Dager i vente på vår

 

 

 

Enda sover alt som skal spire, enda biter vinteren seg fast, mens dagene går.

 

 

 

 

For dagene går og går.

Noen annet har så klart ikke vært bra.

Helga kom og gikk.

Vi to i huset hadde en rolig helg.

Sønnen kom på lørdag og drar i morgen.

Vi har kost oss.

Dekte et frokostbord på søndagen.

 

 

Godt å sitte ved et bord å slappe av.

 

Var på jobb i går, ellers utsetter jeg resten av jobben til slutten av uka.

Tidligere tenkte jeg å ta ta ferie i inneværende uke, men den kom for fort.

Tenker jeg får bevilge meg en ferie i neste måned.

 

I dag har jeg tatt en del telefoner, slikt må også gjøres.

Noen telefoner er så godt å være ferdig med.

Noen er koselige, Slik som at mellomste ringte, men ikke så koselig at hun er syk.

Uansett, deler en snutt av henne der hun synger om når telefonen ringer fra et nummer hun ikke har registrert.

Jeg regnet meg fram til at hun hadde delt rundt tredve slike små snutter siden fjor sommer.

 

 

Om noen timer skal jeg ut å kjøre med mor igjen.

En kollega kommenterte all kjøringa og at søstrene mine slipper fri mye.

Ikke så greit dette, når den ene er syk og den andre bor et stykke unna.

 

Håper det snart skjer noe fantastisk hyggelig, føler det har vært godt i alt pliktløpet.

Tror at en gedigen sum i lotto har gjort susen.

Når alt forfaller, muligheter minker, det eneste som vokser er vekta, blir en en tanke lei.

Men været er stabilt i dag, og det er godt.

 

 

Ønsker oss alle en nydelig dag.

 

 

 

 

 

 

Det snør

 

 

På et par dager er vi snødd ned. Det er hvitt, sørpete og utfordrende.

 

 

Jeg var så glad for de bort i mot bare veiene jeg så midt i uka.

På fredag skulle både moren min og jeg på en kontroll i Kristiansund.

Og som jeg har sagt noen ganger tidligere er det bratt opp dit hun bor.

Hun må hentes ved døra.

Så etter jobb på torsdag, dro jeg til henne for overnatting.

Hun bor en halv times kjøring nærmere Kristiansund.

Da jeg låser biblioteket om kvelden, snødde det.

Siden har det snødd jevnt.

 

Men jeg kommer meg både opp til mor og ned neste dag.

Vi fikk utført det vi skulle.

Vi anløper et senter og med å låne en rullestol der, går det superfint å bevege seg inne på senteret.

 

Vi finner kafeen som selger chilikaffe, det måtte vi unne oss.

Og det ble også middag der.

 

 

Som ved et under hadde en traktor vært og skrapa veien opp til mor, så vi kommer oss fram til oppkjørselen da vi er tilbake igjen.

Så med en støttende hånd kom hun seg inn.

 

Om kvelden kom han som brøyter oppkjørselen hennes, så jeg fikk flytta bort bilen.

Men det er ikke så enkelt å plassere biler når det er så mye snø.

Tidlig til morgenen, for det ble til jeg overnatta igjen, fikk jeg ikke sove.

Ble liggende å problematisere livet, blant anna tanken på om brøteplogen som brøyter veien opp, kom. Og at bilen min ville stå i veien der den sto.

Til slutt kledde jeg på meg og fikk flytta bilen tilbake til oppkjørselen.

Etter og ha gjort dette sovna jeg og det skikkelig godt.

 

Og med snøen hengende utfor taket var jeg redd for at bilen ble begravd om det rasa der den sto.

 

 

Så fikk pakka sammen, henta to poser med ved opp til mor, før jeg kom meg hjemover.

Spent på snøen, var det brøyta opp hos meg…

La meg en plan om det ikke var.

 

Heldigvis kom jeg meg opp til huset.

Senere har jeg vært ute å henta ved i den sammenraste vedbua.

Skikkelig strevsomt å komme seg inn for å henta disse tunge sekkene.

Så sto jeg der og pesa da, etterpå,  med sekken lagt på den store brøyteskuffa, før jeg kan være hest og kunne dra det tilbake. Mens jeg drømmer om et enklere liv.

