Den roligste 17. mai ever går av stabelen i dag. For meg. Ikke noe stress, for det har det vært mye av opp gjennom åra.
Gratulerer med dagen.
Det er så godt å bare ha ro. Faktisk skal dagen feires sammen med meg sjøl. Og jeg syns det er fint, Nå er jeg en bråkebøtte, så helt greit jeg sitter her og «bjeffer» for meg sjøl.
Våkna klokka fem, hostekule på hostekule og renselse måtte til. Nasen var mer enn tett. Jeg pakke på et par Ibux og sovna. Våkna klokka ti, i et svettbad uten sidestykke. Feberen hadde sluppet taket. Håper bare den holder seg på normalen.
På mobilen lå meldinger og snapper med gratulasjoner og norske flagg.
Tanker på de forskjellige liv folk har, bare innen den gruppen mennesker jeg kjenner.
Det kom noen refleksjoner både over detter og mine mange 17. mai’er. De kommer deisende ned i minnet mitt her jeg sitter. Bunadskjorter som kanskje ikke var ferdig strøket. Slips og smykker. Påsmurte smørbrød og gjerne en kake. Tog i Trondheim, Orkdal eller helt tilbake til min egen barndom i Mjosundet. Der vi ropte «hurra» og sang de riktige sangene mens vi traska etter grusveien uten musikkorps.
Eller alle åra i Oslo og bo et et steinkast unna slottet uten knapt nok komme meg bort på slottsparken. Jeg var nok der noen ganger, for husker følelsen av alle folka og sperringene. Men greidde nok ikke være oppe tidlig nok.
Eller i sener år, etter jeg flytta hit, noen år brukte vi å møtes, barna, faren og jeg, til middag. For et par år siden hoppa vi over den tradisjonelle og bevega oss ned til sjøen for grilling, det var en spesiell og fin feiring.
Men det har også vært mange år der jeg tok med meg foreldra mine og de siste åra bare mor, ut i samfunnshuset på lapskaus, kakespising og kaffe.
I år kommer ikke mor seg i vei, lillesøster er der hos henne, men hun har for høy bil til at mor kommer seg inn + at mor trenger støtte. Den blir for dårlig om hun som skal være med sitter i rullestol. Så de feire dagen hjemme hos mor.
Husker spesielt under koronaen, da vi ble oppfordra til å gå ut på terrasser å synge nasjonalsangen. Vi gjorde også det, men far satt inne i stua og sang denne siste 17. mai’en han levde. På sjøen kjørte båter i tog og det snødde.
Noen av de jeg kjenner kom hjem fra sjukehuset i natt og noen ble sendt dit i dag. De har også feiringer som er annerledes enn de bruker.
Mor ble oppringt av en dame, i samtalens løp hadde hun fortalt mor at jeg hadde covid. Så det er meir enn jeg sjøl til og med veit.
Folk ass.
Noen sliter med for stor hus og for mange gjester, der alle bidrar til feiring og lunsjbordet. For det skal være veldig perfekt.
Andre bidrar til frivillighet og tar sin dont.
Og over alt blafrer flagget.
Her står tv’n på. Toga på slottsplassen går i reprise. Der marsjerte en Nordmørs-bunad over skjermen også.
Og himmelen er blå på tv’n også.
Her har det skyet mer over, så det er godt over til solstreif.
Døtrene har jeg snakket med. Hun som hadde jobbet ut over natta tok seg en sein morgen uten kav. Hun og kjæresten skulle opp på Bislett på lunsj, ellers skal hun på igjen til kvelden for å jobbe. Hos mellomste gikk det på Cola, samboer hadde tatt over stafettpinnen når det gjaldt oppkastsyke. Men hun syntes det var morsomt å kunne sette ut flagg på balkongen før hun tok seg en tur ut for å kjøpe mer Cola.
Sønnen har jeg ikke snakka med ennå. Men siden fikk vi oss en riktig lang prat.
Det er mange måter å feire dagen på. Fra nord til sør, fra øst til vest. Fra nystrøkne bunadsskjorter til liggende under en dyne der spying er eneste aktivitet.
Jeg koser meg med dagen i selskapet med meg sjøl. Helt greit å være inne i sin egne tanker, tenke, se gjennom mangfoldet på langs og tvers.
Håper flest mulig har en fin og god dag, om du er sammen med mange eller er sammen med deg sjøl.
Ellers deler jeg innlegget med Utifriluft sin helgeutfordring; Flagg.
Takk til hennes utfordring.
♥
