Fjerde mandag i år. Nestsiste mandag i januar. ‘Yes, here we goes’ inn i det nye året som ikke er så nytt lengre.

 

 

 

Jeg kom hjem med en god følelse i ‘sekken’ i ettermiddag.

Akkurat i kveld er ikke følelsen like god.

Og så er jeg trøtt.

 

Jeg våkna i firetida i dag tidlig, da var musklene i spenn. Over alt som er problematisk.

I kveld kjenner jeg på det ene problemet, huset vibrere. Det blåser og jeg er engstelig.

Så det skal bli en tidlig kveld.

Jeg er trøtt.

 

Dagen starta med to møter på Teams. Jeg fikk sendt ut noen spørsmål.

Og så var jeg på vei til museet. Befaring av ett av bygga.

Det skal ha en omfattende utbedring, både vegger og tak.

Etterpå fikk vi satt opp en oversikt over tidsperspektivet på dette. Dette går under forvaltning.

Så fikk jeg snakka med et par mennesker, om skole og buss. Skal opp med et tilbud, dette går under formidling.

Fikk også rydda ned utstillinga fra i sommer.

Nå er bilen min full av visnings-dukker, kropper og armer, som jeg skal ta med meg til Kristiansund ut i uka.

Der skal jeg blant anna ha møte med henne som er utstillingsansvarlig.

Skal snakke om sommerens utstilling som jeg gleder meg masse til.

En annen kollega kommer også innom med noen bøker jeg skal låne om barn og lek.

Utstillinga med leker.

 

Hadde også en samtale om at det har vært artig med formidling til eldre.

I morgen skal jeg ha ha møte om formidling til skole.

 

Det eneste som da står igjen er tid. Tiden jeg har til disposisjon med det jeg både ønsker og skal.

Men det er fryktelig mange artige oppgaver jeg er i gang med.

 

 

Da jeg kom hjem stoppa jeg ved postkassen.

Der lå en pakke.

Den var lett.

Inni var det bobleplast.

Jeg brettet den ut…og der lå de…

Jeg fikk en melding to uker ut i det nye året. Vi har funnet briller, sto det. Er de dine?

Og det var de.

HER skrev jeg om at de var borte.

 

 

 

Det eneste jeg kjenner jeg utsetter er å sette meg ned ved telefonen i kveld. Jeg skulle ha funnet i personer som sier «ja» til å sitte i et styre. Jeg er i valgnemda.

Kreves at jeg er i et spesielt mood når jeg skal ringe.

 

Det er mandagskveld. Har laget meg en nydelig kyllinggryte til middag.

 

Håper at ting løsner framover slik jeg ønsker.

Både jobb og privat.

Spesielt det som har med trening. Det har fungert dårlig de siste to ukene.

Da fungerer alt det andre også dårlig. Derfor er det så godt at jeg har denne følelsen i kveld, følelsen av progresjon.

 

Vinden er ikke noen god.

Så nå skal jeg straks gå å legge meg for å sove meg bort fra vinden.

 

 

 

 

♥

 

 

 

 

 

 

Det tror jeg kan være på sin plass to uker ut i et nytt år. Hvordan går det? En liten sjekk av realiteten.

 

 

 

Når jeg våkner halvseks en søndagsmorgen og ikke får sove igjen, for alle bekymringer er samla i hodet… Det er ikke så veldig bra.

 

Jeg tok et svalestup inn i det nye året.

Det var artig å gyve løs.

Med alle planene mine.

Jeg gikk målretta ned i kjelleren, satte meg til, slo på data’n. Der fant jeg planene, de toppleide jeg gjennom dagene.

Nå er det litt slik i arbeidet mitt, at når jeg løfte på én «sten» auler det fram med nye oppgaver…

For jeg er i gang med mye.

 

Første uke hadde jeg fokus på formidling, sist uke ble det mye farting.

Så det som viser seg er at det blir liten plass igjen til slikt jeg må-.

Sist uke ble det verken styrketrening, bassengtrening og knapt gåtur.

For prioriteringene på dagene mine er først jobb, så mor… da kan det bli lite tid igjen.

 

 

 

I går kjente jeg meg lei meg.

