Forelskelse, kjærlighet og å leve. Så mye glede og sorg som kan finnes i det. Sjøl om år går.
Når begynner et langt liv?
Jeg har levd og jeg lever.
Som ung syns jeg forelskelse var morsomt. Spennende og en kilde til glede og sorg.
Jeg husker den kvelden jeg satt og vrei meg på en benk, det var helt umulig å få orda over leppene.
Jeg var så forelska at jeg ikke visste hvor jeg starta og hvor jeg slutta.
Det var fullmåne og han trodde jeg hadde blitt månesyk.
Eller han som ringte på døra sent på kvelden og jeg hadde besøk av en annen en.
Eller han det ble slutt med fordi jeg tok meg en røyk, det var derfor jeg tok røyken.
Han som jeg var så forelska i at jeg overså han.
Hva med han jeg ikke kunne kysse fordi jeg var sammen med en annen en.
Jeg som bare ville ha det artig, som aldri tenkte jeg skulle gifte meg, stifte familie og slikt.
Plutselig hadde jeg passert tre tiår og tenkte at kanskje skulle jeg likevel.
Han kom og vi levde sammen i mange år.
Så mange at vi måtte til rådgiving.
– Av og til er folk for forskjellig gjenga, sa rådgiveren og gikk ut i den varme sommerdagen.
Så sto jeg der med nyvunnen frihet og kunne kysse nye, nye frosker.
Den første var på en parkeringsplass, jeg vil kysse sa jeg, fordi jeg måtte prøve det ut. Da det skar seg falt jeg mange etasjer, fikk vondt i magen og fikk kjenne på det igjen.
Men jeg var fri.
En hadde rød bil og rødt fjes, vi hadde blitt kjent på et nettsted og var mobilforelska.
Jeg hang opp klær ute på snorer, snakka i telefonen med øreplugger og var helt salig.
Det gikk over da vi møttes.
Så møtte jeg han som var lang nok og som virka perfekt. Etter og ha feira to nyttårsaftener og vært sammen både mellom, før og etter, huska jeg ikke at jeg hadde feira to nyttårsaftener da det var slutt.
Da begynte jeg å le, stakk det ikke dypere.
Vi gjorde det forresten aldri slutt. Det fade ut, bare.
Så fikk jeg en kort affære som førte til år med kontakt, uten mer aksjon.
Men å kjøre gjennom Geiranger i mai med fruktblomstring i sol og være forelska, det unner jeg alle å prøve.
Det var helt amaising, burde være et turisttilbud.
Vi begge fant oss nye.
Jeg trodde på den nye, men så ble det rarere og rarere.
– Vi var redd for deg mamma, sa gjengen min.
Jeg ble også redd og det var en lettelse da kapitelet kunne lukkes uten større problemer.
Og jeg var kurert og ødelagt, jeg turde ikke mer.
Koronaen kom og jeg hadde nok med mitt.
Tenkte at det fikk bli slik.
Likevel, plutselig hadde jeg en date.
Og på et vis funka det.
En stund.
Men jeg visste ikke, men fikk prøve.
Artig med besøk og kanskje ville det vokse, vokse det som ikke var på plass.
Men det var noen falske toner.
– Vi må si i fra om vi ikke vil, sa jeg, mens det forsatte.
– Bare en i gangen sa han, men det viste seg ikke stemme helt.
Så da var det bare en ting å gjør, sette punktum.
Alle disse menn.
Huske den gamle sjømannen, spenninga med at han var så mye eldre – men han var en for god kunde på polet etter min smak.
Han som jeg var så betatt av og som sa han likte gutter.
Eller han som var redd for at jeg skulle forelske meg i han, som måtte fortelle meg det jeg visst, jeg likte han bare som mennesket han var.
Og homsevennen som var en av mine bestevenner, var med meg til hjemstedet mitt og naboer trodde denne vakre, forfina, feminine gutten var min kjæreste.
Jeg lo godt av det. Men latteren forstumma da han slukka lyset for alltid en del år senere.
En gang hadde jeg lyst til å kysse en jente, jeg gjorde det ikke og har ikke hatt lyst siden.
