Ett år er passert. Ferdig, finito… Året 2021 er historie.
Godt og vel i overkant av en uke inn i det nye året, vil jeg ta en slags evaluering av året.
Mye hjelper ikke å gå i gjennom, for det er livet sjøl man møter.
Og noe kan en prøve å ta med seg som en erfaring som kan brukes slik eller slik.
Året strarta med at far ble lagt inn på sjukeheimen og vi kunne ikke besøke han.
Men etter mellom en og to uker fikk vi komme.
På slutten av januar fylte han 97 år, dagen etter fødselsdagen, en måned etter han ble innlagt var livet hans over.
Det var veldig trist og veldig naturlig.
Vi måtte støtte mor, mor som hadde mista tidsvitnet sitt gjennom 65 år.
Fars begravelse var nydelig, rart og si slikt, kanskje.
Men dagen var så lett og fin.
Uvirkelig og svært vemodig.
Dagen etter begravelsen var også slutten for de to kattene våre, de var bare en måned unna 19 år.
Det ble mye sorg.
Året mitt blev hjelperens år.
For det var mye som måtte ordnes praktisk, far hadde hatt ansvaret for all økonomi – så det var mye, og mye som kanskje måtte ordnes en gang til. Det var mye papir, telefoner og mange møter.
Ennå er det litt igjen, faktisk.
Jeg husker nesten ikke, men helsa ville ikke på plass, gjennom mye av året.
Forandringer i medisinering på grunn av for høye betennelsesreaksjoner, tenner som falt ut, øyne som viste seg måtte opereres, nye diagnoser… viste seg at jeg hadde for lite produksjon av veske i kroppen, så hadde noe de kalte sekunder sjøgren. Det kan man få når en har revmatisme.
Etter hvert ble det bestemt at jeg skulle slutte med behandling av cellegift, bare ta biologiske sprøyter.
Øynene ble operert i høst, det ene førte til komplikasjoner.
Men jeg ser, og etter hvert blir det briller på nesen.
Slitenheten ble ikke mindre med øynene.
Heldigvis kan jeg justere arbeidsdagen, om ikke tror jeg ikke jeg har klart den halve stillinga jeg går i engang.
I tillegg har det vært mye forandringer på jobb, har følt meg både usynlig og aleine i perioder.
Er glad for at jeg har klart å stå i det, for det har vært mye.
Når det viser seg at huset jeg bor i sannsynligvis har for mange utfordringer til at jeg kan bo her.
Det er tungt, men har ikke kommet til klarhet.
Tiden til det har ikke vært her.
Sommerferien falt jeg sammen, sommeren gikk og jeg satt der.
Den var forresten delt i to, med en intens aktivitet i peprioden i mellom og jeg jobba meg opp en enorm mengde overtid.
De tre høstmånedene kan enkelt sier ble i ovemål innen temaet helse, først øynene mine som jeg måtte bruke hele september på.
Men ved utgangen av måneden var det bare å vente på resultatet.
Oktober starta med at mor ble veldig syk, jeg flytta inn hos henne.
Ville gjerne at hun skulle bli med videre i livet, for der har det kunna gått gale.
Den uka hun var innlagt på sykehus var jeg hjemme hos meg sjøl.
Først mot slutten av året kunne jeg igjen bo hjemme, da var det jula som skulle planlegges.
Året har vært et pes.
Men har året bare vært helt ille?
Nei, det har det så klart ikke vært.
Gjennom året har jeg har hatt en optimistisk og balansert tilnærming. Jevnt, godt humør og gjett om jeg har satt pris på det ♥.
Jeg tror jeg har blitt flinkere til å være ærlig og til å stå opp for meg sjøl.
Og så er det en gang slik, jeg kan aldri bestemme over andre, bare over meg sjøl.
Jeg driver å graver etter min egen kreativitet.
Laget meg en Instagramprofil for posting av av det som blir til.
Hittil har det mest vært tidligere arbeid.
I året som har gått har jeg klart ikke å stresse.
