Når jeg blogger kommer alltid orda lett, jeg har likt å skrive. Blogginga har hatt en viktig dimensjon.
For meg.
I dag ble det vanskelig, jeg ville skrive et lett innlegg om å ha påskeferie. Om noe som var gult og fint.
Det eneste jeg får opp er tanker rundt blogginga mi.
Starten min er for mange år siden.
Jeg starta for å speile meg sjøl.
For å legge fram tanker og for å se om jeg fikk respons.
Det var det viktige.
Jeg fikk pes fordi jeg blogga.
Ikke av de inne på bloggen.
Dette var en utrivelig og lærerik periode for meg.
Det ble aldri skrevet direkte om problema jeg hadde, for egentlig forsto jeg dem ikke sjøl, jeg ønska bare å finne fram. Det hadde bare vært så mange forandringer i livet mitt. Det var heller ikke snakk om den store dramatikken i det jeg skrev. Det ble ikke spurt om hvorfor jeg valgte å skrive, jeg ble bare lagt lokk på. For den plassen jeg tok var ikke ønska av omgivelser.
Denne bloggen her har jeg hatt i mange år nå. Det første innlegget ble posta januar 2014. Gikk veien om å linke til en annen bloggplattform en periode. Grunnen til at jeg ikke stoppa å blogge var at barna mine ba om at jeg ikke måtte slutte blogginga.
Jeg har to ganger skifta, de to andre ble lagt ned.
De to var ikke så ulike den jeg har nå.
Som sagt har blogging vært et behov for å få overblikk over livet. Kanskje få korreksjoner over tankemønster. Kanskje treffe andre som gjenkjente noe i orda mine.
Det har aldri blitt skrevet for massene, for plasseringer, for provokasjon, for å komme høyt opp på en toppliste.
Jeg deler så godt som aldri på den åpne facebookprofilen min blogginnlegg, jeg deler lite generelt der. Deler bare i de lukka gruppene jeg er medlem i.
Jeg vil ikke ha andre lesere enn de som ønsker det.
Jeg har fått kommentar fra folk som kjenner meg at de tror at jeg forventer at de skal følge, og at jeg blir sikkert skuffa når de ikke gjør.
Nei, jeg blir ikke det.
Jeg ønsker ikke folk skal lese om de ikke ønsker det ut fra seg sjøl.
Jeg leser heller ikke blogger for annet enn å lære mer om mennesker. Om deres ståsted og syn på tilværelsen.
Jeg har lært, lest og lært. Om mangfoldet, om å se bakom den første reaksjonen jeg få av en blogger.
Bunny har skrevet en del om oss bloggere i det siste, om hva det blir skrevet om. Det er absolutt interessant og reflektere over.
Han har ofte en skarp tone, men samtidig et varmt hjerte. Og han har et ønske. Få tilbake storhetstida i bloggverden.
Bunny er en av de jeg lærte meg å like.
Jeg, en god voksen dame som har malt meg fast i et hjørne i livets store hus, der mulighetene er skjult om dagen. Dette er dessverre ingen overdrivelse, om enn så inderlig jeg har ønsket det var.
Jeg har ingen ambisjoner om å få horder inn på mine skriverier. Ingen ønsker heller, da har jeg skrevet annerledes. Jeg skriver bare et omriss om hvordan et liv kan være. Mitt liv. Vi er mange liv her inne.
Nå er det bare et par jeg har sett som syns det er alt for mange som skriver uinteressante blogginnlegg. Blomster og dagbøker. At det er for mange “husmødrer”. Uttalelser som fikk meg til å tenke over hvordan begrepa brukes.
En ting er i hvert fall sikkert, å bruke ordet husmødrer er ingen hedersbetegnelse i omtalen.
Nå må folk få mene det de vil.
Og føle det de vil.
Ikke minst skrive det de vil.
Det er ikke min rolle å forandre her. Tror faktisk ikke jeg har kunnskap om algoritmene i livet, hva som skal til for å treffe den store hop til å gå inn på et nettsted de kanskje ikke en gang vet eksisterer.
Jeg skriver nok i stor grad med hjertet gjennom fingrene når jeg trykker taster.
Nå føler jeg for å tenke meg om.
For jeg ble dessverre påvirka, eller kanskje heldigvis-, av innlegg i helga.
Såpass mye at disse orda kom ut. Jeg ble virvla opp og har ikke landa ennå.
Det er palmesøndag, det blåser og jeg har sett på videoer inne på YouTube.
Dagen har gått veldig fort.
Dager går fort.
Jeg har støvsuga et halvt teppe, må ta den andre delen snart.
Om teppet er stort?
Nei, det kan jeg ikke påstå, teppe er helt vanlig.
Jeg har sett på videoer, to stykker om narsissisme.
