Søndagskveld og helga straks over. Som vanlig har helga hatt hastverk.
Men den har vært fin.
Gledde meg skikkelig til denne helga.
Begge jentene hadde sagt de ville komme hjem.
Fredag etter jobben dro jeg lykkelig hjemover.
Og så kom bussen med den dyrebare lasta.
Lørdag reiste vi til deres mormor og min mor.
I og med at begge reiste med buss tilbake på søndag, tok vi morsdagsfeiring dagen før og unngikk stresset med å avslutte besøket for å rekke returen til byen.
Jentene laga vegetarlasagne, som falt godt i smak.
Mor var så glad over å ha jentene på besøk. Hun syns de bor alt for langt borte. Det er så godt med den unge energien de tar med seg, syns hun.
Vi var hjemme igjen nokså sent.
I dag har vi tatt dagen med ro.
Jeg fikk blomster og akrylmaling hos de.
Og vi bevilga oss ansiktsmaske.
Det vil si, jenten syntes vi skulle det.
Her er vi i gang.
Fine ja :D…
Og så reiste de tilbake, etter middagen og morsdagskake.
I morgen starta dagen med reise og møte, for meg.
Men i kveld føler jeg meg slik litt småelendig. Tørr hoste, vondt i hodet og slapp.
Så jeg har bestemt meg for at det kanskje bare er lursest å holde seg hjemme.
I slufs og slafs rulla piggdekka gjennom sørpa. Enn at det skulle være et slikt føre.
Heldigvis hadde jeg bevilga meg god tid, så om jeg ikke rakk den første ferga gikk det likevel bra.
Dagen ble intens, men så kunne vi ta helg.
På tur ut av byen ser jeg en jente på fortauet, med et instrument hengende over aksla.
Det kunne være en hora (instrument), muligens.
Hun var lita, med rød trutmunn og hatt.
Ansiktsuttrykket er mutt.
Hun går sikkert på musikklinja, tenker jeg.
Attityden.
Tankene om hvordan det var å være lærer, møte nye elever hvert år… ramla ned i hodet mitt.
Elever med drømmer, ønsket om at det i framtida lå berømmelse.
Alle disse som går gjennom systemet, med drømmen om at de er spesielle.
For ti år siden var en av jentene mine ferdig på videregående, på musikklinja.
Denne strømmen av ungdom.
Plutselig er tankene der på meg sjøl som sekstenåring.
Jeg går oppover gata til skolen.
Sjølsenterert.
Inne i alle bilene som passerer sitter mennesker og ser ut, på meg!
Husker jeg tenkte; er jeg lilla i ansiktet, alle ser på meg…
Så opptatt av meg sjøl og liten evne til å tenke mer enn forknytte tanker.
Hallo, skulle noen sakt til meg, når man sitter i en bil ser en da på menneskene som passer forbi, slapp av.
Verden handler om mer enn deg.
Ti år etter flagrer jeg opp den samme gata, full av meg sjøl da også.
Men ikke forknytt lengre.
Tida før bussen gikk skulle utnyttes, jeg fyker oppover gata sammen med en kamerat, vi kom med flyet fra Oslo. Han var i sort sid frakk og hatt, jeg i sidt blondeskjørt og sort skinnjakke.
Jeg liker det så godt, når noen gjør noe som er helt uventa.
Så klart må opplevelsen være positiv.
Jeg liker når folk gjør noe som jeg ikke forventer. Som går utenfor det en forventer skal skje.
Og jeg er nok ikke alene om det, regner med vi fleste er sammenskrudd slik.
Dagen i dag starta slik den bruker på mandager, med et møte på teams.
Var så vidt jeg rakk meg ned i kjelleren og til hjemmekontret mitt, før det var i gang.
Etter det skulle jeg ut for å kjøre noen mil, da var bryteren slått over på privat.
Slik omtrentlig hver tredje måned må jeg ta blodprøver for å sjekke ut verdier på grunn av sprøyten jeg tar.
Samtidig får jeg også beskjed om å ta blodprøver før jeg skal ha konsultasjon med St. Olav. Det er den reumatiske avdelinga der som har den kontrollen.
I dag var en dag for stikk.
Jeg har med meg arket jeg hadde fått tilsendt fra sjukehuset.
– Jeg kan kanskje ta de andre blodprøvene også, sier sjukepleieren.