Ikke slik krise, men en slags sorg, over hvordan det var, hvordan det er…

Det var en lørdag med plussgrader, faktisk var det en fredag med det samme dagen før og en purring i meldingsboksen -.

Fotoapparatet var reparert og måtte hentes.

Det ble levert inn i starten av desember og vært ferdig før jul.

 

Tenkte jeg måtte benytte meg av mildværet, apparatet var levert på Orkanger.

Fredag kom og jeg hadde fri, men var over på gamle takter. Jeg orka ingen ting.

Så da måtte jeg i går.

Plana var tidlig.

Det ble ikke så tidlig, kjørte likevel før 12.

 

Hadde planer om noen avtaler som ble til en.

Det var slush over fjellet.

Kjente det, jeg ville bare utføre ærenda og dra hjem igjen, mens det var lyst.

Avlyste avtalen.

Fikk henta apparatet, innom et par butikker til, det ble både te og noen velværeprodukter.

Kjørte til neste kjøpesenter, sjekka om den knuste innmaten i presskanna kunne skaffes. Det må jeg nok gjøre på nett. Til slutt ble det matbutikk, kjøpte masse grønnsaker og satte kursen hjemover igjen.

 

Det var godt å låse opp døren hjemme etter turen. Orka bare en forenkla påplass setting etterpå. Og jeg liker ikke det jeg ser, nyåret har oppgang av vekt og nedgang av energi.

Nå tror jeg nok den største synderen er sukker, for jeg har en slag etterrettelighet i meg…det søte må bort…gjennom min kropp.

Og det har jeg så godt som klart, så det kjennes og føles.

Så det er bra kjøleskapet fylles opp med grønnsaker.

 

Jeg har en jobb å gjøre for å kunne gjøre en jobb.

 

For nå har jeg et feilskjær…

Det som jeg syns er morsomt vil ikke bli morsomt når energien forsvinner – nå er det bare nede i en dolp, en liten dolp.

I morgen er det tilbake til regime. Det som er sunt og godt og helt topp.

 

To uker ut i nytt år er egentlig for lenge. Jeg kan ikke våkne i fem-seks tida en søndagsmorgen og tenke på alt jeg ikke har fått gjort…

En ting er sikkert, akkurat da får jeg ikke gjort noe.

Og så må jeg ha energien til å gjøre det jeg må gjøre når jeg kan få gjort det.

 

 

Nå kjenner jeg at trøttheta kommer sigende…litt småkvalm av trøtthet, faktisk. Jeg skal besøke mor i dag, må hente ved for henne…ellers må jeg nok forsøke å gjøre slikt som er bra for meg.

Er det å sove litt mer først, skal tro..

 

 

♥

 

 

 

 

 

 

Om å ha flaks -. Det har vi alle, inn i mellom, tror jeg. Det er tama for dagen; flaks.

 

 

 

Og ja, oppfordrer er selvsagt Frodith.

 

 

Det kan virke som noen har mer flaks enn andre.

For eksempel å vinne, noen vant alltid på mine barndoms basarer. Noen var gjengangere. Sjøl vant jeg ikke. Eller mer riktig, ingen i familien min. Kanskje midterste søster hadde et snev av denne flaksen.

 

Men en gang var det åresalg, tror det var et arrangement med 4H. Barna mine var med der over en periode. Akkurat denne gangen vant vi, vi vant flere ganger.

Etter tredje gangen satt jeg på nåler og håpte vi ikke vant mer, for jeg syntes det var så flaut. 

 

 

En kan ha flaks på mange arena.

Noen ganger kan det vise seg at det å ha u-flaks er egentlig flaks.

 

Nå syntes jeg ikke i romjula det var noe flaks å miste omslaget til mobilen med alle korta i.

Ikke bare mine, men moren min sine, også.

Og sertifikatet.

Vel har en kanskje ikke så mye likvider å bruke etter ei jul, min bankkonto fikk i hvert fall en god pause. Og det var fryktelig godt da de bestilte korta ramla ned i postkassen på onsdag.

Men sertifikatet hadde jeg ikke bestilt opp. Jeg fikk vite at å laste ned appen skulle hjelpe ved kontroll.

Nå må jeg fortelle at igjennom åra som kjørende er det ikke mange ganger jeg har blitt stoppa i kontroll. Og så hadde jeg et lite håp om at alt ville dukka opp når snøen forsvant. Det var så mye logistikk å få til et nytt. 