 

Nå er det tent opp i ovnen og jeg skal straks over fjellet for å hente sønnen. Han kommer med buss, men den kjører bare til nabokommunen.

Så da skal jeg ut å skeise i snøsørpa igjen.

 

Riktig fin lørdagskveld.

 

 

 

Å glede seg

 

 

 

I dag skal jeg være hjemme hele dagen. Tanken på det er beint fram godt. 

 

 

 

Onsdager bruker jeg vanligvis jobbe, men i dag skal jeg ikke.

Det å våkne uten særlig stress i kroppen er så godt.

Nesten ingen tanker som raser gjennom hodet om hvordan skal jeg komme igjennom denne dagen.

Dagen føles lang foran meg.

 

Det har en blå, men senere blir temperaturen utover dagen både en og to rød.

Sol står det også at det blir-.

Da får jeg se sola for første gong på stueveggen min i år.

 

Det som ikke er så bra er at det er slik smårotete hos meg.

 

 

Kopper som må vaskes, rusk på golvet…ja, det er flere av gulva som jeg har planlagt en vask på.

Så plana er lagt, rydding og vasking.

Også å bake brød.

 

 

Regner med dagen ikke blir så lang som jeg ønsker.

I kveld får jeg besøk.

Den andre kreative kvelden, som jeg skrev om HER, går av stabelen.

Og det gleder jeg meg til.

Bare sette seg ned å tegne.

Det er virkelig godt å ha noe å se fra til.

Det trenger vi.

 

Har du noe du gleder deg skikkelig til i dag?

 

 

 

 

 

 

En helg forbi

 

 

 

 

Søndagskveld og helga straks over. Som vanlig har helga hatt hastverk.

 

 

 

 

Men den har vært fin.

Gledde meg skikkelig til denne helga.

Begge jentene hadde sagt de ville komme hjem.

Fredag etter jobben dro jeg lykkelig hjemover.

Og så kom bussen med den dyrebare lasta.

 

Lørdag reiste vi til deres mormor og min mor.

I og med at begge reiste med buss tilbake på søndag, tok vi morsdagsfeiring dagen før og unngikk stresset med å avslutte besøket for å rekke returen til byen.

Jentene laga vegetarlasagne, som falt godt i smak.

Mor var glad over å ha jentene på besøk. Hun syns de bor alt for langt borte. Det er så godt med den unge energien de tar med seg, syns hun.

 

 

Vi var hjemme igjen nokså sent.

I dag har vi tatt dagen med ro.

Jeg fikk blomster og akrylmaling hos de. 

 

Og vi bevilga oss ansiktsmaske.

Det vil si, jenten syntes vi skulle det.

 

Her er vi i gang.

 

 

Fine ja :D…

 

Og så reiste de tilbake, etter middagen og morsdagskake.

 

 

I morgen starta dagen med reise og møte, for meg.

Men i kveld føler jeg meg slik litt småelendig. Tørr hoste, vondt i hodet og slapp.

Så jeg har bestemt meg for at det kanskje bare er lursest å holde seg hjemme.

 

Ønsker deg en god natt og en fin mandag.

 

 

 

 

 

 

 

Ett år

 

 

 

 

Ett år har gått. Det har vært et spesielt år. Noen av oss har samla oss for å være sammen

 

 

 

 

 

Planene for dagen var klar.

For ett år siden.

 

Jeg skulle hente mor, vi skulle kjøpe kake og så dra opp på sjukeheimen for å feire far.

Fars 97 års dag.

Det var begrensninger for å komme på besøk, vi fikk ikke være flere enn to stykker.

Far hadde bedt om at han ikke ønsket mer livsforlengende medisin.

 

Jeg er på jobb denne dagen, og der får jeg telefonen, om at vi måtte skynde oss dit.

Jeg husker ikke alle detaljer, men jeg drar rett opp på sykehjemmet.

Det blir ringt etter taxi til mor, da vi opplever det utenkelige, at taxien nekter å kjøre opp veien dit hun bor.

For glatt og for bratt, mente taxisjåføren.

Får kontakta naboen, så mor blir henta og kjørt. Og kommer seg fram til sykesenga hans.