– Andre, spør jeg, og skjønner ikke helt hva hun mener.
– Ja, som fastlegen hadde rekvirert, svarer hun.
– Når da, spør jeg.
For fastlegen min hadde jeg ikke vært hos på mange måneder. Hun hadde hatt svangerskapspermisjon og starta på etter nyttår.
Svaret er at det var nå, etter hun kom tilbake.
Jeg tror fastlegen min har slik omtrentlig fulle pasientlister, hun har et bra renommé.
Hvordan kan hun da ha kapasitet til å tenke at hun vil sjekke ut blodprøver når jeg ikke har vært i kontakt med henne.
Har hun gått igjennom alle pasientene sine etter hun kom tilbake?
Skjønner dere?
For jeg skjønner det knapt.
Sitter her med en følelse av å bli ivaretatt.
Det er nesten for utrolig, for jeg tenker at det nesten ikke skal gå an.
Men jeg kjenner at jeg føler jeg er veldig heldig med fastlegen min.
Når jeg sjøl ikke greier å være særlig kreativ, gleder det meg at gjengen min er i gang med sitt. I det siste er det kanskje helst de to yngste som er mest i gang.
Bildet øverst er av de to som små. Fantasien og skaperevnen sto høyt i kurs da også.
Nå skal kvelden nytes både på langs og på tvers.
Det er mye som popper opp, av gjøremål, men i kveld tror jeg skal ta verden helt i vater.
Eller, nesten i vater…tenker ikke å legge meg. Bare kooooose meg i fred og ro med litt god mat.
Ett år er passert. Ferdig, finito… Året 2021 er historie.
Godt og vel i overkant av en uke inn i det nye året, vil jeg ta en slags evaluering av året.
Mye hjelper ikke å gå i gjennom, for det er livet sjøl man møter.
Og noe kan en prøve å ta med seg som en erfaring som kan brukes slik eller slik.
Året strarta med at far ble lagt inn på sjukeheimen og vi kunne ikke besøke han.
Men etter mellom en og to uker fikk vi komme.
På slutten av januar fylte han 97 år, dagen etter fødselsdagen, en måned etter han ble innlagt var livet hans over.
Det var veldig trist og veldig naturlig.
Vi måtte støtte mor, mor som hadde mista tidsvitnet sitt gjennom 65 år.
Fars begravelse var nydelig, rart og si slikt, kanskje.
Men dagen var så lett og fin.
Uvirkelig og svært vemodig.
Dagen etter begravelsen var også slutten for de to kattene våre, de var bare en måned unna 19 år.
Det ble mye sorg.
Året mitt blev hjelperens år.
For det var mye som måtte ordnes praktisk, far hadde hatt ansvaret for all økonomi – så det var mye, og mye som kanskje måtte ordnes en gang til. Det var mye papir, telefoner og mange møter.
Ennå er det litt igjen, faktisk.
Jeg husker nesten ikke, men helsa ville ikke på plass, gjennom mye av året.
Forandringer i medisinering på grunn av for høye betennelsesreaksjoner, tenner som falt ut, øyne som viste seg måtte opereres, nye diagnoser… viste seg at jeg hadde for lite produksjon av veske i kroppen, så hadde noe de kalte sekunder sjøgren. Det kan man få når en har revmatisme.
Etter hvert ble det bestemt at jeg skulle slutte med behandling av cellegift, bare ta biologiske sprøyter.
Øynene ble operert i høst, det ene førte til komplikasjoner.
Men jeg ser, og etter hvert blir det briller på nesen.
Slitenheten ble ikke mindre med øynene.
Heldigvis kan jeg justere arbeidsdagen, om ikke tror jeg ikke jeg har klart den halve stillinga jeg går i engang.
I tillegg har det vært mye forandringer på jobb, har følt meg både usynlig og aleine i perioder.
Er glad for at jeg har klart å stå i det, for det har vært mye.
Når det viser seg at huset jeg bor i sannsynligvis har for mange utfordringer til at jeg kan bo her.
Det er tungt, men har ikke kommet til klarhet.
Tiden til det har ikke vært her.
Sommerferien falt jeg sammen, sommeren gikk og jeg satt der.
Den var forresten delt i to, med en intens aktivitet i peprioden i mellom og jeg jobba meg opp en enorm mengde overtid.
De tre høstmånedene kan enkelt sier ble i ovemål innen temaet helse, først øynene mine som jeg måtte bruke hele september på.
