Ting og tang står i kø, mandagen kom meg i møte med et smell.

 

 

Blå og blåsende sto dagen bredbeint foran meg.

Jeg måtte tenke og handle.

 

Plagsomme greier.

 

Jeg måtte foreta noen valg.

Det satt så langt inne, at først skjønte jeg ingen ting. Jeg ville bare ha fullstendig fred og fri.

Men måtte innom jobbemailen.

Så der satt jeg da.

 

Forvirra.

 

Først tok jeg telefonen til legekontoret, begynner å haste med den legetimen og blodprøvene til St. Olav. Jeg fikk time samme dag som jeg skal til Kristiansund med bilen. Det passa bra, legekontora ligger på den aksen. Skal skifte airbag på bilen.

Pålagt.

 

Men så var det Osloturen, personaltur, skal jeg ta meg tid-.

Tok en gjennomgang av programmet og fant ut at det er veldig relevant. Sendte noen mail, for den ene dagen blir på bibliotekdagen min.

Fikk klarert og har bestemt meg for å dra.

 

Men skal jeg ta fly eller tog, skal jeg reise litt før… Ser jeg kan ikke være der helga som stunder til.

 

Da følte som jeg hadde foretatt meg mye.

 

Tok meg en tur ut. Hente ved, tenkte jeg, og skunda meg inn i vedboden.

Booiiing, sa det.

Hodet smalt inn i en bjelke.

 

Jeg registrerte at jeg fortsatt sto på føttene. Og at jeg var fryktelig irritert.

Så unødvendig. Jeg burde kunne denne boden. I stedet må jeg drasse på en svak hodepine.

 

Jeg fikk ryddet i noe ved. Tømt en pose med aske og kastet noe avfall.

Må ut siden i dag, tenkte jeg, jobbe litt ute.

 

Det er sol.

Og vind.

Fortsatt.

 

Ennå er det ting jeg ikke har blitt enig med meg sjøl om, men utsetter videre avgjørelser til i morgen, når jeg er på jobb. Drar jeg til møtet langt over alle hauger, på onsdag. Rakk ikke å melde meg på et seminar, neste uke, men kan kanskje ta en dag – da trenger jeg ikke overnatting og bør kunne få være med.

Alt dette som skal bestemmes; budsjett, prosjekt, møter og mangt.

 

Midt i alt dette skal en også bestemme ferie. Har to uker igjen. Men tror jeg kanskje har funnet ut når-.

Må også over til Kyrksæterøra i dag. Handling både til meg og foreldra.

Tok en telefon og fikk snakka med mor, om at jeg ikke kommer i dag. Men i morgen. Etter jobb.

Snakka med yngste, hun hadde hatt en fin helg på Oppdal. Det hadde vært visning av filmen hun var med på å lage.

 

Tror jeg bare avslutter dette kaotiske innlegget med en musikkvideo. Det morsomme er at det er yngste som har hovedrollen i denne snutten. Nå skal jeg se på den, for den er fin til å roe seg ned med. Tror jeg trenger det. Før jeg fyker ut for å henge opp klær.

 

De som spiller heter Sideway, trykk på bildet under så kan du også høre og se.

 

 

 

Kunne gå ut døra si. Glede seg over alt. Alt som er vakkert. Riktig kunne fråtse i det en ser.

 

 

 

 

I dag gikk jeg ut. Ut i sol, kulde og glede.

 

 

Nei, jeg er ikke glad i kulden. Men det er søndag og dagen er min.

Helt min.

Ingen andre er lovet en liten bit av den en gang. Jeg kan kjenne på at jeg bor i meg sjøl. Jeg kan se og nyte.

Sjøl om disse timene også raser avgårde.

 

Tror jeg kan sitte rett opp og ned, med hendene i fanget, og føle tida raser. Kanskje jeg var tiltenkt å være en snegle, men så skjedde det en forbytting i siste stund.

