Ny dag og nye muligheter, er ikke det en frase. Men det er ny dag. Dag med skyer hengende ned over fjella, grått og gult.

Annonsørinnhold

Siste sjanse på januarsalget

YES!

Ny feriedag, tenkte jeg da jeg våkna.

Ute på kjøkkenet må en ha sterk psyke, det ser ikke ut. Håndkle foran kjøleskapet er dryppende våte. Isen er nesten borte.

Går i gang med fortsettelsen av gårdagen, ringer kjøkken, ringer hjemmehjelp, ringer elektriker, får betalt en regning. Alt for mor.

Nå er mye av ferien brukt opp; i morgen hente mor for å dra ut for å spise. Kanskje kommer sønnen og slår seg sammen med oss. Jakt i helga igjen.

Fredagen er min.

Lørdag inn til mor igjen, lage middag og regner med vi tar overnatting hos henne da, sønnen og jeg.

Mandag er siste feriedag, da skal jeg være hos mor tidlig på morgenen, da kommer elektriker for å skifte det gamle sikringsskapet og vil også se på oppvaskmaskina. Om ikke må det kjøpes inn både oppvaskmaskin og sannsynlig nytt kjøleskap etter hvert.

Det med mor er nesten en heldagsjobb i seg sjøl, men foreløpig er det uaktuelt å sende henne bort fra hjemmet. Det vil ta livet av henne (og det er ikke en frase) og jeg gjør mitt til at den siste tida helst skal være god. Det er viktig å vise respekt sjøl om folk er blitt eldre. Men blir hun for dårlig slik at det er uansvarlig, må det så klart en annen løsning til. Jeg skulle bare ha ønsket at det var flere å ha et godt samarbeid med. Det er mange ganger følelsen av kampen med andre som krever.

Nå syns jeg at det stort sett fungerer bra med hjemmesykepleien, men føler det er greit med et møte. Et ærlig møte. Jeg vil høre hvilke muligheter/grenser som er i systemet, samtidig må jeg si mine begrensninger og i gjennom dette finne den beste løsninga.

Det er et styr.

– Kan vi ikke reise bort i jula, sa yngste da jeg snakka med henne i går.

Gjett om det har passa meg å reise bort fra hele jula, men så er det  mor igjen da. Men heldigvis er det ikke noe som skal avgjøres nå og det meste greier seg i sjøen.

Det blir en råd.

Ble mange fraser her.

Jeg gleder meg til at kjøleskapet er rent. Nå ligger alle hyllene i vann.

Tenkte på hvor deilig det hadde vært og hatt en økonomi der jeg bare kunne kjøpt meg nytt kjøleskap og oppvaskmaskin, jeg også. Og kanskje kan jeg, om jeg tror det… Det begynner å bli noen år siden oppvaskmaskina mi bare kom med kaldt vann.

Men jeg nyter tida som er mi.

Har håp om å få jobba etter det som ble liggende igjen i hauger av tom tank.

Sagt enkelt på et anna vis, det er rotete!

Og så må jeg ut. Ut i det gule og grå. Ta med meg fotoapparatet. Må bare lade batteriet til apparatet først.

Kjøleskapet må også vaske før tur ut slik at det kan sette i gang.

To uker sa de på apoteket, vil det gå før jeg legger merke til at B12 nivået vil stige.

Det tror jeg på.

Jeg vil tro på det.

Så får jeg bite tennene sammen  og gjøre slikt som er bra fram til at energien begynner å stige. 

Egentlig er jeg veldig glad, jeg har håp og jeg må forske i hvorfor nivået har gått slik ned. Det som står som hovedgrunn for B12 mangel, stemmer ikke.

Tilbake til å rekke i livsførsel, leite og løse. Litt slik detektiv-virksomhet er egentlig spennende.

Syns du det er interessant å prøve og finne ut hvorfor ting er slik som de er?

♥