 

Han er gått inn i en komalignende tilstand.

 

 

Jeg får ringt og sagt i fra til alle familiemedlemmene.

Yngste datter er på tur hjem fra Trondheim.

 

Da natten faller på er vi tre, en fra hver generasjon, mor, meg og yngste datter.

Det føltes så riktig.

Vi vaker over han om natta.

Føler vi har en slags kontakt med han.

Jeg er redd jeg ikke skal skjønne om han dør.

Vi gjør vårt beste med lindring.

Neste morgen, på formiddagen drar han sitt siste pust.

Dagen etter han fylte et nytt år.

 

Det er så klart fryktelig sørgelig å miste faren sin.

Det var også veldig godt å få dele den siste tida slik, med han som for og oss som var samla.

 

Fikk spørsmålet her om dagen, om det var trist at far var borte.

Det som er trist er all tid som er gått.

Alle skal vi dø.

Det er helt naturlig.

 

Nå har det gått ett år.

 

To av oss søstrene deler helga med mor.

Det er hun som ble aleine etter et 65 års ekteskap.

Vi har levd gjennom det første året uten han.

 

Han som fikk være til stede i livet sitt helt fram til det siste døgnet.

Som fikk være hjemme mer eller mindre til siste måneden av livet sitt.

Den siste dagen før nyttår ble han lagt inn på sykehjemmet.

Han hadde i starten et håp om å komme hjem igjen.

Han rista på hodet over beina som hørte han til, men som han ikke fikk til å røre.

Se på dette, sa han og lo.

At dette skulle være hans bein syntes han nesten var komisk.  

 

HER skrev jeg om livet til far for noen år siden.

 

 

Ett år har gått.

Nå skal vi til med neste året. 

 

 

 

 

♥♥♥

 

 

 

 

Egoet i gatebildet

 

 

 

 

I slufs og slafs rulla piggdekka gjennom sørpa. Enn at det skulle være et slikt føre.

 

 

 

 

Heldigvis hadde jeg bevilga meg god tid, så om jeg ikke rakk den første ferga gikk det likevel bra.

Dagen ble intens, men så kunne vi ta helg.

 

På tur ut av byen ser jeg en jente på fortauet, med et instrument hengende over aksla.

Det kunne være en hora (instrument), muligens.

Hun var lita, med rød trutmunn og hatt.

Ansiktsuttrykket er mutt.

 

 

Hun går sikkert på musikklinja, tenker jeg.

 

Attityden.

 

Tankene om hvordan det var å være lærer, møte nye elever hvert år… ramla ned i hodet mitt.

Elever med drømmer, ønsket om at det i framtida lå berømmelse.

Alle disse som går gjennom systemet, med drømmen om at de er spesielle.

 

For ti år siden var en av jentene mine ferdig på videregående, på musikklinja.

Denne strømmen av ungdom.

 

 

Plutselig er tankene der på meg sjøl som sekstenåring.

Jeg går oppover gata til skolen.

Sjølsenterert.

Inne i alle bilene som passerer sitter mennesker og ser ut, på meg!

Husker jeg tenkte; er jeg lilla i ansiktet, alle ser på meg…

Så opptatt av meg sjøl og liten evne til å tenke mer enn forknytte tanker.

 

Hallo, skulle noen sakt til meg, når man sitter i en bil ser en da på menneskene som passer forbi, slapp av.

Verden handler om mer enn deg.

 

 

Ti år etter flagrer jeg opp den samme gata, full av meg sjøl da også.

Men ikke forknytt lengre.

Tida før bussen gikk skulle utnyttes, jeg fyker oppover gata sammen med en kamerat, vi kom med flyet fra Oslo.  Han var i sort sid frakk og hatt, jeg i sidt blondeskjørt og sort skinnjakke.

 

Vi skulle innom polet, før vi reiste videre.

Med stor bag og kattebur, vi skilte vi oss ut.

Vi kniste og nøt det.

Ganske høye på oss sjøl.

 

 

Tid.

Egoet.

Ikke se på meg…

Se på meg…

Denne bevisstheta rundt eget individ.

 

Tanker i hodet på en fredag etter en lang dag.

Glimt fra livet.

Livet som farer i vei med oss.

