En mandag på farten

 

 

 

Hump og dump og telehiv. I dag har jeg vært på hjul. 

 

 

Mandag og jobb.  

Møter og møter. 

I kveld tenker jeg at jeg har drukket for lite vann. 

Hodet er vondt.

Men kan komme av å kjøre seg gjennom for mye -.

Jeg tenkte det i løpet av dagen, nå burde jeg kjørt hjem, det var nok inntrykk.

Men så holdt jeg meg til planen.

 

Det var godt å se dette synet på returen.

Straks hjemme.

 

 

Kvelden har jeg bare dingla meg i gjennom.

Ikke en fornuftig ting er gjort.

Utenom å hentet meg et STORT glass med vann.

Og snart drar jeg dyna over nasen.

 

 

 

 

 

 

Det går så fort

 

 

 

Søndag, søndag, da er også du historie snart… Disse dagene. De kommer og går. Dagen har vært fin.

 

 

 

Jeg våkna veldig tidlig, men bevilga meg litt mer søvn.

Dagen var både fin og kald og lettbeint jogga dagen avgårde.

Jeg satte i gang med ryddesjau. Fikk vaska noen golv og lagt sammen klær.

Kokt kaffe og så fikk jeg et hyggelig besøk.

Det ble masse prat, så ikke ut i den vakre dagen.

 

Men etterpå tok jeg på meg skoa.

Måtte en tur ut i vårkvelden og tok veien over veien.

Det var godt.  

Ned til sjøen var passe lengde i dag.

Der den lå i stille duving. 

En stamme voks både opp og ned.

Stranda lå der som en påminning av sommeren vi har i vente.

Denne stubben var på en måte splintra, om det var vind, rote eller lynnedslag lar jeg være å gjette på.

Oppe igjen var det middag. Laks med rotmos og perletomat til.

 

Og så var kvelden her.

En dag går sannelig fort. Og det er akkurat to måneder til 17. mai.

 

 

 

 

 

 

 

Om å klemme et tre

 

 

Du er så dramatisk. Det var søstrene mine som sa det. At jeg hadde denne hangen til drama. Jeg var bare meg sjøl…

 

 

 

 

For sorg og glede vandrer i hope, var det ikke en som sa det en gang….

Som skrev de ordene.

 

Jeg føler sterkt, gleden er stor og sorgen dyp. Og alt det andre, alt i mellom har mange farger, for jeg lever…

 

Klemme et tre, oppfordrer Utifriluft til denne helga.

Og jeg skal finne meg et tre å klemme.

Tror faktisk jeg trenger det. Her jeg prosesserer livet på harde livet.

Og så vi jeg dele en historie fra den gang…

 

Jeg var ung, jeg var usikker og jeg var på ferie. Stedet var Rovinj, en idyllisk by i Kroatia, den gang Jugoslavia. Vi bada og hadde det fint.

Så ble jeg kjent med en som også var der på feie, mørk, pen og jeg falt-.

Jeg ble rett og slett ferieforelska.

Vi bodde i et privat hus og han fulgte meg dit etter vi hadde vært sammen en av dagene.

Hva var mer naturlig enn at det ble kyssing, ikke mer. Da kom huseieren brasende inn på rommet og kasta han ut.

Så skulle vi ut for å spise en annen dag, vi var en hel gjeng som satt rundt et langbord. Det hadde vært dager på stranda og hvor langt dette var ut i den ene uka vi var der, er borte fra hukommelsen.

Tror du ikke min forelskelse begynte å se på en annen jente i selskapet.

Min usikkerhet blomstra så klart opp, jeg drakk vin og kjente både resultatet av vinen og følelsen av dyp ulykke fikk vokse. Så det jeg valgte å gjøre etter en stund var å gå ut porten fra spisestedet. Jeg vandret ut i de smale gatene, gikk oppover og oppover. Det var bratt og mørket var varmt.

Der, på toppen av en gate sto et tre. Det måtte klemmes.

Kanskje skjønte jeg da vitsen med livet, tenkte jeg i min rødvinsbalsamerte hjerne, om jeg klemte det…

Som tenkt så gjort.