På YouTube.
Nå er jeg en vanlig menig, så jeg kan ikke fordele diagnoser.
Og skal, guu forby, ikke gjøre det heller.
Nå har vi vel- og skal ha, noen av trekka.
Det som kalles positiv narsissisme.
Jeg kjenner igjen trekk både hos meg sjøl og andre.
Og noen ganger kan en bli usikre på om riktigheta av det en føler, tenker en for mye – kan en bli nokså tulleruskete.
Stemmer det jeg føler?
Kan jeg tro på det jeg tror?
Nå er disse tankeøvelsene ikke større enn at jeg styrer dem greit.
Jeg ble spesielt interessert i temaet etter jeg hadde en kjæreste som jeg var veldig forelska i.
Og han i meg.
Trodde jeg i alle fall.
Romantiske middager og drukne seg i hverandre øyner…slike opplegg.
Men så skjedde det noe, i starten var det liksom ikke helt registrerbart.
Etter hvert ble det tydeligere.
Og jeg ble skikkelig redd.
Følte faktisk både redsel og usikkerhet.
Plutselig var det meste ved meg feil, det jeg hadde sagt ble vridd på.
Jeg er så klart ikke perfekt, men det ble så voldsomt. Og det fantes bare den ene sannheten, så dialog ble umulig.
Hva dette var kan jeg ikke vite, men det ble virkelig viktig å komme seg ut av forholdet.
Etterpå følte jeg en enorm lette.
Hva det var eller ikke var-, si det, men jeg så meg aldri tilbake.
Etter dette syns jeg denne personlighetsforstyrrelsen er interessant.
Å lese om. Å høre om.
Nå liker jeg godt slik generelt å dukke ned i sinnet, liker å lese og høre om hvordan vi kan være skrudd sammen.
Liker å lære.
For litt sitter tilbake.
Lærte i dag at ett av kriteriene for å få stilt diagnosen covert narsissisme var en dårlig evne til å ta til seg lærdom og å glemme navn og detaljer -.
Da tenkte jeg, hjelpes!
Men satser på at jeg er innafor, tror nok det.
Liker å lese slikt mye bedre enn å støvsuge.
-Eller vaske.
-Eller gå ut for å ta inn bjørkeris.
Det er forresten litt ufyselig også.
Været altså.
Men bør, hodet har hatt bruk for en stor dose frisk luft uten en tanke.
I morgen skal jeg skifte dekk, for jeg punkterte i forrige uke.
Og så skal jeg ha noen timer på jobb før jeg tar påskeferie.
Han var med innover til sentrum da jeg dro på jobb.
Det ble venting inne på kontoret der han las om arter som tydeligvis hadde et mye større mangfold enn hva jeg har visst. Han gikk til oppgaven med tanken om at han ikke måtte bli alt for skuffa om han strøk.
Han kunne ha ti feil.
En stund etter kom han tilbake med et dystert uttrykk.
Bare for å lure mora si.
Han hadde hatt fire feil, så han var godt innenfor marginen.
Og da var det en ting å gjøre, vi måtte ha viltgryte til middag for dette måtte feires.
Det er fint å kunne feire alt som feires kan.
Og ja, den smakte helt fortreffelig.
Så var tida kommet til han måtte dra, han omfordelte i sekker og forklarte og fortalte. For han skulle på tur, på påsketur og gledde seg enormt.
– Kanskje jeg får skrive om den, spurte jeg.
– Du kan forresten gjesteblogge, foreslo jeg.
Det siste var ikke aktuelt, men jeg skulle får skrive om turen. Så når turen er over skal jeg lage et innlegg.
For han skal på seiltur.
Han skal være med å seile fra Tromsø til Bodø.
I morgen tidlig reiser han nordover med fly for eventyret.
Som mor er jeg forplikta til å bli nervøs, i alle fall jeg-.
Sjøl om avarten av PTSD jeg har slitt med er borte, popper den tydeligvis opp der jeg blir utfordra av noe jeg ser fare i.
– Du må glede deg, sa ene datteren, glede deg med han.
Og når jeg tenker tilbake kommer jeg på en episode.
Jeg sender melding til sønnen og skriver at jeg var et år tidligere ute.
Vel var det sommer den gangen.
Men det året jeg fylte tre tiår var jeg på besøk i Trondheim for å feire de samme åra med han jeg senere ble giftet meg med.
Etter feiringa reiste jeg til Bergen og der gikk jeg ombord i en seilbåt som skulle segle fra Bergen til Egersund.
En svært fin opplevelse.
Og jeg gikk berserk med foroapparatet på turen.
Tror ikke turen blir mindre spektakulær på denne seilasen sønnen skal være med på.