 

-Eller, før ville jeg ALT skulle skje. Det skjedde alt for lite den tida ting skjedde og jeg løp rundt med vind i håret og alltid for lite av tid.

 

Så rart alt er.

 

Jeg er som høsten, eller jeg har blitt høst.

Alt er mer krystallklart, mer fargerikt og ennå kan det spire. 

Bare rusle for å se etter det som fanger ens oppmerksomhet. Høstastersene tåler nok noe flere minusgrader, før den takker for seg. Den også-. 

 

 

Se ned i det rimfrosne gresset, finne små skatter for øyet.

 

 

Min firbente venn syns denne nye rutinen er helt ok.

Gå seg tur før alt. Mens matmor får en kropp til bruk. Ikke sikkert denne øvelsen er like fin når det båser pilspyd og annet trollskap-. Men i dag er det bare lav temperatur, om enn den har bevega seg opp på et par pluss.

 

 

Boffen springer glad og hoppende rundt meg. Vi tar turen over veien. Han setter seg ned når jeg ber han om det. For å være sikker på at ingen biler kommer. Så sier jeg “klar” og vi går over veien. Går nedenfor huset vårt, ser på rimet, på høsten. 

 

 

Her varmer sola. Den skinner inn i skogen, på trestammer som lager rytme med bare å stå der. 

 

 

Tenk all skjønnhet som finnes i det avblomstra. Det avfeldige. 

 

 

Jeg har tenkt en del på dette de siste dagene.

Det som er avfeldig, det som ikke har tida foran seg.

 

Det har laget et matt skjær over alt.

Ja, over alt. Litt slik håpløst.

Alt som ikke kan bli.

Det som ikke lengre har tid.

 

Høsten kan være krevende, om den får lov.

 

Men det å vatre seg sjøl, få finne fram til sine behov og det som en påfører seg av det en tror.…

Det kan det være en stor distanse mellom disse to punkta.

 

På mange måte er jeg heldig og på mange andre måter har jeg mye å jobber med. Ikke det dummeste utgangspunktet å ha.

 

Jeg ville så mye.

 

Men jeg greier fint å forholde meg til slikt det ble. Det ble mye, men på en helt annen måte.

Helt annen. Enn hva mitt unge hode trodde var et mål.

Det ble noe helt annet.

Nok noe som var mye bedre.

 

Og så, i all verdens himler.…jeg er da ikke død ennå. Jeg er høyst levende.

Det er bare høst.

Ha en vakker søndagskveld.

 

Kan høsten gjøre deg melankolsk?

 

 

 

 

Sol med hvitt. Det hadde rima ute. Høsten har satt sitt tydelige merke.

 

 

 

Før jeg gjorde noe annet, tok jeg på meg varme klær.

Skal teste ut å starte dagen med bevegelse, ute, først av alt.

Fotoapparatet fikk også bli med. Det er viktig.

 

 

–Og boffen. 

 

 

Det var frossent. Vekster og blad hadde fått et strøk rimfrost.

 

 

Bilen var rima, men slipper skraping i dag. Skal ut senere, men tenker sola har gjort nytten da.

 

 

Vil også tro klærne blir nesten tørre. Jeg lar meg fascinere av klær på en klessnor. Sikkert fordi jeg liker så godt klær som har tørka ute i frisk luft.

Lukta som sitter i.

Lykke <3

 

 

Bjørka jeg har latt stå, like ved fjøsveggen, er blitt ordentlig høstgul eller nesten tom for blad. 

 

 

Stråene, så fint tegna i naturen. Får stadig lyst til å forevige de. 

 

 

Det er så mangt som kan tas bilde av, sjøl om en beveger seg i sitt egen nære nærmiljø. Men det går fort noe tid når jeg rusler rund slik. Det gjør godt, kjenner det blir lengre radius på bevegelsene.

Kroppen våkner.

 

 

Nok til å være i gang.

 

Dagen skal brukes først hjemme, så er det ærend med å handle og til slutt en kino.

