Plana for dagen var å stå opp tidlig for å sette seg ned å skrive. Våkna halv ni. Tidlig var for sent.
Her kommer noen plager og klager.
Temeperaturen min viste feber og på føttene klør det, noen har nok stukket meg. Mange steder. Jeg klør og det blør. Nasen renner. Fingrene er fortsatt dovne. Spesielt pekefingeren. Ekkelt å ta bort i noe som i «alt».
Ringte legekontoret i går, jo, det var bestilt MR 14. august. Ring røntgen, ble jeg rådet til.
Innen tre måneder sa de der. Jeg spurte om nervebaner kunne bli skadet når de lå i klem i over lengre tid. Så får bare håpe de ikke gjør det da. Det var det som ble sagt
Jeg har gjort øvelsene mine, håper de løsner opp hele greia og at det her også kan bli et minne som går inn i glemselen.
Skal til fysioterapeut i dag. Har sendt melding om det er greit for henne med forkjølelse og det var det, men hun utsatte likevel da ho fikk høre om temperaturen.
Er lei av disse helsemessig avsporingene.
Men en må nok bare igjennom.
Hører på nyhetene at det er en del «rusk» i befolkninga.
Ute regner det.
I dag er det høst.
Nå skal jeg spise, så tar jeg med meg sjøl ned på kontoret.
Ute skinner sola. Over tåkelaget. For det er grått. Grått. Gyllent og grått.
Jeg sitter her og hører på et opptak.
Reprise på Ni-timen.
Et innslag fra tidligere i uka.
Om Jokke.
Jeg har vært påkonsert med Valertinene. Og jeg har gravlagt ungdommen.
Sola kom fram siden.
September med glød.
Trondheim sto på programmet midt i uka som gikk.
Konsert.
Jokke og Valertinene.
De originale medlemmene av Jokke & Valentinerne ønska å hedre og feire Joachim. Valentinerne består av May-Irene Aasen, Petter Pogo, Håkon Torgersen, og med Vidar Rugset på vokal og gitar.
Da jeg fylte år nå i sommer fikk jeg to billetter.
Helst ville jeg ha med meg alle mine tre.
Og slik ble det.
Yngste skulle oppover fra Oslo, på tur til Oppdal og saueleiting.
Eldste var med meg.
Vi møttes hos mellomste.
Så var kvelden der og vi labba ned til «Havet».
Og så var det igang.
Lyd og lys.
Jokke vil ha fylt 60 år nå i september og bandet ville hedre han.
Så kom de kjente låtene, lydveggen var betong.
Yngste var å henta propper til å ha i ørene til oss alle etter hvert.
Jeg kjente rytmen.
Rundt meg var det folk i alle aldrer, de var i det.
Tenkte på dette, en lomme i tida, et besøk til bake, til ungdommen.
Godt voksne mennesker møtte igjen sin egen ungdom.
Og jeg gjorde oppdagelsen, om min ungdom.
At den definitivt var over.
Og jeg kjente det var greit.
Jeg hadde alt for lite energi og det må jeg ha lov til.
Det var fint å gravlegge sin egen ungdom med denne konserten.
foto:ingrun
Han som aldri fikk lov til å oppleve å bli 60.
Etterpå var jeg veldig tappa, så det var nesten på kanten av forsvarlighet å gå.
Nå håper jeg både å få tilbake følelser i fingrer og at jeg blir bedre.
Likevel, jeg angra ikke.
Jeg drakk vann, noe anna kunne jeg ikke putte i meg.
På tur hjem hadde gjengen og jeg flere stopp.
Vi stopper utenfor Uffa, satte oss ned inne i en skogkrull, praten gikk.
Eldstemann og søstrene hadde mye å snakke om. Gjengen og mora, som delte likt og ulikt.
Folka på nabobordet ble stille.
Det er kanskje ikke hver dag en mor og hennes voksne barn ramler innom et lukket og skjult område midt i en by.
Plutselig forsvinner eldstemann opp i et tre, blir borte i mørket.
Treet er høyt og jeg syns det er greit å gå videre. Behøver ikke så å se opp i mørket og være redd…
Alle kommer etter, altså gjengen min.
Vi går foran hekker og stakittgjerder.
Innfor høre jeg noen som beveger seg i takt med oss.
