Du er så dramatisk. Det var søstrene mine som sa det. At jeg hadde denne hangen til drama. Jeg var bare meg sjøl…
For sorg og glede vandrer i hope, var det ikke en som sa det en gang….
Som skrev de ordene.
Jeg føler sterkt, gleden er stor og sorgen dyp. Og alt det andre, alt i mellom har mange farger, for jeg lever…
Klemme et tre, oppfordrer Utifriluft til denne helga.
Og jeg skal finne meg et tre å klemme.
Tror faktisk jeg trenger det. Her jeg prosesserer livet på harde livet.
Og så vi jeg dele en historie fra den gang…
Jeg var ung, jeg var usikker og jeg var på ferie. Stedet var Rovinj, en idyllisk by i Kroatia, den gang Jugoslavia. Vi bada og hadde det fint.
Så ble jeg kjent med en som også var der på feie, mørk, pen og jeg falt-.
Jeg ble rett og slett ferieforelska.
Vi bodde i et privat hus og han fulgte meg dit etter vi hadde vært sammen en av dagene.
Hva var mer naturlig enn at det ble kyssing, ikke mer. Da kom huseieren brasende inn på rommet og kasta han ut.
Så skulle vi ut for å spise en annen dag, vi var en hel gjeng som satt rundt et langbord. Det hadde vært dager på stranda og hvor langt dette var ut i den ene uka vi var der, er borte fra hukommelsen.
Tror du ikke min forelskelse begynte å se på en annen jente i selskapet.
Min usikkerhet blomstra så klart opp, jeg drakk vin og kjente både resultatet av vinen og følelsen av dyp ulykke fikk vokse. Så det jeg valgte å gjøre etter en stund var å gå ut porten fra spisestedet. Jeg vandret ut i de smale gatene, gikk oppover og oppover. Det var bratt og mørket var varmt.
Der, på toppen av en gate sto et tre. Det måtte klemmes.
Kanskje skjønte jeg da vitsen med livet, tenkte jeg i min rødvinsbalsamerte hjerne, om jeg klemte det…
Som tenkt så gjort.
Samtidig spekulerte jeg på om jeg fant tilbake til stedet de andre var. Så slo jeg armene rundt treet og klemte til. Så ut over gatene nedover fra der jeg sto med armene rundt treet.
Og der, et stykke nedenfor, ser jeg en opplyst firkant, et bord med masse folk rundt.
Der var de andre.
Treet ga meg ikke noe svar.
Ikke siden heller, når jeg har prøvd å klemme andre tre.
Jeg kom meg ned til dit vi hadde vært, da var alle gått. Og jeg mener kvelden fortsatte. Riktignok uten en mørk sjarmør.
Det har vært mange sjarmører og mange tre å klemme. Ikke alltid i sammenheng.
I dag skal jeg finne meg ett.
Snart.
Nå skal det bare klemmes for sjelefred og utviding av min egen forståelse. Kanskje forstår jeg ikke noe mer i dag heller…
Og så passer det med en salme til slutt. Det er Kari Bremnes som synger salmen etter Thomas Kingo med ønske om god helg.
Om du vil du, kan du se en liten ting nedenfor videoen også….
Denne dagen som kom og holder på å gå. Gå inn i historien. I natt, i natt var en natt og den var blå. Blågrønn. Jeg kasta gylne nett for å beskytte, beskytte de som måtte beskyttes.
For en kavete dag, håper jeg kan få den til å lande. Føler meg bak-fram og tankene i uorden. Dette må ryddes opp i.
For det første ble dagen annerledes enn tenkt tidligere i uka, dagen skulle bli rolig.
Tenkte jeg.
En rolig dag denne uka, en fredelig plett i en travel uke.
Det jeg skulle i dag ble avlyst, så dagen ville nok bli fin og rolig.
Og det føltes godt, i går hadde jeg denne slitne følelsen av å være ukonsentrert.
Etter jobb i går, da jeg skulle finne noen papir og ikke fant de, da ble det sikkelig kaos. Papir over alt, alle bunker med forskjellige innhold. Alt fra epikriser til regninger.
I den ideelle verden er dette sortert og satt fint inn i permer.
Før møtet om kvelden ble det en tur, tur for å se på brønnen, der alt så greit ut. Vi rusla ned i kveldsmørket, naboen og jeg, etterpå fikk jeg servert nystekte rundstykker. Vi skulle få ordna et organisasjonsnummer for salg av fiskekort og tror vi fikk det til. Så det var lett å løpe ned til meg sjøl i mørket, etterpå. Det var yr i lufta og grunnen var litt isete.
En grei dag å avslutte etter utførte oppgaver.
Men så begynner dagen i dag…
Jeg skal ikke så mye, men må handle for mor i løpet av dagen.
Tanken er å ta fri, eller nesten fri, da jeg ikke behøvde ut å kjøre til dette møtet.
Telefonen ringer. Like før hører jeg på radioen om bilulykke like ved her jeg bor.
– Mor har ikke brød, sier lillesøster på telefonen, hun hadde snakka med henne like før.
