Inne i huset durer både vaskemaskin og oppvaskmaskin. I tillegg står en brøddeig til heving. Sjøl om det er bare noen få dager siden siste deig ble omdanna til brød.
Masse fornuftig næring; frø og grovt, både hamp og chiafrø.
Når sønnen opplyser om tur til Galdhøpiggen, når været er beint ut ufyselig, da blir mor redd.
En mors oppgave.
Og når evnen ikke er til stede for å stoppe voksen sønn, da sender hun med han det ene brødet. For det ligg overleving i det brødet, tenker hun.
Det andre, som allerede var godt på vei til å forsvinne, ble med til Trondheim.
Hvor det forsvant.
Vi kom fram sent den ene kvelden, yngste og jeg. Mellomste kom også oppover etter jobb.
Så vi prata og la planer, for mellomste hadde fri dagen etter.
Og ble det svømmebassen eller kino eller utstilling?
Nei!
Det ble ingen ting.
Energien, eller manko på energi, var til å kjenne og ta på. Vi var beint ut botenløs late. I kveldinga hadde jeg såpass energi nok til å reise meg. Da måtte det skje fort. Få ting ut i bilen å komme seg på hjemvei.
Hjemme ble jeg sittende fast i bilen, hørte lydbok. Kommet halvveies i cd-bunken.
Er dette en krim, har jeg tenkt.
Og der og da fant jeg det ut, på eska sto det “krim”.
Altså, nå hører jeg på en krim – ufrivillig. Men den er spennende. Den skal ha det.
Innenfor dørene fikk jeg laget meg mat, stek en kokebanan jeg hadde liggende. Den var faktisk god, sammen med egg og spekeskinke.
Og så fulgte jeg med på snappen, den er kjekk.
Tidligere på dagen så det slik ut.
Nå var det bevegelse over Dovre-flya. De to guttene var på tur hjem. Etter en strevsom tur opp, der folk hadde snudd pga. været. Jeg så at det var flere som gikk turen opp, på snappene som ble sendt. Det ga litt ro. Til tross for at jeg visste det hadde både vært fall og feil retning en stund, på tur ned.
Til slutt fikk jeg meldingen om at bilen var hjemme. Og da jeg visste det, da kunne også jeg gå i seng. Etter noen spennende dager der det ikke skjedde noe. En ferie som bare har inneholdt en våt tur på setra, der vannet lagde nye bilder.
Og en tam tur til Trondheim. Ikke en gang en butikk for grønne vekster. Men fint å møte døtrene, og litt trist…….for det er avskjed, avstand med reiser gjennom livet og tanker om hva dette handler om. Dette livet.
I dag er jeg altså tilbake til slikt som må gjøres, og så skal jeg se hva jeg har til det jeg har tenkt. Pusse opp litt. Det er ferien sin det!
Og – det er faktisk godt å være hjemme, for det banker en slags energi i at veien er ukjent i alt det kjente.
Bilene som kjører nede på veien sender lyden av våte hjul opp til meg. Her jeg sitter tørt og varmt. Skodda henger sidt ned over fjellene på andre siden av fjorden.
For meg er det likevel godt å tenke på at jeg har fri.
Riktignok må jeg lage en plakat og annonsere litt, men det er ikke noe vilt renn. Kjenner halsen er en tanke sår. Kroppen er ikke i samarbeids modus. Men det er nok det våte og kalde været som spiller inn.
Både været og kroppen er overgangsfenomen.
Planen for dagen er i hovedsak rydding.
Har heller ikke tatt solhilsen på noen dager, så det er nok lurt å gjøre.
Jeg tenker å bruke ferien min til å være flink. Til å organisere både inni meg og rundt meg. For i det siste har jeg latt humla suse.
-Sukker og hvitt mel, så det er nok ikke bare været som kan for kroppen. Men i dag skal jeg lande litt mer. Ta inn over meg at jeg har fri.
I morgen er det Trondheim med en overnatting. Planlagt et bassengbesøk, om det er åpent. Bassenget vi dro til da barna var små, da vi bodde i byen. Kanskje har alle tre barna anledning til å bli med. Bare mellomste jeg ikke har hørt med.
Vurderer også å dra innom et plantesenter for å se om de har løpestikke og kvann. På lørdag fikk jeg kjøpt ikke mindre enn seks krydderplanter. Men ikke tida for hagearbeid nå. Vått, vått, vått…
Derfor skal jeg få kjøpt maling. Tenker å male med kalkmaling. Soveromsgangen og den ene veggen på stua. Og sparkel, må også kjøpe det. Får finne ut i dag om jeg må kjøpe alt, eller om jeg har noe jeg kan bruke.
Så dette blir nok en planleggingsdag og lande-dag. Å legge planer en dag i regnet, passer fint. Akkurat innenfor den midterste sommermåneden. Første dagen i juli.