Og så en liten morsomhet, året har ikke inneholdt noen love, love, men jeg avtalte faktisk en date dagen jeg hadde operert det ene øyet mitt. Det syns jeg var effektiv utnyttelse av tid. Og så visste jeg med veldig stor sikkerhet sannsynligheten hvordan det ville gå.
Barna, barna har vært og er til stor glede.
Vi er ikke enige i alt, men jeg er stolte av hvem de er.
De reflekterer, de går ikke etter det som “alle” gjør.
De har ikke valgt det enkle, men de går for det de tror på.
Og jeg har masse å lære av dem, jeg trives med gjengen min.
Og mor, hun har vi med oss, men denne høsten, dette året, har nok kosta henne mye. I dag er det 18 dager til det er året siden far døde. Den helga drar jeg hjem til mor og deler helga med henne.
Er plana.
Og hva lærte jeg av året?
Jooo, være enda ærligere, enda tydeligere.
Se muligheter, ikke bruke hodet til så mye negativitet.
Være meg sjøl uten å tenke på meg sjøl.
Noe slikt.
Og ikke minst,dere, jeg er så glad for å ha lært så mange av dere å kjenne, et skikkelig lyspunkt.
Mitt umiddelbare svar er “nei”. Tror jeg har svart det i mitt indre i flere år.
For en kan hver dag i året-.
Hver enda dag kan en lage seg forsetter, ikke bare når året bikker over til et nytt årstall.
Snu på måter å leve på og legge opp en ny plan, om en vil.
Likevel, i år, i år har jeg laget meg ett.
Bare dette ene.
Ikke massivt og ikke langt.
Bare fem grader…
Jeg skal gjøre en forandring, en vridning på livet mitt på slik omtrent fem grader.
Ikke så mye akkurat nå…men fram i tid kan det utgjøre en forskjell.
Jeg hørte på en podkast av Sondre Risholm Liverød, han er psykolog og har mye å formidle for den som liker psykologi.
Han fortalte at ved å gjøre en liten vridning på livet sitt nå, kan utgjøre en stor forskjell fram i tid.
Om et fly har en feilmargin på noen grader på en langdistanseflygning vil det utgjøre stor forskjell, flyet vil ikke lande der det skulle. Så fly bør holde seg til den graden det skal, men mennesker kan foreta endringer og gjør det. Endringen bør utgjøre en positiv forskjell over tid.
Så jeg har bestemt meg en gradering, en liten gradering i livet mitt.
Den er enkel og den er vanskelig.
Så regner med at jeg må jobbe med den, ha den i fokus hver dag og jeg tror jeg vil lykkes.
I praksis betyr forsettet mitt at jeg skal legge meg i “rett tid”.
Jeg kan ha ekstremt utfordring med å legge meg. Paradoksalt er det vanskeligere desto trøttere jeg er. Jeg kan finne på alt mulig, nett, tv, bare for å bli underholdt og for å slippe og endre posisjon.
Reise seg for å gå å legge meg blir en umulighet.
Akkurat som startsmotoren ikke virker til å få meg til å virke.
Nå skal startsmotoren trimmes.
Jeg skal bare legge meg tidligere og helst til samme tid de aller fleste kvelder.
Andre dag i et nytt år, vi er i gang … på en måte.
Jeg sier det så tydelig som jeg kan, her jeg sitter plutselig alene.
Dette året vil jeg ha som en bred elv som renner sakte gjennom nydelig landskap.
Nå har alle dratt, et billass med unge mennesker fløytet mange glade tuttut da de forsvant tilbake til sine liv.
Litt omtumlet sitter jeg her, etter en intens, drøy uke med mat, mennesker og liv.
Livet har langt fra vært fra stille.
Og i dag braka dagen løs som den andre i dette nye året.
I gårkveld prøver jeg å ringe mor, uten å nå fram.
Lillesøsteren min hadde dratt fra henne klokka to og alt hadde vært greit. Sannsynlig hadde telefonen hennes lada ut og da greier hun ikke slå den på.