Men som sagt, jeg skal etter turen få lage et innlegg fra turen han skal være med på.
I går kveld posta han et stykke musikk.
Han har jobba lite med slikt i det siste. Men tror det som skjer i rundt han nå er veldig positivt; jaktprøven og seiltur blant anna.
Deler musikken med dere, den trenger både godt volum og litt tid. Stykket varer over 12 minutter.
Det var Bunny Trash som oppfordra oss i den tida vi nå er i. Vi blir bombadert av bombarderingen av et land.
Så enig, vi trenger noe som er positivt, godt og fint.
Som kosedyr er…eller kjæledyr.
Vi har en familiehistorie om kjæledyra våre.
To viktige damer dukka opp i 2002.
Først var tanken at den ene pusen skulle være med oss, men eldstemann ba så for den andre, så det ble to små puser som ble med oss tilbake til Orkdalen.
To søte, små nøster.
De to søstrene delte det meste, til og med kattungene som etter hvert kom. For de kom også samtidig.
Kattungene ble dratt opp i den ene kassen og de delte på ansvaret.
Den ene var sjefen, den andre var underdanig.
Miranda, sjefen.
Cleo eller Cleopatra.
Etter noen kull ble begge sterilisert.
Det var likevel igjen en damepus som fortsatte.
Så da vi flytta hit jeg nå bor, flytta vi med ikke mindre enn syv katter.
Men for alle var det ikke like heldig å flytte, en fikk bøte med livet etter en romanse.
Resultatet av den romanse fant jeg en kveld, alene og forlatt i skogen.
En bitte liten kattunge uten øyner.
Etter å ha funnet fosterforeldre var livet til den lille berga.
Sammen våren hadde vi bestemt oss for en boff, og etter å ha lest om raser og sett på oppdrettere, kom boffen til oss sommeren 2009.
Da forsterbarnet kom hjem til oss senere i på sommeren, ble Lucas boff og Ludvig pus, bestevenner. I perioder bodde Ludvig inne i munnen til Lucas. For boffen dro på pusen over alt.
Og alle dyra levde fint og godt i en symbiose.
Men som alle fine eventyr kommer det til en ende. Da var bare Lucas, Miranda og Cleopatra, de to søstrene, som var igjen.
Og alle tre forsvant innen en kort tid, med mye tårer og stor sorg.
For slikt er også naturlig.
Lucas ble 11 år og pusene 19 år.
Men vi hadde noen veldig fine år.
Jeg satt nesten en hel dag og lette etter bildene jeg deler med dere.
Det å få lov til å ha slike familiemedlemmer er en veldig fin og god opplevelse.
Jo da, fare for is vil det bli, om temperaturen går ned igjen. Men likevel godt å høre regnet.
Jeg ønsker å se den bare bakken.
Dagens værrapport.
Egentlig er kvelden kommet.
Fulgte sønnen ned til veien og bussen.
Han kommer tilbake om noe få uker. Han har meldt seg på kurs om jakt som går over to helger.
Vi har hatt nokre koselige dager sammen.
Gikk oss inn i en gammel serie også.
“Lost”, underholdende.
Vi får se mer når han kommer tilbake.
Ellers skjedde noe rart med den ene foten min i dag, den ble slik litt ubehagelig å gå på.
Da jeg endelig så på den var den hovna opp i en pløs over ankelen.
I og med at jeg ikke hadde skada meg googla jeg.
Fant det best å ringe legevakta.
Egentlig syns jeg det er litt dramatisk, vil helst ting skal gå seg til. Men så har en ansvar med å ta vare på seg sjøl.
Håper opphovninga er gått ned til i morgen.
Legevakta fikk meg til å ta en koronatest, for det var så mange typer symptom. Og vel har jeg hatt noe hoste og litt småvondt i hodet de siste par dagene.
Heldigvis var testen negativ.
Om ikke legen ringte tilbake i kveld måtte jeg uansett ta kontakt med med fastlegen i morgen, sa legevakta.
Så nå må bare den ankelen bli bra, orker ikke mer tull med helsa.
Det kunne være fare for blodpropp eller problemer med hjertet, sto det på googel.
Og er det det har jeg bare meg sjøl å takke.
Jeg skriver ikke mer om dette nå, men jeg må nok høre med meg sjøl om jeg skal være idiot…
I morgen blir det jobb, har glemt av en tidsfrist og fikk utsettelse til i morgen.
Så må starte tidlig.
Det kunne ha blitt en lang dag, for jeg er ikke ferdig med biblioteket før seks.
Men så ble jeg spurt om jeg kunne ta det tidligere, slik sett blir det normal lengde på arbeidsdagen.
Det syns jeg er godt. I kveld skal jeg legge meg tidlig. I morgen er en ny dag.
