Det var Bunny Trash som oppfordra oss i den tida vi nå er i. Vi blir bombadert av bombarderingen av et land.
Så enig, vi trenger noe som er positivt, godt og fint.
Som kosedyr er…eller kjæledyr.
Vi har en familiehistorie om kjæledyra våre.
To viktige damer dukka opp i 2002.
Først var tanken at den ene pusen skulle være med oss, men eldstemann ba så for den andre, så det ble to små puser som ble med oss tilbake til Orkdalen.
To søte, små nøster.
De to søstrene delte det meste, til og med kattungene som etter hvert kom. For de kom også samtidig.
Kattungene ble dratt opp i den ene kassen og de delte på ansvaret.
Den ene var sjefen, den andre var underdanig.
Miranda, sjefen.
Cleo eller Cleopatra.
Etter noen kull ble begge sterilisert.
Det var likevel igjen en damepus som fortsatte.
Så da vi flytta hit jeg nå bor, flytta vi med ikke mindre enn syv katter.
Men for alle var det ikke like heldig å flytte, en fikk bøte med livet etter en romanse.
Resultatet av den romanse fant jeg en kveld, alene og forlatt i skogen.
En bitte liten kattunge uten øyner.
Etter å ha funnet fosterforeldre var livet til den lille berga.
Sammen våren hadde vi bestemt oss for en boff, og etter å ha lest om raser og sett på oppdrettere, kom boffen til oss sommeren 2009.
Da forsterbarnet kom hjem til oss senere i på sommeren, ble Lucas boff og Ludvig pus, bestevenner. I perioder bodde Ludvig inne i munnen til Lucas. For boffen dro på pusen over alt.
Og alle dyra levde fint og godt i en symbiose.
Men som alle fine eventyr kommer det til en ende. Da var bare Lucas, Miranda og Cleopatra, de to søstrene, som var igjen.
Og alle tre forsvant innen en kort tid, med mye tårer og stor sorg.
For slikt er også naturlig.
Lucas ble 11 år og pusene 19 år.
Men vi hadde noen veldig fine år.
Jeg satt nesten en hel dag og lette etter bildene jeg deler med dere.
Det å få lov til å ha slike familiemedlemmer er en veldig fin og god opplevelse.
Jo da, fare for is vil det bli, om temperaturen går ned igjen. Men likevel godt å høre regnet.
Jeg ønsker å se den bare bakken.
Dagens værrapport.
Egentlig er kvelden kommet.
Fulgte sønnen ned til veien og bussen.
Han kommer tilbake om noe få uker. Han har meldt seg på kurs om jakt som går over to helger.
Vi har hatt nokre koselige dager sammen.
Gikk oss inn i en gammel serie også.
“Lost”, underholdende.
Vi får se mer når han kommer tilbake.
Ellers skjedde noe rart med den ene foten min i dag, den ble slik litt ubehagelig å gå på.
Da jeg endelig så på den var den hovna opp i en pløs over ankelen.
I og med at jeg ikke hadde skada meg googla jeg.
Fant det best å ringe legevakta.
Egentlig syns jeg det er litt dramatisk, vil helst ting skal gå seg til. Men så har en ansvar med å ta vare på seg sjøl.
Håper opphovninga er gått ned til i morgen.
Legevakta fikk meg til å ta en koronatest, for det var så mange typer symptom. Og vel har jeg hatt noe hoste og litt småvondt i hodet de siste par dagene.
Heldigvis var testen negativ.
Om ikke legen ringte tilbake i kveld måtte jeg uansett ta kontakt med med fastlegen i morgen, sa legevakta.
Så nå må bare den ankelen bli bra, orker ikke mer tull med helsa.
Det kunne være fare for blodpropp eller problemer med hjertet, sto det på googel.
Og er det det har jeg bare meg sjøl å takke.
Jeg skriver ikke mer om dette nå, men jeg må nok høre med meg sjøl om jeg skal være idiot…
I morgen blir det jobb, har glemt av en tidsfrist og fikk utsettelse til i morgen.
Så må starte tidlig.
Det kunne ha blitt en lang dag, for jeg er ikke ferdig med biblioteket før seks.
Men så ble jeg spurt om jeg kunne ta det tidligere, slik sett blir det normal lengde på arbeidsdagen.
Det syns jeg er godt. I kveld skal jeg legge meg tidlig. I morgen er en ny dag.
Jeg var så glad for de bort i mot bare veiene jeg så midt i uka.
På fredag skulle både moren min og jeg på en kontroll i Kristiansund.
Og som jeg har sagt noen ganger tidligere er det bratt opp dit hun bor.
Hun må hentes ved døra.
Så etter jobb på torsdag, dro jeg til henne for overnatting.
Hun bor en halv times kjøring nærmere Kristiansund.
Da jeg låser biblioteket om kvelden, snødde det.
Siden har det snødd jevnt.
Men jeg kommer meg både opp til mor og ned neste dag.
Vi fikk utført det vi skulle.
Vi anløper et senter og med å låne en rullestol der, går det superfint å bevege seg inne på senteret.