I dag var lillesøster mer bekymra, da hun tar kontakt med meg.
Jeg tenker å kjøre en tur til mor, men er parkert inn og sjåføren, sammen med resten av følget, hadde en lengre kveld enn meg i går.
Tenkte alle kunne få våkne av seg sjøl.
Sender melding til mors nabo, spør om de kan stikke oppom henne og sjekke telefonen hennes.
Etter en liten stund ringer naboen tilbake og forteller hun ikke fikk kontakt.
Hun hadde stått og ringt på døra i ti minutter og hadde blitt redd for at noe hadde skjedd, for mor så hun ikke noe til.
Da var det en ting å gjøre, å aksjonere.
Jeg banker på døra til de sovende og forklarer at jeg må ut å kjøre.
Litt omtumla kom de seg opp og mellomste kom ut fra rommet sitt og sa hun vil være med meg.
Jeg får ring hjemmetjenesten, de var også et stykke i fra, men skulle dra dit så snart de fikk det til.
Vi kommer oss ut i bilen, det er speilblankt.
Jeg får snudd bilen i riktig retning, men på tur ned til hovedveien begynner den å skli – slik ut av kontroll.
Ingen vits i bremsene, vi rutsjer avgårde.
Vi kan ikke bare seile ut på fylkesveien, kommer det bil da vil det være fatalt.
Så jeg trekke i brekket og bilen gjør akkurat det den bruker når en gjør slikt. Den går i rundt, sidelengs seiler vi inn i snøkanten i oppkjørselen.
Og er det det noen gang det har vært mer upassende, så var det i dag.
Ut for å se som vi greier å få den løs, men hjula bare slurer.
Yngste og kjæresten kommer for å assistere, uten at det hjelper.
Det blir prøvd forskjellig, opp og ned etter både det ene og det andre for å seile ned igjen, på føttene.
Alt fra salt til skinnfell ble prøvd, liketil vedskier.
Det som fungerte best var sand, logisk nok, endelig fikk vi rugga bilen i bevegelse og ut av snøen.
Fikk melding om at det var beordra sandstrøing helt opp til mor, så da vi endelig var framme kom vi oss både opp og helt fram til ytterdøra hennes.
Tenkte det var bra om vi måtte ha ambulanse, da jeg låste meg inn redd for hva vi kunne finne.
Jeg hadde bedt de andre om å krysse fingrene for at dette gikk bra.
Jeg løper inn på stua.
Der er det godt og varmt og i stolen sin satt mor.
Hun smilte strålende da hun så hvem som kommer ramlende inn døra. Mellomste, yngste, kjæresten hennes og meg.
Hun hadde sett på tv’n og ikke hørt noe til ringerklokka.
Hun hadde sett naboen beordre sandstrøing på veien, men ikke ante hun at det for henne det ble strødd.
Ja, og telefonen var utlada.
Det vil si, hun hadde lada den opp, men å skru den på lå utenfor hennes kompetanse.
Så der og da fikk hun et utførlig kurs i å skru på telefonen fra mellomste, det ble både tegna og skrevet oppskrift.
Til og med en gjennomgang på hvordan fotoapparatet på mobilen virker, ble det plass til.
Og så ble det kaffe, twist, engelsk konfekt og småbrød til frokost.
Alt endte altså godt.
Alle fikk så klart beskjed om ståa og at alarmen var over.
Men i kveld, etter nok en ny omgang med mat før gjengen dro, kjente jeg på lysten til å tutgråte.
Tror det var inntrykka fra dagen som sank ned, og i tillegg var jula over.
Men jeg gråt ikke, for store jenter gråter ikke…
Jeg er veldig glad for at det gikk bra med mor, jeg ba om at de som dro tok med seg mat, så klemte vi og jeg vinka mens bilen forsvant tutene og fløytende bortover veien.
I morgen er vi tilbake til hverdagen.
Det blir også godt.