 

I går tikka det inn en melding.

Et omslag til telefon var funnet i busslommen, der vi også har postkassene.

 

Jeg sto klar for å kjøre til sentrum og kjørte innom. Der lå den med ALLE korta i. Jeg lot korta ligge i omslaget for å behandle alt forsiktig og få tørka dem.

 

Da jeg hadde kjørt noen minutter ser jeg biler og refleksvester i veibanen…

Blir vifta inn til sides, det er kontroll!

 

– Vi vil se sertifikatet ditt, sa politiet.

 

Og jeg tok ut alle våte kort og rakte henne sertifikatet.

Mumla noe om at de var mistet og nettopp funnet. Hun brydde seg ikke nevneverdig om min fortelling og ba meg bare blåse.

Det var promillekontroll i tillegg. Den viste 0,0 og jeg kunne kjøre videre.

Da var jeg slik passe flyktig i hodet, for hva er sjansen for å bli stoppet i kontroll like etter å ha funnet sertifikatet sitt igjen.

 

 

Jeg vil nesten kalle det for flaks.

Syns ikke du også?

 

 

♥

 

 

 

 

 

 

Hvor mange ganger har jeg ikke skrevet dette… om dager som fyker avgårde? Men en liten forskjell har jeg observert-.

 

 

 

Det er ikke bare én dag som fyker forbi, det er faktisk to dager i slengen.

 

Slik føles det midt i andre uka i januar.

 

Jeg ser det begynner å samle seg opp med kommentarer jeg ikke får svart på.

Å kommentere andre gjør jeg som en som har syvmilsstøvler på. Det har gått mange dager før jeg er innom.

 

 

Jeg tok tak i året for å kontrollere det.

Jeg har satt meg opp timeplan…eller kanskje heller timeplaner på kryss og tvers.

Får gjort mer, men dagene blir kortere.

Jeg følger opp, haker av og gyver på.

Jeg har tatt første halvår i ett jafs. I dag har jeg tenkt på sommeren.

Føler en slag redsel at jeg plutselig skal være på etterskudd.

Men i kveld unner jeg meg en panneflat kveld i stolen.

 

 

I går morges føk jeg ut av huset med bager og planer, tannbørsta reiste jeg ifra.

Først var det Kristiansund og da kom det opp et tema jeg har lyst å skrive om; om å reise til Kristiansund i dag og for 50 år siden. Det vil jeg skrive om en dag.

 

I går altså, reiste jeg til stedet som jeg som barn trodde ha to navn; Kristiansund og By’n.

På tur tilbake var plana å overnatte hos mor med trening først.

Overnatting ble det, men treninga fikk være. Jeg hadde sovet dårlig og kort natta natta før. Så treninga meldte jeg meg ret og slett av.

I stedet kjørte jeg helt hjem, for det ene var at jeg ikke gikk ned til veien med restavfall om morgenen, både fordi det var kort tid og det blas.

Nå er jeg ikke direkte redd for at vinden skal blåse bort enda mer av tida, men orka ikke velta søppeldunker med avfall strødd utover.

Den andre grunnen var for å sjekke postkassen.

Så fikk jeg oppleve den fantastiske følelsen da det viste seg at den var full av konvolutter. Alle bestilte kort var kommet. Jeg var igjen et fritt menneske som kunne gå på butikken for å handle etter at jeg mista korta på slutten av fjoråret.

I pur glede kjørte jeg innom butikk på returen, så mor og jeg kunne kose oss med pai og en rislunsj til dessert.

Prosessert så det holdt, men noen ganger…

 

Vi hadde kvelden, men jeg var slepphendt så det holdt.

Da jeg skulle ta mors høreapparat greidde jeg å rote bort den ene. Apparatet føk ut av hånden min.

Det førte til stor leiteaksjon.

Jeg fant den i oppvaskmaskina ved en hengsle -.

 

Da kunne jeg legge meg.

 

I dag var det befaring på museet.

Jeg kokte kaffe og fant fram twist.

Etter muntlig gjennomgang ble det en fysisk runde.

I slafs, slufs og is.

Innom alle bygga.

Så nå er det bare å avvente pristilbud.