 

Jeg skulle aldri bli musiker.

Jeg var designer.

Jeg var heller ikke som alle andre.

Til likt med hun med den røde trutmunnen i går.

Følelsen av å være annerledes.

Som noe godt.

 

Så opptatt av vår egen rolle.

Det er godt å slippe å være i den bobla.

Det store egoet. 

Slippe å tenke så mye på hvordan en blir bedømt.

 

Slippe det i mye større grad.

 

 

 

 

Å gå inn fra mørket

 

 

 

 

Hvor er blokka, hva er klokka, tida går og her jeg står. 

 

 

 

 

 

Hvordan kan det du la fram, komme bort når du skal ta det.

 

Og tida er på overtid.

Men til slutt er alt pakka ned, skoa er på og bilen gir fra seg to blink når du låser opp et par meter før du kan åpner bildøra.

 

Det regner og blåser i dag også.

Etter smaler veier, som svinger hit og dit, opp og ned.

Heldigvis lite trafikk.

 

Og så er en framme.

Framme ved et hus i mørket.

Ikke ser en naturen, ikke ser en huset.

Bare døra i mørket. Ut av døra strømmer varm lys og en blir ønska velkommen.

 

 

Blir tatt med inn i huset man ikke aner noe om, fordi mørket gjemte det.

Bli vist i rundt, som et eventyr, fra rom til rom.

Her er badet, her er kjøkkenet, her skal det bli bibliotek.

Det er bøker over alt, mange bøker.

Nye rom.

En oppdagelsesreise i et hus en aldri har vært i.

 

En dør man gikk inn, en dør i mørket, opp trappa, det åpna enda flere rom seg opp.

Soverom her, bad der, dette skal bli stue.

Store vindu ut i mørket.

Nesten som en sal, en glassdør inn til et nytt rom, et langt og romslig rom.

Et rom for å lage ting.

 

Enn å gå inn gjennom en dør, fra mørket til lyset.

Bli overraska av et hus som en ikke hadde sett konturene av.

En liten reise i overraskelse.

 

Jeg er på besøk.

En kollega.

Vi skal møtes for kreativitet og avslutte med kveldsmat.

 

Jeg tar opp blokka mi og fargestiftene.

Jeg skal tegne.

Bare la blyanten svinge seg over A3-arket.

Litt famlende.

Ta opp fargestifter.

 

Fargelegge.

Snakke.

Trives.

 

En god kveld, en vitamininnsprøytning.

 

Og alle skulle ha prøvd å gå inn en dør i mørket, blitt overraska av alle rom en fikk gå inn i.

Det var fint med en slik kveld.

 

Riktig fint var det.

 

 

 

 

 

 

 

Overraskende overraskelse

 

 

 

Jeg liker det så godt, når noen gjør noe som er helt uventa. 

 

 

 

Så klart må opplevelsen være positiv.

Jeg liker når folk gjør noe som jeg ikke forventer. Som går utenfor det en forventer skal skje.

Og jeg er nok ikke alene om det, regner med vi fleste er sammenskrudd slik.

 

Dagen i dag starta slik den bruker på mandager, med et møte på teams.

Var så vidt jeg rakk meg ned i kjelleren og til hjemmekontret mitt, før det var i gang.

Etter det skulle jeg ut for å kjøre noen mil, da var bryteren slått over på privat.

 

Slik omtrentlig hver tredje måned må jeg ta blodprøver for å sjekke ut verdier på grunn av sprøyten jeg tar.

Samtidig får jeg også beskjed om å ta blodprøver før jeg skal ha konsultasjon med St. Olav. Det er den reumatiske avdelinga der som har den kontrollen.

I dag var en dag for stikk.

Jeg har med meg arket jeg hadde fått tilsendt fra sjukehuset.

 

Jeg kan kanskje ta de andre blodprøvene også, sier sjukepleieren.

Andre, spør jeg, og skjønner ikke helt hva hun mener.

Ja, som fastlegen hadde rekvirert, svarer hun.

Når da, spør jeg.

 

For fastlegen min hadde jeg ikke vært hos på mange måneder. Hun hadde hatt svangerskapspermisjon og starta på etter nyttår.

Svaret er at det var nå, etter hun kom tilbake.