Samtidig spekulerte jeg på om jeg fant tilbake til stedet de andre var. Så slo jeg armene rundt treet og klemte til. Så ut over gatene nedover fra der jeg sto med armene rundt treet.

Og der, et stykke nedenfor, ser jeg en opplyst firkant, et bord med masse folk rundt.

Der var de andre.

 

Treet ga meg ikke noe svar.

Ikke siden heller, når jeg har prøvd å klemme andre tre.

Jeg kom meg ned til dit vi hadde vært, da var alle gått. Og jeg mener kvelden fortsatte. Riktignok uten en mørk sjarmør.

Fra fotoalbumet i -85

 

Det har vært mange sjarmører og mange tre å klemme. Ikke alltid i sammenheng.

I dag skal jeg finne meg ett.

Snart.

Nå skal det bare klemmes for sjelefred og utviding av min egen forståelse. Kanskje forstår jeg ikke noe mer i dag heller…

 

Og så passer det med en salme til slutt. Det er Kari Bremnes som synger salmen etter Thomas Kingo med ønske om god helg.

 

 

Om du vil du, kan du se en liten ting nedenfor videoen også….

 

 

 

Kanskje kan dette være en ide, så se på DENNE.

 

 

 

 

 

 

 

Når det ikke er slik

 

 

 

Denne dagen som kom og holder på å gå. Gå inn i historien. I natt, i natt var en natt og den var blå. Blågrønn. Jeg kasta gylne nett for å beskytte, beskytte de som måtte beskyttes.

 

 

 

 

Plutselig er jeg i en prosess

En dyrekjøpt en

Det har vært rolig, travelt ja, men også rolig

Plutselig kaster livet rundt om på brikkene

De faller om kull

I natt dykka jeg

Dykka ned i et blått mørke

Fløyelsmørkt

Fragment av grønt og turkis passerte forbi

Jeg måtte ta fram gylne nett

For å ha håp

For ikke å drukne

For kjærlighet

 

 

Våkna til klokka som ødela

Uten å forstå at en ny dag var i gang 

Men den var i gang

Den var i gang

Den var så til de grader i gang

Og den ble i lang

Den ble aldri ferdig

Snubla i seg sjøl

Dagen…

Kryssa seg sjøl

Til slutt, slutt

Kvelden kom og lyset for

Ovnen fikk opp varmen

Det flamma opp i gamle glør

Får vi komme på besøk…

Følelse av uro og usikkerhet

Ingen fikk komme 

Nok med alt…

Alt er nok

Nok nå!

 

Alt går seg til

Det blir…

Nye dager kommer

Nye svar gis

Netter med søvn vil passere

Folk gjør sine valg

Valg velger sine folk

Nye dager kommer

Med ro…

Med uro…

Trillende kommer de

Noen fører oss hit, noen dit

Og alle må vi bearbeid og fordøye

Ta imot næring og læring

 

 

 

 

 

 

Kos og kaos

 

 

For en kavete dag, håper jeg kan få den til å lande. Føler meg bak-fram og tankene i uorden. Dette må ryddes opp i.

 

 

 

 

For det første ble dagen annerledes enn tenkt tidligere i uka, dagen skulle bli rolig.

Tenkte jeg.

En rolig dag denne uka, en fredelig plett i en travel uke.

Det jeg skulle i dag ble avlyst, så dagen ville nok bli fin og rolig.

Og det føltes godt, i går hadde jeg denne slitne følelsen av å være ukonsentrert.

 

Etter jobb i går, da jeg skulle finne noen papir og ikke fant de, da ble det sikkelig kaos. Papir over alt, alle bunker med forskjellige innhold. Alt fra epikriser til regninger.

I den ideelle verden er dette sortert og satt fint inn i permer.

Før møtet om kvelden ble det en tur, tur for å se på brønnen, der alt så greit ut. Vi rusla ned i kveldsmørket, naboen og jeg, etterpå fikk jeg servert nystekte rundstykker. Vi skulle få ordna et organisasjonsnummer for salg av fiskekort og tror vi fikk det til. Så det var lett å løpe ned til meg sjøl i mørket, etterpå. Det var yr i lufta og grunnen var litt isete.