Jeg likte å kysse.
Det er vel det at jeg fortsatt liker det.
Og så er det et ord jeg har blitt glad i, det er ordet tidsvitne.
Det å ha et tidsvitne. Derfor ønsker jeg fortsatt etter jeg kom meg over den opplevelsen som skremte meg så.
Som ung hadde jeg nok med forelskelse.
En gang traff jeg den flotte fyren, høy, muskuløs.
Jeg hadde mista nøklene mine. Han var friidrettsutøver og var kjent på Bislet, så vi klatra over gjerdet og overnatta på en tjukkasmatte.
Men han som jeg var så forelska i, som trodde jeg var blitt månesyk fordi jeg ikke fikk ordene over leppene om at jeg var så forelska i han at vi ikke kunne møtes…
Det gikk slik, vi møttes ikke på en stund.
Så skulle jeg flytte fra byen og sammen med han jeg ble gift med.
Da ba han meg ut på kino, en film jeg hadde gledet meg til å se om livet til Charlie Parker.
Den gikk på Coloseum, vi satt ved siden av hverandre inne på filmen. Og jeg begynte å brenne, konsentrasjonen om filmen forsvann, mitt liv ble det vesentlige -.
Hva er det jeg holder på med, tenkte jeg, når jeg føler så sterkt bare ved å sitte ved siden av han.
Da vi sto på Majorstua etterpå hadde det begynt å snø. Stor snøfiller dala ned på oss.
Han tok på meg hetta og børst snø av meg. Han ville vite hvorfor jeg skulle flytta, han hadde hørt det, var jeg gravid spekulerte han på…
Om vi skulle gå på en kaffe og snakke, jeg skjønte han nok ville mer, han skisserte det.
Men jeg hadde bestemt meg midtveis i filmen, at jeg hadde lovet å komme til Trondheim.
Det var nok tre fine mennesker som skulle inn i livet litt lengre framme, men det visste jeg ikke da.
Jeg takka nei til kaffebesøk og tok trikken ned Bogstaveien, mens magen min var helt i kaos så jeg måtte bøye meg dobbelt.
Tror jeg skal se den filmen om Charlie Parker, har aldri sett den etterpå.
Ikke har jeg vært så forelska som den gangen siden heller.
Og kanskje skal en være glad for å ha følt så sterkt en gang.
Nå er i alle fall et liv bedre aleine om en ikke finner frosken som er en prins og som gjør livet bedre sammen.
Frosker gjør det ikke, da er det bedre å prate med seg sjøl-.
Under en rosa paraply har helga vært. Våt, grå og utrolig fin.
Nå er hverdagen her, med mandag og mer grått vær. Men det har ingen ting å si, for med en fersk helg i minnet, der møter med hyggelige mennesker, opplevelser, den dype samtale og latter, da tåler en godt å være tilbake til sitt.
Det rare var at før bloggtreffet i Trondheim grudde jeg meg ikke en gang, jeg bare gledde meg.
Mellomste datter fulgte meg bort til hotellet der vi skulle møtes.
-Gruer du deg, mamma, spurte hun.
Men jeg gjorde ikke det, bare gledde meg helhjertet.
For det var hos mellomste datter og samboer jeg skulle bo.
Hun møtte meg på bussentralen.
Bilen fikk være igjen hjemme denne gangen.
– Skal vi gå innom, sier hun etter vi har passert Blomsterbrua og er på vei forbi Solsiden.
På enden av rekka med spisesteder og puber var yngste på jobb.
Der møter vi hennes samboer også.
Så det blir en liten mellomlanding.
– Du skulle også bodd i byen, sier jentene.
Dagen etter er det første møtet.
Møtet med andre jeg aldri har møtt før, men lest hva har skrevet.
Vi fikk hilst på hverandre, snakket og så ble vi presentert for en haug av parykker.
Og vips var alle i full aksjon om å forandre karakter for fotografering.
Vi hadde noen hyggelige timer der praten gikk lett, der det ble sunget, rapet, gitt ut gaver og en quiz om oss som var der.