Blir nesten ekkelt, til jeg oppdager at det er regnjakken min som lager lyden.
Så er vi hjemme og jeg gjør noe jeg aldri gjør.
Legger meg både med sminke på og uten pussing av tenner.
Fullstendig oppbrukt.
Ungdomstiden er for langt bak, snart er jeg pensjonist.
Og Jokke, Joachim Nielsen, vil ha fylt 60 år i dag.
I går begynte jeg et innlegg med at det skikkelig pissregna, det ble skrota. I dag skinner sola fra blå himmel på årets først høstdag.
Jeg våkna og så at klokka gikk.
Har nok vært mer sjokkerende om den hadde stoppa.
Det var stille i huset.
Denne søndagen.
Vurderte om det snart kom lyder fra sønnen. For han var dette en viktig dag.
Han skulle ha sin debut.
Som jeger.
Eller mer presist, være med i et jaktlag.
Og han gledde seg.
Like etter jeg hadde stått opp kom han også.
Nå har han dratt, med sekk med skift i, matpakke og kaffe.
Blir spennende å høre hvordan dette går.
Sjøl sitter jeg her og har ingen plan. Anna en rydding, gå gjennom øvelsene for kranglete kropp og kanskje skal jeg ta turen opp i haugen. Kan finne sopp, for eksempel.
Jeg har en ro.
Akkurat i dag er dagen mer min enn på lenge.
Det er så godt.
I går var jeg tidlig oppe, da hadde jeg jobb.
Turen gikk ut til museet der det kom en stor gjeng. Men det gikk bra det også. Sjøl om jeg kan snakke på automat, ikke eie orda mine. Og da kommer det mye rart ut.
– 1953, sa jeg og mente 1853.
Hjemme igjen ble det etter hvert miksa sammen en pizza. Sønnen syntes det var den beste pizzasausen han hadde smakt.
Da blir hu’mor stolt, men det var skikkelig enkle greier, bare hermetiserte tomat + litt tomatpurre, løk, hvitløk og chili.
Før vi spiste scrolla jeg på mobilen.
Da opplevde jeg noe sprøtt.
Siden så jeg Bunny hadde den sammen opplevelsen med en teori.
Appen til facebook hadde fått svart bakgrunn og blå F. Hva nå enn det er som gjør det valgte jeg å slette fb fra mobilen enn så lenge.
Vi snakka om det, sønnen og jeg, at egentlig skulle en ha sletta alle plattformer. For det er klart vi er bra kartlagt gjennom dette, de forskjellige plattformene. For meg personlig har det lite å si, om Google vet mer om meg enn jeg sjøl, for slik i all enkelhet lever jeg greit med det. Om jeg får fullt av vaskemaskiner i feeden etter og ha sett må en maskin eller at jeg får bekrefta mitt virkelighetsbilde som jeg allerede har, fordi mine handlinger blir speila. Så lenge jeg vet det er slik. Og jeg vet at det er min rolle som konsumer som er interessant.
Foreløpig.
Nå er kjøpegenet mitt blitt nokså svakt, reklame irriterer mer enn lager et behov og jeg har en personlig kamp mot Temu. Men opplysningene som gruppe, som en befolkning, kan disse opplysningene være rett og slett farlige. I feil hender eller til feil bruk, kan denne kunnskapen være fatal. Og det kan så klart komme. For vi er en ganske bevissløs flokk, mange av oss.
Så derfor fortsetter jeg min sang om mat og mitt liv…
I dag går jeg for en oppskrift fra Tomsmatprat sin side, denne HER.
Må legge leirgryta i vann.
Men det er lenge til middag.
På fredag kom mellomste søster innom, hun hadde med en gave.
En stol…
Gjett om jeg ble glad, her er min gamle.
Jeg har nok fått en bedre stol fra jobben til kontoret, men nå har en god arbeidsstol når jeg avslutter jobben også.
Det er søndag med sol, jeg har «ny» stol.
En pause i tilværelsen.
Til uka skal jeg skrive artikkel, på konsert, klipping av hår og time hos fysio.
Ellers har jeg ikke så mye på agendaen, så da bør jeg får til en del mer også… både privat og gjennom jobb.
En eller gang i løpet av dagen tok jeg meg sammen.