 

Jeg tror fastlegen min har slik omtrentlig fulle pasientlister, hun har et bra renommé.

Hvordan kan hun da ha kapasitet til å tenke at hun vil sjekke ut blodprøver når jeg ikke har vært i kontakt med henne.

 

Har hun gått igjennom alle pasientene sine etter hun kom tilbake?

 

Skjønner dere?

 

For jeg skjønner det knapt.

Sitter her med en følelse av å bli ivaretatt.

Det er nesten for utrolig, for jeg tenker at det nesten ikke skal gå an.

Men jeg kjenner at jeg føler jeg er veldig heldig med fastlegen min.

 

Kanskje er det noe jeg ikke forstår.

Men jeg nyter følelsen av å være svært overraska.

Det er så fint å få bli positivt overraska.

 

 

 

 

 

En lørdagskveld til meg

 

 

 

 

Musikk på en lørdag. Lørdag i huset mitt. Endelig.

 

 

 

 

 

 

For i går var jeg til for andre, langs veier som var våte og grå at de nesten nådde sjelen min.

 

Da vi endelig var tilbake, omtrentlig ved utganspunktet, var klokka såpass mange.

Så jeg ble for å se tv lineært.

Dette førte til overnatting.

Jeg sa til meg sjøl at jeg skulle komme meg tidlig hjem i dag. Men det gjorde jeg så klart ikke.

Skjønner ikke at jeg klarer å narre meg sjøl slik, at jeg ikke lærer…

 

Men jeg fikk tatt aske ut av ovnen, hentet ved og slikt.

Til slutt gikk turen hjemover, hjem for lørdagskveld hos meg sjøl.

 

Og hvor kommer musikken inn…

Joo, i går ser jeg at en musikkvideo som ble spilt inn i sommer, endelig ble lagt ut.

Yngste og en til i filmgjengen hadde mekka den.

Ved midnatt ble den lagt ut.

Jeg deler den, sjøl om kanskje ikke så mange av dere som leser inne hos meg er opptatt av rapp.

 

 

Jeg syns både filmen og musikken samtemte, veldig laidback.

 

Jeg er en slik smågal mamma på barnas vegner.

 

Mellomste skal i gang med bacheloren, og hun har disse små snuttene om hverdagene.

Så da måtte hun poste en snutt om situasjonen.

 

 

Deler den også med dere HER.

 

 

Når jeg sjøl ikke greier å være særlig kreativ, gleder det meg at gjengen min er i gang med sitt. I det siste er det kanskje helst de to yngste som er mest i gang.

Bildet øverst er av de to som små. Fantasien og skaperevnen sto høyt i kurs da også.

 

 

Nå skal kvelden nytes både på langs og på tvers.

Det er mye som popper opp, av gjøremål, men i kveld tror jeg skal ta verden helt i vater.

Eller, nesten i vater…tenker ikke å legge meg. Bare kooooose meg i fred og ro med litt god mat.

 

Nyt lørdagskvelden. 

 

 

 

 

 

I Gyda’s favn

 

 

 

Det blåser. Gyda er på besøk. Bare en Gyda kan bråke slik. 

 

 

 

Snøen er borte.

Isen ned til veien kunne forseres rimelig trygt med piggsko. Det var i går.

For noen få dager siden var jeg ute for å fotografere det blå lyset.

 

 

Våkna i firetida i går morges, hørte på kasta og fant fram alt som var å bekymre seg over.

Ikke minst søppeldunkene som skulle ned til veien, ville de blåse bort, ville søppelbilen komme etter jeg hadde vært nede.  

De ble liggende i hulter og bulter etter de ble tømt, fikk henta dem opp i dag.

 

Det blåser.

 

Jeg skulle vært i Surnadal, egentlig var plana aller først i Kristiansund, men så er det all smitte i byen.

Det er mye smitte i min lille kommune.

Sent i går kveld fikk jeg svaret: negativ.

Så nå anser jeg meg som et fritt menneske igjen.

 

Fryktelig snart må jeg ut, jobb, handling…og kanskje en tur innom kontoret for å hente en mappe.

Jeg må ha den for å jobbe videre.

 

Det blåser.

 

 

Blåser det der du er?