En grei dag å avslutte etter utførte oppgaver. 

 

 

Men så begynner dagen i dag…

Jeg skal ikke så mye, men må handle for mor i løpet av dagen.

Tanken er å ta fri, eller nesten fri, da jeg ikke behøvde ut å kjøre til dette møtet.

 

Telefonen ringer. Like før hører jeg på radioen om bilulykke like ved her jeg bor.

 

Mor har ikke brød, sier lillesøster på telefonen, hun hadde snakka med henne like før. 

 

Jeg kjøpte brød til henne på lørdag, det er ikke å finne. Men i går fikk jeg beskjed hvor mye brød som var igjen, hun skulle ha igjen til frokosten i dag.

Så jeg begynner å ringe til mor, men får ikke kontakt. På mobilen ramler meldinger inn både på message og chat. Svarer, ringer mor igjen, prøver å sortere i papir over alt…

Kjennes ut som jeg står på skrå i tilværelsen, får ikke orden på noe.

Bildet er tatt av Elisa fra Pixabay

 

Tapper i vann for en koppvask, koker opp vann, ringer mor igjen-.

Nye meldinger ramler inn, tre personer jeg kommuniserer med, får svart…

Ringer igjen.

Får laga meg frokostdrikken min. Hører et helikopter i lufta, tenker på de som er involvert i ulykken, om det er noen jeg kjenner.

Får bestilt time til mor og meg hos frisør.

 

Endelig får jeg tak i mor, da er hjemmetjenesten kommet dit. Får vite at hun har brød til frokosten. Hjemmetjenesten sender meg handleliste.

 

Så får jeg satt meg ned med vannet med lime, ingefærshoten og fettkaffe. 

Setter på en maskin med klær før jeg setter meg ned med data’n i fanget.

Kanskje jeg kan få dagen til å fungere nå.

 

Jeg må få unna papiret, har så vidt begynt på sorteringa. Golvet er ruskete og kopper må vaskes. Jeg må finne ny dato for møtet vi skulle ha i dag, det betyr to telefoner. Jeg må se på tidsbruken min, sjekke om det er noe jeg MÅ gjøre på jobb.

Bør kanskje ha fri i dag, føles slik.

Kanskje avslutte dagen i basseng i kveld. Etter handling og besøk hos mor.

 

 

Påska nærmer seg, to kommer nok hjem, men vet ikke hvilke dager. Den tredje hadde lyst til å invitere hjem til seg.

Har lyst til å bake noe.

Bildet er tatt av Andy fra Pixabay

Tenker alt blir slik som det skal.

De som kommer, kommer.

De jeg møter, møter jeg.

Det jeg får bakt, baker jeg.

Alt blir slik det skal.

 

 

En ny dag er godt i gang.

 

 

 

 

 

Høvelspon og tom tank

 

 

 

 

Jeg har landa nesten panneflatt i stolen. Forstå det den som kan, men det er sinnssvakt deilig.

 

 

 

 

Jeg leser om squash på nett, prøver å finne en oppskrift.

Må lage meg middag og mener jeg har en i kjøleskapet.

 

I kveld har jeg brukt for mye energi. Føles som en gaffel skraper i følelsene, men når jeg vet grunnen og veit det går over med hvile, er det greit.

Jeg har for mye denne uka, så slik sett vet jeg det kan bli slik -.

 

I dag var jeg på tur litt før halv ni, det samme i går.

Tror jeg kaller bilen min «milslukeren».

Det går i museum, i går var det møte på ett, i dag fikk jeg besøk av fullt av småe føtter på ‘mitt’.

I går fikk jeg med meg høvelspon, i dag tente jeg opp i ovnen.

Interessant med så småe mennesker…

Best det var kom en liten hånd og la seg i min. Noen er så tillitsfulle.

 

Etterpå, etter besøket, var det møte.

Så idag var det jobb fra halv ti til halv seks.

Da jeg skulle kjøre hjem fikk jeg en telefon om et dokument som ikke var kommet fram, så det betydde en avstikker for å ordne opp i det. Da lyste en rød lampe på bilen, den fortalte at det var tomt på tanken.

Fikk fylt drivstoff.