Jeg kjøpte brød til henne på lørdag, det er ikke å finne. Men i går fikk jeg beskjed hvor mye brød som var igjen, hun skulle ha igjen til frokosten i dag.
Så jeg begynner å ringe til mor, men får ikke kontakt. På mobilen ramler meldinger inn både på message og chat. Svarer, ringer mor igjen, prøver å sortere i papir over alt…
Kjennes ut som jeg står på skrå i tilværelsen, får ikke orden på noe.
Tapper i vann for en koppvask, koker opp vann, ringer mor igjen-.
Nye meldinger ramler inn, tre personer jeg kommuniserer med, får svart…
Ringer igjen.
Får laga meg frokostdrikken min. Hører et helikopter i lufta, tenker på de som er involvert i ulykken, om det er noen jeg kjenner.
Får bestilt time til mor og meg hos frisør.
Endelig får jeg tak i mor, da er hjemmetjenesten kommet dit. Får vite at hun har brød til frokosten. Hjemmetjenesten sender meg handleliste.
Så får jeg satt meg ned med vannet med lime, ingefærshoten og fettkaffe.
Setter på en maskin med klær før jeg setter meg ned med data’n i fanget.
Kanskje jeg kan få dagen til å fungere nå.
Jeg må få unna papiret, har så vidt begynt på sorteringa. Golvet er ruskete og kopper må vaskes. Jeg må finne ny dato for møtet vi skulle ha i dag, det betyr to telefoner. Jeg må se på tidsbruken min, sjekke om det er noe jeg MÅ gjøre på jobb.
Bør kanskje ha fri i dag, føles slik.
Kanskje avslutte dagen i basseng i kveld. Etter handling og besøk hos mor.
Påska nærmer seg, to kommer nok hjem, men vet ikke hvilke dager. Den tredje hadde lyst til å invitere hjem til seg.
Jeg har landa nesten panneflatt i stolen. Forstå det den som kan, men det er sinnssvakt deilig.
Jeg leser om squash på nett, prøver å finne en oppskrift.
Må lage meg middag og mener jeg har en i kjøleskapet.
I kveld har jeg brukt for mye energi. Føles som en gaffel skraper i følelsene, men når jeg vet grunnen og veit det går over med hvile, er det greit.
Jeg har for mye denne uka, så slik sett vet jeg det kan bli slik -.
I dag var jeg på tur litt før halv ni, det samme i går.
Tror jeg kaller bilen min «milslukeren».
Det går i museum, i går var det møte på ett, i dag fikk jeg besøk av fullt av småe føtter på ‘mitt’.
I går fikk jeg med meg høvelspon, i dag tente jeg opp i ovnen.
Interessant med så småe mennesker…
Best det var kom en liten hånd og la seg i min. Noen er så tillitsfulle.
Etterpå, etter besøket, var det møte.
Så idag var det jobb fra halv ti til halv seks.
Da jeg skulle kjøre hjem fikk jeg en telefon om et dokument som ikke var kommet fram, så det betydde en avstikker for å ordne opp i det. Da lyste en rød lampe på bilen, den fortalte at det var tomt på tanken.
Fikk fylt drivstoff.
I går var jeg framom mor, tok en annen vei hjem og ferje, slik at jeg kom forbi henne. Hun ble litt resignert i stemmen da jeg sa jeg ikke kom i dag.
Rundt meg er det vår. Jeg tok en fotoseason i dag.
På museet.
Her jeg bor skal det visst bli kaldere framover.
♦
Så er dagen over, jeg valgt bare å hvile. Ingen middag, ingenting.
Bare være her i stolen, uten mer å forlange og det var godt.
Nå er det kveld og jeg tror natta skal få lov til å starte tidlig.
Ja visst gör det ont när knoppar brister.
Varför skulle annars våren tveka?
Varför skulle all vår heta längtan
bindas i det frusna bitterbleka?
Höljet var ju knoppen hela vintern.
Vad är det för nytt, som tär och spränger?
Ja visst gör det ont när knoppar brister,
ont för det som växer och det som stänger.
Ja nog är det svårt när droppar faller.
Skälvande av ängslan tungt de hänger,
klamrar sig vid kvisten, sväller, glider -
tyngden drar dem neråt, hur de klänger.
Svårt att vara oviss, rädd och delad,
svårt att känna djupet dra och kalla,
ändå sitta kvar och bara darra -
svårt att vilja stanna och vilja falla.
Då, när det är värst och inget hjälper,
Brister som i jubel trädets knoppar.
Då, när ingen rädsla längre håller,
faller i ett glitter kvistens droppar
glömmer att de skrämdes av det nya
glömmer att de ängslades för färden -
känner en sekund sin största trygghet,
vilar i den tillit som skapar världen.av Karin Boye fra diktsamlingen "För trädets skull».
Det bryter opp av jorda, ser skvalderkålen spirer friskt.
Snøklokka har litt stusslige forhold, en stund siden den har fått næring hjemme hos mor.
Jeg lover henne at jeg skal gjøre noe med det, i dag da jeg er innenfor.