Kraftig!
Det kunne ikke fortsette.
Jeg hadde ramla bak en sofa og under et teppe -.
Ikke slik bokstavelig, men heldigvis er det ikke ofte det er så galt følelsen av en dag som i dag og i går…
Prøvde meg på et innlegg i løpet av gårsdagen:
Nå skal jeg skrive en dag uten innhold. Eller… Innhold er det alltids. Men i dag har jeg ikke gjort en tingeling.
Jeg har ikke tatt en tablett, støl som et gammelt gjære, fortsatt dovne fingrer og lat så det rekker over sju kongerike.
Skulle jobbe.
Det ble med tanken.
Sto opp var trøtt som en fele…om de har slike behov da.
Jeg har sittet og sittet og sittet.
Overskrifta var en sittedag.
Du skjønner sikkert hvorfor det verken ble postet eller skrevet ferdig.
Dagen i dag fortsatte på samme måte. Etter en natt uten søvn.
Jeg skulle og jeg ville, men…
Jeg bare satt.
Svetten brøt ut i panna bare jeg bevega meg i stolen.
Plutselig slo en tanke ned i hodet, kunne det være…
Ikke en uke en gang, men likevel…
Jeg har tatt noen veldig sterke tabletter som visst nok kan være vanedannende. I pakningvedlegget sto det at en måtte trappe ned. Men tenkte at i og med det var så kort tid kunne jeg bryte tvert av.
Kanskje var det likevel noe med dette -.
Først da den tanken hadde dukka opp ga jeg meg fred for «må» tanken.
Kanskje jeg bare skulle gi meg fred.
Da først skjedde det noe…
Jeg fikk ringt opp til flere telefoner og plutselig gikk jeg ned på kontoret.
Oppdaga fort at det ikke var et blivende sted, det fungerte ikke noe særlig.
Likevel var jeg der litt over en time og fikk skrevet både mail og andre beskjeder. Pluss bitte, litt tekst.
Og så kom jeg meg vei for å handle. I en alt for full butikk.
– Du ser helt utslitt ut, sa mor da jeg kom til henne. Hadde fått melding fra hjemmetjenesten at det var tomt for melk.
Men altså, jeg fikk til slutt likevel utført litt og glad er jeg for det.
Så slik er jeg likevel fornøyd med dagen.
Og så vet jeg at dette bare vil gå oppover, jeg blir bedre. Og ut i uka har jeg ny behandling for denne låsninga som har forvoldt så mye smerte.
Så nå tror jeg at jeg kommer meg på minnekonserten med feiring av Jokkes 60 årsdag med Valentinerne.
En kamp er så mangt. Og når en står der og skjønner det, er man skikket?
Er man klar?
Klar til å ta akkurat den kampen -.
En tirsdagskveld foran butikkhyllen med alskens snavel, sliten etter dagen, greier du å ta kampen, gå forbi?
Hver dag er det kamper som må tas.
Mine kamper i dag teller flere enn en, om jeg er skikket til alle vet jeg ikke.
Men jeg prøver.
I dag kutta jeg ut de sterke medisinene og satte meg i bilen. Jeg hadde time hos fysioterapeut.
Jeg skal innrømme jeg grudde meg, hva ville hun finne ut…
Hva ville hun ha meg til å gjøre…
Jeg var med i et møte på Teams, for jobben har jeg ikke sluppet, til jeg ble ropt inn helt på tiden.
Etterpå er jeg glad jeg ikke har sykemeldt meg.
Hun trodde ikke det var prolaps, men en låsning.
Jeg la meg på magen og gjorde som hun ba meg om, samtidig som jeg prøvde å holde redselen under kontroll.
Knekk, sa det.
Etter noen øvelser og strøm hadde jeg noe større bevegelse og da smertene kom, var de mindre. Så nå tror jeg at jeg snart kan legge bort smertestillende og at jeg vil fungere om litt.
Skal tilbake om en uke og føler meg absolutt skikket til det jeg er i gang med.
En annen kamp jeg må ta handler om roller, om min rolle som er blitt forandra uten at omgivelsene nødvendigvis er klar over det. Det å fronte den kampen, uten å bli misforstått, ser jeg kan være vanskelig på flere måter. Det handler både om å tørre og få tunga til å si det riktige, uten å fornærme noen.