 

I går var jeg framom mor, tok en annen vei hjem og ferje, slik at jeg kom forbi henne. Hun ble litt resignert i stemmen da jeg sa jeg ikke kom i dag.

 

Rundt meg er det vår. Jeg tok en fotoseason i dag.

På museet.  

Her jeg bor skal det visst bli kaldere framover.

 

 

Så er dagen over, jeg valgt bare å hvile. Ingen middag, ingenting.

Bare være her i stolen, uten mer å forlange og det var godt.

 

Nå er det kveld og jeg tror natta skal få lov til å starte tidlig.

 

 

 

 

 

Søndagsturen

 

 

 

Dagen våkna tung. Ikke i psyken, men i fysikken. Tung, tung kropp er ikke topp.

 

 

 

 

Så dagen måtte angripes, men dagen angrep meg.

 

Jeg sitter i en stol da noe kommer mot meg.

Gjennom lufta.

Hvordan var fuglen kommet inn?

Den flyr bort i det store vinduet.

Dunk sier det igjen. Men det er ikke kaktuser i dette vinduet.

Jeg må sjekke opp hvor den kom inn. På badet står vinduet bitte, lite grann på gløtt. Toppen 5 centimeter. Løper ned, kan døra der stå oppe…

Det måtte være badet.

Dette tok ikke lange stunda, men da jeg kommer opp er fuglen borte.

Forhåpentlig fløyet. Men det sitter en skrekk i meg at jeg plutselig skal finne den død. 

Dette var dagens dramatikk. 

 

Men jeg måtte virke. Så hva gjør en da… når en ikke virker.

Jo, da setter en i gang med ommøblering. Det er en stund siden nå.

Så jeg begynner å dra på møbler.

Ute skinner sola, skikkelig SKINNER.

Jeg må UT -. 

Appelsin, vann og fotoapparat.

Tenker jeg skal kose meg på turen, ikke kave, men nyte.  

Velger meg samme tur som sist søndag. 

Må snu meg for å se på det søte rogntreet. 

Den bratte bakken er straks forsert.

Det er mer is og hardere grunn i dag, kaldere luft.

Framme ved seterveien er det ennå alt for isete for å gå oppover.

Men veien nedover tør jeg å bevege meg ut på i dag.

Skjennsetten heter den høyeste toppen.

Da jeg kom hjem måtte jeg se på kartet, hvordan kan en komme seg opp dit, skal tro….

Nå har jeg fått et nytt mål jeg ønsker å nå.

Så er jeg på tur ned og dette partiet, med sjøen nedenfor, er jeg så glad i.

Noe med dybden.

Sjøen har så myk farge, litt pastell. 

Jeg somer inn med mobilen, naustet mitt står i ale fall.

Jeg har ikke vært nede ved det på en stund.

Berga ved siden av veien har spennende mønster av frosset vann.

Is kan være så fascinerende.

Først hjemme, på terrassen, ble det appelsinpause i sola.

Kjente varmen fra sola da jeg satt der.

Slik gikk dagen.

 

I kveld har jeg laget meg middag av søtpotet-chips, stekt sjampinjong og stekt rød spisskål. 

Og så ble det litt mer rydding, men kke ferdig med ommøbleringa ennå… eller den er ferdig, men ikke ryddinga.

 

Riktig fin søndag vil jeg si det har vært.

Nå er det ny uke og jeg ønsker deg en riktig fin uke.

 

 

 

 

 

 

 

Vårtegn

 

 

 

I dag vil jeg også delta i helgeutfordringa.

 

 

 

Det er utifriluft som kjører helgeutfordinger.

Denne helga er «vårtegn» temaet. 

 

Jeg var ute å tok bilder av knopper. 

Da jeg så på bildene dukka et dikt opp…

 

Ja visst gör det ont

Ja visst gör det ont när knoppar brister.
Varför skulle annars våren tveka?
Varför skulle all vår heta längtan  
bindas i det frusna bitterbleka?
Höljet var ju knoppen hela vintern.
Vad är det för nytt, som tär och spränger?
Ja visst gör det ont när knoppar brister,
ont för det som växer och det som stänger.