Var innom en dame etterpå og hun ønsket meg inn, men sa jeg gjerne ville gjøre en avtale med henne en dag der hun kunne ta turen ned på museet.

 

 

Nå har jeg vært hjemme noen timer, hadde kontortid i kjelleren til slutt.

Nå er det bare kvelden, middag og full velstand.

Godt og ikke skulle noe. Bare skrive et innlegg, pause og samle krefter til nye dager.

 

 

 

♥

 

 

 

 

 

Første uka i et nytt år er straks over. Jeg tok kontroll og gikk på. Men noe er ved det gamle. 

 

 

 

I fjor skriver jeg at jeg skal ta et sammendrag av året som har gått, altså 2022, men jeg har bare lest meg opp til februar.

Det samme kan jeg si i år. For året kom og tok meg.

Kanskje får jeg det likevel til i år…

Med en dag mindre å jobbe i og alt for mange timer i undertid.

 

Andre januar var jeg på plass. Og så satte jeg i gang.

Først var det planer.

Og det viser seg at planene fungerer, for jeg har en god følelse av mestring etter den første lille uka i det nye året.

Nesten slik at jeg ikke tør si det høyt -.

 

 

Første nyttårsdag ble det en gåtur. Allerede på ettermiddagen andre nyttårsdag dro jeg på styrketrening. Onsdag tok jeg den samme runden og torsdag igjen var det bassengtrening.

I går var det en dag uten fysisk aktivitet for aktiviteta sin skyld, men da arbeidsdagen var slutt kunne jeg føre inn tre timer for mye arbeidstid, er på tur til å rette opp.

 

Og så viste det seg mor ikke hadde mer opptenningsbriketter. Hun trenger mye varme, så dette var ikke bra.

Mor har fire ganger besøk av hjemmetjenesten om dagen, så etter å ha hørt med flere om de kunne hjelpe henne, ringte jeg hjemmetjenesten. De skulle prøve å få det til, fikk jeg til svar.

Etter arbeid dro jeg innom butikken, årets første butikkbesøk for å handle inn opptenn.

Korta mine er fortsatt borte fra da de kom bort i slutten av året, både sperra og bestilt de fleste opp igjen. Men jeg hadde Coop-pay, så regna med det skulle gå bra.

Det viste seg ikke gikk, Coop-pay er knytt opp mot kortet og ikke kontoen til kortet.

Jeg fikk ikke betalt.

 

Spurte om de hadde Vipps, men nei…

Heldigvis var det en av betjeninga som skjønte problemet, henta sitt og fikk betalt… så da kunne jeg Vippse henne.

Slik hadde jeg med opptenning inn døra til mora mi.

Da jeg kommer inn er det et stusselig syn som møter meg. Mor sitter nedbreid, fryser likevel, med sine røde øyner på grunn av betennelse.

 

Var med henne til lege dagen før, heldigvis var det en liten bedring på øynene.

Fra hjemmetjenesten hadde det kommet ei som bare hadde sett på ovnen, men sikkert ikke hatt kunnskap over hvordan hun skulle tenne opp en ovn.

Jeg var litt oppgitt over folk, over mankoen til å ville hjelpe. Mor brenner i ovnen hver dag, men det var tydelig ikke noen som hadde bitt seg merke i at ut av mors pipe kom det ikke røyk denne kalde fredagen. Tenker at folk kan bry seg for lite.

 

Men jeg fikk henta en dyne, lagt på en varmeflaske, tent opp i ovnen.

Oppdaga også at hun ikke hadde spist siden morgenen, så varmet opp middagen, kokt kaffe slik at både varmen og stemninga steig.

 

Da jeg var på tur hjem mange timer senere, foreslo hun at jeg kunne overnatte, men kjente at jeg måtte hjem. Sa jeg kom til å overnatte hos henne til uka.

Så satt jeg i bilen på tur hjem.

 

 

Fikk litt tid hos meg sjøl også, med lydbok. Lydboka fulgte meg nesten inn i søvnen.

 

I dag våkna jeg til trettendagsjul, som er av disse nedpakkingsdagene før jul.

Og jeg begynte å ribbe treet.

Samla julestæsj på spiseborde.

Nå må jeg hente ned kasser før det bli for mørkt.