Og jeg ønsker meg en rolig fortsettelse, uten dramatikk.
Dramatikken for året håper jeg ble gjort fra seg i dag.
Det nye året er i gang. Godt nyttår til alle nydelige her inne.
foto:asbjørg
Årets første dag er blitt mørk.
Jeg begynte å skrive da Nyttårskonsertene gikk linjert over landet, men det ble et kort forsøk.
Jeg har en gjeng ungdommer sammen med meg og det er riktig så koselig.
I dag har vi hatt ett stor måltid, en buffe med varmt og kaldt. To varianter med laks, kjøttpålegg, silde og alle brødsortene, sammen med en vegansk gryte og kalkun.
Litt etterpå blir jeg påmint noe vi glemte i går.
Vi glemte sjampanjen, eller mer korrekt, flaska med musserende.
Ikke så rart.
En halv time før året gikk over til et nytt år fant vi ut vi skulle gjøre noe helt annet.
Vi hadde snakka om det, men jeg trodde ikke det ble.
Men plutselig var vi i gang med å kle oss.
Så ut i den våte desemberkvelden som skulle gå over januarnatt.
Og der på toppen av en haug ble bålet tent.
foto:asbjørg
Det var hyggelig. Bare at kroppen min ikke helt syntes det.
Så jeg gikk ned litt før de andre, etter at vi hadde ønsket hverandre godt nytt år og rakettene sprang i det fjerne.
Stua nede var rydda etter middagen.
Her holder vi på å sette oss til.
Noen av oss havnet nede for å tegne å male.
Så til tross for min egen trøtthet, satte jeg meg også ned.
Derfor hadde bare noen timer inn i det nye året fått gjort to ting jeg tenker jeg skal.
Jeg kategorisere dette innlegget som en reise, men den handler om indre reise og ikke ytre.
En ting er sikkert, når en møter opplevelser som oppleves som vanskelig, så kan det ligge mye lærdom i slikt.
En kan oppleve en utvikling.
At en utvikles som menneske.
Ser en tilbake i livet vil nok de fleste se at de evner å forstå ting bedre når de blir eldre, enn det utgangspunktet en hadde til å se på det da en var yngre.
Det handler nok om at livet sliper av hjørner og unødvendigheter.
Jeg var nok et barn som lot meg forme, samtidig som jeg hadde en kjerne fylt av meg sjøl.
Av og til ble det en dårlig kombinasjon.
Følelsen av å bli tilintetgjort, eller ikke ha noen betydning.
Kjernen av meg ville ha mer plass enn den fikk.
Tror jeg har en reprise.
Av en slik følelse.
Og det er enormt interessant.
Kanskje jeg står overfor en situasjon der jeg kan sette ting i bedre perspektiv.
En slags frigjøringsprosess.
Vi mennesker må alltid slite med egoet.
Et balansert ego er ikke lett å tilstrebe seg.
Understimulert ego er et begrep jeg har møtt på.
At behovet for beundring på en eller annen arena blir stor, mange ganger for stor.
Ofte fokuseres det på at vi har de og de merkevarene, de reisene og slik og slik i hjemma våre, for å fortelle om vår verdi.
Det å føle vi er bra nok som den vi er er ikke alltid like enkelt.
Men samtidig må en ikke la seg trykke under fordi en har et dårlig forsvar for seg sjøl.
Denne balansen med å være menneske.
Akkurat nå sliter jeg nok med å ha for store forventninger av hva andre skal kunne bidra med, forventninger ut fra valg jeg har tatt sjøl for meg.
Men en har aldri noe å forvente, en vanskelig lekse å lære.
En må sjøl ta ansvar for seg sjøl, må gi seg den plassen en trenger.
Man en er heldig når en må ta tak i en læreprosess, finne ut hvilke kanaler en må bruke for ikke gjøre seg til et offer.
En kan aldri bestemme over andre, bare seg sjøl. Det er en fin lekse å lære.
Og at man må ta sin plass uten å trykke andre ned.
