Hva har skjedd om alt har bitt tatt bort. Alt rennet, alt som gjør at jeg tror jeg er uunnverlig. Hva har skjedd da?

 

 

 

Det er sol, kaldt, grønt med rimfrost om morgenen.

Jeg sitter nede i kjelleren. Der jeg er uunnværlig, der verden går under om jeg ikke står på…

 

Jeg gjorde en øvelse, eller kanskje er jeg i gang med flere øvelser.

Noen kom av dette.

For etter denne dagen var jeg ikke til noe. Rennet var for stort og jeg var under «ikke i funksjon» i går.

Jeg- eller kroppen min, ville bare ikke, ville ingen ting. Midt i dette med å prøve å gjøre fikk jeg en telefon, en telefon med enda mer stress i kroppen enn meg. Jeg ble spurt om å tegne et kostyme for en stund siden og svarte «ja», for da må jeg tegne – enda jeg egentlig ikke har tid.

Dette er på fritid.

Etterpå hadde jeg denne følelsen av dess flere kokker desto mere søl. Og jeg kjente på at dette tror jeg bare blir for mye og ikke var det kreativiteten som ble etterspurt, mer å utføre. For alle ville være kreativ.

Sjøl om det førte til at jeg har måttet tegne, som jeg så positivt på, så følte jeg det oppsto noen jeg ikke ville ha. Å få enda mer stress fra sidelinja trenger jeg ikke.

Jeg ble spurt om å tegne en logo, tror jeg konsentrere meg om den.

 

Og ellers skulle jeg både i dag og i morgen.

Ut på farten, både hit og dit.

Etter den ufunksjonelle gårdagen, meldte jeg meg av. Ingen vits om en skal styre seg ned i apatien av at en tror en må…

Jeg fikk en melding på formiddagen, en nabo som hadde en kaffekopp. Det var så koselig at jeg sa ja, tok meg fri i lunsjen og satt ute i sola og var sosial.

Så i kveld er jeg varm i kinnene etter sola.

Snakka om barndom, om variasjoner- for jeg er oppslukt av utstillinga til sommere.

 

Hjemme igjen fikk jeg noen timer til på kontoret.

Dette rennet mitt.

Hva om alt hadde blitt tatt bort?

Når jeg er full av stress føles tanken besnærende.

Men hvem ble jeg da?

Neste år får jeg nok vite det.

Når det meste blir borte.

Det meste av den jeg er i dag ikke er mer.

Dette blir nok en enormt interessant reise.

Når jeg er ribba for jobb, bolig og blir sittende igjen med dårlig kropp, dårlig økonomi på reisa inn i alderdommen.

Og jeg ser hva jeg skriver, enormt følelsesmessig patetisk.

Men det er faktisk sannheta.

 

Da vil jeg få en frihet av en annen dimensjon.

Når jeg sitter her, over et år før hendelsen, syns jeg det må bli deilig.

Samtidig er jeg klar over at dette vil bli krevende.

Men det er også klart en muligheter.

 

Så hva har skjedd om jeg ikke har travelheta mi, ALT dette, som jeg MÅ…

Som jeg tror jeg må.

 

Det er ikke synd i meg, men er klar over at akkurat nå ser jeg denne framtida kan bli krevende.

Men dagen i dag er også krevende, når jeg ikke tåler for aktive dager. Og av og til ønsker jeg ikke at jeg har alt dette. Alt jeg må, tenker jeg må…

Men jeg er ikke uunnværlig, men må prøve å legge opp så at dagene ikke knekker meg.

Så derfor er det bra jeg ikke reiste bort i dag. Tror også det er bra jeg kutter dagen i morgen slik den var tenkt. Og denne tegninga av en kostyme er ikke så viktig å gjøre, om den fører til enda mer stress.

 

Nå er jeg nok «sulten» på et ferdig produkt, at jeg kan se resultat av noe av det jeg er i gang med. For det er veldig mange baller i lufta.

 

 

Er du flink til å tilpasse gjøremåla dine etter energien?

 

 

 

♥