Men ennå er dagen lang, fotspora mine står i gresset da jeg kommer opp til inngangen.

 

 

Men en dag går så alt for fort. Plutselig er mange timer gått, i å nesten ikke gjøre noe. Litt prat, litt mat og en kopp kaffe.

 

Ønsker dere som er innom en nydelig lørdag.

 

 

<3

 

 

Jeg våkna til lyden av basking av fjær og vingeslag. Åpna øynene med det sammen fuglen kom seg gjennom den smale sprekken.

 

 

Vinduet sto så vidt på gløtt. Jeg kom meg opp i en fart. Prøvde være så lite skremmende som mulig.

Den kvitra.

-Fikk vinduet opp og fuglen fløy ut.

 

Slik starta dagen min i dag.

 

 

Om det var dette, eller det faktum at sola stråler i dag, vites ikke. Men dagen føles bare helt herlig. Sol, fri og en absolutt tilstedeværende arbeidslyst.

 

De siste dagene, ukene, ja månedene, har vært krevende. På en måte. Ikke noen dramatikk eller kritikk.

Det har bare vært litt tungt. Ikke deprimerende, bare grått, høst og gammelt-.

Så overlevelses genet har slått til.

Mat og noe søtt….energi, sukker er energi – så jeg har vært ut av kontroll.

 

I dag fikk jeg satt på en vask, vaska kopper, tømt søppel – lekende lett.

Til og med solhilsen. Andre dagen på rad.

Slikt gjør meg glad.

 

Jeg har tenkt en del på hvordan jeg skulle få meg til å virke bedre enn i det siste. Hvordan få dagen til å ikke være helt tappa av gjøremåla som må gjøres?

 

I dag tenke jeg på det som er energityver. Det er alltid noe en kan se mer på.

 

 

For noen dager siden fikk jeg en ide; foreldra mine begynner å bli gamle og de trenger mer hjelp, mangt kan ikke lengre bli utført. De bor i eget hus, med alt arbeidet det fører med seg. De vil ikke flytte til enklere bolig, og spesielt far føler nok frustrasjonen over alt han ikke får gjort lengre.

Jeg som er den “friske”, av oss som bor slikt til, greier ikke en gang ta meg av mitt eget hus. Så mange av oppgavene de trenger hjelp til, har jeg ikke nok kapasitet for.

Det var da fikk jeg denne ideen, hva med å aktivisere oss alle i familien, som har mulighet.

Alle syntes det var lurt, både søsken og barna våre ble med på den plana jeg la fram.

 

Nå skal en av oss ta turen anna hver helg for å hjelpe til med slikt hver enkelt kan hjelpe til med. Dette betyr en turnus med to måneders mellomrom. Overkommelig og som en av tantebarna mine sa, en vinn-vinn situasjon.

Viktig å gi seg tid til å dele tid.

I tillegg vil vi to som bor her fortsette med de oppgavene vi allerede gjør. Men det vil bli mindre frustrasjon, så allerede at foreldra mine virka letter til sinns. Da jeg var innom de sist. Hele situasjonen blir enklere for oss alle.

 

Når ting virker vanskelig er det alltid løsninger, de finnes alltid.

 

 

Og jeg har flere energityver, som jeg skal leite fram. Oppgåtte stier som kanskje må gåes annerledes.

For eksempel har jeg nå praktisert å stå opp to timer før jeg må ut, for å få dagen i gjenge. Det er mye tid, og litt håpløst. Kanskje jeg skal rydde ut denne tanken, kanskje jeg vil virke snarere om jeg ikke “tror” jeg må dette.

 

Jeg er et menneske der følelsene spiller en ganske stor rolle. En slags sårbarhet i meg.

Så å få opp bevisstheta av hva en bruker tid på og lar meg bli såra av, kan være lurt. Der er det nok en del energi å hente. Tenker jeg.

 

Noen av mine begrensninger må jeg nok bare akseptere og leve med. Men alle de andre, som jeg kan styre, vil jeg styre.