Ja nog är det svårt när droppar faller.
Skälvande av ängslan tungt de hänger,
klamrar sig vid kvisten, sväller, glider  -
tyngden drar dem neråt, hur de klänger.
Svårt att vara oviss, rädd och delad,
svårt att känna djupet dra och kalla,
ändå sitta kvar och bara darra  -
svårt att vilja stanna och vilja falla.

Då, när det är värst och inget hjälper,
Brister som i jubel trädets knoppar.
Då, när ingen rädsla längre håller,
faller i ett glitter kvistens droppar
glömmer att de skrämdes av det nya
glömmer att de ängslades för färden  -
känner en sekund sin största trygghet,
vilar i den tillit som skapar världen.

av Karin Boye fra diktsamlingen "För trädets skull».

 

Det bryter opp av jorda, ser skvalderkålen spirer friskt.

Snøklokka har litt stusslige forhold, en stund siden den har fått næring hjemme hos mor.

Jeg lover henne at jeg skal gjøre noe med det, i dag da jeg er innenfor.

Jeg var og handla, der lyste appelsinene mot meg i fruktdisken.

Sjøl om det er appelsin hele året, er de ekstra gode nå.

Mange er det også.

Hjemme hos meg lyser sibirkornellen rødt bakom rododendronen. 

Og kveldshimmelen forteller om at vårsola er på tur ned under horisonten, rød den også.

Sola er et veldig godt vårtegn.

Takk til Utifriluft for utfordringa denne helga.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 



Alt en vil, alt en kan

 

 

 

 

Det er fredag og fridag. Egentlig. Må se på dagen, sette noen mål og sette opp et slags regnskap uten tall.

 

 

 

For det første er det godt å sitte her, uten noe timeplan som innebærer tall.

Det er en åpen dag.

Når jeg ser rundt meg er dagens gjøremål tydelig.

Og jeg må nok…

For det er virkelig rotete hos meg. Bøker, blader, strikkepinner og bilder-, ligger slengt utover. Kjøkkenet er en katastrofe for seg sjøl. Har allerede tømt en skuffe, den hadde et behov – jeg liker ikke noe særlig at det er uorden i skuffer og skap. Tror faktisk jeg kan påstå at det er mye mer ryddig i skapa og skuffene enn utenfor. Tror faktisk jeg sjøl også er litt slik, jeg trenger å ha mer balanse og orden i mitt indre enn utenpå meg.

Vi mennesker er rare, tror ikke vi alle er på sammen måten – vi er skapt så forskjellig.

I går var jeg å intervjua mors bror, mor var med og jeg kunne ikke være bare i jobbmodus, det ble sosialt, kaffedrikking og slikt.

Og det ble mye historie.

foto:eldrid, konsentrerte damer

 

Da vi kom opp til mor ville hun fortsette å snakke om fortida, med sitt eget blikk fra da hun var ung. Og jeg kjente jeg ikke orka, orka ikke høre om rett og galt. For det handler så mye mer om omstendigheter, arv og miljø, hva en har råd for. Og ikke minst, se på sin egen vei og forstå at andre gjør så godt de kan de også, ut fra den de er. Hvem vi er har vi ingen råd med, hvor vi er født, hva vi måtte oppleve. Men hvem vi velger å være, hva vi prøver å være, forbedre og lære, det kan vi kanskje ha råd for.

Og så må vi akseptere den vi er, rett og slett være glad i den vi er; om vi er fattige, tykke eller stygge – vi MÅ vise oss sjøl kjærlighet.

Når det gjelder de andre har vi så klart et valg om hvem vi ønsker å bruke tid sammen med.

Og det kan jeg si at det også kunne være mye mobbing før i tida.

 

 

Men i dag ønsker jeg å være praktisk. Badet bør få en vaskefille, speil, vask og toalett. Soverommet er støvete, egentlig har det hatt behov for en gjennomgang. Mye gammelt inne i skapene. Gangene, teppet nede burde støvsuges. Og kanskje kan jeg tømme Bokhasiabøtten. Den har jeg tenkt å skrive om et år nå.

Det er nok å ta tak i. Skal vel skifte på senga og, har klær som må legges sammen, ingen grunn til å kjede seg. 