Så da vandringa ut i byen starta var vi godt sammenrista.
Vi gikk under grønt bladverk og forbi staselige katedraler-.
Det var nok bare en katedral, da.
Praten og fotograferinga var konsentrert.
Etter en runde i sentrum der vi endte på Bakklandet, var både snakketøy og føtter klare for en pause.
Før vi møttes etter noen timer igjen.
Da for mat.
Her tok jeg en sammenblanding, det betydde at jeg trodde vi skulle møtes nærmere enn vi skulle.
Men så kom en buss som jeg fikk tatt et par holdeplasser og dermed gikk det greit.
Forsinkelsen ble ikke så stor.
Der var alle kommet og jeg ble bedre kjent med henne jeg ble sittende sammen med.
Det som var litt dumt er at ørene mine sliter med for høy lydføring, alle lydene kolliderer inni øregangene, for det var mange som var ute og spiste.
Ikke mindre enn to feiringer foregikk på nabobordene.
Så det var nesten godt å komme ut på gata etterpå.
Og noen av oss fant en pub.
Der gikk praten videre.
Det kan sies at det ble en veldig hyggelig dag og kveld.
Da jeg gikk hjem i duskregnet kjente jeg på gleden over at det gikk an å treffe så mange, nye hyggelige mennesker på en gang.
Neste dag gikk bussen min såpass tidlig at jeg fant ut at en lang frokost sammen med midterste var det lureste valget.
Der ble det bananpannekaker med bær og Kesam.
Vi åt og skravla i vei.
Da jeg spurte om jeg kunne legge ut dette bildet, sa hun ja.
Kesam både utenpå og inni er et godt tegn på å kose seg.
Etterpå gikk turen ned til sentralstasjon igjen, og der kom også sola fram.
Jeg skulle gå på min buss og på andre sida skulle hun ta en buss som gikk motsatt vei.
Vi vinka og sendte hjerter til hverandre.
Og så satt jeg der og kunne tenkte tilbake på det siste drøye døgnet.
Snart er vi framme ved pinsens slutt og jeg vil skrive om starten.
På fredagskveld kom mellomste og samboeren.
Veldig hyggelig å se dem begge.
En del av helga var planlagt.
Neste dag skulle vi til sentrum, samboeren fikk område seg hjemme. Han hadde en oppgave som skulle leveres.
Vi to tøttene trilla innover, handling for mor og til oss.
Etterpå skulle vi på en utstilling.
Klær og maleri.
I og med klær følte jeg meg forplikta til å ta besøket, men hadde ikke de helt de store forventningene.
De tankene ble grundig gjort til skamme.
Dette møtte oss:
foto:asbjørg
foto:asbjørg
foto:asbjørg
Det var klær fra DUODU som har tilhold i Trondheim.
Vi snakka med den ene av innehaverne som var der. En veldig hyggelig dame som vi snakka en del med.
Jeg sa at jeg fikk nesten lyst til å ta fram strikkemaskina mi.
Ikke sikkert den virker lengre.
Og datteren min tok fram et bilde av ett av antrekka hun hadde brukt i en av «snuttene» sine og som jeg laga mens jeg holdt på med design.
printscreen fra film tatt av asbjørg
Det var en veldig fin og artig opplevelse som jeg kjente gjorde meg godt. Kjøpte boken de hadde gitt ut.
Boka
Etterpå dette for vi innom mor som ble glad.
Vi laga middag med sopp, spinat, fløte og blant anna. Helt vegetar og det smakte.
Turen hjem presterte jeg å forskrekke meg sjøl med glemskhet. For det var en vei jeg var sikker på jeg ikke hadde kjørt, men da vi kjørte opp så jeg vi hadde det.
Da kom sola fram og det var virkelig nydelig.
foto:asbjørg
Før vi kjørte hjem og så på kart for å kartlegge naturen, samtidig som vi tok oss et glass vin og tok lørdagskvelden skikkelig rolig.
For noen dager siden lå en hvit konvolutt i postkassen min. Jeg hadde fått melding om den.