Det å finne fram til muligheten i det som virker umulig.

Slike tanker er lette og gode en dag med strålende sol. Kanskje kan jeg bade i dag, teker jeg.

 

 

Badinga er også et ledd i det å få ting bedre tid. Las en artikkel om en som kunne legge bort medisinen. Han hadde en reumatismetype.

Tenk om det går an, tenk om jeg slapp å ta disse sprøytene som jeg blir kvalm av bare ved tanken. At det røde øyet mitt ble normalt igjen og mange andre ting som jeg tror er resultat av det jeg spruter inn i kroppen.

Da skulle jeg ha bada året i gjennom. Derfor er det jeg tester ut min egen tåleevne med vann og kulde.

 

Nå ble nok innlegget helt annerledes enn jeg tenkte å skrive.

Husker ikke en gang hva jeg tenkte. Men det hadde nok med å rydde opp i det som tar energi.

 

I dag er det sol og energien min er høyere opp enn på lenge.

Hurra meg rundt for det.

 

 

 

 

 

 

Sjøl om jeg tenkte det. Og har kunnet-. Om jeg hadde hatt med tøy-. 

 

 

Men badedrakten lå igjen hjemme. Hadde ikke tenkt på muligheta.

Ikke i dag.

Men det hadde gått.

 

Sist var på lørdag. Da var også yngste hjemme. Når en kommer ned til fjorden og sjøen ligger blikkstille, da gleder øynene seg stort. Jeg skulle bade.

 

 

Floa var igjen veldig høy. Vi traska inn til innerste delen av stranda, der det er best å gå ut.

 

 

Det lille strandområdet var dekt med gule løvblad. Hit når ikke sola lengre. Er ganske så baklies.

 

 

Litt slik gru-glede, temperaturen var blitt mye skarpere. Likevel hadde yngste også bestemt seg for at hun ville prøve seg i det våte. 

 

 

Først skulle jeg uti. Det er ikke noe å vente på.

Ut i sjøen.

Dukke seg, hoppe opp for å få igjen pusten. Så legge seg ned  for å ta noen svømmetak.

 

 

Lucas fulgte ivrig med. Trygt inne på land. 

 

 

Så skulle yngste prøve, det gikk i full fart utover, før hun kasta seg i vannet. Må si jeg syns hun var tøff. Hun er ganske så slank. Ikke vattert, som meg. Ble imponert over han hun kom seg ut i sjøen uten øvelsen jeg har utover i september.

Tror jeg har tatt åtte bad.

 

 

Vi var godt fornøyd med oss sjøl etterpå. 

 

 

Når en kommer på land må klærne på i full fart etter tørking, jeg hadde med både ullgenser og ullsokker. Tror det er viktig å passe på at en ikke får frost i seg. 

 

 

 

Søndag og mandag uka før gikk også turen ned til mitt lille bade eldorado.  Det var på kveden det var flo. Ikke så høy vannstand. Lyset var fantastisk. Og fotoapparatet var med.

 

 

Ble helt fascinert over sola som malte fram formene i naturen. 

 

 

Strålene fargela gule trær enda gulere. 

 

 

Og jeg måtte prøve meg på selfi med fotoapparatet mitt. Det gikk det også. Og jeg var skikkelig glad for å tatt badeøkta mi. 

 

 

Men i dag ble det altså ikke bading.

Må prøve det en gang til, tenker jeg, hvordan det føles når lufta har blitt kaldere. Har en badeavtale i Trondheim 21. oktober. Da kan det ikke være vind, sludd eller regn.

Men altså….må prøve uti før den tid. Håper jeg :).

 

 

 

 

 

Må et hopp tilbake i tid. Riktignok ikke så langt hopp, men litt tilbake. Et par uker og så der.

 

 

For en tid siden skrev jeg om boffen som måtte til veterinær. Her er det innlegget. Om alt som var bedre enn det vi var redde for.