Ønsker deg en fin dag, om den er sommerlig og varm eller våt og grå.
I dag er eg botnlaust lat. Så lat at eg veit eigentleg ikkje kva…….
Ute flyg fuglane i skytteltrafikk til mataren som heng utanføre vindauga. Skal tru om det held på å bli tomt? Dei syng åt meg, kvitrar og trallar.
Temperaturen viser ned mot null. Men snøen er borte frå låglandet.
Eg drikk kaffe for å sjå om det hjelper. Om eg orker å ta meg ein tur ut.
For å henta ved.
For kanskje jødsla meire av plenen.
I går kombinerte eg ørlite luking hos foreldra mine med å hausta med meg skvalderkål. Tanken er pesto.
Hadde også ein tanke om å baka brød.
I dag.
Og eg skulle laga meg ei kostplan, for akkurat no er eg på ville vegar.
Mat, mat, mat.
Tiltaket er berre så alt for sørgeleg borte. Alt eg startar med vert halvveges. Så eg må nok ta meg ein grundig prat med meg sjølv. For slik kan vi ikkje ha det.
Temperaturen skal heldigvis stiga litt utover veka. Det er ei trøst.
Og eg må nok laga meg ei plan til å følge.
Utan sukker. Eg trur eg har fått for mykje av det i det siste. Påska og etterpå.
Eg tenkjer på det eg har. På det eg har i meg. Det som eg kan klara.
Om eg vil.
Vil nok.
Eg har det ikkje udelt supert om dagen, og det er så bra. Høyrest kanskje rart ut å seia, men i slike periodar kan det skje ting.
Alt er med som det har vore. Men nokre utfordringar har eg, som eg mest ikkje orkar å nemne.
-Men det er blandt anna slikt som at vaskemaskina mi står tilstoppa med fjør og dun, eller at smørbrødlista etter EU-kontrollen på bilen vart vel lang.
Det er slikt som skjer.
Slikt som berre må ordnast.
Slikt som kostar pæ`æng.
Men pytt! Det er berre pengar. Mykje som er verre enn det.
Og bedtre.
Eg fekk så lyst til å laga meg ein sti. Fann fram saga og saga meg veg. Da kom eg over dette.
Eg vart berre ståande å sjå. Noko så vakkert. Og eg visste ikkje om dei. Fiolane.
Stien er ikkje ferdig. Og når den er framme er det rydding i eit område. Der det gamle epletreet sto. Det skreiv eg om og du kan finne det her.
No er eg komen dit at eg tenkjer å plante nytt, og så vil eg at vegen skal væra enkel fram dit. Så eg må saga ned fleire tre.
Eg har starta med solhelsinga igjen. Kroppen er meir på parti, men auga er fortsatt raudt.
Det er mykje eg har lyst til. Lyst til at det skal veksa.
Vekse i rundt meg.
Så eg har jobba litt i hagen.
Men det blir fort mykje farting.
I går var eg på ein fantastisk fart. Eg var på konsert. På orgelkonsert. Ikkje mindre enn seks trøorgel dansa i rundt. Og da meiner eg dansa.
Lydbilete bevega seg rundt om i rommet. Det var ei spesiell musikkoppleving.
Marja-Liisa Orgelsuite.
I kveld kan den høyrast i Oslo og i morgen i Hamar.
Legg ved en link her. Det er absolutt ei oppleving å få det med seg.
Så slik er det for tida, fullt av små og store opplevingar.
Gleda over våren er stor, sjølv om den er kald, grøn og kvit akkurat no.
Eg er i ein prosess, det skal ein ikkje kimse av. Og eg har større behov enn på lenge og mange år, til å eiga meg sjølv.
Til å eiga tida mi.
Og eg har meir energi til å sette føtene solid i bakken og tenke over- og gje uttrykk for meir.
Så er kvelden her. Med ljoseblå, høg vårhimmel som lovar.
Men eg må finne senga og søvnen. Det siste er lettare enn det første. I gårkveld og i morgost var det på same viset. Tidleg i seng og tidleg opp.
Møter.
Både her og der.
I morgon tek det eit par timar på hjul.
I kveld drikk eg rosente og snakkar med folk. På messanger.
Etter jobb i dag vitja eg foreldra mine. Eg måtte finna på noko å eta, før kaffikoppen. Eg kjøpte meg røkt laks, lompe, ruccolasalat og vårløk. Det funka som middag.
I det siste har eg mest kjeda meg og kjent på rastlausheit. Det er så bra og eg vert så glad. For eg trur det handlar om energi.
Så tenkjer eg på mykje eg vil skriva om. Slik som gamle minne som dukkar opp, samtalar og slikt som går i stykker. Og det kunne godt væra at det handla om det same, men det gjer det ikkje.