Jeg var og handla, der lyste appelsinene mot meg i fruktdisken.
Sjøl om det er appelsin hele året, er de ekstra gode nå.
Mange er det også.
Hjemme hos meg lyser sibirkornellen rødt bakom rododendronen.
Og kveldshimmelen forteller om at vårsola er på tur ned under horisonten, rød den også.
Det er fredag og fridag. Egentlig. Må se på dagen, sette noen mål og sette opp et slags regnskap uten tall.
For det første er det godt å sitte her, uten noe timeplan som innebærer tall.
Det er en åpen dag.
Når jeg ser rundt meg er dagens gjøremål tydelig.
Og jeg må nok…
For det er virkelig rotete hos meg. Bøker, blader, strikkepinner og bilder-, ligger slengt utover. Kjøkkenet er en katastrofe for seg sjøl. Har allerede tømt en skuffe, den hadde et behov – jeg liker ikke noe særlig at det er uorden i skuffer og skap. Tror faktisk jeg kan påstå at det er mye mer ryddig i skapa og skuffene enn utenfor. Tror faktisk jeg sjøl også er litt slik, jeg trenger å ha mer balanse og orden i mitt indre enn utenpå meg.
Vi mennesker er rare, tror ikke vi alle er på sammen måten – vi er skapt så forskjellig.
I går var jeg å intervjua mors bror, mor var med og jeg kunne ikke være bare i jobbmodus, det ble sosialt, kaffedrikking og slikt.
Og det ble mye historie.
Da vi kom opp til mor ville hun fortsette å snakke om fortida, med sitt eget blikk fra da hun var ung. Og jeg kjente jeg ikke orka, orka ikke høre om rett og galt. For det handler så mye mer om omstendigheter, arv og miljø, hva en har råd for. Og ikke minst, se på sin egen vei og forstå at andre gjør så godt de kan de også, ut fra den de er. Hvem vi er har vi ingen råd med, hvor vi er født, hva vi måtte oppleve. Men hvem vi velger å være, hva vi prøver å være, forbedre og lære, det kan vi kanskje ha råd for.
Og så må vi akseptere den vi er, rett og slett være glad i den vi er; om vi er fattige, tykke eller stygge – vi MÅ vise oss sjøl kjærlighet.
Når det gjelder de andre har vi så klart et valg om hvem vi ønsker å bruke tid sammen med.
Og det kan jeg si at det også kunne være mye mobbing før i tida.
Men i dag ønsker jeg å være praktisk. Badet bør få en vaskefille, speil, vask og toalett. Soverommet er støvete, egentlig har det hatt behov for en gjennomgang. Mye gammelt inne i skapene. Gangene, teppet nede burde støvsuges. Og kanskje kan jeg tømme Bokhasiabøtten. Den har jeg tenkt å skrive om et år nå.
Det er nok å ta tak i. Skal vel skifte på senga og, har klær som må legges sammen, ingen grunn til å kjede seg.
Arbeidsrommet, kontoret, der trengst også en opprydding. Sortering og systematisering. Det ligger bøker framme om båter, leker, barndom og mye anna.
Jeg fikk også gjort en avtale i går om å gå inn og se i et arkiv. Det er så mye spennende, det bare denne tida som er for kort.
I gårkveld skulle jeg vei å trene styrke, men kolliderte med samtalene vi hadde.
Jeg kan slå fast at tid ikke er noe jeg er flink med.
For jeg må passe på den fysiske aktiviteta, på maten og alt dette for å holde i det jeg vil. I dag kom jeg over en TikTok på surdeigsbrød og kjente lysta på å sette det i gang igjen.
Mat, krydderplanter og protein…det er så artig å se hva maten kan gjøre med helsa.
Eldstemann sa at han kanskje kom utover i helga.
Jeg ble overraska fordi det er såpass kort tid siden sist, men trivelig om han velger det så klart. Det gir så klart ekstra motivasjon i å rydde.
Jeg burde kanskje ha jobbet litt også, over helga blir det en travlere uke. Fysisk møte på mandag, besøk på museet av mange barn på tirsdag, onsdag «bare» et møte på Teams, men privat møte om kvelden, torsdag fysisk møte og fredag det samme. Det betyr at hver dag neste uke er jeg i farta.
Det er ikke en ønskeuke når hver dag får avtaler og tidspunkt, trenger disse rolige dagene inn i mellom.
Bør nok pøse på med enda mer, med å komme meg ut i naturen og ha kontroll på tid!
Men først helg.
Og jeg gleder meg til alt.
Hørte på et intervju her om dagen av Tomas Myklebust som har skrevet boka «Hvil deg sterk». Han sa at med å fortelle andre og oss sjøl at vi var sliten, forsterka vi denne følelsen.
Jeg vet ikke hvor ofte jeg har sagt akkurat det, at jeg er sliten… så tenker at her har jeg noe å lære.
Den boka skal leses en dag.
Men ikke denne helga. Først vil jeg se på bøker jeg har om temaet surdeig og lage meg en starter.