Men han fikk ny time for klipping av både pels, klør og trekking av en tann.

Mellomste ville komme hjem for å være med.

Vi leverte boffen, han ble bedøvd mens vi var der.

Så hadde vi noen timer til disposisjon. Vi tok å satte oss på en kaffe. Kafe Koselig.

 

 

 Der vi snakka om mye. Barna mine og jeg er glad i praten, funderingene, hva og hvorfor-. Mellomste studerer sosial antropologi dette året, et breddefag.

Her kan vi fråtse i temaer.

Så mye av samtalen ble naturlig nok om dette.

Plutselig blir vi ringt opp av veterinæren. Jeg stålsetter meg, redd for hva de har å fortelle.

“Kan vi få klippe hele hunden”, spør de.

De skulle egentlig bare ta hår på undersida.

 

Og for en hund vi kom for å hente, en fullstendig ribba hund. 

 

 

Vi kom oss hjem. Han kom seg litt, men han hadde det vondt og ubehagelig det første døgnet. Vi prøvde etter beste evne å gjøre det godt for han. Men ikke greit når en er hund, vi kan ikke forklare han hva som skjer.

 

 

Vi hadde en fredagskveld foran oss. Det betydde at vi tobeinte måtte lage oss noe godt. Mellomste er ei ekspeditt dame, det går unna.

 

 

Det ble salsa i flere varianter. Og til tross for at hun er veldig på vegetarbøgen, noe jeg også syns er helt greit, ble det kylling som var snurra i egg og mandelmel og quinoa. Det smakte nydelig.

 

 

Alle tre barna mine er opptatt av mat. Jentene er nok mest aktive i å prøve ut. De samles ofte med venner for å lage mat.

 

Det var ikke så lenge mellomste kunne være hjemme. Neste dag hadde hun fullt program. Det gikk ikke buss fra meg som passa inn, så jeg kjørte henne et stykke på vei der hun fikk tatt bussen.

 

 

Da jeg parkerer bilen hjemme får jeg et forskrekkelig syn.

Utenfor bilen står en skjelvende og meget ulykkelig hund i regnet.

Jeg hadde låst døren, men antakelig ikke fått den ordentlig i lås.

Boffen ble pakka inn i håndkle, hadde lyst til å ta han på fanget, riktig klemme han. Men han er litt for stor til det.

 

Utover uka kom han seg, etter vetrisærbesøket.

 

Da det ble ny helg kom mellomste hjem igjen, denne gangen var hennes hyggelige kjæreste også med. Besøket var like kort, men ordentlig koselig. De tok med seg boffen på flere turer i regnet. Lucas boff var overlykkelig.

Dyrene i huset er viktige familiemedlemmer, som tidligere nevnt.

Derfor tok mellomste tid til å dra hjem på disse korte turene.

 

Boffen har kommet seg og er nesten en ny hund. Mer valpete enn på mange år. Fortsatt skal han ha ett besøk til hos veterinæren, en tann til må ut. Det blir neste mandag. Så ny runde da. Men den tid den sorg, nå nyter vi tilværelsen, både tobeint og firbeint :).

 

 

 

Nøyaktig var det lørdag og siste dagen i august. Mellom regnbyger ble det tur.

 

 

Dette er en bildekavalkade av naturen rundt meg, her jeg bor. Og det var første testen av de nye skoa mine, som jeg ikke tok bilde av.

Jeg tok veien oppover den lille stien jeg lagde i vår. Kanskje ikke så lett å se at det er en sti, men det gjør framkommeligheten bedre etter disse øktene med sag.

 

 

Dette treet fascinerte meg. Morsom form. Ei rogn.

Jeg skal oppover de uslåtte bakken bak der, og videre oppover i skogen.

 

 

 

Måtte jeg ta et nytt bilde av det da jeg kunne ta å knipse det mot himmelen. Kontrast med det grønne og det rusta jernavfallet. Rester etter en gammel bil.

 

 

Det glitrer i bladverket. Sola som treffer renvaska bladoverflater.