Og så kan det være godt med en gåtur også.

 

Ønsker deg som er innom en riktig fin og god lørdag. Håper uka di har vært fin.

 

 

 

♥

 

 

 

 

 

 

Joo, jeg må melde meg på dette utspillet Frodith har bedt opp til. Bestemte meg i kveld.

 

 

 

 

For jeg skulle legge inn bilder av himmel, etter en runde ute. Før mørket tok over, mens himmelen var et lite skue.

Det er da jeg så det.

Spora.

Små trykk i snøer av klover.

Etter rådyr.

 

Dyr, sto det på dagens oppfordring.

 

Jeg tok turen i rundt en vei.

Fant igjen lydproppane til telefonen da jeg hadde en leiting etter telefon-omslaget som er borte.

Det fikk plass på ørene under dagens tur, hørte lydbok.

På toppen av løypa med himmelen hvelva over.

Og så var jeg nede igjen, nede på veien.

Ikke så mange biler, men noen. Og himmelen viser der sola har gått ned.

Så ikke mer dyr eller spor, å se.

Men var godt med frisk luft på årets første dag.

 

 

♥

 

 

 

 

 

Siste kvelden i året. Jeg har skrudd på kosestemning, talglys og stillhet.

 

 

Ute smeller det ett og annet skudd…eller rakett, sjøl om det ennå er en stund til det nye året runder klokka.

Jeg har valgt en kveld i selskap med meg sjøl.

I skinnet fra talglys.

Tidligere i dag laget jeg eggelikøren jeg skulle lage til jul. Litt mye for meg, så spekulerer på om den kan fryses eller hvor lenge den holder seg.

I det nye året skal jeg innta mindre sukker igjen, så blir nok lite anledning til eggelikør da. Jeg har forresten meldte meg på trening 2. januar, styrketrening.

Jeg gleder meg til det nye året.

Har begynt å lese meg i gjennom det gamle. Planen er en gjennomgang, i fjor kom jeg visst nok aldri dit.

 

Jeg koser meg med aleinenyttårsaften. Av og til er det også riktig.

Var hos mor tidligere, koka kaffe til oss og jeg ble lengre enn tenkt.

Hun syns jeg ble alt for kort, hun hadde nok ønska at jeg ble der i kveld.

Jeg var også bedt til Trondheim, til barna – men kjente at det ville nok ta for mye krefter.

Jeg vil starte året med masse energi.

 

I dag kjørte jeg til sentrum før jeg kjørte inn til mor. Det ene var å se om jeg kunne være så heldig å finne igjen mappen min med alle korta. Korta er nok borte.

Etterpå kjørte jeg ned til kirka.

Det var for å tenne lys på graven til far.

Det var så fint lys.

Godt endelig å få gjort dette.

 

Nå går det fort mot et nytt år.

Ønsker bare alle mine gode venner her et riktig

GODT NYTTÅR!

 

 

 

♥

 

 

 

 

 

 

Så er huset tomt, ute snør det stille. Inne er det nesten stille. Juletreet lyser forsiktig, for ennå er verken jula over eller et velbrukt år over.

 

 

 

 

Jeg kan skrive om så mye. Om at huset er tomt eller at jeg innvier en av julegavene. Eller et sammendrag over et år som holder på å rakner bort.

Jeg kan skrive et sammendrag av jula eller alle som har gått ut av livet, både de unge og de eldre.

Livet.

Og døden.

Men starter med noe lett.

 

– Hva ønsker du deg, spurte yngste før jul.

 

Først kom jeg ikke på noe, men så kom jeg på presskanne. Liten også, sa jeg.

Før julekvelden får jeg høre om at hun hadde kjøpt en presskanne, men at beholderen var ødelagt.

Det er det som kan være problemet med presskanne, at beholderen blir ødelagt. Jeg har hatt mange presskanner.

Men så pakker jeg ut en liten presskanne, en akkurat-passe-presskanne for meg. Sammen med en «piper». En greie jeg kan koble på for eksempel nøklene mine.

Nå er jeg rimelig flink til å huske å legge nøklene på en fast plass, i en skuffe.

Men jeg mister andre ting.

Akkurat nå er to viktige ting borte. Kommer tilbake til det.

 

I dag testa jeg den lille kanna.

