Alle disse dagene. Plutselig føk de gjennom tilværelsen så jeg knapt fikk sett meg i rundt. Og så er det en torsdag igjen.

 

 

 

 

 

Vi er igang med påska, den stille uke. I dag er det Skjærtorsdag og her finner jeg meg sjøl igjen.

Det har vært noen dager i flimmeret av solglimt, snøbyger og regn.

Jeg har ikke skrevet siden lørdag.

Nesten en uke siden.

 

Det har vært kvelder med nordlys, spesielt en kveld. 

Eldstemann kom med en stor oppakning og mange planer. Han møblerte tilværelsen med sitt.

Planene handler om mye, men hoveddelen er musikk.

Lage musikk ute.

Så han spurte og tenkte…nede i skogen?

Oppe skogen?

Han var ute på flere befaringer.

Til slutt hadde han funnet plassen, mente han.

Jeg tok meg en tur for å se. Ser du bordet?

I alle fall, her er det.

Her skulle det lages musikk.

Det ble ikke denne kvelden, for temperatur og lys og alt spiller inn.

Da jeg gikk ned begynte det å mørkne.

På søndag kom yngste, hun hadde hatt en strevsom tur opp gjennom med Rørosbanen. Alle toalettene på toga hadde blitt stengt, det hadde vært pauser på strekninga så folk hadde kunnet gå på toalett på stasjonene. Den strekninga er lang nok uten slike pauser, for å si det slik.

– Og som blødende kvinne… sa yngste.

Turen hadde vært krevende. Men til gjengjeld hadde hun to dagene i Trondheim, møtet med de gamle vennene hadde vært veldig fint.

Hun kom hit på søndagskvelden.

På mandagen hadde jeg et lite jobbestunt.

På tirsdagen et lengre ett.

Yngste ble med da jeg kjørte.

Jeg hadde åpent museum og været var både kaldt og nydelig.

Ett besøk og noen historier fra barndom fikk jeg skrevet ned.

Etterpå kjørte jeg innom mor der yngste var.

Hun hadde vaska vindu og hatt ei riktig fin tid med mormor si.

Vi spiste middag og hadde en tid sammen før turen gikk tilbake og hjem.

 

Onsdagen skal jeg skrive mer om i et eget innlegg.

I dag reiste begge, jeg kjørte de i møte med faren. De skulle besøke farmora.

 

Det har vært fine dager.

Krevende dager.

Vi har ikke vært helt enig og fikk testa diskusjonsevnen. Vi tåler godt å stå opp i ting vi ikke er enige om. Heldigvis blir vi ikke uvenner, det er viktig å akseptere at vi kan se på ting forskjellig også.

Vi møtes sannsynlig igjen i påska, da vi alle er bedt på middag til midterste.

 

Da jeg kom hjem igjen i dag ble det ikke mer med meg.

Jeg hørte musikk, sovna flere ganger.

Var ute og kjente på været og bestemte meg for at i dag… akkurat i dag, skulle jeg bare ta verden helt med ro.

Og det har jeg gjort.

 

 

 

♥