Det nye året er i gang. Godt nyttår til alle nydelige her inne.
foto:asbjørg
Årets første dag er blitt mørk.
Jeg begynte å skrive da Nyttårskonsertene gikk linjert over landet, men det ble et kort forsøk.
Jeg har en gjeng ungdommer sammen med meg og det er riktig så koselig.
I dag har vi hatt ett stor måltid, en buffe med varmt og kaldt. To varianter med laks, kjøttpålegg, silde og alle brødsortene, sammen med en vegansk gryte og kalkun.
Litt etterpå blir jeg påmint noe vi glemte i går.
Vi glemte sjampanjen, eller mer korrekt, flaska med musserende.
Ikke så rart.
En halv time før året gikk over til et nytt år fant vi ut vi skulle gjøre noe helt annet.
Vi hadde snakka om det, men jeg trodde ikke det ble.
Men plutselig var vi i gang med å kle oss.
Så ut i den våte desemberkvelden som skulle gå over januarnatt.
Og der på toppen av en haug ble bålet tent.
foto:asbjørg
Det var hyggelig. Bare at kroppen min ikke helt syntes det.
Så jeg gikk ned litt før de andre, etter at vi hadde ønsket hverandre godt nytt år og rakettene sprang i det fjerne.
Stua nede var rydda etter middagen.
Her holder vi på å sette oss til.
Noen av oss havnet nede for å tegne å male.
Så til tross for min egen trøtthet, satte jeg meg også ned.
Derfor hadde bare noen timer inn i det nye året fått gjort to ting jeg tenker jeg skal.
Jeg kategorisere dette innlegget som en reise, men den handler om indre reise og ikke ytre.
En ting er sikkert, når en møter opplevelser som oppleves som vanskelig, så kan det ligge mye lærdom i slikt.
En kan oppleve en utvikling.
At en utvikles som menneske.
Ser en tilbake i livet vil nok de fleste se at de evner å forstå ting bedre når de blir eldre, enn det utgangspunktet en hadde til å se på det da en var yngre.
Det handler nok om at livet sliper av hjørner og unødvendigheter.
Jeg var nok et barn som lot meg forme, samtidig som jeg hadde en kjerne fylt av meg sjøl.
Av og til ble det en dårlig kombinasjon.
Følelsen av å bli tilintetgjort, eller ikke ha noen betydning.
Kjernen av meg ville ha mer plass enn den fikk.
Tror jeg har en reprise.
Av en slik følelse.
Og det er enormt interessant.
Kanskje jeg står overfor en situasjon der jeg kan sette ting i bedre perspektiv.
En slags frigjøringsprosess.
Vi mennesker må alltid slite med egoet.
Et balansert ego er ikke lett å tilstrebe seg.
Understimulert ego er et begrep jeg har møtt på.
At behovet for beundring på en eller annen arena blir stor, mange ganger for stor.
Ofte fokuseres det på at vi har de og de merkevarene, de reisene og slik og slik i hjemma våre, for å fortelle om vår verdi.
Det å føle vi er bra nok som den vi er er ikke alltid like enkelt.
Men samtidig må en ikke la seg trykke under fordi en har et dårlig forsvar for seg sjøl.
Denne balansen med å være menneske.
Akkurat nå sliter jeg nok med å ha for store forventninger av hva andre skal kunne bidra med, forventninger ut fra valg jeg har tatt sjøl for meg.
Men en har aldri noe å forvente, en vanskelig lekse å lære.
En må sjøl ta ansvar for seg sjøl, må gi seg den plassen en trenger.
Man en er heldig når en må ta tak i en læreprosess, finne ut hvilke kanaler en må bruke for ikke gjøre seg til et offer.
En kan aldri bestemme over andre, bare seg sjøl. Det er en fin lekse å lære.
Og at man må ta sin plass uten å trykke andre ned.
Som jeg har skrevet om i innlegg etter innlegg, er jeg nesten ikke hjemme for tida. Jeg bor hos mor, og mor er glad i tv. Og jeg som kan gå flere dager uten å sette tv’n på, hjemme hos meg sjøl…får en gedigen tv-overdose.
Men noen gange kommer program som er verdt å se.
Det var en dansk dokumentar.
Den handla om mennesker, livet og døden.
Mennesker som hadde holdt på å dø, mennesker som kanskje kunne eller skulle dø snart.
Alle kom med et mantra for livet som ble meislet inn i en sten.
En setning som omsluttet erfaringene og det som sto for dem som det viktigste. Setningene ble meisla inn i steinen av en 88 år gammel dame.
Programmet het “Sju ting du må vite før du døyr”.
En mann var full av kreft, han var ikke lovet langt liv og livet handlet om å overleve. Han skreiv dikt, noen ganger sammen med datter si.
En dame hadde overlevd sunamien i Thailand, med at tilfeldighetene hadde ført henne ut på havet i en båt. Båten hadde ridd oppå bølga uten at dem visste hva som foregikk på land. Da hun kom tilbake til der hotellet hadde vært, var alt knust.
En hadde et voldsomt behov for å utfordre seg sjøl, alt skulle være mer voldsomt enn sist. Han var på en tur opp på Mont Everest da det gikk et snøskred som krevde mange menneskeliv, han ble tatt men ført slik at livet hans berga og at han var med på å berge ut andre.
Ei hadde hatt kreft, sto i starten av livet og var ikke sikker på om hun kunne få den igjen og da ville det være slutt.
En hadde besvimt i togsporet, blitt overkjørt av toget, berga med en arm mindre.
De fikk spørsmålet om hva var det viktigste for dem.
Mange av oss leves som i det “grå ubeviste”, uten å teke på at hver dag er Livet.
Egentlig legger vi ikke merke til at livet går.
Kanskje bør en gjøre det en vil snart, starte å leve…
Jeg ble sittende igjen med mange tanker etter programmet.
Som han sa han som hadde mistet armen “jeg kan ikke gjøre noe med armen som er borte, men den jeg har”.
Dokumentaren grep meg sterkt.
Hvordan leve i nåtida, ikke i går eller i morgen.
NÅ!
Om jeg har fått vite at jeg hadde en begrensa tid igjen, hadde jeg fortsatt levd slik jeg gjør i dag eller har jeg gjort andre valg.
Jeg syns dette er interessant å tenke over, hva betyr, hva ønsker jeg og hva vil jeg?
Tenker du mye på slikt og har du tatt noen valg ut fra de tankene?