Her er den aller første gangen jeg slår kaffeen ut.

Og her står en nytrukken kopp med kaffe.

Det smakte godt med kaffe og «frokost» langt på dag.

For i dag ringte klokka…det vil si, den ringte ikke…jeg våkna før. Til tross for kort natt.

I gårkveld, tosammen, snakka yngste og jeg i skinnet av talglys og julemusikk; om slitenhet, forventninger og jula.

I dag var vi trøtte, da vi skulle ut på veien for å nå en buss. Vi skulle ut på de forskrekkelige veiene. Sannsynlige en av Norges dårligste veier på denne tida, veien fra fylkesgrensa og til Kyrksæterøra.

Var mange hjulspor utom veien, da jeg kjørte den igjen dag.

Men vi rakk både bussen og holdt oss på veien. De var heldigvis ikke så ille som sist jeg kjørte her.

I går kom svoger og søster kjørende, den verste strekninga fra Trondheim.

Før jul kom tanteungen og yngste, tanteungen har kamera i bilen og la ut klippet på TikTok. Klippet fått over hundretusen treff. Det var verste veien på hele strekninga fra Asker.

Så dette er litt av en strekning.

Da jeg kom hjem la jeg meg ned for å forlenge natta. Og jeg sov gladelig noen timer til.

 

Mens jeg skriver mørkner det, sjøl om dagen har lysna med en halv time allerede fra 22. desember.

 

Så var det temaet som handler om ting jeg skulle hatt «piping» på.

Her fra 13. desember og siste gangen jeg så brillene mine.

Og innlegget jeg skrev om den turen.

I dag er det omslaget til mobilen som burde hatt en «piper», nå har jeg leita, ringt flere steder uten positivt resultat. I omslaget har jeg mange kort.

 

Når jeg blir sliten nok greier jeg ikke følge med hva jeg gjør.

Jeg bruker å være snar til å ta mobilen av omslaget, akkurat fordi det er så mange kort. Dette legger jeg i samme skuff som nøklene plasseres i, men i dag lå det ikke der.

Litt desperasjon før jeg skulle kjøre yngste til bussen…hvor var det blitt av?

Har spora det tilbake til at jeg hadde putta det i lommen da jeg var på butikken i går.

Så yngste har rett, jeg bør ha «piping» på det meste, til og med meg sjøl inn i mellom.

 

Det blir nok godt med et nytt år.

Ny start på alt.

 

I kveld skal jeg slappe fullstendig av. Til tross for ting som kommer bort.

Det var enormt godt bare å sitte her, ikke skulle noe. Bare kose meg med bokstaver og setninger. Kaffekoppen er tom for lengst og ute er det helt mørkt.

 

Og kanskje, endelig, får jeg lese meg opp på det dere har bedrevet i jula…

 

 

 

♥

 

 

 

 

 

 

Femte juledag. Det tømmes. Etter en uke trenger man stillhet. Sine egne rammer, sin egen preferanse. Bare få lov til å være seg sjøl.

 

 

 

For nå er det kaotiske forhold på kjøkkenet, uten oppvaskmaskin og mange folk er ikke så god en kombinasjon. Jeg vasker og vasker, men det blir aldri helt ryddig.

I går ombestemte mor seg, tror hun grudde seg for det tomme huset sitt. Her hadde hun folk. Middagen var ikke planlagt, men vi fant, vi fant.

Yngste tok kommandoen, det ble tomatsaus, spaghetti og halloumi. Pluss restene fra gulrotsuppa dagen før til forrett. Til tilbehør hadde vi film. Fikk endelig sett Barbie-fimen. Yngste og jeg skulle egentlig se den på kino i høst. Så så vi en som het «Beautiful», en tysk film, likte begge, spesielt den siste som handla om at folk ønsker å bli sett og har så alt for lett til å ikke like den kroppen de er fødd inn i.

 

I dag har vært en stå-på-dag. Mor bruker å ha hjelp til å få dusja på onsdager, den ble avbestilt fordi hun var her. I dag gikk jeg på, fant fram klær, tente opp i ovnen så det skulle være varmt inne i stua, tok fram en trappekrakk, lina opp vaskeremedier, så var det å gå i gang. Mor ble plassert på krakken, utstyrt med vaskeklut og jeg bevæpna med dusjen. Sjampo og balsam og helst ikke få for mye inn i øynene.