Arbeidsrommet, kontoret, der trengst også en opprydding. Sortering og systematisering. Det ligger bøker framme om båter, leker, barndom og mye anna.

Jeg fikk også gjort en avtale i går om å gå inn og se i et arkiv. Det er så mye spennende, det bare denne tida som er for kort.

 

I gårkveld skulle jeg vei å trene styrke, men kolliderte med samtalene vi hadde.

Jeg kan slå fast at tid ikke er noe jeg er flink med.

For jeg må passe på den fysiske aktiviteta, på maten og alt dette for å holde i det jeg vil. I dag kom jeg over en TikTok på surdeigsbrød og kjente lysta på å sette det i gang igjen.

Mat, krydderplanter og protein…det er så artig å se hva maten kan gjøre med helsa.

Eldstemann sa at han kanskje kom utover i helga.

Jeg ble overraska fordi det er såpass kort tid siden sist, men trivelig om han velger det så klart. Det gir så klart ekstra motivasjon i å rydde. 

Jeg burde kanskje ha jobbet litt også, over helga blir det en travlere uke. Fysisk møte på mandag, besøk på museet av mange barn på tirsdag, onsdag «bare» et møte på Teams, men privat møte om kvelden, torsdag fysisk møte og fredag det samme. Det betyr at hver dag neste uke er jeg i farta.

Det er ikke en ønskeuke når hver dag får avtaler og tidspunkt, trenger disse rolige dagene inn i mellom.

Bør nok pøse på med enda mer, med å komme meg ut i naturen og ha kontroll på tid!

 

Men først helg.

 

Og jeg gleder meg til alt.

Hørte på et intervju her om dagen av Tomas Myklebust som har skrevet boka «Hvil deg sterk». Han sa at med å fortelle andre og oss sjøl at vi var sliten, forsterka vi denne følelsen.

Jeg vet ikke hvor ofte jeg har sagt akkurat det, at jeg er sliten… så tenker at her har jeg noe å lære.

Den boka skal leses en dag.

Men ikke denne helga. Først vil jeg se på bøker jeg har om temaet surdeig og lage meg en starter.

Kanskje ikke denne helga… 

 

 

Det er fredag, ukes beste dag.

Nyt dagen din du også.

 

 

 

 

 

I dag

 

 

 

Kvelden er kommet og med den mørket. Kjente jeg var sulten.

 

 

 

 

 

Tidligere på dagen var jeg mer enn mett. Kjøpte meg veldig mye mat, dvs. mange karbohydrat, tidligere i dag.

Jeg skulle møte Hedi i dag, Heid fra Heidisverden.

Det hadde plutselig gått veldig mange dager og uker og måneder siden sist vi møttes.

Rart dette med tid.

Jeg gledde meg til møtet og dura i solskinn innover til Øra.

Vi skulle møtes på Kafé Koselig.

Og koselig er det å møte Heidi.

Ei veldig snill, varm , blid dame med bein i nasen.

Tida gikk som en røyk.

Vi snakka og jeg rakk og ta ett bilde, før praten tok over og bilder ble glemt.

Bildet jeg tok kom maten fokuset, men til tross for dette syns jeg at Heidi er i fokus likevel.

Smilende og blid.

Er ikke så bevandra i finessene til den nye mobilen.

 

Igjen tid, plutselig hadde den gått.

Jeg måtte finne igjen tilbake til meg sjøl. Jeg hadde vært så konsentrert at jeg var borte.

Det var veldig fint møte, om livet sjøl

 

Og så gikk turen tilbake, med litt fra matbutikken og litt fra apoteket.

Til livet mitt med sitt.

I morgen er det intervju, der er det artikkelen som er i fokus som sannsynlig ikke får den fokuset som var tenkt…

Det er så mye, ikke minst sommeren som er i full fart i møte.

 

Jeg sovna da jeg kom hjem.

Tok på meg hodelykt da jeg våkna, fikk henta inn klær fra snora og ved fra boda.

Tok opp reker, så det ble både rekesmørbrød og så koka jeg meg kakao med krem på toppen.

 

Jeg har det bra.