 

 

Stien ser ut som en “elv” bak meg.

 

 

Også der den ligger foran meg.

 

 

På det høyeste punktet får en nesten litt fjellfølelse. Furutrærne bruker tid på å vokse.

 

 

Syns ledningsnett, gamle stolper i kontrast med naturen kan fascinere.

 

 

Her er en bit av en gammel vei langt oppi lia. Utsikt til grenda lengre inne i fjorden.

 

 

Vanndropende ligger som puter over gresset.

 

 

Så er jeg kommet fram til veien som går opp til setra og opp til fjellet.

 

 

To trær som står tett i tett. Trær som mennesker, aldring inntreffer forskjellig. Den lille bjørka er kommen mye lengre i å få gule blad enn den større selja bakom….eller er det or…?

 

 

Stramme grantrær lager lys og skygge i solskinnet.

 

 

Og så ligg fjorden foran, grågrønn og rolig. Speiler dagen.

 

 

Paralleller, tak og linjer i naturen. Skjønner ikke, virker som rust har begynt å appellere til meg. Rust og røste.

 

 

Så slynger hovedveien seg framover, veien vi skal gå. Den vist seg tok på tiden. Dette er før vetrinærbesøk, så boffen har brukt opp energien sin. Han er tydelig i dårlig form.

 

 

Det blir mange stopp, får studert berghammer og stein mye. Vann som sildrer nedover berget.

 

 

Vi må ta veien bort frå trafikken. Her blir jeg bedt inn på kaffe, som jeg takker ja til. Det gjorde godt for en sliten hund.

 

 

Før vi fortsetter veien hjem.

 

 

Trær liker jeg. Dette rogntreet hadde så koselig ei form.

 

 

Før jeg kan se opp på dette treet igjen, tredje bilde av den ovale rogna.

 

 

Opp og over bakkekammen, helt til høyre ser jeg så vidt ned til fjøset på min eiendom.

 

 

Og når jeg er kommet ned til meg sjøl, er soldagen over. Et skydekke har lagt seg foran, siste sommerdag bærer lovnaden om høst.

 

 

Og nå, nå er vi midt i denne høsten. Etter uker med regn har vi endelig noen soldager, med sak varme i seg.

 

Takk til deg som ble med på turen min.

 

 

 

 

 

Litt lettere vær og en knapp time til døren må låses, tenker jeg å servere noen ord.

 

 

I det siste har jeg vært ordknapp. Det er denne tiden. Den for bare avsted.

Har både innlegg og bilder omtrentlig klar for å produsere, men det var ikke tiden.

Orda forsvant.

Planer virka ikke.

Jobb og hverdag har fylt opp.

Nå skal jeg handle for foreldre, hente dem og en person til. Ta en ferge, kjøre over en bro for så å parkere. Vi skal ut å spise.

Gleder meg til det.

Så må bare gjøre dette innlegget kort og fort. Om en halv time skal jeg sitte i bilen. Så må gjøre meg klar.

 

Hvilke planer har du på en lørdag?

 

 

 

 

 

 

 

Det var første september da jeg kom på det. I dag er det åttende, og jeg gjorde det igjen.

 

 

 

Egentlig er det ikke så spesielt. Det er mange som gjør det, og jeg vet ikke om hvor lenge jeg eventuelt vil gjøre dette. Kanskje var det siste dagen i dag.

 

Første september kom med sol, det gjorde den andre september også.

Og begge dagene gjorde jeg det -.

 

 

Jeg sto på kjøkenet, så ut og plutselig kjente jeg meg så fri.

Jeg kunne gjøre akkurat det jeg ville.

Jeg var helt fri til å dra ned til sjøen for å bade. 

 

 

Så boffen og jeg loffa nedover.

 

 

Nede ved sjøen fikk jeg meg en overraskelse. Tror ikke boffen brydde seg nevneverdig i starten. Jeg hadde sjekka ut når det var høyvann.