Etterpå var ønsket ingen fall på glatte gulv.

Mor fikk på seg støttestrømper og klærne, håret vikla jeg rundt noen bøybare krøll-saker. Så smurte jeg brødskiver og kjeks, kaffe og melk.

Da var klokka blitt tolv.

Inn i mellom var det vasking av kopper. Pakke kofferten, veska, huske på julegaver og laderen til høreapparatet og dosetten for tabletter. Endelig var alt bært ned, bestilling av taxi, mor hadde igjen på TT-kortet sitt og jeg var ikke sikker på om jeg ville komme meg opp. Yngste ble med.

Jeg fikk endelig tatt dusjen jeg ikke hadde hatt tid til sjøl, før jeg kjørte til butikken. Vi skulle spise middag sammen hos mor.

Da jeg kommer dit viser det seg at poteten og kålrabi ikke er satt på. Litt oppgitt spør jeg etter posen som ble sendt med, med matvarer i. Det viser seg at den posen ikke viser seg. Den er borte.

Yngste hadde satt alt inn i bilen, sjåføren tatt alt ut…

Altså, posen var blitt borte, veldig, veldig passende…

Ringte taxien og fikk snakka med en som ikke hadde kjørt mor og yngste. Til alt overmål skulle han som hadde kjørt ha en frihelg og reise bort, kanskje var han allerede dratt.

Men etter en drøy halvtime var posen kommet til rette, han jeg snakka med hadde akkurat rukket han før han reiste bort og den nye sjåføren kom med posen.

Så slik ble det middag etter hvert.

 

Og så gikk turen hjem igjen, mens nesten en full måne skein på himmelen og laga måne-bro på vannet.

Nå dusjer yngste, jeg har tenkt på talglys og på ovnen brenner det.

Det er er kveld og i morgen blir jeg aleine.

 

 

♥

 

 

 

 

 

 

Før jul var det så mye og så mangt. Noe forsvant som en sky ut på sidelinja. Det førte til leteaksjoner.

 

 

Leeeenge før jul bestilte jeg bladet til Randi Lind. Hun som har den fine bloggen «Natheless».

Jeg har i flere år bestilt bladet hun hvert år skriver, tegner og tar bilder til.

Bladet kom tidlig og jeg la det bort. Tenkte jeg skulle ta det fram i adventstidene, men den gikk så fort. Da julaften blinka med alle lysa sine var bladet fortsatt borte.

Her tror jeg faktisk ikke bladet er tema, men det er yngste fra julekvelden.

I dag var vi framme ved da en skulle vært 4 år og hatt en bror i 5. klasse.

Romjula.

Men å gå ut var ikke det som var så lurt. Det var glatt, eldste datt da de skulle ut på et lite julebesøk.

 

Jeg begynte med en intens leting da det var blitt mindre folk i huset.

Jeg gikk gjennom papir som skal gåes igjennom. den aller siste plassen jeg så var i en korg med samla papir som skal sorteres.

Der… Der lå konvolutten.

Like lukka som da den kom. Jeg åpna den endelig.

Og der, der kunne jeg ta bladet fram.

Og endelig kunne jeg bla gjennom det.

Mellomste ville også se.

 

Jeg fortalte at Randi står for alt; innhold med fortellinger og ideer, illustrasjoner, layout og få blada trykt og distribuert. Mellomste uttrykte at hun syns det er en veldig stor kreativitet å stå for alt dette.

 

Ellers rekkes det i rekkene.

I dag stoppa bussen nedenfor huset og tok med seg de to eldste.

Mor vil hjem, så etter hvert skal vi kjøre henne. Yngste reiser også til nyttårshelga, hele gjengen skal feire i Trondheim. Jeg er bedt, men tror det blir for krevende med Trondheimstur på glatta. Så om jeg tar kvelden bare i selskap med meg sjøl eller feirer sammen med mor, gjenstår å finne ut av.

Nå har det vært masse folk hele jula, så om jeg har nyttårshelga for meg sjøl tror jeg bare det vil være godt.

Tre dager igjen av dette året.

 

Hvordan blir din nyttårsaften?

 

 

♥