For å bli skikket her må jeg la ting modne, jeg må skille mellom gamle følelser og å sette grenser uten å trappe på tær, men likevel bli forstått. Denne kampen er ikke helt enkel, men har tenkt å greie den.
Tenker å bli skikket, men må også søke rådgiving først.
Bildet er tatt av Mohamed Hassan fra Pixabay
Og så er det en kamp som er langvarig og som kvinner, nesten uten unntak, tar. I sener år har også menn i mye større grad gått inn i denne kampen.
Det handler i større og større grad om å bli sett på som vellykket. Om å ha en kropp uten fett.
I dag gikk jeg på vekta og så et tall jeg ikke hadde tenkt å se igjen.
Metabolisme, sa en TikTok’er jeg scrolla forbi.
Så her handler det nok mer om aktivitet enn inntak for min sin del. Jeg må bygge muskler, bygge de en tanke større enn de er i dag, for å forbrenne.
Men først må nakke og fastlåste muskler bli mer tøyelig.
Jeg må i gang med den kampen, men tror den fungerer bedre uten å tenke kamp.
Det tror jeg er den beste måten å bli skikket på. Bli venn med kampen.
Egentlig føler jeg en stor glede i kveld, det virker som jeg har kommet over noe som gir meg både glede og kraft.
Noe om tanker, noe med å ikke se på seg sjøl så personlig, men mer som et verktøy.
Og i det lyset kan det å bli skikket til kamp gjøre kampen til noe som er positivt og ikke et slit.
Føler du har der er mye kamper og er det noe som du syns er positivt eller negativt?
Pai, tenkte jeg plutselig. Jeg hadde en squash som burde spises.
Middagen ble litt mer omfattende enn tenkt, men godt var det.
Dagen starta med det vanlige mandagsmøtet, etterpå prøvde jeg mer. Problemet er at jeg greier plutselig ikke å sitte.
Et søskenbarn ringte meg, hun har sterke smerter på grunn av en operasjon ikke gjorde ting bedre. Hun fikk de samme tablettene som jeg har fått. Det var morfin i de, fikk jeg vite, da las jeg pakkevedlegget. Da ble jeg forskrekka.
Jeg liker ikke slikt.
Men får håpe det blir en kort periode, jeg greier ikke smertene ved ikke å ta.
Men det ble ikke så lang jobbedag, for av og til fungerer bare to ting; å gå eller å ligge.
Det spøker for en artikkel.
Jeg hørte ikke noe fra legen i dag, men ikke så rart…ble fortalt at legekontoret hadde vært uten sekretær så legen måtte også ta den jobben.
Jeg er ikke alene om å ha problemer med helsa.
En kollega kommenterte dette at jeg sto i jobb til tross, men det er liksom ikke slik. Jeg greier det jeg greier, men ikke mer. Slik sett vet en ikke hvor grensa kan oppstå. Men håper jeg slipper disse tablettene snart.
Denne tallerken er tom nå.
Jeg vil straks avslutte dagen.
Nå verker det i arma når jeg skriver.
I morgen skal jeg ha en lignende dag som i dag.
Jeg har lyst til å bake, men vet ikke om det er nå jeg skal gjøre det.
Og så er jeg trøtt, fryktelig trøtt. Jeg har sovet to ganger i dag, kanskje jeg har sovet hele dagen om jeg ikke ble vekket av telefon begge gangene. Kanskje jeg har sovet rundt om det ikke hadde ringt.
Sannsynlig er det ikke mitt valg en gang. Det valget blir nok gjort for meg.
Jeg sendte ut en snapcat.
For det er det jeg føler. Og det er det gjør.
Jeg har stort sett sett i veggen i dag.
Sjøl om jeg også har tatt en hel rekke med telefoner.
For det er denne morgendagen…
Valgets kvaler er om jeg klarer og det er kanskje ikke et valg, strengt tatt.
Og det går nok om jeg ikke drar, sjøl om det skulle vært et menneske til der.
På sommerens siste arrangement denne sommeren.
Det er konsert i morgen.
Jeg får våkne i morgen å se hvordan formen er
I dag sov jeg et godt stykke i ettermiddag.
De smertestillende tablettene slår meg ut og nakken er nok ikke bedre.