Da vi kom ned til sjøen var den ikke bare høy, den var megahøy.

 

 

Det gikk ikke å gå bortover på stranda.

Så jeg gikk uti helt i starten av stranda. Det var vann liksom helt til halsen, før en var i vannet.

Det var herlig å dukka seg ned. Svømme noen tak.

 

På land igjen vea jeg gjennom sjøen, underlaget var gras. Helt merkelig.

 

 

Boffen peip, han er ingen badehund, han skjønte plutselig konsekvensene av alt vannet – men så fant han ut at han kunne gå opp i skogen og komme seg etter meg.

Da jeg kom dit jeg opprinnelig hadde tenkt å gå uti, tok jeg en dukkert til.

Det er veldig vakkert når sjøen er så høy.

 

 

Det som også var artig denne dagen var at på tur ned til sjøen fikk jeg se det lyste gult mellom trærne.

Så på tur opp igjen knytta jeg sammen t-skjorta mi og bruka den til pose.

 

 

Så mange kantareller har jeg aldri funnet før, jeg visste om at dette var en plass. Tidligere i sommer ble det nok til et par brødskiver. Nå ble det også matauk.

 

Neste dag kom jeg meg også ned til en dukkert. Da var ikke floa så høy.

 

 

Så kom mange regnværsdager. Jeg avtalte med ei på jobben en dag, bading, men måtte utsette det.

 

I kveld, da sola var på vei ned, tok jeg turen igjen. Ned til sjøen. Det ble noen svømmetak.

Friskt og litt godt. Mye kaldere i luften, men sjøen føltes ikke tilsvarende kald.

Om dette var den siste turen i år, eller om jeg greier flere gjenstår å se.

 

Jeg har tenkt på at det må være herlig å isbade.

Herlig etterpå.

For over ti år siden, hadde jeg veldig lyst til å starte. Det ble aldri noe av.

Det blir det sikkert ikke nå heller, men tanken på at om en fortsetter, så….

 

Hvor sent på året har du badet, eller hvor tidlig på året har du tatt det første bad?

 

 

 

 

Det er noen dager siden nå, at yngste reiste hjem til sitt daglige liv.

 

 

Boffen er veldig glad i alle familiemedlemmene, så han må være med å ta avskjed når noen drar. De hører til flokken hans. 

Når noen kommer, tar han i mot.

Han vet godt hvem de er når jeg forteller at en av dem skal komme. Da pister han i glede, og når han hører bussen, legger han i vei for å møte.

 

 

Yngste skulle tilbake til bylivet, til skatingen og til det som opptar henne der. 

 

 

Det er svært koselig når hun tar turen over fjella på besøk.  Besteforeldra er overlykkelig når hun kommer. Da blir pærer som er gått, skifta. Og andre gjøremål som en ung dame med fart, får unna i en fei.

 

Disse dagene hun er hjemme går så fort. Det er så mange ting å snakke om, diskutere, fundere over. 

 

 

Det gjelder hele den store, lille gjengen min. Det er så fint når de kommer hjemom.

Men jeg er klar over at de har alle sine liv.

 

Hvor gammel var ikke jeg da jeg flytta til Oslo som tjueåring. De åra var foreldre en lite interessant gruppe. Jeg syntes det var koselig å komme hjem til mor og far, men du verden det var kjedelig – all den skogen og all natur…

Tror nok mine barn er mange hakk mer reflektert enn jeg var på den alderen.

Men så klart blir venner, kjærester og alt det der i en helt annen kategori.

 

Og nå skal yngste stå på egne ben. Hun skal jobbe.

-Har fått en 10% stilling som hun faktisk skal rulle på hjula hun syns er så artig å holde på med. Men hun må har mer å gjøre. Så hun syns nok dette er vel spennende.

Men det ordner seg til slutt.

 

 

Så kom bussen rullende for å ta henne med tilbake. 

 

 

Og vips, så var besøket over for denne gang <3.