Det gikk ikke lengre, allerede andre dagen sporet jeg av.
Tredje dagen tenkte jeg å starte dagen med en liten tur ut.
I dag.
For å ta bilder.
Før jeg satte meg ned.
Da jeg gikk ned med dunken med papiravfall så jeg det…
Dagen var nydelig. Lyset var fantastisk.
Jeg må ta noen bilder, tenkte jeg.
Så tenkt som gjort.
Inn for å hente apparatet.
Tok ett bilde med det samme jeg kom ut.
Det ble med det. Neste bilde ville ikke bli til noe.
Batteriet var utlada.
Håper dette ikke betyr at dagen fortsetter på samme viset som i går, for da fikk jeg ingen ting til.
Den starta kvelden før. Slik som dager alltid gjør, starter alltid kvelden før.
Lillesøstra mi var redd for mor og… slik jeg oppfatta det like før jeg la meg, kritiserte meg. Resultatet var at jeg ikke fikk sove.
Det er noen diskusjoner en ikke bør ta like før en legger seg. Ikke en gang over messanger.
I går var det fryktelig vanskelig å komme seg ned på jobb, jeg fungerte så dårlig.
Samtidig får jeg spørsmål om hva jeg har tenkt framover, jobbmessig, svarer at sommeren ble litt spesiell med mye sykdom og at jeg ikke har greidd å komme fram med et svar.
Hadde også ønska spørsmålet hadde blitt stilt lenger fram i tid.
Siste tanken min har vel vært at det er knapt to år igjen, at jeg kan gå av i juni om to år. At jeg bør klare det.
Men så er det effektiviteten det legges opp til og det fordømte pliktfølelsen min, som ikke er en god kombo…
Og så er det noe med både innhold, sjølfølelse og økonomi, om jeg tar bort arbeidslivet. Man kan alltid drømme seg inn i scenarier, om alt det fantastiske en da kan finne på – men jeg vet jeg er en stor drømmer. Kan ikke dette fort bli en slik drøm og at jeg blir sittende der og ramler nedover i min egen sjølfølelse.
Store valg fører til store spørsmål.
Midt oppi dette blir det en dialog mellom oss tre søstrene. Lillesøster redsler for mor og mikrobølgeovnen, den hadde lukta brent da hun hadde kommet til mor.
Til slutt får vi landa dette fint.
Litt senere blir jeg oppringt, da er det et nytt tema, om jeg kan passe katten. Lillesøster tenker å anskaffe seg en omplasseringskatt og spørsmålet gjelder for hele august neste år. Om å passe denne katten hun ikke har fått.
Jeg svarer at det er i august jeg har brukt å ta ferien min, blir det slik neste år kan jeg ikke ta på meg et slikt ansvar og være fastlåst hjemme fordi jeg er kattepasser.
Skjønner hun ikke er fornøyd med svaret.
Og i alt dette, mor som har vanskelig for å ta telefonen og det eneste som opptar henne er om jeg kommer.
For et bilde!
For et bilde jeg maler av mitt liv og det jeg har rundt meg.
Nå setter jeg alt på spissen, egentlig for meg sjøl, kanskje for å forstå at inn i mellom ramler jeg så ut. At jeg lar hendelser rundt meg påvirke meg for mye. At jeg må ha tillit til meg sjøl, skjønne hva jeg skaper…
Tror jeg skal sjekke om batteria har lada nok opp til en liten tur ut for å leike med lyset-.
Og det ble en liten tur.
Og det var godt.
Sjøl om lyset forandrer seg fort, så det var ikke helt det samme som da jeg var ute for litt siden.
Nå skal jeg drikke limevannet mitt.
Komme meg ned på kontoret. Har et møte klokka ti.
Så får de skrevne ord modnes når jeg leser i gjennom om noen timer.
For dette handler kun om slikt jeg føler og min reise.
Vi gjør alle så godt som vi kan.
♥
