dag der hun kunne ta turen ned på museet.

 

 

Nå har jeg vært hjemme noen timer, hadde kontortid i kjelleren til slutt.

Nå er det bare kvelden, middag og full velstand.

Godt og ikke skulle noe. Bare skrive et innlegg, pause og samle krefter til nye dager.

 

 

 

♥

 

 

 

 

 

Første uka i et nytt år er straks over. Jeg tok kontroll og gikk på. Men noe er ved det gamle. 

 

 

 

I fjor skriver jeg at jeg skal ta et sammendrag av året som har gått, altså 2022, men jeg har bare lest meg opp til februar.

Det samme kan jeg si i år. For året kom og tok meg.

Kanskje får jeg det likevel til i år…

Med en dag mindre å jobbe i og alt for mange timer i undertid.

 

Andre januar var jeg på plass. Og så satte jeg i gang.

Først var det planer.

Og det viser seg at planene fungerer, for jeg har en god følelse av mestring etter den første lille uka i det nye året.

Nesten slik at jeg ikke tør si det høyt -.

 

 

Første nyttårsdag ble det en gåtur. Allerede på ettermiddagen andre nyttårsdag dro jeg på styrketrening. Onsdag tok jeg den samme runden og torsdag igjen var det bassengtrening.

I går var det en dag uten fysisk aktivitet for aktiviteta sin skyld, men da arbeidsdagen var slutt kunne jeg føre inn tre timer for mye arbeidstid, er på tur til å rette opp.

 

Og så viste det seg mor ikke hadde mer opptenningsbriketter. Hun trenger mye varme, så dette var ikke bra.

Mor har fire ganger besøk av hjemmetjenesten om dagen, så etter å ha hørt med flere om de kunne hjelpe henne, ringte jeg hjemmetjenesten. De skulle prøve å få det til, fikk jeg til svar.

Etter arbeid dro jeg innom butikken, årets første butikkbesøk for å handle inn opptenn.

Korta mine er fortsatt borte fra da de kom bort i slutten av året, både sperra og bestilt de fleste opp igjen. Men jeg hadde Coop-pay, så regna med det skulle gå bra.

Det viste seg ikke gikk, Coop-pay er knytt opp mot kortet og ikke kontoen til kortet.

Jeg fikk ikke betalt.

 

Spurte om de hadde Vipps, men nei…

Heldigvis var det en av betjeninga som skjønte problemet, henta sitt og fikk betalt… så da kunne jeg Vippse henne.

Slik hadde jeg med opptenning inn døra til mora mi.

Da jeg kommer inn er det et stusselig syn som møter meg. Mor sitter nedbreid, fryser likevel, med sine røde øyner på grunn av betennelse.

 

Var med henne til lege dagen før, heldigvis var det en liten bedring på øynene.

Fra hjemmetjenesten hadde det kommet ei som bare hadde sett på ovnen, men sikkert ikke hatt kunnskap over hvordan hun skulle tenne opp en ovn.

Jeg var litt oppgitt over folk, over mankoen til å ville hjelpe. Mor brenner i ovnen hver dag, men det var tydelig ikke noen som hadde bitt seg merke i at ut av mors pipe kom det ikke røyk denne kalde fredagen. Tenker at folk kan bry seg for lite.

 

Men jeg fikk henta en dyne, lagt på en varmeflaske, tent opp i ovnen.

Oppdaga også at hun ikke hadde spist siden morgenen, så varmet opp middagen, kokt kaffe slik at både varmen og stemninga steig.

 

Da jeg var på tur hjem mange timer senere, foreslo hun at jeg kunne overnatte, men kjente at jeg måtte hjem. Sa jeg kom til å overnatte hos henne til uka.

Så satt jeg i bilen på tur hjem.

 

 

Fikk litt tid hos meg sjøl også, med lydbok. Lydboka fulgte meg nesten inn i søvnen.

 

I dag våkna jeg til trettendagsjul, som er av disse nedpakkingsdagene før jul.

Og jeg begynte å ribbe treet.

Samla julestæsj på spiseborde.

Nå må jeg hente ned kasser før det bli for mørkt.

Og så kan det være godt med en gåtur også.

 

Ønsker deg som er innom en riktig fin og god lørdag. Håper uka di har vært fin.

 

 

 

♥