Vi finner kafeen som selger chilikaffe, det måtte vi unne oss.
Og det ble også middag der.
Som ved et under hadde en traktor vært og skrapa veien opp til mor, så vi kommer oss fram til oppkjørselen da vi er tilbake igjen.
Så med en støttende hånd kom hun seg inn.
Om kvelden kom han som brøyter oppkjørselen hennes, så jeg fikk flytta bort bilen.
Men det er ikke så enkelt å plassere biler når det er så mye snø.
Tidlig til morgenen, for det ble til jeg overnatta igjen, fikk jeg ikke sove.
Ble liggende å problematisere livet, blant anna tanken på om brøteplogen som brøyter veien opp, kom. Og at bilen min ville stå i veien der den sto.
Til slutt kledde jeg på meg og fikk flytta bilen tilbake til oppkjørselen.
Etter og ha gjort dette sovna jeg og det skikkelig godt.
Og med snøen hengende utfor taket var jeg redd for at bilen ble begravd om det rasa der den sto.
Så fikk pakka sammen, henta to poser med ved opp til mor, før jeg kom meg hjemover.
Spent på snøen, var det brøyta opp hos meg…
La meg en plan om det ikke var.
Heldigvis kom jeg meg opp til huset.
Senere har jeg vært ute å henta ved i den sammenraste vedbua.
Skikkelig strevsomt å komme seg inn for å henta disse tunge sekkene.
Så sto jeg der og pesa da, etterpå, med sekken lagt på den store brøyteskuffa, før jeg kan være hest og kunne dra det tilbake. Mens jeg drømmer om et enklere liv.
Nå er det tent opp i ovnen og jeg skal straks over fjellet for å hente sønnen. Han kommer med buss, men den kjører bare til nabokommunen.
Søndagskveld og helga straks over. Som vanlig har helga hatt hastverk.
Men den har vært fin.
Gledde meg skikkelig til denne helga.
Begge jentene hadde sagt de ville komme hjem.
Fredag etter jobben dro jeg lykkelig hjemover.
Og så kom bussen med den dyrebare lasta.
Lørdag reiste vi til deres mormor og min mor.
I og med at begge reiste med buss tilbake på søndag, tok vi morsdagsfeiring dagen før og unngikk stresset med å avslutte besøket for å rekke returen til byen.
Jentene laga vegetarlasagne, som falt godt i smak.
Mor var så glad over å ha jentene på besøk. Hun syns de bor alt for langt borte. Det er så godt med den unge energien de tar med seg, syns hun.
Vi var hjemme igjen nokså sent.
I dag har vi tatt dagen med ro.
Jeg fikk blomster og akrylmaling hos de.
Og vi bevilga oss ansiktsmaske.
Det vil si, jenten syntes vi skulle det.
Her er vi i gang.
Fine ja :D…
Og så reiste de tilbake, etter middagen og morsdagskake.
I morgen starta dagen med reise og møte, for meg.
Men i kveld føler jeg meg slik litt småelendig. Tørr hoste, vondt i hodet og slapp.
Så jeg har bestemt meg for at det kanskje bare er lursest å holde seg hjemme.
I slufs og slafs rulla piggdekka gjennom sørpa. Enn at det skulle være et slikt føre.
Heldigvis hadde jeg bevilga meg god tid, så om jeg ikke rakk den første ferga gikk det likevel bra.
Dagen ble intens, men så kunne vi ta helg.
På tur ut av byen ser jeg en jente på fortauet, med et instrument hengende over aksla.
Det kunne være en hora (instrument), muligens.
Hun var lita, med rød trutmunn og hatt.
Ansiktsuttrykket er mutt.
Hun går sikkert på musikklinja, tenker jeg.
Attityden.
Tankene om hvordan det var å være lærer, møte nye elever hvert år… ramla ned i hodet mitt.
Elever med drømmer, ønsket om at det i framtida lå berømmelse.
Alle disse som går gjennom systemet, med drømmen om at de er spesielle.
For ti år siden var en av jentene mine ferdig på videregående, på musikklinja.
Denne strømmen av ungdom.
Plutselig er tankene der på meg sjøl som sekstenåring.
Jeg går oppover gata til skolen.
Sjølsenterert.
Inne i alle bilene som passerer sitter mennesker og ser ut, på meg!
Husker jeg tenkte; er jeg lilla i ansiktet, alle ser på meg…
Så opptatt av meg sjøl og liten evne til å tenke mer enn forknytte tanker.
Hallo, skulle noen sakt til meg, når man sitter i en bil ser en da på menneskene som passer forbi, slapp av.
Verden handler om mer enn deg.
Ti år etter flagrer jeg opp den samme gata, full av meg sjøl da også.
Men ikke forknytt lengre.
Tida før bussen gikk skulle utnyttes, jeg fyker oppover gata sammen med en kamerat, vi kom med flyet fra Oslo. Han var i sort sid frakk og hatt, jeg i sidt blondeskjørt og sort skinnjakke.