Men ved utgangen av måneden var det bare å vente på resultatet.
Oktober starta med at mor ble veldig syk, jeg flytta inn hos henne.
Ville gjerne at hun skulle bli med videre i livet, for der har det kunna gått gale.
Den uka hun var innlagt på sykehus var jeg hjemme hos meg sjøl.
Først mot slutten av året kunne jeg igjen bo hjemme, da var det jula som skulle planlegges.
Året har vært et pes.
Men har året bare vært helt ille?
Nei, det har det så klart ikke vært.
Gjennom året har jeg har hatt en optimistisk og balansert tilnærming. Jevnt, godt humør og gjett om jeg har satt pris på det ♥.
Jeg tror jeg har blitt flinkere til å være ærlig og til å stå opp for meg sjøl.
Og så er det en gang slik, jeg kan aldri bestemme over andre, bare over meg sjøl.
Jeg driver å graver etter min egen kreativitet.
Laget meg en Instagramprofil for posting av av det som blir til.
Hittil har det mest vært tidligere arbeid.
I året som har gått har jeg klart ikke å stresse.
Og så en liten morsomhet, året har ikke inneholdt noen love, love, men jeg avtalte faktisk en date dagen jeg hadde operert det ene øyet mitt. Det syns jeg var effektiv utnyttelse av tid. Og så visste jeg med veldig stor sikkerhet sannsynligheten hvordan det ville gå.
Barna, barna har vært og er til stor glede.
Vi er ikke enige i alt, men jeg er stolte av hvem de er.
De reflekterer, de går ikke etter det som “alle” gjør.
De har ikke valgt det enkle, men de går for det de tror på.
Og jeg har masse å lære av dem, jeg trives med gjengen min.
Og mor, hun har vi med oss, men denne høsten, dette året, har nok kosta henne mye. I dag er det 18 dager til det er året siden far døde. Den helga drar jeg hjem til mor og deler helga med henne.
Er plana.
Og hva lærte jeg av året?
Jooo, være enda ærligere, enda tydeligere.
Se muligheter, ikke bruke hodet til så mye negativitet.
Være meg sjøl uten å tenke på meg sjøl.
Noe slikt.
Og ikke minst,dere, jeg er så glad for å ha lært så mange av dere å kjenne, et skikkelig lyspunkt.
Mitt umiddelbare svar er “nei”. Tror jeg har svart det i mitt indre i flere år.
For en kan hver dag i året-.
Hver enda dag kan en lage seg forsetter, ikke bare når året bikker over til et nytt årstall.
Snu på måter å leve på og legge opp en ny plan, om en vil.
Likevel, i år, i år har jeg laget meg ett.
Bare dette ene.
Ikke massivt og ikke langt.
Bare fem grader…
Jeg skal gjøre en forandring, en vridning på livet mitt på slik omtrent fem grader.
Ikke så mye akkurat nå…men fram i tid kan det utgjøre en forskjell.
Jeg hørte på en podkast av Sondre Risholm Liverød, han er psykolog og har mye å formidle for den som liker psykologi.
Han fortalte at ved å gjøre en liten vridning på livet sitt nå, kan utgjøre en stor forskjell fram i tid.
Om et fly har en feilmargin på noen grader på en langdistanseflygning vil det utgjøre stor forskjell, flyet vil ikke lande der det skulle. Så fly bør holde seg til den graden det skal, men mennesker kan foreta endringer og gjør det. Endringen bør utgjøre en positiv forskjell over tid.
Så jeg har bestemt meg en gradering, en liten gradering i livet mitt.
Den er enkel og den er vanskelig.
Så regner med at jeg må jobbe med den, ha den i fokus hver dag og jeg tror jeg vil lykkes.
I praksis betyr forsettet mitt at jeg skal legge meg i “rett tid”.
Jeg kan ha ekstremt utfordring med å legge meg. Paradoksalt er det vanskeligere desto trøttere jeg er. Jeg kan finne på alt mulig, nett, tv, bare for å bli underholdt og for å slippe og endre posisjon.
Reise seg for å gå å legge meg blir en umulighet.
Akkurat som startsmotoren ikke virker til å få meg til å virke.
Nå skal startsmotoren trimmes.
Jeg skal bare legge meg tidligere og helst til samme tid de aller fleste kvelder.