Men jeg ordnet meg med god mat til kvelds; reker med chili majones og avokado med en grov brødskive til, stekt kalkunbacon med dadler, vannmelon og fersken.
Nå er jeg veldig mett.
Ser på ungdom som konkurrerer i klassisk musikk.
Det er ikke den beste lørdagskvelden, men det er det en nakke som kan for.
Tiden vi går inn i nå er fantastisk. Den er grønn og den er skjønn.
Jeg var i butikken i dag og gikk ut med squash, blomkål, brokkoli, mandelpotet blant anna.
Middagen min ble stekt torsk i masse løk og squash, mandelpotet og en salat av erterbelger, tomat og salat. Jeg kunne hatt over litt sitron eller edikk, men den var godt likevel.
Og det som var ekstra godt var at jeg greidde å lage denne middagen.
For dagene (og nettene) har vært slik ingen ønsker seg.
I kveld er den litt bedre og det er godt.
Jeg greier å sitte på data, lese, svare og skrive.
Legen ringte meg i går kveld, så i dag har jeg henta sterke smertestillende, jeg har bestilt fysioterapi og rekvisisjon er sendt til MR. Legen mente at det hørtes ut som prolaps i nakken.
I dag var enda en finger tatt med inn i gruppen «de visne fingre sin forening». Og gjengen er mer intens visne. Det er faktisk ekkelt å skrive nå.
Tabletten har ikke hjulpet på de følelsesløse fingrene, men smerten er langt mindre.
Nå har jeg handlet for mor, besøkt henne, snakka med hjemmesykepleien om ståa, kontakta arbeidsgiver og snakka med flere angående gjennomføring av helgens arrangement. Og jeg tenker å dra dit, for jeg er ikke sykemeldt. Men tenker å gjøre det slik at jeg kan trekke meg om det blir for utfordrende.
Dette betyr at jeg ikke kan ta smertestillende minimum 8 timer før bilkjøring.
Jo, jeg kan så klart ta Paracet og kanskje virker de til da, det har de ikke gjort nå.
Så jeg går i hi fram til søndag.
Ellers må jeg bare være med på dette den tida det tar.
Nå skal jeg nok slippe den intense smertene og kanskje greier jeg å fungere litt også.
Men det er en grønn tid.
Og kunne fråtse i grønnsaker og frukt er så herlig.
Så sjøl om sommeren mot slutten lakker og jeg ikke kan kneise med nakken, så har vi en tid der vi kan høste over og under jorda, i trærne, i kjerr og busker.
Vi kan hermetisere, fermentere og sylte.
Derfor er det en fin tid, en god tid.
For høsten (litt vanskelig å skrive navnet) er også fin.
Noen dager har mer spørsmål enn svar. Og noen ganger er det påkrevet å finne svar.
I dag er jeg i krysning mellom å være privat og være på jobb. Jeg har for mye overtid og jeg har ting jeg må ha avklart. I helga er et nytt arrangement, et foredrag om en bunad. Her hadde jeg den med for å vise den fram i vår.
Slike arrangement er det umulig å vite hvor mange som kommer.
Det kan være 6 og det kan være 40.
Foredraget kan kjøres i et lokale som har fastmontert projektor og lerret. Det er såpass lite at det en behøver ikke lydanlegg. Men det er bare plass til 30 mennesker der. Sannsynlig kommer det ikke så mange, men kommer det litt over og en må avise folk, er det synd.
Her er bunadene.
Aure Hemne bunaden
Har et lokale til, men der er det ikke utstyr og en må ha lydanlegg. Så det krever mer.
Så dette var det store spørsmålet da jeg våkna, skulle jeg gamble med at det lille lokalet var greit eller skulle jeg ordne klart slik at det største kunne brukes.
Nå har jeg avtalt henting av projektor og lydforsterker, så dette er ikke noe problem eller uavklarte spørsmål lengre. Begge lokalene kan brukes, etter hvor mye folk som kommer.
Godt og få løst slike spørsmål som starter med at en ikke vet hvordan en skal løse det ut praktisk.
Nå kan jeg nyte dagen.
Har nydt en tallerken med grøt etter et innlegg Kari hadde for noen dager siden. Den smakt godt. Jeg plussa på med honning.
