Noen ganger kommer urinstinktet fram(fiskerkvinnen). Bland det med nostalgi(Waterboys) og feiring(champagne), blir det en historie fra virkeligheten.

 

 

 

I dag skal du få musikk til innlegget, bare for at det passer. En av mine favoritter fra det bejaende 80-tallet, Waterboys. 

 

Nå er ikke jeg noen mann, men i går slo jeg til som jeger- og fiskerkvinne i en verden av champagne.

Og det var vakkert. Men kan være strevsomt også…

 

Her er jeg kommet ned til sjøen, ser du – fjorden er som champagne.

 

“Klukk, klukk” sa det innmed svaberga.

Det var bare en intens glød, en fullstendig harmoni og fryktelig iskaldt.

Sluken var festa og de tova vottene skulle berge meg.

Men først fiska sluken vottene, fikk skilt disse to som ikke hadde noe med hverandre å gjøre.

Så kasta jeg… først ville det seg ikke.

Etter noen kast gikk det kast i kast.

Og plutselig så jeg noe falt i vannet som ikke skulle i vannet, samtidig som jeg fikk denne følelsen av fisk eller bunn...

 

Det som hadde falt i vannet var sveiva på snella.

Jeg lot snøre være snøre.

Kikka ned i vannet etter det som hadde falt av.

Der nede i sjøen lå sveiva.

Heldigvis var det ikke så dypt.

Fikk lagt meg langflat på berget, dro ermet godt opp og fiska sveiva på land.

 

 

Faktisk føltes sjøen varm i den kalde lufta.

Det hjelpte likevel ikke med sveiva, for det var en skrue også som måtte være der for å få det til å virke.

Og den var ikke å se, eller kjenne -.

Så jeg måtte dra snøret inn med handmakt, tak for tak, og noe lite var med opp.

En liten makrell som jeg vurderte om jeg skulle kaste ut igjen.

 

 

Den var liksom helt på grensa. Men landa på at den var akkurat over grensa.

Snøret var blitt en floke, uten håp, som hadde floka se inn i tang og kvist.

 

 

Så fant ut at tida var kommet til matpakke og te mens jeg vente på at sjøen skulle felle for å se om en skrue kom fram.

This is a fisherwoman…altså ikke en mann, som i sangen til Waterboys.

Her er utsikta mi, og sjøen klukka fortsatt vennlig.

Jeg så bortover mot stranda der sommerens badeplass lå.

Den frista ikke i dag, sjøl om sjøen var varmer enn lufta.

 

Til slutt hoppa jeg ned fra trestammen jeg satt på.

Tok med meg brødskiva og tekoppen og gikk ned på svaberget.

Etter en del speiding så jeg noe nede i sjøen og det måtte være skruen.

Hvordan jeg skulle få tak i den var jeg mer usikker på.

Når jeg farter slik rundt, langt unna der andre folk er, tar jeg det med forsiktighet. Ser meg for og tar ingen sjanser. Fant likevel at jeg skulle vasse uti, at berget ikke var så der glatt.

Og skruen lå ikke dypere anna enn at jeg fikk plukka den opp. Og så kunne sveiva monteres på igjen.

 

Fant likevel ut at fisketuren var over, rensa fisken og tenkte at veien hjem var forferdelig lang og bratt.

Skritt for skritt gikk det framover.

Vurderte veien strengt, trea og kvister, at det skulle være plass til et menneske og en fiskestang.

Jeg orka ikke slåss med trær og fiskestang etter alt.

Og jeg kom meg opp på mine kalde føtter, som hadde et sterkt snev av neglebitt.

Støvler vettu-.

 

Satte på en gryte med edikk, laurbærblad, salt og helpepper i vann.

Der fikk de fire bitene av noe som hadde vært en makrell, trekke.

 

 

Samtidig tok jeg en agurk og skar opp, salta og satte i kjøleskapet.

Etter en svært varm dusj tok jeg i dag også turen til mor, sjøl om jeg var der på søndag. Jeg skal ikke dit i dag.

 

Da det hadde blitt mørkt og kvelden enda var ung, kjørte jeg hjem.

Tok opp makrellen, som hadde ligget i vannet.

Med agurksalat, mandelpotet, gulrot, brokkoli og rømme ble det en nydelig middag. 

Jeg følte meg som en ekte sanker som hadde kjempa for maten, og vunnet.

 

Vil nok prøve meg på fisketur igjen, det må da gå som smurt dette og en vakker dag. Sjøl om dagen i dag absolutt var vakker. Egentlig vakker nok.

Champagnevakker.

Det er andre gangen i høst at det ikke helt går helt etter planen.

 

Jeg slutter som jeg starta.

Med Waterboys og den låten av dem jeg likte best den gang. 

 

 

 

♥