Det er så hyggelig at det finnes så hyggelige folk som det gjør.
Folk som en føler både glede med og å vite finnes, føler sympati med og som kjenner har mye godhet i seg.
En av disse er Ligaya. Hun er nok kjent for mange på bloggen.
En dag fikk jeg spørsmål om adressa mi og jeg hadde lyst til å svare at hun ikke måtte gjøre noe for meg. Men jeg ga henne adressa og i postkassa ramla en sommerhilsen, som hun sjøl sa.
Jeg har bare lest innlegga hennes her inne og det skinner igjennom at hun er et godt menneske som vil at de i rundt henne skal ha det bra. Nå jobber hun som frivillig når helsa tillater det, der hun hadde jobben sin tidligere.
Neste lørdag skal jeg treffe henne.
Da er det bloggtreff i Trondheim, et treff som Kari Engesvik er primus motor for.
Vi er en gjeng som skal treffes lørdag og søndag til et program Kari E. har lagt opp.
Jeg gleder meg til å treffe hele gjengen, både de jeg følger og de jeg ikke følger…og som jeg har lovet meg sjøl å gå innom her på blogg.
Nå er jeg en helt elendig tidsforvalter, så hittil har det heller vært dårlig med den tiden jeg må ha til å lese meg opp.
Kokken fulgte jeg en liten periode og fikk forståelse av at han har en interresant forhistorie utenom at han lager mat. Frodith og Kari2 har jeg lest mye hos, så er veldig spent på om de er slik jeg tror dem er på bloggene. Henne med vesla har jeg ikke lest hos og en del av de andre må jeg lese meg litt opp hos før helga. Ligaya har jeg lest mye hos, også noe av fra arkivet og vet at hun har en historie utenom det vanlige. Dixierose har jeg vært innom og Heidis verden har jeg nå møtt flere ganger i det virkelige liv.
Jeg ser fram mot å møte alle, og ikke minst Kari E., som har brukt masse tid på treffet.
I løpet av noen år nå, så har maten fått et økt fokus. Prøvde meg delvis på keto og periodisk faste prakiserer jeg slapt. Turen innom matbutikken er forenkla; mel, nøtter, frukt, grønnsaker og meiriprodukt i hovedsak. Kjøper kjøtt og fisk mest mulig uarbeida. Prøver også å kjøpe mest mulig økologisk og har en plan om å handle direkte med forhandler. Lager det meste av maten fra grunnen.
Dette har skjedd gradvis og er bare en sakte omlegging over flere år.
Jeg ser vekta også går sakte nedover, fra i fjor til i år er ca. ti kilo borte.
Og så er noe aktivitet.
Jeg har skrevet om skulder-rotasjon av armer tidligere, som har økt bevegeligheten kraftig.
Dette er altså egentlig ikke noe tema, men i dag har jeg likevel lyst til å skrive om morgenen min.
For her om dagen kom noe inn igjen, som jeg måtte ta ut for mange måneder siden på grunn av en betennelse i hoften.
Så nå ser morgenene slik ut:
Når jeg våkner gjør jeg disse vridninger med armene/skuldrene mine.
Når jeg kommer på badet er det noen øvelser for forfengelighet, så har jeg funnet noen mageøvelser som jeg vipper bekkenet fram og tilbake en del ganger og etterpå gjør jeg kombinerte mage og øvelser for skuldre mot en vegg.
For noen dager siden la jeg til en pulsøvelse som virkelig får opp puls.
Jeg har enda en skulderøvelse jeg praktiserer, for jeg setter så pris på at armene mine kan beveges.
Men nå – endelig, plutselig er jeg i gang. Etter å ha tenkt lenge jeg ville starte på. Nå er de Tibetanske ritene igjen en del av det jeg gjør.
Det gikk veldig greit å ta de inn.
Og jeg, jeg er superglad.
I dag våkna jeg klokka seks og kjente jeg gledde meg til min lille treningsøkt.
Fikk også en liten økt med meditasjon etter å ha dusja.
Men jeg sier dette veldig lavt, nesten hvisker det. For det er ikke et tema.