Enno er dagen åpen, men den er likevel lagt. Programmet er klart.
Eg sit her med ein sein frukost.
Eg er ferdig med mi kom-inn-i-kroppen tid, solhelsinga som eg auka dobbelt opp i går, og ei anna øving eg varierar dag for dag, vaska dunputer (ja, eg veit det er søndag, for dei som er nøye på slikt…),
No sit eg her med grauten av havregryn og rug, koka på vatn og mandelmjølk, dynga ned av blåbær og jorbær. Kaffi på kanna og lime i vassglaset.
Og ja, eg likar det når eg har ein slik start på dagen. Kjemisk fri for stress og med ein kontrollert innfallsmetode.
Men om ein par timar er eg på hjul, for å henta og levere. Yngste skulle ha ein discman til filminnspeling, som skal leverast, mor og far skal væra med attende. For vi er bedt til velslesyster som bor i ned under.
Ho har fødselsdag i dag.
Så må eg hugsa å ta med varane eg handla til foreldra mine.
Men enno kan eg sitja her, høyra på musikk og eiga tida.
Eg hadde sendt ein forespørsel om venskap til ein ven av henne.
No skal eg innrømme at eg har ståka inn i mellom, og av den grunn sendt spørsmål om venskap. Slikt er ekkelt, men eg trur ikkje eg er den einaste. Men denne gongen var ikkje det tilfellet, for når ein sit og knotar på ein mobil er feiltrykka lett å gjera.
Det kjem også spørsmål, frå utenlandske, ukjente folk. Gjerne med ein eller annan militær rang. Dei vert avvist.
Eg brukar ikkje fb-kontoen min så mykje, så spørsmålet om venskap er det ikkje lengre så mange av. Men her om dagen kom eit spørsmål. Først vart eg mest usikker, men så skjøna eg det. Og eg svara.
Det var både rart og artig. Spørsmålet kom frå ei ung jente.
Oppover tida har eg hatt anfall av å ville gjera det eg syntes var riktig. Prøve å gjera ein forskjell, liksom.
Som lita ville eg gjerna berge ein Biafra unge. Redde naturen frå søppel forsøkte eg også på slutten av sekstitalet, noko dei andre ungane lo av. Eg meldte meg inn i Framtiden i våre hender, til det vart for dyrt for studiesituasjonen.
Besøksheim tenkte eg, og så vart eg det.
Eg fekk overbevist han eg var gift med. Vi hadde alt to ungar.
Ho som vi fekk ansvaret for nokre helger var året yngre enn mi yngste. Ho var hos oss gjennom eit år. Da var eg gravid på nytt og samstundes vart det snakk om å utvida ordninga. Så eg måtte seia nei.
Så det vart berre dette eine året, eit år i ein unge sitt liv. Der eg gjorde meg nokre tankar om det var riktig å plassera så små ungar ei og anna helg hos framande.
Den vesle ungen hadde store alvorsame augo. Kva visste ho om tidsperspektivet.
Før dette skreiv eg på ei historie om ein liten unge som ikkje hadde det rundt seg som den skulle, eg måtte legge vekk skrivinga, det var for stor parallell.
Seinare traff eg mora, og eg fekk vite korleis det gjekk med ungane. Og eg har tenkt litt etterpå korleis det gjekk ut over det eg fekk vite frå det tilfeldige møtet med mora den gongen.
Denne jenta var det som tok kontakt. Ho hadde funne namnet mitt i rapportane eg skreiv etter besøka. Ho var usikker om ho skulle ta kontakt sa ho.
Vi skal ta oss ein prat ein dag. Eg vonar så at ho har det bra i livet sitt. For alle ungar fortjener ein god start.
Eg sa eg syntes det var fint ho tok kontakt. Og at eg har bilete fra da ho var hos oss.
Av og til kan fb være meir enn det eg synest det er i det daglege. Og så er eg spent på samtalen som ligg framom.
Klokka fortel om minutt som skundar seg langsomt forbi.
Eg har huset for meg sjølv. Saman med dyra. Første dagen slik på fem veker.
Koseleg med folk og koseleg å være for seg sjølv.
No var det godt.
Kaffe og brødskiv i einsom majestet.
I går køyrde eg heim sonen og kjæresten. Fekk henta bankkortet mitt samstundes.
Det har vore ei aktiv veke, mykje som skjer. Alle fem vekene har vore aktive.
I dag tenkjer eg å ta ei vitjing hos foreldra mine, samstundes som eg får henta ladaren min på kontoret. Mobilen er utlada, og det er ikkje så lurt. Om nokon prøvar å nå meg.
Lett for at tilvære startar å snubla, når det er for mykje som ein prøver å plassera inn i dagane. Og alt kan ein ikkje bestemma, for ting berre kjem, hendelsar berre oppstår.
